Talende taushet

«Det ikke å ha noen mening, er også å velge, for hvis man selv ikke har noen mening, gir man andres meninger større spillerom», mente den danske filosofen og forfatteren Søren Kirkegaard (1813-185).

Året med feiring av Grunnloven går mot slutten. En av dens viktigste pilarer, og som alt annet hviler på, er ytringsfriheten. Den trues i urovekkende grad.

For et par måneder siden la Fritt Ord fram rapporten «Status for ytringsfriheten i Norge». Den viser at flertallet av nordmenn ikke er spesielt opptatt av at vi skal få si eller kritisere det vi vil, eller ytre våre meninger.  

Vi legger også bånd på oss. «Begrensing» heter det i rapporten. Omtrent halvparten av befolkningen sier ikke det de egentlig mener i spørsmål som er viktige for dem selv. Verken hjemme, rundt lunsjbordet på arbeidsplassen, på nett eller i sosiale medier. De frykter å bli oppfattet som mobbere, eller rasister.

Bare 3,4 prosent av befolkningen vil gi uttrykk for meninger som kan oppfattes som politisk ukorrekte. – Generelt er det ganske stor konsensus om hva man kan si og ikke si. Da er det også et spørsmål hvor lett det egentlig er å ha avvikende meninger i Norge, uttalte Kari Steen-Johnsen til Aftenposten. Hun er forsker og prosjektleder ved Institutt for samfunnsforskning.

Og verdt å legge merke til: 34 år etter at totalforbudet mot Monty Python-filmen «Life of Brian» ble opphevet i Norge, ønsker flertallet å begrense ytringer som håner religion. Islam skal vernes mer enn kristendom. Om Gud kan man si nesten hva som helst, men ikke om Allah. 

Hvorfor det? Fordi terror og trusler fra grupper som kaller seg islamske har ført fram, og gjort oss redde? Som i Norge under karikaturstriden i 2006, da norske redaktører i første omgang krøp under skrivebordene og gjemte seg, til de fikk tenkt seg om.

Fordi enhver kritikk av det «urørlige» avstedkommer høylytte rop om krenkelse eller rasisme?  

Eller fordi meningsterroren og monopolet fra de «rettroende» – den politiske elite og de som dominerer i mediene – er så unison at annerledestenkende kvier seg for å delta i den offentlige debatten? 

At halvparten tier om hva de mener, er en trussel mot demokratiet. Vi kan fort ende opp som i Sverige, der det kom som et sjokk på eliten at Sverigedemokraterna «stormet» Riksdagen.

Saklig kritikk av religion er ikke hån. Å sette spørsmålstegn ved norsk homopolitikk er ikke trakassering av homofile. Å være negativ til deler av kulturen hos etniske minoriteter er ikke rasisme. For det kan da ikke være sånn at det skal være forbudt å kritisere islam, homofile, eller for den saks skyld: samer? 

Truslene har dessverre virket. Selvsensuren har seiret. Det politisk korrekte er vår «religion». Konsensuspolitikken har vunnet. Og ytringsfriheten har tapt.

"Enhver kritikk av det «urørlige» avstedkommer høylytte rop om krenkelse eller rasisme".

Vår tids evangelium

«Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass for dem i herberget».

Juleevangeliet. Alle kjenner linjene, troende kristne eller ikke. Og uansett hva som er julas innhold for hver enkelt av oss. Det er mange som ikke får plass i herberget.

Enkeltmennesker gjør det de kan, lokalsamfunn stiller opp. Men det er så mange tegn på et kaldere samfunn. Vi ser det hvis vi vil. 

Tiggerdebatten er ett eksempel. Da menigheten kom ut fra en dåpsgudstjeneste i Bodø domkirke en dag i april i år, ble de møtte av fire tiggere som satt på kirketrappa. De var ikke pågående. En av dem hadde et skilt der sto «Jeg er sulten». Reaksjonene til enkelte er dypt deprimerende. Én mente at kirken måtte forby tigging. 

