En studie verdt

«Er det noe som er helt sikkert i alle spørsmål, så er det at forskerne er uenige om alt», mente Thorbjørn Jagland.

Generalsekretæren i Europarådet snublet over en sannhet med mer gehalt enn han nok var klar over.

«Forskning viser» er trumfkortet i nesten enhver diskusjon, mens det i plagsomt mange tilfeller viser seg at «enda nyere forskning» viser at det forrige forskningsresultat var feil. Er det noe vi har lært, så er det at forskning ikke er til å stole på.

Forskning brukes – og misbrukes – nær sagt daglig. I politiske diskusjoner vises det til forskningsresultater som støtter ens eget standpunkt.

Passer ikke alle konklusjonene, legges gjerne resten av forskningsprosjektet i en skuff.

Stol aldri på en forsker! Det er ikke jeg som finner på det, men én som selv er forsker. Professor i rettsvitenskap ved Handelshøgskolen Universitetet i Stavanger, Benn Folkvord, skrev nylig følgende i Aftenbladet: «Ingenting er sikkert. Derfor er skråsikre forskere omtrent like tillitvekkende som sprøytenarkomane som vil låne penger».

Hans poeng er at man ikke trenger å være forsker for å være klok, og at forskning misbrukes. Erfaringsbasert kunnskap er undervurdert, mener altså forskeren.

Å diskutere mot forskningsresultater krever sin mann eller kvinne. Det er ikke hvem som helst gitt å gå i rette med akademikere som slår i bordet med empiriske data, metoder og jeg vet ikke hva.

Noen har bedre forutsetninger enn andre for å stille spørsmål. Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi er lei av å bli kalt klimabøller når de reiser kritikk mot bastante konklusjoner om klimaendringene.

Akademiet har derfor opprettet et eget klimautvalg, som blant annet skal se på usikkerheten rundt klimaforskningen.

Vår blinde tiltro til forskningsresultater gir seg ulike utslag. Heldigvis ikke alltid med større konsekvenser enn at kaffeimportørene taper omsetning når «forskning viser» at fem kopper kaffe om dagen kan føre til psykose. Det ifølge en australsk professor. 

Ettersom nordmenn ligger i verdenstoppen når det gjelder kaffedrikking, skapte nyheten naturlig nok bekymring i de tusen hjem, og på enda flere arbeidsplasser.

Det var i 2011. Men nå er det nye forskere som har hatt kaffe under lupen. Det viser at kaffekjerringer har lavere risiko for både Parkinson, Alzheimers, diabetes, depresjon og hjerneslag.

Det gjelder altså nå, men har ingen datostempling.

Det er ofte forskning politikerne lener seg på når beslutningene fattes. Med henvisning til forskningsresultater og «nye studier» vedtas det tiltak som kan få vidtrekkende konsekvenser både for samfunnsutviklingen, ulike næringer og enkeltmenneskers hverdag.

Forhåpentligvis til det bedre. Forskere og forskningsinstitusjonene vil jo hevde det, i de fleste tilfellene.

Sjelden hører vi en forsker si: Jeg tok feil.

Hvor ofte forskere faktisk tar feil, er en studie verdt.

«Forskning viser» er trumfkortet i nesten enhver diskusjon

Når sant skal sies

«Kvinner lyver så komplisert at man ikke engang kan tro det motsatte av hva de sier», hevdet den franske forfatteren Georges Courteline (1858-1929).

Han hadde dessverre rett.

I 2012 ba statsadvokaten Oslo-politiet om å prioritere etterforskning av falske voldtektsanmeldelser. Av fjorårets 216 voldtektsanmeldelser valgte politiet å snu etterforskningen i seks av sakene, slik at anmelderen selv ble satt under etterforskning for falsk anmeldelse.

Dette er viktig, og må ikke overses: Politiet understreker at falske anmeldelser gjelder svært få saker, men at det har alvorlige konsekvenser.

Likevel: Så mange saker i bare ett politidistrikt forteller at mørketallene må være store.

Det finnes paralleller: I kjølvannet av Bjugn-saken i 1992 så man en overgriper bak hvert hushjørne. Historier om overgrep ble i hovedsak trodd.

