Ekteskapelige forpliktelser

Et ordførerkjede kan aldri bli like nøytralt som ei svart

dommerkappe.                                                  Illustrasjonsfoto

«Et lykkelig ekteskap er helt og holdent et spørsmål om tilfeldigheter», ifølge den britiske forfatteren Jane Austen (1775-1817). Selv om det ikke skal overdrives: Fra nyttår er det en ny type tilfeldigheter som kan spille inn allerede på bryllupsdagen.

En lang rekke nye lover og regler trer i kraft straks nyttårsrakettene er sendt til værs.  Fra 1. januar må landes ordførere forberede seg på nye oppgaver. Som å smi par i hymens lenker, en oppgave som fram til nå har vært forbeholdt Kirken, Human-Etisk Forbund og byfogd eller sorenskriver. I Bodø får ordfører, varaordfører og rådmann, pluss fire andre kommunalt ansatte «reserver», vigselsrett.  

Landets ordførere er ikke udelt begeistret for nyordningen, som til alt overmål er et resultat av kommunereformen. I jakten på nye oppgaver til sammenslåtte kommuner, kom regjeringen fram til at det å vie brudepar er en passende oppgave for skiftende kommunepolitikere med høyst ulik bakgrunn og forutsetninger.  Som kjent inngås det nye «ekteskap» i kommunepolitikken hvert fjerde år. Stortinget synes kanskje det kvalifiserer? «Skilsmisser» forekommer like hyppig; politikere går gjerne til sengs med fienden hvis det kan berge flertallet fire år til.

For par som skal gifte seg er det ikke nødvendigvis likegyldig hvem som står for den borgerlige vielsen.  Det har selvsagt ingenting å gjøre med de personlige egenskapene til den som tilfeldigvis står for seremonien. For å ta Bodø som eksempel. En ihuga Frp-er syns kanskje ikke spesielt mye om at en varaordfører fra Rødt er den som administrerer den store dagen, uansett hvor godt forberedt varaordføreren er, og hvor flott alt er pyntet og lagt til rette. Eller omvendt, noe som kan bli en realitet etter neste valg: En varaordfører Fra Frp kan virke som en rød klut på et brudepar med et helt motsatt politisk ståsted.

Kanskje blir det mulighet for selv å velge hvem som skal stå for seremonien. Kanskje ikke. I 2016 hadde Salten tingrett 117 vielser. Folk må trolig regne med at de må ta den som er «på vakt».

Det er den store svakheten med den nye ordningen. Nøytraliteten som automatisk følger med en dommerfullmektig i svart kappe, en som er et politisk ubeskrevet blad i offentligheten, har vært en styrke ved ordningen fram til nå. Det samme gjelder for dem som velger kirkelig vielse. De færreste prester er politisk aktive, og i det øyeblikket de står i fulle pontifikalier foran brudeparet representerer de noe helt annet enn seg selv. Et ordførerkjede kan aldri ha samme nøytraliserende virkning.

Det gikk ikke helt som planlagt for regjeringens kommunereform. Mange avslo frieriet, tross løfter om både medgift og støtte i gode og onde dager. Jan Tore Sanner (H) og regjeringen fikk flertall i Stortinget for tvangsekteskap for ti kommuner.

Å tvinge gjennom en dårligere ordning for folk som ønsker å gifte seg borgerlig, er likevel toppen av bryllupskaka.
 

Rødt kort - igjen

Idrettspresident Tom Tvedt og resten av ledelsen i NIF har nå

samme omdømme som en middels, russisk idrettsutøver.

«Hvis det tallet er elleve flasker vin, det vet jeg ikke, så var det det styret drakk. Så enkelt er det». Så lettvint forsøker idrettspresident Tom Tvedt å bortforklare nok ei alkoholregning. Denne gang for ei styresamling til den nette sum av 312.000 kroner. Det er med andre ord helt unødvendig å følge komiker Per Inge Torkelsens råd om å gi ungene ei flaske brennevin før idretten tar dem. Alkoholbruk lærer ungene ovenfra; fra idrettens fremste tillitsvalgte.

Etter at åpenhet om regnskapene til Norges idrettsforbund (NIF) ble tvunget igjennom ramler den ene vinflaska etter den andre ut av garderobeskapene. NIF står igjen med samme omdømme og tillit som en gjennomsnittlig russisk idrettsutøver.

Alkohol i rause mengder, middager og dyre flyreiser på fellesskapets regning. Denne uka kan mediene fortelle at NIF har brukt rundt ti millioner kroner på kommunikasjonsselskapet First House, blant annet for å få et ja til OL i Oslo i 2022. Det ble det heldigvis ikke noe av.  Statsråd Sylvi Listhaugs dobbeltrolle i spillet om OL er en sak for seg selv.

Og hva sier så grasrota til hvordan NIF bruker offentlige tilskudd i hundremillionersklassen? Det murres i idrettskretsene. Den virkelige grasrota, de som steker vafler og selger lodd til inntekt for det lokale idrettslaget, spør syrlig hvor mange vafler det må stekes for å kompensere for de ti millionene First House har tjent på idretten. Faktisk.no har tatt spørsmålet på spøkefullt alvor, og regnet seg fram til at det må selges 500.000 vafler for å tjene inn det NIF har puttet i lomma på lobbybyrået. Vaffelstabelen ville blitt 3,5 kilometer høy, sånn rundt regnet.

Det illustrerer godt avstanden mellom idrettspampene og grasrota.

Så skulle en tro at en toppleder i Idretts-Norge – som et minimum av kvalifikasjoner - er i stand til selv å svare på spørsmål fra journalister. Men nei. Dagens idrettspresident har betalt 3000-4000 kroner for å få First House til å skrive svar for seg. 

Skal NIF ha mulighet til å vinne tilbake tilliten, må ledelsen skiftes ut. Møre og Romsdal idrettskrets har allerede fremmet krav om ekstraordinært idrettsting neste år, for å få nye tillitsvalgte med en helt annen holdning og kultur på plass. Idrettskretsene i Nordland, Troms og Finnmark bør gjøre det samme. Idrettspresident Tom Tvedt, som er valgt fram til 2019, er riktig nok satt til å rydde opp. Men så langt er det ingenting som tyder på at han er den rette til å lede laget. Hvis det er bedre nå enn det var før han ble valgt i 2015, sier det det meste om den forrige presidenten, styret og (u)kulturen.

Dette er tredje runde med innsyn i pengebruken til Norges Idrettsforbund. Hver gang er det delt ut røde kort. Med så mange straffereaksjoner ville enhver idrettsutøver - helt riktig og selvforskyldt - blitt utvist og utestengt. Permanent.

Det er ingen grunn til å skjerme idrettspampene mot det samme.

Dødsens alvor

Depresjon er en av årsakene til at mange velger å ta

sitt eget liv.                                                       Illustrasjonsfoto

«Et smil over midtgangen på bussen om morgenen kan forhindre et selvmord senere på dagen», mente den amerikanske erkebiskopen Fulton John Sheen (1895-1979). Ja, var det bare så enkelt.