Rumenske tiggere lever kanskje i den villfarelse at folk som går i kirken i Norge er troende kristne, og derfor har hørt lignelsen om den barmhjertige samaritan. Hva er da mer naturlig for dem enn å gå til kirken?

Asylsøkere som har fått lovlig opphold merker det også. Altfor få kommuner vil ta imot dem. I Bodø er det planer om å opprette et lite mottak på Grønnåsen for åtte til tretten asylsøkere. Det ble underskriftskampanjer, beboerne vil ikke ha dem som naboer. Prisen på eiendommene deres kunne falle.

Det er helt legitimt å diskutere innvandring- og integreringspolitikk. Men hvor usigelig trist er det ikke å se bodøværinger gå til krig mot enkeltmennesker, med begrunnelse egen lommebok og eiendomspriser.

Apropos krig. Aldri har flere mennesker vært på flukt som i dag. Men Norge har altså sagt nei til 123 med spesielle behov fra Syria, som FN har bedt oss ta imot. 
Hva sier det om Norge?

Fortellingen er fra 1. verdenskrig, og den skal være sann: I desember 1914 lå tusenvis av soldater i skyttergravene. En tysk soldat begynte å synge «Stille Nacht, heilige Nacht». Det førte til at britiske og tyske soldater la ned våpnene og møttes i ingenmannsland. Julaften kom og gikk; våpenhvilen varte til 29. desember. 

Nøyaktig hundre år senere er det ingen våpenhvile i Norge. Myndighetene fortsetter sin iherdige menneskejakt. Unger som har vært lenge i Norge sendes ut; hva annet kan vi vente av en justisminister som kaller barn for lagervare?

I år gis det heller ikke juleamnesti for kirkeasylanter. Det skal være fire av dem nå, to på Stokmarknes. Mens det tidligere år har vært vanlig å la julefreden senke seg også over kirkeasylanter, kan de i år ikke føle seg trygge for at ikke politiet henter dem. 

Regjeringen mener at kirker ikke skal brukes av asylanter som har ulovlig opphold. Det er et prinsipielt standpunkt, som kan diskuteres. Men det er udiskutabelt at årets jul vil bli husket for sin mangel på medmenneskelighet.

Det soldatene på slagmarken klarte i 1914, ønsker ikke regjeringen i 2014. Det er altså den regjeringen som sitter ved makta med hjelp fra Venstre og Kristelig Folkeparti.

Med fare for å virke blasfemisk: Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.

"Hva annet kan vi vente av en justisminister som kaller barn lagervare?"

Utgått på dato?

«Ikke la søndagen bli tatt fra deg. Hvis din sjel mangler søndag blir den foreldreløs», mente teologen, forfatteren og legen Albert Schweitzer (1875-1965). 
Da er det mange sjeler som flakker hvileløst rundt uten noe sted å gjøre av seg. Hviledagen er blitt mindre og mindre hellig, kanskje en uunngåelig utvikling i en sekulær stat.   

Nå jobber regjeringen for å fjerne en av de siste skansene. Høyre og Frp lovet å sørge for søndagsåpne butikker hvis de kom i regjering, og målet var å få dette på plass fra 2015. Så fort kommer ikke utvidet åpningstid, men den kommer nok, selv om KrF i utgangspunktet sier nei. Venstre vil overlate saken til kommunene. 

En rekke organisasjoner reagert, og ber regjeringen utrede konsekvensene av søndagsåpne butikker. Og det er slett ikke bare fagforeninger med bekymring for mer søndagsjobbing som nå handler. 

Søndagsåpne kjøpesentra kan få konsekvenser for både miljø og matvarepriser, og det kan bli mindre tid til frivillighet. – Det er mange ting som gjør søndagen til en annerledes dag, og det kan påvirkes sterkt av denne endringen. Derfor er vi opptatt av at dette utredes skikkelig. Hvilke konsekvenser får dette for familien og frivilligheten sier Sturla Stålsett, styreleder i Frivillighet Norge, til NRK. Han er ekstra bekymret for konsekvensene for små bedrifter. 