Nylig avdøde lagdommer Trygve Lange-Nielsen engasjerte seg sterkt i justismord i incestsaker. Kort fortalt førte det til at status i 2009 var at 31 nordmenn – to kvinner og 29 menn – var registrert som ofre for justismord.

Også i denne typen saker er mørketallene store; hvor mange menn (for langt de fleste er menn) som har fått sine liv ødelagt på grunn av løgner fortrinnsvis fra kvinner – og sterkt pressede og delvis manipulerte barn – vet ingen.

Kvinner avsløres på stadig flere områder. Løgn om hvem som er barnefaren, for eksempel. DNA-testen frifinner ikke bare de uskyldig mistenkte. Den avslører også at menn i stort antall har blitt oppgitt som fedre til barn som ikke er deres.

Noen har i praksis vært barnets far. Andre har betalt barnebidrag i årevis for unger som ikke er deres. I noen tilfeller kan kvinnen rett og slett ha hatt flere partnere, og tatt feil.

At kvinner også bevisst lyver og «planter» farskapet hos mulige kandidater, har skjedd vel så ofte. Heldigvis kan det avsløres lettere i våre dager.

Kvinnfolk er verken bedre eller verre enn andre folk. Alle lyver, mer eller mindre, og flere ganger hver dag, viser forskning. Likevel er det noe med denne typen løgner og beskyldninger – gjerne framsatt av forsmådde kvinner i bitre skilsmisser og hatske barnefordelingssaker – som bør få oss til å skjemmes.

Trusler om anmeldelse er kvinners våpen. Barn brukes hensynsløst i kampen mot eksen. Liv ødelegges fordi jenter har angret på et «stunt», kanskje i fylla.

Det ødelegger for andre kvinner, de som virkelig er blitt voldtatt. Det knuser ungenes barndom; de som har en far som er dømt for incest men som aldri har gjort noe galt.

Et liv legges i ruiner på grunn av falske beskyldninger. Menn dømmes i praksis til livstid. Et stempel som voldtektsmann eller overgriper lar seg ikke vaske bort.

Dette er ikke saker der det skal appelleres til kvinnesolidaritet eller framsettes beskyldninger om at kvinne er kvinne verst. Dette er bare tragisk.

Den usminkede sannheten om kvinners kyniske bruk av de midlene de har til rådighet, er særdeles lite flatterende.

Når sant skal sies bør vi rødme. Av skam.

"Et stempel som voldtektsmann eller overgriper lar seg ikke vaske bort".

Når gode råd er dyre

«Det beste rådet kommer fra folk som ikke gir råd» mener den amerikanske skuespilleren Matthew McConaughey (1969-). Han har et poeng. Samfunnet flommer over av bøker og artikler fra og om folk som gir oss råd om alt fra hvordan vi skal bli lykkelige til ...

Ja, det er bare å fylle ut. Helst skal de tjene penger på det også. Og gjør det.

  

Rådgivning er ikke alltid bortkastet, eller er det det? Vi har offentlige rådgivere, som det i utgangspunktet er behov for, men ett eller annet sted på veien kan noe ha gått galt. DN kunne nylig fortelle at flere kjøper studietips. En av dem er en 20-åring, som har betalt 5000 kroner for to møter med en privat studierådgiver.

Han er redd for å velge feil studieretning, som så mange andre ungdommer, men fant aldri fram til rådgiveren på den videregående skolen.

  

20-åringen er ikke alene om å søke råd. Alle aktørene avisa har snakket med melder om økt pågang på rådgivningstjenester både i privat og offentlig regi. To uker før søknadsfristen 15. april melder én av de private karriererådgiverne om «paniske tilstander» hos unge søkere.

Tradisjonelt har det vært pengesterke foreldre som har betalt for dette.

Det burde være helt unødvendig for unge mennesker å betale tusenvis av kroner for et råd om hvilken utdanning som skal velges. Rådgiverforum Norge organiserer 1700 rådgivere. De fleste i offentlig sektor.

For disse må det være en skikkelig wake up-call at noen føler seg tvunget til å punge ut for en studieveiledning det burde være en selvfølge å få i de videregående skolene.

