Spill for galleriet

Nok en utredning om Nord-Norge-banen, på
toppen av alle tidligere utredninger.              

«En dag da Satan fikk i sinn, at intet måtte skje, da satte han i verden inn den første komité», skrev den danske forfatteren og vitenskapsmannen Vilhelm Bergsøe (1835-1911). Han var framsynt, med tanke på dagens regjering.

Regjeringen Støre/Vedum har satt norgesrekord i utredninger. Hele 46 politiske saker skal utredes nærmere, blant dem noen av de mest kontroversielle, som abortloven og EØS-avtalen. På den måten skyver mindretallsregjeringen uenigheten foran seg, samtidig som det gir større spillerom i Stortinget når regjeringen ikke låser seg fast med tydelige standpunkt. Det er også et prokuratorknep -  altså et ufint, uærlig middel som man anvender for å skaffe seg en fordel på andres bekostning. I dette tilfellet for å skaffe seg en fordel hos dem som stemte Ap og Sp etter løfter om at Nord-Norge-banen skal bygges.

For dem som ivrer for en Nord-Norge-bane fra Fauske til Tromsø, var det en festdag av de sjeldne da Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre før lokalvalget i 2019 uttrykte støtte til saken. Utvilsomt presset av Senterpartiets sterke framgang, og Aps elendige valg i nord i 2017. I april i år sa også landsmøtet i Arbeiderpartiet ja. Mange jublet over et sikkert flertall i Stortinget, når også landets største parti kom på banen. Men landsmøtet har vedtatt det samme tidligere, har Ap-nestor Gunnar Berge påpekt. I 1981 ble følgende tatt inn i programmet: «Det treffes prinsippvedtak om bygging av Nord-Norge-banen, og planleggingen fullføres». Dette ble gjentatt med praktisk talt samme formulering i de to etterfølgende partiprogrammene. I programmet som ble vedtatt for 1985-89 ble det føyd til at arbeidet settes i gang når planleggingen gir grunnlag for det. I programmet for 1990-93 ble «arbeidet» byttet ut med «anleggsarbeidet». Etter det har formuleringen blitt vannet ut. Og ingenting har skjedd, til tross for at Ap har hatt regjeringsmakten i flere stortingsperioder.

Nå vet vi hvor alvorlig ment valgløftet var, og hvor motvillig Jonas Gahr Støre ga sin støtte banen. Alt for å demme opp for Senterpartiets framgang. Dagens samferdselsminister, Jon Ivar Nygård (Ap), kunne onsdag fortelle til VG at partiet ikke vil svare på om det faktisk blir en Nord-Norge-bane før i neste Nasjonal Transportplan. Som legges fram i 2025. Imens skal det utredes enda mer, på toppen av alle utredninger de siste hundre årene. Og på toppen av utredningen Jernbaneverket la fram i desember 2019, og utredningen Statens vegvesen jobber med nå, og som skal være ferdig i 2023.   

Altså kan svaret komme etter neste stortingsvalg. For det står vel ingen steder at planen må legges fram på våren? «Som mål å realisere …», som det står i Hurdalsplattformen, er også noe annet enn «… skal realiseres». Sånn kan Ap og Sp holde velgerne i ånde, både de som er for og de som er imot, uten å bli beskyldt for løftebrudd fra noe hold.

Utvilsomt et forsøk på å spore av hele saken.

Lønn som fortjent?

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og         
finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp).

«Tjener du fem til ti millioner, har du så mange egne penger å passe på at du gjør en dårligere jobb», mener milliardær Olav Thon. Han betaler sine egne direktører deretter. Det har gått riktig så bra.

Lederlønningene i staten, og statseide selskap, er en gjenganger. De har gått rett til himmels, til tross for ulike statsråders bønn om moderasjon. Som ingen hører på. Ifølge en ny undersøkelse tjener minst 300 ledere i staten mer enn statsministeren. Ledere i offentlig sektor, altså staten og kommunene, har hatt en lønnsvekst på hele 64 prosent i perioden 1997-2020, ifølge undersøkelsen presentert i Khrono. Økningen er betydelig høyere enn for øvrige ansatte i stat og kommune, og markant høyere enn lønnsøkningen for ledere i privat sektor. Det overrasker egentlig ikke.

Det er ikke bare i stat og kommune at lønnsutviklingen er hinsides – for lederne vel å merke. Også i statseide selskap sørger styrene får at mer eller mindre kvalifiserte toppledere får uanstendig høye lønninger og bonuser. For fire år siden la tidligere næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) fram «Statens eierskapsmelding 2017», altså tilstandsrapporten om de selskapene staten eier helt eller delvis, som Telenor, Avinor, daværende Statoil, Statkraft og Posten. Meldingen viste de spinnville lønningene til topplederne. Åtte ledere tjente nær 100 millioner kroner i 2016. Seks av sjefene tjente over ti millioner.

