Med iskald beregning

Det finnes ikke ett fornuftig argument for flybårne isbiter      
 til drinker i resten av verden. Ikke ett!

«Hensikten med en forretningsvirksomhet er å skape en kunde», ifølge den amerikanske bedriftsrådgiveren og forfatteren Peter Drucker (1909-2005). Kreativiteten hos enkelte er grenseløs i så måte.

Fylkesmannen i Nordland har hatt innsigelser. Men nå har fylkesmannen gjort helomvending, og vil likevel ikke legger hindre i veien for at selskapet Svaice AS får hente isblokker fra Svartisen. Den tusen år gamle isen skal ikke brukes til noe som helst nødvendig eller nyttig; hele konseptet er rett og slett meningsløst. Isen skal flysendes verden over til gourmetrestauranter og eksklusive barer, sånn at millionærer i Dubai eller New York kan bestille seg en Whisky On the Rocks med svindyre isbiter fra Svartisen.

Ja, noen påstår til og med at isbitene blir dyrere enn selve drinken. Det er iskald beregning fra gründernes side, og alene nok til at Svaice AS skaper seg kunder. Noen må alltid vise hvor rike de er, og hvor vulgært de kan oppføre seg bare fordi de har råd til det.

Hadde det enda vært sånn at isen skulle fraktes til steder som verken har strøm eller kjøleskap, og som derfor trenger is for å kjøle ned livsviktig føde, så hadde det vært mulig å skape en smule forståelse for prosjektet. Som gruveslam i Repparfjorden, som tross alt skaffer fram kobber, som verden trenger i store mengder for å kunne gjennomføre det grønne skiftet.

Men det finnes ikke ett fornuftig argument for flybårne isbiter til drinker i resten av verden. Ikke ett!  Noen nye arbeidsplasser – som alltid er det som frister - kan ikke forsvare den negative omtalen Meløy og Nordland nå opplever. Ivrige naturvernere, naturelskere, potensielle turister og andre reagerer selvfølgelig over denne meningsløse geskjeften, som selvsagt hører hjemme på «Shame on you»-lista. På sikt kommer arbeidsplassene til å koste mer enn de smaker.   

Hele prosjektet er så lite miljøvennlig, bærekraftig og framtidsrettet at det kan få noen hver til å kaldsvette.

I 2015 bevilget Meløy kommune 150.000 kroner, og sa ja til 6000 helikopterturer i sommerhalvåret over svartisområdet, som altså ligger i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Sammen med Statskog bevilget Nordland fylkeskommune 250.000 kroner til samme prøveprosjekt, mens daværende KrF- fylkesråd for næring jublet over hvor flott det vil bli å sitte i Monaco med en drink med blå is fra Svartisen.

Siden den gang har entusiasmen for prosjektet smeltet like raskt som Svartisen selv, og den velvillige innstillingen fra politikerne har heldigvis kjølnet. Fylkesråden for miljø, kultur og folkehelse vil koble Klima- og miljødepartementet inn i saken. Også rådmannen i Meløy signaliserer at det til sjuende og sist bare er Meløy kommunestyre som kan si ja eller nei til prosjektet, og at ingenting er avgjort. Alle syns Svartisen smelter fort nok, om den ikke i tillegg skal fraktes vekk med helikopter.

Det er bare én fornuftig ting å gjøre: Legg hele prosjektet på is.

Storm i et vannglass

Vi gikk ikke i tog for selvbestemt tvillingabort etter tolvte uke

«Hvis menn kunne bli gravide, vill abort vært et sakrament», mente den amerikanske juristen og borgerrettsforkjemperen Florynce R. Kennedy (1916-2000). Hun fikk ikke med seg abortdebatten i Norge i 2019.

Regjeringens forslag om innskrenkning i retten til selvbestemt abort av tvilling- eller flerlingfostre, fosterreduksjon som det formelt heter, får kvinner til å se rødt.  Hvis endringen blir vedtatt, må kvinner som ønsker abort av et friskt tvillingfoster møte i nemnd fordi medisinske grunner gjør at aborten først kan utføres etter 12. uke. Altså senabort. Det ble utført abort på åtte friske tvillingfostre i fjor.

Dette framstilles som om hele abortloven er i spill, og at dette er første steg mot flere innskrenkinger i kvinners selvbestemmelse. «Ikke rør abortloven» kommer til å samle tusenvis av kvinner og menn i 8. mars-toget. «Kødder du med åtte damer, så kødder du med mange tusen», utbasunerer en av kommentatorene i hovedstadspressen, mens andre overreagerer ved å påstå at det vi gikk i tog for på 60- og 70-tallet nå skal tas fra oss.
Ja ha? Så det var retten til selvbestemt tvillingabort etter tolvte uke vi gikk i tog for?

Abortloven står fjellstøtt. Heldigvis. Nå er den til og med langt på vei velsignet av bispemøtet i Den norske kirke, som nylig uttalte at «Et samfunn med legal abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». 