  

Nå er det slett ikke sikkert at de offentlige tjenestene er spesielt dårlige. For denne tjenesten – som i alle andre offentlige sektorer – vil det alltid være noen som mener de får for dårlig tilbud. Eller må vente for lenge.

I noen tilfeller stemmer det nok. I andre tilfeller er tjenesten faktisk for dårlig, eller det er ikke de rette folkene som sitter i jobbene. Formell utdanning forteller langt fra alt.

Eller kan det simpelthen være slik at slasken som ikke «fant» rådgiveren på sin skole rett og slett ga blaffen, og først etterpå skjønte at det ikke var spesielt lurt? Og så gikk til mamma og ba om hjelp?

  

Offentlige tjenester og ansatte skal ikke bejubles og bevares for enhver pris. Det som bør bekymre, er at inntrykket av at offentlig sektor ikke fungerer godt nok, får stadig sterkere fotfeste. Oppmerksomheten rundt alt som går galt er både riktig og nødvendig. Men ensidig fokus på det som går skeis gir næring til folks skepsis, og ikke minst:

Pengene strømmer inn til private som ser muligheten i et samfunn der markedet får stadig større spillerom. Det finnes i dag knapt den tjeneste som ikke kan kjøpes for penger. Og folk er villig til å betale; i mange tilfeller helt unødvendig.

 På sikt er det «det offentlige» og ansatte som taper. Og alle dem som ikke kan betale seg ut av ethvert problem. Da blir gode råd virkelig dyre.

"Et samfunn der markedet får stadig større spillerom".

Knefall for Kina

«Politikk er de forbudte midlers kunst og prinsippløshet satt i system», mente den østerrikske filosofen og forfatteren Egon Friedell (1878-1938). Det demonstreres daglig.

Nylig var det Kenneth Svendsen (Frp) som møtte seg selv i døra. Mer presist: i kirkedøra.

Politikeren fra Fauske, som nå er visepresident på Stortinget, er ikke alene om å forholde seg til egne prinsipper etter metoden: Hva tjener meg og mitt parti best akkurat nå?

Mange – og ikke bare politikere – mener at Kirken ikke skal blande seg i politiske spørsmål. En av dem er forannevnte Kenneth Svendsen. «Kirken skal gjøre helt andre ting enn å blande seg borti dette. Dersom de har lyst til å drive politikk, får de stille til valg som alle andre politikere», uttalte Svendsen i 2009. Da ba Kirken, med biskopen i spissen, om stopp i oljeletingen utenfor Lofoten.

Men så er det at Svendsen snubler på kirketrappa. For i 2014 mener Frp-eren at det er helt greit at Kirken blander seg, når altså Kirken er enig med Kenneth Svendsen. 

Kystaksjonen, som primært er rettet mot Røkkes manglende levering av fisk, har fått støtte fra Kirken. Det synes den samme Svendsen er helt greit ut fra tankegangen om at det er forskjell på oljepolitikk og fiskeripolitikk.

Ja vel? Og da er det greit at Kirken blander seg?

Dette er kanskje ett av de fremste kjennetegnene på dagens politikere. De selger sine prinsipper til høystbydende; vi husker alle hva som skjedde etter valget i fjor høst.

Reservasjonsretten, som det har vært mye oppmerksomhet rundt, er bare ett eksempel.

Å vingle rundt for å shoppe støtte der det passer best i øyeblikket, inngir ikke tillit eller troverdighet. Tvert imot.

Mangelen på konsekvente standpunkter i prinsipielt viktige saker er et problem. Folk føler rett og slett at politikere ikke er til å stole på. Og det er de jo heller ikke.

Én ting er å forklare velgerne at de ikke finner penger på årets budsjett til det ene eller andre gode formålet. Det er til å forstå; selv i verdens rikeste land.

Noe helt annet er det å vingle i prinsipielle saker. Som nå, når vår fremste politiske tillitsvalgte, Olemic Thommessen (H), stortingspresident og erklært Tibet-venn, plutselig vender Dalai Lama ryggen.

 

Ingen fra det offisielle Norge vil møte ham når han kommer til Norge i mai for å feire at det er 25 år siden han fikk fredsprisen. Kineserne kunne jo bli enda mer irritert på Norge. Og det kan jo gå utover eksporten. 