Det er skremmende og opprørende, og et stort samfunnsproblem, men den nye statistikken er knapt nevnt i mediene. Ferske tall fra dødsårsaksregisteret fra Folkehelseinstituttet viser at antallet selvmord stiger, etter å ha ligget relativt stabilt i mange år. At 614 mennesker tok sitt eget liv i 2016 er det høyeste tallet på 20 år. Manger hundre flere er direkte berørt. I tillegg kommer alle skjulte selvmord, altså der det aldri kan fastslås med sikkerhet hvorfor bilen krysset over i feil kjørebane og frontkolliderte med en trailer.

Til sammenligning: Før døde like mange av selvmord som i trafikken. Nå er selvmord fem ganger vanligere.

Alle statistikker viser at det nytter å sette inn tiltak, hvis man ønsker endringer. Dødsulykkene i trafikker har gått dramatisk ned fordi det er satset på bedre veier og sikrere biler, farts- og promillegrenser, bilbeltebruk og kontroller.  Nullvisjonen har halvert antall drepte i trafikken i løpet av de siste ti årene.

På samme måte har systematisk innsats nesten utradert ulykker som tar barneliv, enten det skyldtes drukning, trafikk eller krybbedød. Vaksineprogram har sørget for nær null barnedødelighet av smittsomme sykdommer.

Selvmord har vært tabubelagt og forbundet med skam. Og er det dessverre fortsatt. De siste 30-40 årene har regelen vært at det ikke skal omtales, delvis av frykt for smitteeffekt.  I stedet har mediene brukt kreative omskrivninger når det har vært aktuelt. Det har vært en holdningsendring, og det er bra. Etter at nåværende assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, ga ut boka «Fra tabu til tema» i 2007 har ting endret seg. Selvmord omtales, men på en nøktern og varsom måte. Vi ser det også i dødsannonsene. Ikke sjelden brukes formuleringen «… valgte å gå ut av tiden».

Åpenheten fjerner tabuer og stigma. Det kan også hjelpe de som sitter igjen med sjokk, sorg og skyldfølelse for at de ikke skjønte, eller så, hva som kom.

Og hva gjør så samfunnet for å forebygge folkehelseproblemet selvmord? Handlingsplanen for forebygging av selvmord og selvskading 2014-2017 har til nå resultert i en veileder til kommunene, som kom to år for sent.  Bedre sent enn aldri. Og forebygging er viktig.

Men statsbudsjettet illustrerer mer enn noe annet at selvmord ikke er anerkjent som det store samfunnsproblemet det faktisk er. I 2016 ble det i statsbudsjettet tildelt 808 millioner kroner til særskilte tiltak for trafikksikring – og det er selvfølgelig bra - mens skarve 5,3 millioner ble satt av til den bokstavelig talt dødsviktige jobben å forebygge at folk tar sitt eget liv. Det til tross for at det altså hvert år dør fem ganger flere av selvmord enn av trafikkulykker.

Når kommer nullvisjonen for selvmord?

 

Kampen om den digitale allmenningen

Det er mulig å snu på flisa, før enda flere skremmes vekk fra

å delta i debattene. 90 prosent av ytringene er faktisk ikke hat

eller sjikane.

«Internett blir torget for morgendagens globale landsby», ifølge Bill Gates. Grunnleggeren av Microsoft målbar det mange sa og tenkte på 1990-tallet. Internett skulle bli en demokratiserende arena for den opplyste samtalen, der hvem som helst har muligheten til å komme til ordet.  Sånn er det også blitt. Men ikke bare.

På årskonferansen til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) tidligere i uka ble en ny rapport lagt fram. Formålet med undersøkelsen er å vise hva slags debattkultur som faktisk eksisterer på sosiale medier. Av 2000 kommentarer som ble publisert på Facebook-sidene til NRK og TV2 i et gitt tidsrom, var 200 hatefulle ytringer. Det vil si nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende, og som rammer et individs eller gruppes verdighet, anseelse eller status i samfunnet.

Dette gjelder redigerte medier vel å merke, der redaksjonene følger med kommentarfeltene, og luker ut overtramp. Men ikke raskt nok, tydeligvis, ettersom ytringene er fanget opp i undersøkelsen. Hva som foregår i pølen av hat og trusler i de lukkede Facebook-gruppene, kan vi knapt forestille oss.

Og ja, vi må snakke om «menn som har bikket 50». De er klart overrepresentert som avsender av hatytringer. For dem er kombinasjonen bompenger, ung kvinne og etnisitet en eksplosiv cocktail. Ett eksempel er Oslos miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg, som tvinges til å bruke bil for å ivareta egen sikkerhet. Hun tror ikke hun hadde orket å ta jobben hvis hun visste hva hun gikk til. Ikke jobben i seg selv, men den massive hetsen og truslene hun utsettes for i kommentarfelt og på sosiale medier.

En annen som har fått føle hatet på nettet er Sumaya Jirde Ali (19). Hun svarer med å gi ut bok.  Og gir seg heldigvis ikke.

Hatytringer er et problem. Ikke bare for dem som rammes direkte – enten det er menn eller kvinner – men for demokratiet. Så store ord er det nødvendig å bruke.  Det skremmer folk fra å delta i den offentlige debatten, og fra å si ja til politiske verv. Vi går glipp av dyktige folk som kunne ha gjort en forskjell.

Likestillingsombudet fokuserer på de uakseptable ytringene. Det er forståelig ut fra ombudets funksjon. Enda bedre er det at politiet prioriterer denne typen saker, og at flere velger å anmelde trusler og sjikane. Netthets skal ikke foregå ustraffet.

Men det er mulig å snu på flisa, før enda flere skremmes vekk fra den offentlige debatten. Et overveldende flertall av ytringene i undersøkelsen – hele 90 prosent – er faktisk ikke hatefulle eller sjikanerende.  Det er helt akseptable meninger om ulike saker, og viser at internett kan fungere som den «globale landsbyen» Bill Gates drømte om. Det er positivt, og viser også at de fleste mediene er seg sitt ansvar bevisst. Redaksjonene følger med, luker ut det uakseptable, og stenger ute gjengangere som trår over grensene.

Det koster ressurser. Men til sjuende og sist kan det koste enda mer å la være.

Svart november

Mange går bokstavelig talt i svart og impulshandler ting de

ikke har råd til, eller trenger.

«Det er enhver amerikaners plikt å konsumere hver dag», sa USAs daværende president Dwight D. Eisenhower en gang på 1950-tallet. Nordmenn elsker Amerika, og det som gjelder der kommer før eller siden også hit. I tur og orden har vi adoptert Mothers Day, Valentine’s Day og Halloween. Nå er det Black Friday igjen. Det vil si; det har vært Black Friday lenge allerede. Handelsstanden har pøst på med tilsynelatende gode tilbud.  Nå heter det Black Week.

