Skinnet bedrar

«Av alle skapninger er mennesket det eneste som finner glede i å sette barn i bur, tvinge dem til et liv i ufrihet og siden pynte seg med likene», ifølge forfatteren Tor Åge Bringsværd.
Det høres umenneskelig ut, men det stemmer på håret. 

Nok en gang har dyrevernere dokumentert forholdene ved noen pelsdyrfarmer. Med skjult kamera, og under dekke av selv å ville starte i pelsdyrbransjen, er forholdene ved det som skulle være mønsterbruk avslørt. Filmen ble vist i NRK Brennpunkt tirsdag. Metoden kan diskuteres, men likevel:

Døde dyr, avspiste ører, store sår som ikke behandles, «kannibaltiden» der mink angriper hverandre, hysterisk stressede dyr, revetisper som strupes og nesten kveles for at de skal holde seg i ro når de insemineres, blårev avlet så store at leddene i beina bøyer seg feil vei. Skinn selges i metervis.

Forhold så groteske at det får hårene til å reise seg selv på en usentimental tilskuer uten det minste snev av dyreromantikk som ballast.

Det er ikke første gang næringen får på pelsen og Norges Pelsdyralslag tar avsløringene alvorlig og legger seg skinnflat. Nok en gang.

Mattilsynet tar også saken alvorlig, og har laget flotte skjemaer der pelsdyrfarmerne skal krysse av når de har gjort det Mattilsynet mener de skal gjøre.

Men skinnet bedrar: Papirbestemmelser; det er en vits. Også Mattilsynets kontroller, som varsles på forhånd.

Jo da, mange driver forsvarlig og følger forskriftene til punkt og prikke. Men selv det er problematisk. Å holde ville dyr i altfor små bur kan aldri bli god dyrevelferd. Og ja: Det finnes både saue- og grisebønder som vanskjøtter dyrene. Noen blir også «avskiltet», sikkert altfor få.

Det begås feil i alt dyrehold. Men det er en vesentlig forskjell. Vi trenger kjøtt, melk og ull; det er en aktverdig grunn for å ha husdyr.

Vi trenger ikke pels. Skinn fra mink og rev er luksusvarer som selges på pelsbørsen. I den grad vi nordboere trenger døde dyr for å holde oss varme, er saueskinnspels alternativet. God ressursutnytting av hele saueskrotten, som vi likevel slakter.

Flere land i Europa har forbudt pelsdyroppdrett. Det er derfor ingen grunn til å stryke norske politikere med hårene når de bruker ville dyr i bur som distriktspolitikk. 

Mink og rev gir inntekter til bøndene sånn at de kan fortsette å bo på landet. Den norske stat subsidierer til og med næringen med 30- 40 millioner i året. 

Hvis dyrs åpenbart unødvendige lidelser er avgjørende for spredt bosetning er det bare én ting å si: Flytt bøndene til byen.

Nå kan det bli flertall på Stortinget for en styrt avvikling av pelsdyrnæringen, noe Senterpartiets ringrever klare å sette en stopper for under den forrige regjeringen. Også Veterinærforeningen vil næringen til livs.

15. desember legger pelsdyrutvalget fram sin innstilling. Konklusjonen kan være avgjørende for pelsdyrnæringens framtid. Det kan bare være én gangbar vei videre: Skånsom avliving.

"Bruker ville dyr i bur som distriktspolitikk"