Å holde søndagsåpent koster nemlig penger. Det er selvfølgelig kundene som må betale.

Det er nærmest blitt et kjennetegn på denne regjeringen at den gjennomfører endringer som flertallet av folk ikke har bedt om, og ikke vil ha. Det har ikke vært et massivt folkekrav om å tillate Segway, poker og boksing. Vi har fått det likevel. Ei heller er det et folkekrav å tillate søndagsåpne butikker; jeg har ikke registrert et eneste fakkeltog med krav om mer shopping. 

Tvert imot. En generell søndagsåpning av butikkene er rundt 60 prosent imot, viser de ferskeste undersøkelsene. 

Å få tak i mat på en søndag er ikke noe problem. 15 år etter at Brustadbua ble åpnet, skyller søndagsbølgen inn over landet. For et par år siden hadde de største matvarekjedene over 300 søndagsåpne butikker av om lag 4.000 butikker totalt. Bensinstasjoner og storkiosker selger også dagligvarer – dyrt. Byer og tettsteder som er definert som viktige turistmål kan også ha søndagsåpent. Nær hundre steder har tillatelse, blant dem Kjerringøy og Saltstraumen.  

At søndag er hviledag er med andre ord utgått på dato for lenge siden. Loven er nå så uthult at selv store kjeder som er imot kan bli tvunget til å åpne dørene. 

Politikere er kjent for å selge sine prinsipper på billigsalg; det blir kanskje KrF denne gangen. Så sikrer de samtidig at de får skikkelig uttelling for avgiften på handleposer. 

Og selvfølgelig kan vi handle førstkommende søndag; vi er tross alt i årets største kjøpefest. 

Apropos det: Mens Jesus drev kremmerne ut av tempelet, sendes NRKs radiogudstjeneste søndag fra et kjøpesenter på Finnsnes. Hvor ellers.

"Politikere er kjent for å selge sine prinsipper på billigsalg"

Skinnet bedrar

«Av alle skapninger er mennesket det eneste som finner glede i å sette barn i bur, tvinge dem til et liv i ufrihet og siden pynte seg med likene», ifølge forfatteren Tor Åge Bringsværd.
Det høres umenneskelig ut, men det stemmer på håret. 

Nok en gang har dyrevernere dokumentert forholdene ved noen pelsdyrfarmer. Med skjult kamera, og under dekke av selv å ville starte i pelsdyrbransjen, er forholdene ved det som skulle være mønsterbruk avslørt. Filmen ble vist i NRK Brennpunkt tirsdag. Metoden kan diskuteres, men likevel:

Døde dyr, avspiste ører, store sår som ikke behandles, «kannibaltiden» der mink angriper hverandre, hysterisk stressede dyr, revetisper som strupes og nesten kveles for at de skal holde seg i ro når de insemineres, blårev avlet så store at leddene i beina bøyer seg feil vei. Skinn selges i metervis.

Forhold så groteske at det får hårene til å reise seg selv på en usentimental tilskuer uten det minste snev av dyreromantikk som ballast.

Det er ikke første gang næringen får på pelsen og Norges Pelsdyralslag tar avsløringene alvorlig og legger seg skinnflat. Nok en gang.

Mattilsynet tar også saken alvorlig, og har laget flotte skjemaer der pelsdyrfarmerne skal krysse av når de har gjort det Mattilsynet mener de skal gjøre.

Men skinnet bedrar: Papirbestemmelser; det er en vits. Også Mattilsynets kontroller, som varsles på forhånd.

Jo da, mange driver forsvarlig og følger forskriftene til punkt og prikke. Men selv det er problematisk. Å holde ville dyr i altfor små bur kan aldri bli god dyrevelferd. Og ja: Det finnes både saue- og grisebønder som vanskjøtter dyrene. Noen blir også «avskiltet», sikkert altfor få.

Det begås feil i alt dyrehold. Men det er en vesentlig forskjell. Vi trenger kjøtt, melk og ull; det er en aktverdig grunn for å ha husdyr.