På forbausende kort tid har denne amerikanske skikken, som i USA er starten på julehandelen, og en oppfølger til Thanksgiving, fått fotfeste i Norge. Etter at dagen for første gang ble markedsført i november 2010, har den vokst med enorm kraft hvert eneste år. Det ventes omsetningsrekord. I år igjen. Det anslås at nordmenn skal handle for ufattelige 3,4 milliarder akkurat denne fredagen.

Og nær sagt selvfølgelig: Banker og finansieringsselskap – som kaster penger etter folk som fra før av har dårlig råd, det er de som trenger forbrukslån – står klare med «fleksible lån». Til skyhøy rente, naturligvis.

Ja visst finnes det gode tilbud, og noen kan gjør et kupp. Ikke minst de som står opp grytidlig og stiller seg i kø. Kanskje kvelden før.  Og er forberedt på håndgemeng og mulig slåsskamp om godbitene. Ikke sjelden finnes det bare ett eller to eksemplarer av tv-en på supertilbud akkurat denne dagen. Like ofte blir folk direkte lurt, advarer forbrukerøkonomer.

Etter fjorårets hysteriske handledag fikk et par av de store kjedene i elektronikkbransjen en kraftig ripe i lakken. Varene var slett ikke nedsatt. I noen tilfeller var de faktisk dyrere enn normalt. En prissammenligning gjennomført av Forbrukerrådet i år, av relativt dyre produkter fra fire ulike bransjer, viser at nesten halvparten av varene kostet akkurat like mye, eller mindre, tidligere i år.

Butikkene tvinges til å kaste seg på kjøpehysteriet og Black Friday, hevdes det. Er butikkene ikke med, går kundene bare et annet sted. Det lanserer også stadig nye spesielle handledager, nå prøver elektronikkbransjen seg på å importere Singles’ Day fra Kina. Andre går motsatt vei.  Bruktbutikken til Røde Kors annonserer med Green Friday- hav pris.  Ikea legger Black Friday på hylla, bokstavelig talt, og ber i stedet folk finne fram unbrakonøkkelen og stramme skruer og mutre på de møblene de allerede har.

Å skru til forbruket liker handelsnæringen dårlig. Miljøet og lommeboka derimot, er utvilsomt fornøyd med «strammedagen».

Nordmenn elsker rabatter, og lar seg lett lure til «gode» kjøp. Det er en slags massepsykose, der faren for impulskjøp er overhengende. Mange går bokstavelig talt «i svart», og handler over evne. De forsvarer seg med at «det var jo så billig, jeg sparte en femhundrelapp».

Like ofte er det egentlig stikk motsatt: Kunden har brukt en tusenlapp på varer han egentlig ikke har råd til, og slett ikke trenger.

En usedvanlig dårlig idé

Carl I Hagen er kontroversiell, også i eget parti. Det er en

dårlig idé å velge ham til Nobelkomiteen.

«2018: Carl I. Hagen vinner Nobels fredspris, etter å ha nominert seg selv, for sin heroiske kamp for mer gullkantede offentlige pensjonsordninger, til seg selv», ifølge den tidligere lederen i Sosialistisk Ungdom, Andreas C. Halse. 

Carl I. Hagen har først og fremst alltid vært mest opptatt av seg selv. Det er han nå også, når han for andre gang forsøker å plassere seg selv i den prestisjetunge Nobelkomiteen.

Onsdag ettermiddag besluttet Fremskrittspartiets gruppe på Stortinget at Carl I. Hagen skal erstatte Inger-Marie Ytterhorn i Nobelkomiteen. Mange komitemedlemmer har hatt politisk bakgrunn. Men prinsippet om at Nobelkomiteens medlemmer ikke samtidig skal være stortingsrepresentanter, har også Fremskrittspartiet vært enig i - i 40 år. Dette for å sikre uavhengighet, og skape distanse, til storting og regjering.

Nå vil altså Frp ha inn en aktiv politiker, som en slags heder og ære til en partiveteran som har uttalt at han savner seg selv i rikspolitikken.  En stortingsrepresentant, selv om det er en vararepresentant, vil svekke komiteens uavhengighet.

At et komitémedlem har tilhørighet til Fremskrittspartiet, behøver ikke å være en diskvalifikasjon i seg selv. Nåværende medlem, Inger-Marie Ytterhorn, har hatt plassen i tre perioder, det vil si i 18 år. Selv om lite lekker ut gjennom Nobelinstituttets vegger om arbeidet som foregår i komiteen, er det ikke noe som tyder på at Ytterhorn har gjort en spesielt dårlig jobb. Hun skiftes ut utelukkende fordi Carl I. Hagen, som ifølge seg selv ikke har greie på utenrikspolitikk, og aldri kunne ha vært utenriksminister, har sagt at han vil ha plassen. 

Det er vanlig kutyme at det enkelte parti får utnevne den kandidaten partiet selv velger til Nobelkomiteen. Stortingets behandling har til nå vært en formalitet, men både Ap, SV og Venstre varsler at de vil stemme ned kandidaten. Det hjelper nok ikke, så lenge Sp sier at partiet ikke vil blande seg inn i hvem Frp velger.

Ved siden av de formelle reglene er det selve personen Carl I. Hagen som er problemet. Han er fortsatt høyst kontroversiell, også innad i eget parti. Med sine mange ut- og innfall mot alt fra alenemødre, rusmisbrukere og falske brev om muslimer framstår han som direkte uegnet, selv om han udiskutabelt har solid og lang politisk fartstid.

Hagens forståelse av utenrikspolitikk kan oppsummeres i følgende sitater, signert Carl I. Hagen: «Innvandrere i Norge må lære seg norsk. Det samme bør spanjoler i Spania gjøre, hvis de vil jobbe med nordmenn». Eller dette: «Hvorfor skal vi overlate til andre land å få arbeidsplasser som følge av krigen mellom Iran og Irak».

Denne mannen skal altså være med på å vurdere fredspriskandidater fra hele verden, fra ulike politiske systemer og komplekse og uoversiktlige utenrikspolitiske situasjoner.

Med Hagen i Nobelkomiteen, er én ting sikkert: Det blir ikke fred å få.

Særdeles dårlig "byggeskikk"

Det er helt Texas i bygningsbransjen, og bemanningsbyråene

finner stadig nye, kreative måter å omgå reglene på.

«En kontrakt er en avtale som er bindende for den svakeste av partene», er et sitat med ukjent opphav. Vedkommende jobbet kanskje i bygningsbransjen. Mafialignende tilstander, drapstrusler mot inspektører, slavekontrakter for underbetalte, innleide bygningsarbeidere uten fast ansettelse, kriminelle nettverk og pulverisert ansvar. Det er Norge i 2017 vi snakker om.

Midlertidig arbeidskraft er igjen på den politiske dagsorden, etter at både Ap og Rødt har levert forslag om forbud i de mest utsatte bransjene. Det har vært utredninger i 2011, 2015, og 2017 som viser at det er helt Texas i bygningsbransjen. Nå er det nok utredninger, vi trenger et forbud, uttaler Bjørnar Moxnes (Rødt) til LO-Aktuelt.