Galopperende lederlønninger i staten og statlige selskap er gammelt nytt. Allerede i 2007 slo den rødgrønne regjeringen fast i en stortingsmelding at veksten i lederlønningene hadde vært høyere enn ønskelig, og at det var behov for å bremse utviklingen. Daværende statsminister Jens Stoltenberg sto i 2012 på talerstolen på NHOs årskonferanse og manet til et moderat lønnsoppgjør. Der kalte han det helt urimelig å kreve et ansvarlig oppgjør av de ansatte, hvis ikke også lederne holdt igjen.

Men gjorde de rødgrønne noe med det? Nei. Riksrevisjonen kritiserte da også departementenes evne til å følge opp utviklingen av lederlønningene. Siden den gang har lederlønningene i statseide selskap og offentlig virksomhet gått bare én vei: oppover. Lønnsfesten har blitt direkte utagerende.

Noen forsvarer alltid de uanstendig, og i noen tilfeller ufortjente, høye lønningene. Blant dem forvalter Jan Petter Sissener, som slett ikke er bekymret. Han kaller diskusjonen «tåpelig», og viser til at lønnsnivået er mye høyere i det store utland. Et standardargument ellers er at Norge må betale for de beste lederne, og for å holde på kompetansen. Men er det noen som noensinne har sett en karavane av dyktige folk forlate hjørnekontorene i norske, statseide bedrifter for å ta en enda bedre betalt jobb i utlandet? Nei, ikke jeg heller. 

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) lover å bremse utviklingen, som han lovet i valgkampen. Og i tråd med det som står i Hurdalsplattformen. Der heter det blant annet at regjeringen skal «Sikre at lederlønnsutviklingen i offentlig sektor ikke overskrider det som er gjennomsnittlig lønnsutvikling i samfunnet». Ordet moderasjon brukes i en annen sammenheng. Noe som ikke betyr særlig mye, all den tid tre prosent på millionbeløp gir adskillig mer penger i pungen enn tre prosent på ei gjennomsnittlig lønn. Og Vedum presiserer at dette bare er i virksomheter som Nav og Forsvaret, ikke statlige selskap, han vil «sette på bremsene med full kraft». I vanlige bedrifter skal styrene fortsatt bestemme.

Moderasjon? Særlig…

 

Tull om ull

      Bunadsgeriljaen har vært på barrikadene før.
Damene må på barrikadene igjen.           
                                      

«Hvis en ung pike ønsker å gå i fred for mannfolk, har jeg bare ett råd å gi henne: Bruk ullstrømper», mente den amerikanske spaltisten Walter Winchell (1897-1972). Hvis noen av dagens unge jenter skulle ønske å følge dette utdaterte rådet, kan de få problemer. Ull er nemlig tull, mener noen.

EU vil at alle produkter som selges i Europa skal merkes med sitt miljøavtrykk. Det er dårlig nytt både for bunader og ullstrømper. I en kronikk publisert på Tekstilforum pekes det på at tall og data som mates inn i Product Environmental Footprint (PEF) for tekstiler og fottøy, gjør at bunader kommer på listen over de minst miljøvennlige plaggene. Sammen med lederhosen. En bunad av polyester vil derimot få toppscore, særlig om den er laget av resirkulerte plastflasker. EU ønsker at forbrukerne skal kunne ta grønnere valg. Flere aktører i tekstilbransjen har også fått på pukkelen for lemfeldig omgang med begreper som «mer bærekraftig» eller «grønt».

I og for seg prisverdig. Men når vi ser på hva løsningen er, mister mange av oss tråden. For hva har PEF øverst på «verstinglisten» når det gjelder tekstiler? Naturfibre som silke, alpakka, skinn, bomull og ull. I motsatt ende av skalaen, og altså «miljøvennlig», settes resirkulert polyester. Som er resirkulert plast, som igjen er laget av fossile, ikke-fornybare ressurser. Vi skal altså kle oss i plast, mens naturfibre som ull skal velges vekk. Da kan vi samtidig si adjø til nye bunader til konfirmantene, varmt ullundertøy med unike egenskaper, alle småprodusenter som bruker naturfibre i produktene, tradisjonsrikt håndverk i skinn eller ull, og designere som sverger til naturlige materialer. Samtidig kan vi gratulere de store, globale produsenter av plastfibre og deres interesseorganisasjoner. De vil utvilsomt vinne på at resirkulert plast i form av polyester og viskose stemples som «grønne». Og dermed bærekraftige.

