Diagnose: misforstått

«Alle tror at deres lidelser er større enn alle andres», ifølge den amerikanske forfatteren Erica Jong.

Den årlige statusrapporten for helsesektoren ble lagt fram denne uka, og nå er helsedirektør Bjørn Gulvog særlig bekymret for dem mellom 16 og 24 år. Det er mange unge som sliter med psykiske plager og stress, og som er misfornøyde med egne liv. Ungdomsårene har en helt spesiell betydning, mener helsedirektøren. 

Og hva er nytt med det? Når var ungdomstiden lett; for noen generasjon?  Det trengs ikke mer enn ei kvise midt i fjeset, eller en helt normal kjærlighetssorg, før en syttenåring mener at verdens undergang er nær.

I Norge har økende individualisering, og sterkere press om å lykkes på skolen, i flere år vært en bekymring, skriver Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova) i rapporten «Ungdata». Over ti prosent på ungdomstrinnet opplever at alt er et slit, viser undersøkelsen fra 2013. 

Spørreundersøkelser og kontrollskjema telles og tolkes, og vips! Ungdommene er diagnostisert og katalogisert. Som en følge har bruken av lykkepiller økt dramatisk. Aldri før har så mange ungdommer brukt antidepressiva. For unge jenter er økningen skremmende 48 prosent i perioden 2004-2013; det må da være flere enn jeg som stusser og steiler?

Nå er det på ingen måte meningen å bagatellisere at mange unge strever med sine liv, men altså: Alt er et slit?

Hvordan kom vi dit at så mange av den oppvoksende slekt ikke takler den minste motstand eller krav om innsats? En konsekvens av «curlingbarna», de som har foreldre som har gått foran og kostet vekk alle hindringer og båret dem fram på gullstol, bokstavelig talt?

Forventningspress, krav om å være vellykket og sosiale medier er vanlige forklaringer på at mange ikke klarer det. Av de tre er det bare sistnevnte som er nytt. Det kan umulig være hele grunnen.

Toppen av misforstått omsorg presenterte «Dagsrevyen» nylig. Foreldrene punget ut med 30.000 kroner for å sende datteren på kurs for at hun skulle skjønne at det kanskje var på tide å ta ansvar for eget liv. Hun var i begynnelsen av tjueårene; frisk, flott og flink, Hun burde ha alle forutsetninger for å klare seg selv, men hadde verken jobb eller fikk støtte fra Nav.

Altså en av rundt 40.000 unge som faller utenfor alt. Og som trolig kommer til å koste samfunnet dyrt.

Foreldrene vil ha datteren ut av barndomshjemmet. Hva med rett og slett å be henne om å ta seg sammen, ta fra henne nøklene og vise henne døra?

"Hva med rett og slett å be henne om å ta seg sammen, ta fra henne nøklene og vise henne døra?"