Men arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) avviser forbud.  Det begrunnes med at bedriftene trenger fleksibilitet. I klartekst: Arbeidsgiverne skal fortsatt få skalte og valte med arbeidstakerne.  Ikke engang i bemanningsbyråene – de som leier ut ansatte til entreprenører – ønsker statsråden å kreve fast ansettelse.  Altså midlertidig ansatt i et bemanningsbyrå, som igjen leier deg ut til en midlertidig jobb på en byggeplass, gjerne i et land der du bare skal være midlertidig.  

Tro endelig ikke at problemet med midlertidige ansettelser kom da Norge undertegnet EØS-avtalen i 1992, og det ble enkelt å hente østeuropeiske håndverkere til halv pris. På begynnelsen av 1970-tallet, da utleiebedrifter for første gang ble en betydelig faktor i arbeidsmarkedet i Norge, var tonen enda skarpere enn i dag – paradoksalt nok også fra arbeidsgiverne. I protokollen fra Centralstyret i Norsk Arbeidsgiverforening i april 1970 heter det «Som sagt, den nærliggende årsak til denne situasjon er det fenomen at det kan operere bedrifter som driver regulær menneskehandel – for å si det slik, og som opptrer utenom alle retningslinjer (…).

Kort fortalt: Før fri flyt over grensene var arbeidsfolk mangelvare, og innleide vikarer fikk bedre betalt enn fast ansatte. De ble en trussel mot overskuddet.  1. juli 1970 ble det forbud mot privat arbeidsformidling. Det gjaldt i 29 år, helt til Bondevik I-regjeringen opphevet forbudet 1. juli 2000.

Historien viser oss at når mulighetene er der, så utnyttes vanlige folk som er på jakt etter jobb. I dag er bygningsbransjen en versting. A-krimsenteret i Oslo har avslørt 11 kriminelle nettverk, som bokstavelig talt driver menneskehandel.  Så sent som i oktober kunne AN fortelle at fem kroater, som knapt hadde holdt i en hammer tidligere, ble ansatt gjennom et bemanningsbyrå for å bygge omsorgsboliger på Vollsletta. De ble utnyttet på det groveste.

15. november går flere fagforeninger i bygningsbransjen til halvannen times politisk streik. De krever forbud mot innleid arbeidskraft på byggeplasser.  Nok er nok. Gang på gang lover bemanningsbransjen at de er seriøse. Like ofte finner de smutthull slik at reglene kan omgås.

NHO er selvfølgelig imot streiken. Det er tross alt ikke arbeidsgivernes overskudd som står på spill i 2017.

Med hjertet i halsen

Styret i Helse Nord holdere våre hjerter i sine hender.

Det føles ikke betryggende

«Den medisinske forskningen har gjort så store framskritt at det knapt finnes et friskt menneske lenger», ifølge den britiske forfatteren Aldous Huxley (1894-1963). Heldigvis gjør den medisinske forskningen store framskritt, til fordel for alle som før eller senere rammes av sykdom. Det gjelder de fleste av oss.

Det er en medisinsk merkedag akkurat i dag. 3. november 1967 utførte Christiaan Bernard verdens første hjertetransplantasjon på et menneske. Det skjedde i Sør-Afrika. Bernard hadde eksperimentert med hjertetransplantasjon helt siden den første vellykkede nyretransplantasjonen ble utført, så tidlig som i 1954.

Og hvordan gikk det med pasienten som fikk nytt hjerte? Mannen overlevde operasjonen, og levde i 18 dager. Han døde av lungebetennelse.

50 år etter det banebrytende framskrittet er det nærliggende med en oppsummering av dagens PCI- debatt. Kort fortalt: Er det bare universitetssykehuset i Tromsø (UNN) som skal få gi hjertepasienter den beste behandlingen, eller skal også Nordlandssykehuset i Bodø gjøre det, sånn at hjertepasienter i sør får et likeverdig helsetilbud med folk lenger nord?

Saken har vært langt fram for styret i Helse Nord to ganger, og ble på siste møte utsatt nok en gang. Det til tross for at det vel må være en av de best utredede, og mest debatterte, sakene styret noen gang har fått til behandling.

Underveis i debatten har blodet pumpet hett i årene til de involverte partene. Protestene fra Tromsø er massive. Det legges fram undersøkelser som viser at folk i Salten overlever også uten PCI. Noen dager senere slås det i operasjonsbordet med en annen undersøkelse, denne gang fra Folkehelseinstituttet, som viser at å overleve et hjerteinfarkt ikke er alt. Man skal også leve etterpå. Helst like lenge og godt som hjertepasienter i Troms, som får den beste behandlingen fordi de bor der de bor.

Nå er det finnmarkingenes hjerter det skal lyttes til før styret får saken til behandling for tredje gang. Finnmark kunne saktens trenge sitt eget PCI-senter. Og pussig nok. Alle involverte hevder at deres hjerte banker for pasientene; at det er derfor det settes i gang aksjoner og sendes protestskriv. Da skulle en tro at legene i Tromsø trippet av iver etter å lære opp folk i Bodø sånn at flere kan gjøre jobben, som ikke er noen heksekunst. Men nei. UNN tviholder på pasienter og kompetanse, og insisterer på at det bare skal være ett PCI-senter mellom Trondheim og Kirkenes,

På sidelinja sitter vi, de potensielle pasientene, med hjertet i halsen mens vi rister på hodet over dem som har blitt tildelt viktige jobber og ansvarstunge styreverv. De framstår som et godt dressert loppesirkus, med leger med åpenbare egeninteresser som sirkusdirektører. Sier  de hopp, så hopper styret. Igjen sitter en overbetalt Helse Nord-direktør med svekket autoritet og tillit, mens fagfolk både i Tromsø og Bodø mener de har vunnet en halv seier.  Taperne – pasientene – hører vi lite eller ingenting om eller fra.

Man kan få hjerteflimmer av mindre.

 

Døden på Facebook

Vi tenner levende lys for å minnes de døde, som i mange

 tilfeller "lever" videre på Facebook.

«Våre døde er aldri døde før vi har glemt dem», påpekte den britiske forfatteren George Elliot (1819- 1880).

Allehelgensdag nærmer seg, den er avmerket på primstaven 1. november.  Dagen er opprinnelig katolsk, og til minne om alle navnløse helgener, men er blitt en merkedag også for ikke-religiøse. Første søndag i november er dagen vi minnes de døde med å tenne lys på gravene, når det er praktisk mulig. De er ikke glemt.

Det var enklere å «gå ut av tiden» i gamle dager, det vil si rundt 2006/2007. Før den tid medførte et dødsfall en dødsannonse i avisa, og i noen tilfeller, et minneord. Deretter ble det stille rundt den døde, bortsatt fra i den nærmeste familie og vennekrets. Avhengig av hvilket forhold vi hadde til den som gikk bort, forsvant de litt etter litt ut av bevisstheten, og ble et vagt minne som bare unntaksvis dukket opp til overflaten.