Vi trenger ikke pels. Skinn fra mink og rev er luksusvarer som selges på pelsbørsen. I den grad vi nordboere trenger døde dyr for å holde oss varme, er saueskinnspels alternativet. God ressursutnytting av hele saueskrotten, som vi likevel slakter.

Flere land i Europa har forbudt pelsdyroppdrett. Det er derfor ingen grunn til å stryke norske politikere med hårene når de bruker ville dyr i bur som distriktspolitikk. 

Mink og rev gir inntekter til bøndene sånn at de kan fortsette å bo på landet. Den norske stat subsidierer til og med næringen med 30- 40 millioner i året. 

Hvis dyrs åpenbart unødvendige lidelser er avgjørende for spredt bosetning er det bare én ting å si: Flytt bøndene til byen.

Nå kan det bli flertall på Stortinget for en styrt avvikling av pelsdyrnæringen, noe Senterpartiets ringrever klare å sette en stopper for under den forrige regjeringen. Også Veterinærforeningen vil næringen til livs.

15. desember legger pelsdyrutvalget fram sin innstilling. Konklusjonen kan være avgjørende for pelsdyrnæringens framtid. Det kan bare være én gangbar vei videre: Skånsom avliving.

"Bruker ville dyr i bur som distriktspolitikk"

Voksenopplæring

«Mange vil sitte på med deg i limousinen, men det du ønsker, er noen som vil ta bussen sammen med deg når limousinen ikke starter», ifølge Oprah Winfrey.

Det bør de kanskje tenke over, elevene ved Alstad ungdomsskole. Etter at de vant et juleball arrangert av NRK Mp3 kom det antydninger om at enkelte hadde tenkt å bestille limousin til festen. Det førte til at rektoren sendte ut et brev der hun ba elevene om å besinne seg.

Vi har alle lest historiene om ungdommer som bruker eventyrlige summer på ballkjoler, limousin og andre luksusting når det skal være skoleball. Det har tatt helt av; og det er altså 16-åringer vi snakker om; hvordan kommer de i det hele tatt på det? 

Rektoren på Alstad har sett seg lei på historier om elever som bruker store summer på kjoler og dresser til slike arrangementer. Sjelden blir skillet mellom de som har råd – og de som ikke har like mye penger å rutte med – mer tydelig.

At ungdommer lar seg fascinere av glamouren er forståelig. Og det er ikke elevene som bør besinne seg. Det er foreldrene. Hvor økonomisk fornuftige dine barn blir som voksne er avhengig av hvilke økonomiske tankesett foreldrene overfører til dem, viser forskning ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Agder.

Så når pappa bare punger ut til «prinsessen», lærer hun absolutt ingenting. Men foreldrene får blafre med pengene sine. Hvilket kanskje også er hensikten.

Forskerne intervjuet niendeklassinger og deres foreldre og besteforeldre, for å finne ut mer om i hvilken grad økonomisk atferd og framtidsorientering overføres fra en generasjon til den neste, og dermed kan bidra til å forklare sosial mobilitet. 

Gode økonomiske holdninger skapes i tidlig alder, og hvis barna ikke lærer dette hjemme, bør skolene ta ansvar, mener en av forskerne bak undersøkelsen, Ellen Katrine Nyhus. Det har Alstad ungdomsskole gjort, heldigvis.

Stadig færre foreldre gir barna faste lommepenger, og da går ungene glipp av en viktig læring. Foreldrene ender opp med å betale alt hva barna har behov for, trenger og har lyst på (fordi de fortjener det?) uten at barna lærer seg viktigheten av å forvalte og disponere penger, mener forbrukerøkonom Elin Reitan i Nordea.

En av de nyeste «trendene» innen barn og økonomi er at de selv disponerer et eget bankkort. DNB lanserte i mai bankkort for barn mellom 10-15 år. Siden da har 7000 barn tatt «kortlappen», en liten digital prøve som tas for å kvalifiseres til å få et bankkort.