Så da svelges menneskerettigheter og okkupasjon av Tibet, like lett som den laksen Norge ønsker å selge til Kina.

Igjen står Dalai Lama; sviktet av sine venner. Det antydes til og med at han bør gå bakveien når han skal møte Stortingets Tibet-komité. 

Man kan rødme av skam av mindre.

I denne typen saker er det avgjørende for den enkelte politikers troverdighet, og tilliten til politikerne generelt, at de holder fast på sine meninger.

Men nå er det nok en gang demonstrert at det fremste kjennetegnet på en politiker er at vedkommende kan stå oppreist uten ryggrad…

«Prinsipper koster, noen ganger direkte på pungen»

Sutregenerasjonen

«Det har også sine fordeler å bli eldre: Man få kvantumsrabatt på fødselsdagslysene til kaken», påpekte den franske skuespilleren Maurice Chevalier (1888-1972).

Nettopp. Også der skal velstående pensjonister leve billigere enn alle andre.

Det var komikeren Per Inge Torkelsen som startet dette årets runde med debatt om fordelene ved å bli gammel: Ingen honnørrabatt til forestillingen «Komikarane». Tvert imot. Pensjonister må betale bortimot dobbelt pris.

– Norske pensjonister er rike. Rike og sutrete. Alenemødre og innvandrere fortjener rabatter, ikke rike pensjonister, sier Per Inge Torkelsen.

Det er riktig. Og likevel ikke helt. Dagens seniorer er velstående nok; mange er millionærer. Det er Norges rikeste gruppe, sett under ett. Men det betyr ikke at de har så mange kroner å rutte med hver måned. At de bor i nedbetalte hus eller leilighet, er gjeldfrie og har noen kroner i banken, gir utslag på selvangivelsen.

Det gir formue, men ikke i rede penger som kan brukes til tog- og teaterbilletter før boligen er solgt. 

Ingen kan forvente at pensjonistene skal selge vestveggen for å ha midler å spe på med i hverdagen. Det trenger de heller ikke, de fleste av dem. Likevel får pensjonister mye til halv pris. Billetter på offentlig kommunikasjon som får statsstøtte, teater og kino er noen av dem. 

Og kanskje det som er aller vanskeligst å forklare for småbarnsfamilier med virkelig trang økonomi: De som reiser sammen med en pensjonist får også honnørbillett, selv om vedkommende bare er 45 og har lenge igjen til pensjonsalderen.

Ledsager kalles det da; ut fra den forestillingen at pensjonister er skrøpelige å må ha følge hit og dit.

Det er en forestilling som er like gal som at alle pensjonister har massevis av penger å rutte med. Likevel: Det er lenge siden «folk flest» var fattige minstepensjonister uten penger til strøm og husleie. De som slutter å være yrkesaktive blir yngre, sprekere og rikere; nær sagt for hvert år som går. 

Nå murres det, naturlig nok. En av dem som mener ordningen med honnørbillett er moden for museum, er professor i samfunnsmedisin, Per Fugelli. Og han har rett. Selvsagt har dagens pensjonister råd til å betale for seg. Naturligvis er det andre grupper i samfunnet som trenger subsidiene mer.

Men det kommer ikke til å skje. I Norge er det en nærmest umulig øvelse å ta fra folk goder de allerede har fått. Ordningen med honnørrabatt er universell, som barnetrygden. Både kong Salomo og Jørgen hattemaker subsidieres. Slik kommer det til å fortsette å være.

Da den rødgrønne regjeringen så på muligheten for å regulere ned trygdeutbetalingene til utlandet, skjønte politikerne fort hvilket vepsebol de hadde tråkket i. 

Før sola hadde stått opp i varmere strøk, skyllet eldrebølgen som en tsunami over dem. Lynkjapt ble det presisert at dette selvsagt ikke skulle gjelde nordmenn på trygd i Syden.

Sånn blir det nok denne gangen også. Bare vent til alle pensjonistene kommer hjem fra vinterferiehusene i Spania.

"Ingen kan forvente at pensjonistene skal selge vestveggen for å ha midler å spe på med"