Men det var før Facebook. «Hele» Norge har snart sin egen profil på det sosiale nettsamfunnet.  Også etter at de er døde. Jeg går igjennom min egen venneliste, og teller rundt 20 som nå er borte.  Der er politikeren jeg intervjuet et par tre ganger. Og hun jeg gikk på skole med på tidlig 70-tall, og som jeg ikke har hatt kontakt med siden, til vi møttes igjen nettopp på «feiser’n». Der er damen jeg egentlig ikke kjente så godt, men som har tråkket de samme gatene som meg i flere tiår, og som alltid var så hyggelig når vi tilfeldigvis møttes.  Han som jeg ble kjent med da, og som døde uten forvarsel, og der er han som …

Sånn fortsetter det. Det er ei minnebok over dem som på en eller annen måte krysset min vei. Noen satte dype spor etter seg. Andre mer perifere, men likevel en del av også mitt liv.

Jeg har vært usikker på hvordan jeg skal forholde meg til de døde på Facebook. Noen velger å slette profilen fra vennelisten når dødsbudskapet er kjent. Jeg har ikke gjort det.

I enkelte tilfeller har nære pårørende selv gått ut og bedt alle slette navnet fra vennelisten, eller de sørger for at profilen blir borte for godt. Det finnes skjema for sånt. Andre lager profilen om til en minneside, som tydelig forteller at vedkommende er død, og der det kan skrives en hilsen på merkedager. En fin gest, og en felles arena og mulighet til å minnes noen de var glad i.

Men mange pårørende gjør ingenting, de tenker simpelthen ikke på det, og den avdøde står der med sin siste oppdatering. Som kanskje var et optimistisk, hverdagslig ting uten spor av det som skulle komme. Vedkommende visste det ikke. Direkte tragisk blir det når noen, som opplagt verken er familie eller nær venn, skriver «gratulerer med dagen gamle ørn, hvordan går det», på profilen til en som har vært død ganske lenge. Det har også skjedd.

Religiøse ledere har i over 2000 år lovet oss evig liv. De tenkte neppe at det skulle skje på Facebook.

Krenkelsessamfunnet

Fra et karneval i et land lenger sør. Noen kan sikker finne noe å

bli krenket over, hvis de leter godt.

«Jeg hater Twitter», skrev jødiske Elana Carello som svar på at et kostyme som kunne kle ut jenter som Anne Frank ble trukket fra markedet. Noen hadde blitt krenket av at Anne Frank, som døde under Holocaust, og ble et ikon på grunn av dagboken hun skrev som 13-åring, ble brukt som Halloween-kostyme. «Mine (jødiske) døtre ville ha elsket dette», ifølge twittermeldingen til den samme jødiske moren.

Saken er en god parallell til siste ukes store «snakkis», Siv Jensen på kostymefest utkledd som Månestråle, eller hvem det nå var. Indignerte nordmenn, som selv trolig aldri har vært i nærheten av et indianerreservat (der det for øvrig selges indianerkostymer over en lav sko), er opprørt på vegne av all verdens urfolk. Inkludert samene.

Å la hver og én få definere hva som er en krenkelse, er en farlig vei å gå, og kan ende langt ut på viddene. Her er det plass til bare ett eksempel, fra Yale universitet. Det er et par år gammelt, og omtalt i flere amerikanske medier.

Noen reagerte på Halloween-kostymene, og administrasjonen mente at de måtte bestemme på vegne av studentene hvilke kostymer som var lovlige og ikke. Dekan Erika Christakis mente studentene selv burde finne ut av dette, og at det kanskje burde være litt takhøyde på campus. Kort fortalt: Saken endte med at både Christakis og hennes mann, begge på venstresiden i politikken, og anerkjent dyktige folk, mistet jobbene sine ved universitetet. De ble beskyldt for å skape et «fiendtlig miljø» på campus, som ifølge studentene skal være «safe space».

Problemet er at det alltid er noen som kan føle seg krenket, eller hevde at de er det. «Krenket» er vår tids hersketeknikk, også i norsk samfunnsdebatt. Den spiller på individuelle følelser, og stanser enhver saklig debatt eller kritikk. Overfølsomme tolkninger, der alt tas i verste mening og defineres som fiendtlig - og overreaksjoner på påstander om «krenking» - gir ikke «trygge rom». Det gir tvert imot utrygghet. Vi lister oss rundt, livredde for å tråkke på noens tær. Enten de er kledd i gummistøvler, mokasiner, kommager eller sandaler.

Å kle seg ut som indianer på karneval, eller same for den saks skyld, er ikke «appropriasjon». Altså å stjele noe fra en annen kultur og bruke det som sitt eget. Noe vi - og alle andre folkeslag – for øvrig gjør hele tiden. Det er heller ikke å bagatellisere, håne eller latterliggjøre. Jeg føler meg rimelig trygg på at de fleste kjenner til uretten urfolk har vært utsatt for, også i Norge.

Å kle seg ut er å låne andres identitet for noen få timer, hvilket jo er hele hensikten med kostymefester. Selv har jeg vært punker, med sikkerhetsnåler i ørene, tatoveringer og det som hører til. Det er sikkert noen punkere som kan hevde at jeg tråkket på deres subkultur av den grunn.

Halloween nærmer seg, og det er slett ikke bare ungene som benytter anledningen til å kle seg ut. Det blir sikkert rasende festlig nå alle kommer på kostymeparty, utkledd som seg selv.

Har noen forresten hør noen gode samevitser i det siste?

Med værforbehold

Unger skal ha røde kinn og snørr under nesen, god-

værsfolk har vi nemlig nok av.

«En genser er et plagg som bæres av et barn når moren fryser», påpekte den amerikanske litteraturkritikeren og oversetteren Barbara Johnson (1947-2009).  Det er mye sant i det. Vi har alle sett smårollingene stabbe rundt så innpakket i klær, i så mange lag, at bobledressen ser ut som ei stappa pølse.  Øynene er knapt synlige. Ikke rart det er vanskelig å bevege seg.

Små barn i store vinterklær kan lett bli for passive utendørs, mener forskere som nylig la fram rapporten «Blikk for barn - kvalitet i barnehagene for barn under 3 år».  Det påpekes at de minste ungene får lite igjen for utetida. De sitter mye ute i sandkassa, og de er mye på huska. Det står en voksen og dytter, eller det sitter en voksen i sandkassa og lager «sandkaker», heter det i rapporten.

Forskerne ønsker seg mer faglig pedagogisk arbeid, og frykter det foregår mer tilsyn utendørs enn motivasjon til bevegelse. Det presiseres at det er snakk om de aller minste barna, og om vinteren.

Selv om de aller fleste ett- to- og treåringer har det bra i barnehagen, er det fint at det settes søkelys på kvalitet også for de aller minste. Etter mange år med sterk utbygging av barnehager – for å møte behovet for flere plasser – skal barnehagene også fylles med innhold. Regjeringen har allerede sendt et forslag om bemannings- og pedagognorm ut på høring. Departementet forslår å skjerpe kravet til pedagogisk bemanning.