Det er selvfølgelig miljøvennlig å resirkulere plast. Og naturfibre setter utvilsomt store miljøavtrykk. Tekstilbransjen står også for hele åtte prosent av verdens klimautslipp, ifølge FN. Men å klassifisere naturfibre som «verstinger», og anbefale folk å velge oljebaserte produkter for at de skal velge «miljøvennlig», er mildt sagt en merkelig grønnvasking. Ull er for eksempel hundre prosent nedbrytbart, mens syntetiske fibre trenger 30-40 år på å brytes ned, og kan etterlate mikroplast i naturen.

EUs ordning for miljømerking er fortsatt under utvikling, og ennå ikke endelig vedtatt. Målet er at den skal settes i verk i 2022/23. Gjennom EØS-avtalen vil ordningen også gjelde i Norge. Bunadsgeriljaen har vært på barrikadene før, og bør kjenne sin besøkelsestid også i denne saken. Norge må protestere. Selv har jeg fortsatt bunaden og skjorta jeg fikk til konfirmasjonen for over femti år siden.

Hvis ikke det er bærekraftig, så vet ikke jeg.

Ei akterutseilt næring

Britt Elin Johansen fra Mehamn er en av flere 
kvinnelige fiskere som ar fortalt om seksuell   
trakassering og mobbing om bord.                  

«… om en fisker var så uheldig å møte et kvinnfolk på vei til båten, var dette et dårlig tegn. Da måtte man snu og vende hjemover igjen, krysse dørkarmen innomhus før man kunne starte turen på ny», er en av mange myter knyttet til fangst på havet. Utrolig nok er fiskeryrket fortsatt fullt av mannfolk som tydeligvis tror på sånt.

Det er kommet flere historier som har skapt bølger. En av dem fra Susanne Mortensen, som i en kronikk på NRK Ytring fortalte om hårreisende seksuell trakassering fra mannlige kolleger om bord i ulike fiskefartøy. Det er så drøyt at det knapt er til å tro. Og det er altså ikke enkelttilfeller, på en båt med spesielt ubehøvlet og tilbakestående mannskap. Susanne Mortensen, som er utdannet innen fiskeryrket, har meldt fra. «Jeg er flau over foreninger, rederier, lag, kolleger og alle andre som bare sitter på gjerdet og ser på at jeg som kvinnelig fisker blir trakassert og mobbet på det groveste», skriver Mortensen blant annet.

Man behøver ikke vite forskjellen på en sjark og ei skøyte for å forstå at fiskerinæringen er håpløst akterutseilt sammenlignet med andre mannsdominerte yrker. Der Forsvaret og Politiet gjennom de siste 20-25 årene virkelig har satset på å endre holdninger og rekruttere kvinner, oppfører altfor mange mannlige fiskere seg fortsatt som neandertalere i møte med kvinnelige kolleger.

Vel nok er fiskeryrket hardt, og tonen kan være tøff. Men en sånn unnskyldning holder ikke vann.

Og hva gjør Norges Fiskarlag med saken? Leder og generalsekretær skriver kronikk om at «Slik kan vi rett og slett ikke ha det», og lover å rydde opp. Kjell Ingebrigtsen, med lang karriere i Fiskarlaget, de siste åtte årene som leder, fossror i et forsøk på å virke ansvarlig. Men meldinger om trakassering av kvinner i fiskeryrket er slett ikke av ny dato, eller en overraskelse for ledelsen. Det er 30 år siden kvinnelige yrkesfiskere begynte å varsle. Et enkelt søk viser blant annet at i 2014 sto en annen ung, kvinnelig yrkesfisker fra Finnmark fram og ropte varsku om den samme sexsjikanen og trakasseringen. Uten at Fiskarlaget, fiskebåtrederne, den enkelte skipper eller mannlige kolleger, som alle har en ansvar for å slå ned på trakassering, har gjort nevneverdig mye for at damer skal orke å fortsette i yrket.

I august la fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) fram en rapport og strategi for bedre likestilling i fiskeriene. Det er satt av 1,5 millioner kroner for blant annet å rekruttere flere kvinner, og til holdningsskapende arbeid mot trakassering. Rapporten imponerer ikke en av de få kvinnelige yrkesfiskerne som faktisk finnes. Hun kaller den å slå inn åpne dører. Statsråden har også påpekt at ingen politikere kan vedta å endre holdningene til mannskapet om bord. Det har han selvfølgelig rett i. Hver enkelt har ansvar for egen oppførsel, og rapporten kan derfor fort bli et velmenende slag i lufta, hvis ikke politikere, og ikke minst fiskeriorganisasjonene, tar saken på alvor.

Det kvinner i fiskeryrket utsettes for er rystende. Det er så en får lyst til å ønske svart hav og evig sjøsyke over alle menn som oppfører seg som beskrevet. De skjemmer ut ei hel næring, og sender ryktet til bunns. Litt av en fangst …