– Kredittkort bringer barn for tidlig inn i forbrukersamfunnet. De vil lett få inntrykk av at kortet er en «Sareptas krukke», uuttømmelig og lettvint i bruk. Kredittkort trenger man på det tidspunkt man har behov for en konto for å oppbevare penger. Det trenger ikke barn, sier barnepsykolog Willy Tore Mørch. Han er skeptisk. Med god grunn.

Det viktigste er ikke å ha råd, men å gi råd. Strengt tatt er det jo derfor tenåringer har foreldre. 

"Når pappa punger ut lærer prinsessen ingenting"

Også en juleforestilling

«Jula er en liten oase, et ideal av snillhet», mente nå avdøde Odd Børretzen. Mon det. Hvor mange av dere bruker egentlig giroen som kommer sammen med julekort og gavelapper fra ulike interesseorganisasjoner nå før jul? Altfor mange bruker kortene, og kaster giroen i søpla uten å gi ei krone til veldedige formål.

Vi er kanskje ikke så rause og gavmilde som vi liker å tro, selv ikke i førjulstiden. Clas Ohlson lot de ansatte velge om de ville gi julegaven til Redd Barna, som kjeden har et nært samarbeid med. De fleste ansatte tok gavekortet på 600 kroner selv, kunne Dagens Næringsliv melde forleden.

Noen vil gi avkall på litt, men beholder det meste selv. Foreløpig er 15.200 kroner donert til Redd Barna. Et snitt på knappe 12 kroner pr. medarbeider. Det kunne ha vært 780.000 kroner.

Seks av ti nordmenn mener for øvrig at julegaven fra sjefen skal gå til de ansatte, og ikke til et veldedig formål. Langt unna Børretzens ideal om jula som en oase av snillhet med andre ord. 

Det er blitt mer og mer vanlig å sløyfe julegavene til de ansatte, eller julebordet. I stedet gir bedriften en samlet gave på vegne av alle ansatte til et veldedig formål. Det handler ikke bare om et genuint ønske om å hjelpe noen som trenger det. 

Når sant skal sies – og det skal det jo – er gesten med en veldedig julegave nesten et «must» i våre dager. Det kalles omdømmebygging, og er millionindustri. En bedrifts omdømme er gull verdt. Det kan i noen tilfeller måles direkte på bunnlinjen hvis en bedrift får dårlig rykte.

Å kommunisere at bedriften støtter en veldedig organisasjon med et betydelig beløp i julegave, styrker omdømmet. Man viser samfunnsansvar. I dag støtter de fleste større bedrifter én eller flere frivillige organisasjoner, og støtten øker.  
Og det er sjefene som bestemmer hvilket godt formål som skal støttes, og sjefene regner med at de ansatte er enige, viser en undersøkelse om ledelse og samfunnsansvar som BI har gjort.  

Etter hvert som arbeidsplassene blir mer og mer multikulturelle, blir det en stadig mer krevende øvelse. Det kan bli vanskelig å finne gode tiltak som alle kan stille seg bak. For eksempel er ikke alle like stolte av å støtte Kirkens Nødhjelp, og noen kan kritisere Redd Barna for støtten til palestinske barn. 

Derfor skal vi ikke uten videre gå ut fra at de ansatte på Clas Ohlson er mer grådige og egoistiske enn andre. Det kan ligge andre grunner bak, at de vil velge mottaker selv. Kanskje er det akkurat dem som faktisk bruker giroene til Kreftforeningen eller Kirkens Bymisjon.

De ansatte vil helst støtte lokale formål og miljøtiltak, viser andre undersøkelser. Men det hjelper lite, når sjefene ikke tar dem med på råd når det bestemmes hvem som skal få pengegave til jul. Ledelsen kunne kanskje bedt om en ønskeliste, sånn som det er vanlig å spørre etter? Det er tross alt de ansattes gaver det er snakk om. 

For det er akkurat det med gaver: De kan være like vanskelige å gi som å få.