Barnehagene skal ikke bare være en oppbevaringsplass mens mamma og pappa er på jobb. De skal også ha innhold, selv om jeg sterkt mistenker at husker og sandkasser er noe av de morsomste ett- og toåringer vet. Med eller uten en pedagogisk dytt i ryggen.

Vinteren er problemet i rapporten. Om vinteren har nemlig barna så mye klær på seg at det hemmer bevegelsene, og man kan stille spørsmål ved om barna behøver å være så mye ute, uttaler en av forskerne til flere medier. Det understrekes at det er barn under to år det er snakk om. Det er sikkert tenkt og sagt i beste mening, men den ideen må ikke få fotfeste.

Vi bor altså i et vinterland. Omtrent halve året er det kaldt og mørkt, med regn, slaps eller snø, og tidvis en bitende østavindskuling. Myndighetene mener vi skal være ute så mye som mulig, av hensyn til folkehelsen, og gjør sitt beste for å puffe oss opp av sofaen og ut i frisk luft. Men de minste skal altså pakkes inn i (bom)ull og skjermes mot årstidene, med mer pedagogisk riktig innetid?

Innenfor forsvarlige grenser, selvsagt: Unger skal være ute så mye som mulig, også i dårlig vær. De skal stabbe rundt rød i kinnene, og med snørr under nesen, mens de forsøker å mestre de utfordringene hålkeføre og halvfrossen sandkasse gir dem – og de ansatte i barnehagen. Det finnes ikke dårlig vær, og så videre, ungene skal ikke oppdras til en gjeng pyser som går i skrikinga og vil inn straks vinteren kommer.

Godværsfolk har vi nok av.

Latterlig feminisme

Historiske kostymer er ikke kvinneundertrykkende. De

minner oss om hvor langt vi egentlig er kommet.

«Kvinnekampens farligste fiende er mennenes latter», mente forleggeren Henrik Groth (1903-1983). Det er fortsatt slag å kjempe for likestilling. Men kvinner gjør selv sitt alle beste for at menn (og kvinner) skal ha noe å le av.

Det dukker fra tid til annen opp eksempler på kvinner som tror de fremmer likestilling og feminisme, men som i stedet setter hele feltet i vanry.  Svenske Christina Snell Lumio, som er politiker for Vänsterpartiet, ble rasende da hun fikk tilsendt et bilde av oppvaskmaskinen på kommunehuset i Övertornea med følgende klistremerke: Sätt på mej när jag är full.  Altså, oppvaskmaskinen skal settes i gang når den er full av kopper og bestikk.

Tolket i absolutt verste mening, omtrent som når fanden leser Bibelen, kan det også være en uanstendig oppfordring. Politikeren ble så opphisset at hun reiste til Övertornea for ved selvsyn å vurdere klistremerket, og uttaler til Expressen at den uskyldige beskjeden, som er å finne på de fleste spiserom, er nedlatende, kjønnsdiskriminerende og macho.

Det ble selvfølgelig kjempeoppvask. Og merket ble fjernet.

Svenske feminister er flinke til å dra kvinnekampen ut i det helt absurde. Sveriges nye miljøminister, Karolina Skog, vil ha mindre trafikk i byene, hvilket jo er bra. Begrunnelsen ministeren gir til Täknisk Värld er imidlertid intet annet enn latterlig: Skog hevder nemlig at det er et likestillingsspørsmål. Biler kjøres i stor utstrekning av menn. Stor trafikk fører dermed til at menn fortrenger kvinner ut av byrommet.

Det er ikke bare svenske feminister som har misforstått konseptet kvinnekamp og likestilling, og som drar hele greia ut i det parodiske. I sommer kunne Rogaland Avis fortelle om en ung, kvinnelig museumsvert som sluttet i jobben fordi Stavanger Museum ba de ansatte bruke historiske kostymer. – Dette er 2017, ikke 50-tallet. De kan ikke tvinge meg til å gå i skjørt. At en formidler en utstilling fra 1800-tallet betyr ikke at man er nødt til å ta likestillingskampen tilbake 200 år, uttale den unge damen til avisa. Jentene skulle kle seg ut som husholdersker.

Hensikten var at museumsvertene skulle vært historisk korrekte, og nettopp vise kjønnsforskjeller og klasseforskjeller i gamle dager. Hun fikk støtte av sin mor, som også jobbet ved museet. Begge sa opp jobbene sine i protest mot kostymene.

Her på berget har vi også eksemplarer av kvinnekjønnet som hevder de driver kvinnekamp når de lar seg avbilde på kne med rumpa i utfordrende positur og puppene blottet, mens de legger vegg-til-veg-teppe (!). Som bloggeren «Mamma til Michelle», som nylig fikk oppmerksomhet i mange medier (noe som selvfølgelig var hensikten) for puppestuntet. Som hun attpåtil hevder er kvinnekamp. Det er fullstendig latterlig.

Å kle av seg i protest mot kroppspress er omtrent som å skåle for avholdsbevegelsen. Så takk for tilbudet. Men nei takk.

 

Tilsløring av verdier

I Norge møter vi hverandre ansikt til ansikt. Når religion 

kolliderer med viktige samfunnsinteresser, må religionen

vike.

«Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv. Man kan bli så god at man nesten blir slem», uttalte forfatter Lars Saabye Christen i et intervju i fjor. Han har rett. Når vi blir så tolerante at vi aksepterer det intolerante, er Norge på ville veier.

20. september var det høringsfrist for regjeringens forslag om å forby det heldekkende ansiktsplagget nikab på alle trinn i undervisningssektoren, både for ansatte, elevert og studenter. Ifølge Khrono, en riksdekkende nyhetsavis for høyere utdanning og forskning, er et overveldende flertall positive til et forbud.

Det er bare høyere utdanning som sier nei. Kun ett universitet støtter forslaget: Nord universitet. Nord-Norges andre universitet, UiT Norges arktiske universitet, sier ja til studenter de ikke ser ansiktet på.

Det er både overraskende og skuffende at styrene for så viktige institusjoner som universitet og høgskoler, de som bør stå i fremste rekke for å forsvare likestilling og kvinners rettigheter, på denne måten skygger unna å ta et tydelig standpunkt mot religiøse plagg som representerer æreskultur, kvinneundertrykking og mangel på integrering.

Det var knappest mulig flertall i styret ved Nord universitet, én stemme, som avgjorde at ikke styreleder og rektor fikk det som de ville: At erkekonservative, religiøse fanatikere er velkommen i det norske samfunnet. Det er de ikke.

Dette er ingen enkel sak. Det er det aldri i krysningspunktet mellom religion, diskriminering og viktige samfunnsinteresser. Én ting er at nikab kan bety praktiske vanskeligheter i undervisningen. Vel så viktig er de prinsipielle sidene. Når religionsfrihet kolliderer med viktige samfunnsinteresser, som at her i landet møter vi hverandre ansikt til ansikt, må religion vike. Et annet prinsipp er at alle skal ha samme muligheter til utdanning. Et forbud vil ramme et fåtall, det er beklagelig for disse kvinnene, men utdanning ut over grunnskole er ingen menneskerett.