Likevel forsøker mange å framstille forslaget til endring som om hele abortloven er under press. Realiteten er at loven justeres etter dagens virkelighet – der fosterreduksjon er teknisk mulig – noe som var utenkelig da loven ble vedtatt for over 40 år siden.  Debatt om hvor langt kvinners selvbestemmelse skal gå, og hva samfunnet skal tillate, er helt nødvendig.  Det tåler abortloven.

For hva innebærer egentlig innstrammingen? En unntaksbestemmelse i abortlovens forskrift fra 2001 – som aldri var ment for fosterreduksjon – gjør at kvinner i dag kan søke om tvillingabort uten nemndbehandling. Det er dette «hullet» i loven som nå eventuelt tettes, med solid støtte fra det medisinske miljøet.

Alle kvinner som ønsker abort etter tolvte uke (senabort) må møte i nemnd, også de med bare ett foster.  Så hvorfor er det så mye verre at kvinner som ønsker tvillingabort må gjøre det samme? Jeg har fulgt nøye med i debatten, og også stilt spørsmål direkte. Ingen har klart å gi noe svar.

Abortloven gir fosteret økt vern etter 12. uke. Som andre senaborter, hører derfor også tvillingabort hjemme i nemnd. Det er fornuftig at alle senaborter behandles likt, og etter de samme kriteriene.  Det er utvilsomt en ekstra belastning for kvinnen å møte i nemnd, men med min beste vilje skjønner jeg ikke hvorfor den en skal slippe, og ikke den andre. Om grensen for selvbestemt abort skal flyttes, slik noen ungdomspartier tar til orde for, er en annen debatt.

Klarer du én, så klarer du to, var Kjell Ingolf Ropstads (KrF) flåsete bemerkning om saken.  Det kan også sies sånn: Klarer den ene det, så klarer den andre det også.

Menn til salgs

Tjostolv Moland (t.v.) og Joshua French på vei til fengselet i

Kinshasa.

(Apropos på trykk 14. februar 2019)


«Se verden med nye øyne», reklamerer arrangøren med. Ja visst; se verden gjennom øynene til en leiesoldat som selger seg til høystbydende.

Det er en av de mest omtalte sakene i Norge i nyere tid, her er kortversjonen: I mai 2009 ble de pågrepet i Kongo, siktet bl.a. for drap på sin kongolesiske sjåfør. Moland ble dømt for drapet, French for medvirkning. Begge fikk dødsdommer, i ulike saker. Tjostolv Moland døde i fengselet i Kinshasa i 2013. Joshua French sonet åtte år under forferdelige forhold, før norske myndigheter fikk ham fløyet hjem. Til en pris av minst 11 millioner kroner, ifølge NRK. Han landet i Norge 17. mai 2017, syk og svekket. Men som en fri mann.

Det er skrevet flere bøker, laget film og intervjuer med leiesoldaten som overlevde, uten at noen har klart å komme nærmere hva som faktisk skjedde. French har selv endret historien fra at de var på en slags avansert «guttetur» på jakt etter jobb, til å ha innrømmet at de var bevæpnet og på betalt, ulovlig oppdrag i Kongo.
 
Bare French vet hva som egentlig skjedde, og hvem som betalte dem. Og det kommer han ikke til å fortelle under foredraget «Dømt til døden» i Bodø 17. februar. Siden oktober i fjor har Joshua French tjent gode penger på at «Joshua tar deg med på en utrolig spennende reise i sitt foredrag. Det er gripende og rystende på en gang», som det heter i reklamen fra arrangøren Atikko Norway. 

Den etisk svært problematiske saken med tragisk utfall gjøres om til en hvilken som helst amerikanskprodusert actionfilm. «Kongo-saken går inn i historien som en av de mest spennende, sanne thrillerne som har funnet sted i moderne norsk historie», heter det i omtalen.

Hollywood kunne ikke ha gjort det bedre.

At de to ble kastet ut av Forsvaret i 2007 fordi de oppførte seg som voldelige cowboyer som Forsvaret ikke ville ha i tjeneste, nevnes selvfølgelig ikke. At de likevel brukte Forsvarets ID-kort da de ble pågrepet, er tydeligvis irrelevant. At de var bevæpnet og på ulovlig oppdrag, er en bagatell. At de var betalte lakeier for en krigsherre i det voldelige og kaotiske Kongo, er en ikke-sak i omtalen. At en kongolesisk seksbarnsfar ble drept fordi to nordmenn lekte geriljakrig i jungelen, piffer bare opp foredraget.

At Norge som prinsipp tar avstand fra leiesoldater – mens French i NRK-podkasten «To hvite menn i Afrika» uttaler at det er gøy å være leiesoldat, bare understreker at dette er en mann som sannsynligvis er villig til å gjøre hva som helst for penger.

Også å stå på scenen med en romantisert, glorifisert og hvitvasket versjon av Kongo-oppholdet - og seg selv. Så hvorfor betale 350 kroner for å høre et foredrag om hvor fælt han hadde det i fengselet i Kinshasa? Som om French er en helt? Spørsmål er det ikke lov å stille, med mindre de er moderert på forhånd.

Altså helt i tråd med holdningen til krigsherren French solgte seg til.