Det er de selv (eller familien, kulturen og religionen), som velger å stå utenfor det norske samfunnet når de dekker ansiktet. De nekter å bli integrert. Et forbud vil hjelpe kvinnene som kjemper mot reaksjonære, islamske mørkemenn. Et tydelig signal fra storsamfunnet om hva som forventes. Og kreves.

Det er også helt urimelig at den enkelte skole, eller den enkelte lærer, skal «pålegges å ta en påkrevd samtale med brukere av heldekkende ansiktsplagg», som er regjeringens alternativ til et forbud. En ordning bl.a. rektor og styreleder ved Nord universitet støtter, men som det heldigvis ikke ble flertall for i styret. 

Det er å skyve fra seg ansvaret; den lettvinte måten å komme seg ut av en vanskelig og potensielt belastende sak: Skyv ansvaret nedover i systemet. Det betyr ulik praksis, noe som er svært uheldig. Det setter underordnede i en helt urimelig situasjon, der den enkelte skole eller lærer må ta beslutningen ved eventuelt å pålegge en student å fjerne ansiktssløret.

Sånn kan man også skjule seg.

Eldreproblemet

Seniorer er ikke bare en utgift og et problem, men en ressurs.

Det bør gjenspeiles også på Stortinget.

«Det er for mange middelaldrende menn av begge kjønn i politikken», mente nå avdøde Høyre-politiker Inge Lønning. Det er blitt enda verre siden den gang. I det nye Stortinget er gjennomsnittsalderen gått ned med ett år. Folk over 60 er mangelvare.

Politikken skal gjenspeile samfunnet. Når enkelte grupper utelates, eller er underrepresentert, er det et demokratisk problem. Legitimiteten blir mindre, folk kjenner seg ikke igjen, eller store grupper kan ikke identifisere seg med institusjonen.

1,1 millioner mennesker er over 60 år i Norge. På det nye Stortinget er gjennomsnittsalderen 45 år.  Altså en gjeng politikere av begge kjønn på full fart inn i middelalderen. Ingen i dagens regjering er 60+. Statssekretærer og rådgiverkorpset rundt regjeringsmedlemmene er stort sett yngre folk. Med ett hederlig unntak: Høyres statssekretær Astrid Nøkleby Heiberg (81). Åpenbart en sak for likestillings- og diskrimineringsombudet, som nå også skal forebygg aldersdiskriminering.

Det er bra at det kommer yngre folk inn på Tinget. Det er både naturlig og nødvendig med fornyelse av landets nasjonalforsamling. Det er den totale sammensetningen som blir feil. Den er ikke på noen måte representativ, slik den er ment å være. Årsaken finner vi hos partiene som nominerer, og som utnevner statssekretærer og rådgiverkorps. Ønsker man et representativt utvalg av landets befolkning, må det gjennomsyre hele partiapparatet, enten vi snakker om alder, kjønn eller ulike grupper av minoriteter.

«Ageism» - aldersdiskriminering – er et begrep som ble lansert av Robert Neil Butler i 1969 for å beskrive diskriminering av seniorer. Butler beskrev «ageism» som en kombinasjon av tre elementer: forutinntatte holdninger om eldre, alderen i seg selv og institusjonell praksis og politikk som fremmer stereotype holdninger om godt voksne. Ved siden av mange andre ting var Butler den første direktøren av National Institute on Ageing i Maryland, USA.

En verdensomspennende studie fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at fordommer mot eldre er utbredt. I en undersøkelse med 83.000 deltakere svarte 60 prosent at de mente den eldre generasjonen ikke ble respektert. Ifølge WHO er fordommer mot eldre like utbredt som tilfellet var med rasisme og kvinnediskriminering for 30-40 år siden.

Eldrebølgen er en av de store utfordringene samfunnet står ovenfor. Da er det helt nødvendig at folk i denne aldersgruppen – som er langt «yngre» og friskere enn samme aldersgruppe for et par tiår siden – trekkes med som en del av løsningen. Bortsett fra i festtaler, omtales den eldste delen av befolkningen som et problem, ikke en ressurs.

Straks folk bikker 60 plasseres de i gruppen «kommende utgifter og et problem for samfunnet». Som om de verken bryr seg, skjønner hva som foregår, vet hva de snakker om eller er berettiget til å delta debatten. Eller i styringen av samfunnet. Merkelappen «utdatert» er flittig i bruk.

Bare folk under 40 kan gjøre en så fundamental feilvurdering.

"Nu hvil deg borger...

Grasrota i det enkelte parti har lagt ned tusenvis av timer

frivillig arbeid. Nå vet vi resultatet.

...det er fortjent", skrev Henrik Wergeland. Det er sant. Politikere må være noe helt for seg selv; hvordan skulle man ellers orke å gjennomføre maratonløpet en valgkamp er?

De stupte sikkert dødsslitne til sengs søndag kveld, både Erna og Jonas, og alle de andre partilederne som har fartet land og strand rundt, stilt i debatter, posert med griser og seler, spist hva nå enn de er blitt tilbudt, til ære for mediene og det lokale partilaget. Bare for å stille på valgvake i går kveld, og det ble sikkert langt på natt før det tegnet til seier eller tap. Blåmandag for noen, garantert, uansett hvilket parti man tilhører.

Men én ting er toppledelsen, og de profesjonelle i partiapparatet. Det er jobben deres å gå «all inn» for sitt eget parti. De får  betalt for det, og vil gjerne beholde jobben som stortingsrepresentant, eller, for dem som sikter enda høyere: en statsrådstaburett. Eller selveste statsministerkontoret.

Det er mye som står på spill. Faren for både personlig og politisk nederlag truer i det fjerne. For dem som balanserer på sperregrensen i måned etter måned er det direkte nerveslitende. Andre, på tilsynelatende sikrere grunn for et halvt års tid siden, opplever at de står på leire, og ser seg rundt etter noen som kan redde dem. Det lyser nærmest desperasjon ut av øynene deres; hvordan skal jeg nå redde partiet, og min egen posisjon?

Det er en påkjenning for alle å gjennomføre en valgkamp. Ikke bare for de på toppen. De som jobber av ren idealisme, og ikke av gammel vane for et parti som har ført dem til maktens innerste korridorer,   har kanskje gjort den største bragden: grasrota.

Hundrevis av AUF-ere har stått på stands, delt ut roser og brosjyrer, nær sagt sent og tidlig i månedsvis. Sikkert like mange Unge Høyre-folk har vært på beina og lagt ned tusenvis av gratis arbeidstimer for moderpartiet. Unge Venstre, KrFU eller Senterungdommen har alle bidratt med glød og innsats for det partiet – og den politikken – de tror på. Det er   noe oppløftende i akkurat det. At det gror. Og at noen unge faktisk gidder.

Grasrota i partiene er verdifull. Hva skulle partiene ha gjort hvis ikke medlemmene – de   som aldri kommer til å få noen posisjon eller politisk karriere – ikke brukte all fritid, og mer enn det, til å dele ut valgkampmateriell, banke på dører, og være guide og sjåfør når partitoppene dumper ned på et hastig og tilmålt besøk?

De, hvis eneste lønn er at de får ta en selfie sammen med statsministeren, eller kanskje den kommende? De som i år etter år stiller opp når det kreves.

Og de valgte. De som bruker helg eller helg på partisamlinger, kveld etter kveld på å lese sakspapirer, time etter time på ørkesløse møter i kommunestyret, og de som i år etter år prøver å få sin politikk vedtatt, men som fortsetter å vandre i skyggenes dal. Men likevel aldri gir opp.

Takk for at dere gidder.

Disse hersens valgene...

Valgfrihet er ikke nødvendigvis et ubetinget gode. Det er

ikke slik at jo flere valg folk får, jo bedre har de det.

«Jeg er nok ikke den første norske kvinnen til å bli skuffet over norske menn», sa statsminister Erna Solberg da pappapermen ble diskutert nylig. Familiene har nemlig fått valgfrihet når det gjelder noen uker av permisjonen. De velger «feil».

KrF forsvarer fortsatt kontantstøtten ved å snakke om «valgfrihet». Vi kan velge sykehus og behandling hvis vi blir syke, og privat eller offentlig omsorg for de gamle. Også det er politisk ideologi pakket inn i det forføreriske ordet «valgfrihet».  

Men valgfrihet er ikke nødvendigvis et ubetinget gode. Det er ikke slik at jo mer valgfrihet folk får, jo bedre har de det, har Bent Sofus Tranøy minnet oss om. Han er forsker ved Universitetet i Oslo, og påpeker at vi stadig oftere opptrer som forbrukere med lommebok i stedet for borgere med stemmeseddel. For hvert nytt marked vi skal delta i har vi mindre krefter å bruke på det «gamle» markedet.

At folk - når alt kommer til alt - ikke orker all denne valgfriheten, er i tråd med hva forskningen viser: Gir du folk muligheten til å velge, så velger de veldig ofte ikke å velge. De foretrekker det gamle, kjente. Ni av til forbruker skifter jo ikke strømleverandør, eller bank for den saks skyld, selv om markedet krever at vi skal velge for at markedet skal fungere. Fritt sykehusvalg – en av den sittende regjeringens fanesaker - er brukt av overraskende få.

Bent Sofus Tranøy tror det gode liv krever en passe dose valgfrihet, og ønsker seg sterkere regulering og mer diskusjon om valgfrihet i sin alminnelighet, og på områder hvor politikken faktisk betyr noe. I motsetning til rentepolitikken, som internasjonale krefter og oljeprisen styrer. 

Et par dager før valget sitter 640.000 velgere på gjerdet. De vet ikke hva de skal stemme. Og valgfriheten blir større og større. Ved siden av de gamle og kjente, dukker stadig nye parti opp, som Helsepartiet, Partiet De Kristne og Alliansen.  I Nordland er det ikke mindre 17 å velge mellom.

Venstresiden i norsk politikk har vært tilbakeholden med å gå til angrep på ordet «valgfrihet». Kanskje av redsel for å bli stemplet som bakstreverske med gammelsosialistisk tankegods som ballast. Men nå fronter Ap, SV og Rødt ideologiske prinsipper. Ap vil reversere ordningen med fritt behandlingsvalg. Fritt skolevalg henger også i en tynn tråd i de fylkeskommunene partiet har makta.

KrF syns det er så vanskelig å velge mellom kontantstøtte og barnehage at partiet har luftet ideen om at foreldre skal få begge deler. Samtidig. Høyre på sin side har altså oppdaget at frihet til å velge gjør at fedre tar ut mindre pappaperm enn ønskelig.   

Dette er jo også en form for valgfrihet: Å velge bort egne partiprogram. Det kommer vi til å se veldig mye av i ukene som kommer.

Godt valg!

Undervurdert og oversett





Jons Gahr Støre blir aldri "folkelig", uansett hvor mange ganger

han lar seg avbilde mens han spiser pizza.

«Det finnes ting man må være politiker for ikke å forstå», er et sitat med ukjent opphav. Det passer bra, nå når Arbeiderpartiet gjør det katastrofalt dårlig på målingene, og det letes etter forklaringer. De er kanskje nærmere enn den ofte nærsynte, intellektuelle skravleklassen klarer å se.

Vi har fått en helt ny type politikere; broilerne. Antallet politikere oppflasket i eget parti – og uten noen erfaring fra vanlig yrkesliv – har økt. Vanlige arbeidsfolk er en utdøende rase i politikken. Andelen politiske broilere har økt kraftig. I perioden 2005- 2013 økte kategorien «partiansatte og studenter/øvrige» fra rundt 20 til om lag 60 representanter. Arbeiderpartiet har flest. I det som kan bli Arbeiderpartiets stortingsgruppe etter høstens valg, vil 27 av 59 stortingsrepresentanter ha bakgrunn fra interesseorganisasjoner eller politikken, ifølge Civita. Partiet topper i tillegg laget med én som er så langt unna grunnfjellet som det vel er mulig å komme.

Og det kommet til overflaten, når riksdekkende medier intervjuer vanlige folk, og ikke bare toppene og hverandre.

I tradisjonelt blodrøde fylker der «småkårsfolk» og husmenn har sine røtter, som Hedmark, sliter Arbeiderpartiet. I Ap- bastionen og industristedet Årdal, stemte 77,5 prosent på Ap for ti år siden. Nå faller årdølenes oppslutning som en stein. I går kunne Aftenposten fortelle om hovedtillitsvalgt i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelforbund, Janne Halvorsen, som uttaler at medlemmene føler at Ap-lederen ikke representerer arbeiderklassen. 

Nei, hvordan skal han kunne det, med sin arvede formue, eliteutdanning fra Frankrike, investeringer sammen med landets rikeste, og bruk av privatskoler for egne barn?

«Snobb» kaller vanlige folk det, uansett hvor dyktig, oppriktig og dedikert Ap-lederen måtte være til sosialdemokratiets ideer. Og uansett hvor mange ganger partilederen lar seg avbilde mens han spiser pizza for å vise hvor folkelig han er.

Det er ikke politikken de nevnte er uenige i. Heller ikke flørten med KrF, eller løftet om økt skatt forklarer tilbakegangen. Fire av fem skjønner at Norge ikke kan fortsette å bruke oljepenger som fulle Høyre-folk, viser en ny undersøkelse.

Derimot kan dette være undervurdert og oversett: Kulturell identitet er viktig for de fleste. At vi kjenner oss igjen i - og identifiserer oss - med «flokken» er like viktig i politikken som ellers. Og selv om vi stemmer på parti i Norge, og ikke på partiledere, er partiets ansikt og leder vel så avgjørende som partiprogrammet. 

Identitet, ja. Språk er den fremste identitetsmarkøren vi har. Nå har Arbeiderpartiet politikere som snakker om ytringsrommet, mulighetsrommet, handlingsrommet og … havrommet.

Er det rart vanlige folk har mistet Arbeiderpartiet av syne, og mener det svever et sted der ute i verdensrommet…?