"Skeive" løfter

Regnbueflagget er fortsatt som en rød klut for mange.

«Hver bygd trenger en homofil og en neger!», uttalte Senterpartiets andre nestleder, Anne Beathe K. Tvinnereim, for noen år siden. 

Hver bygd har kanskje ikke en neger, men hver bygd har ganske sikkert en homofil. Men det er ikke sikkert bygdefolket vet om det.

Denne helga vaier regnbueflaggene i Oslo. Landets første - og største – festival for homofile, lesbiske og transpersoner samler tusenvis i hovedstaden. Nær 40 år etter den første åpenlyst homofile rådmannen i USA, Harvey Milk, overtalte sin kunstnervenn Gilbert Baker til å lage et flagg som skulle samle krigerne i homokampen under én fane, er flagget blitt et viktig symbol. Det ble heist første gang under San Francisco Gay Freedom Parade i juni 1978.

Kunstneren som laget det første regnbueflagget var selv homofil aktivist, og Baker selv hevder at han skjønte at det kom til å bli slik allerede i 1978: Homofile bare forsto, som ved et lynnedslag, at det var deres flagg, skal Gilbert Baker ha uttalt.

Det er nærmest opplest og vedtatt at det er lettere å være homofil i en større by, der man kan skule seg i mengden, enn på landet. Og det er heller sjelden å se regnbueflagget vaie i Beiarn eller Steigen, selv om Røst hadde sin første homofestival i fjor, og Mo i Rana sin Pride- festival for et par uker siden. Ingen grunn til å male verden rosa av den grunn. "Homo" er fortsatt ett av de mest brukte skjellsordene i Norge.

Men det er oppløftende at rapporten «Skeiv på bygda» fra 2015, utarbeidet av KUN – senter for kunnskap og likestilling, viser et mer nyansert bilde. Blant de 24 intervjuede ungdommene fra hele Distrikts-Norge er det noen med angst, depresjon, selvmord og rusproblemer. Men undersøkelsen understreker at flertallet av LHBT-folkene lever gode liv. Også daværende leder for Skeiv Ungdom i Bodø, framholdt at det var fint å være skeiv i Bodø, og i Salten.

Regnbueflagget er fortsatt som en rød klut for mange, og har skapt rabalder. Blant annet da menighetsrådet i Vågan i 2003 vedtok at det skulle henges opp i våpenhuset i kirka i Svolvær. Kampen for aksept for homoekteskap i Kirken har vært lang, og hard. Det skapte også rabalder i «menigheten» da KrF-leder Knut Arild Hareide deltok i Pride-paraden i fjor. Hareide trosset kristenkonservative protester i eget parti for å vise støtte - og lovte samtidig at kampen mot homoekteskap er over. Mange meldte seg ut av KrF i protest

Men så var den ikke det likevel. Det gjaldt bare i fjor. Debatten blusset opp igjen på KrFs landsmøte i april. Også KrF-lederen har flagget i et intervju med VG nylig at han ønsker seg tilbake til før 2009, da loven om likekjønnet ekteskap trådte i kraft.  Nå er det opp til den nye stortingsgruppen etter valget til høsten å avgjøre om dagens ekteskapslov skal forsøkes omgjort eller ikke.

Mange går under regnbueflagget i Oslo Pride Parade lørdag. Andre seiler åpenbart under falskt flagg.

 

 

Reality så det holder

"Paradise Hotel" 2016. En demokratiserende realityserie,

 ifølge Jonas Gahr Støres rådgiver.

«Politikk skaper merkelige sengekamerater», mente den amerikanske forfatteren Charles D. Warner (1829-1900). Omtrent som i realityserien «Paradise Hotel», som i ni sesonger har underholdt seerne med videoer av folk som hopper til køys med hverandre. 

Jeg er ingen stor fan av realityserier av denne typen, og er selvfølgelig fullt ut innforstått med at jeg ikke er i målgruppen. Jeg har sett et par episoder. Det holder. Dette er heller ikke noe angrep på en populær ungdomskultur; folk må la seg underholde av hva de vil for min del.  

Men når «Paradise Hotel» holdes fram som en styrke for demokratiet, steiler jeg. Og det er ikke hvem som helst som kommer med denne glitrende analysen. Personlig rådgiver for en mulig kommende statsminister, og tilknyttet Aps stortingsgruppe, Astrid Huitfeldt, påstår i en Ytring på NRK at «Paradise Hotel» og andre realitykonsepter demokratiserer samfunnet.

Som eksempel bruker hun følgende: «Det kanskje beste eksempelet på mulighetene Paradise Hotel gir vanlige ungdommer fra hele landet er den svenske prinsessen Sofia. Barna i det svenske kongehuset har i mye større grad enn de norske vært en del av den isolerte pengesterke overklassen i Sverige. Men nå er altså ei jente fra en liten bygd i Dalarna blitt prinsesse, fordi hun ble kjent gjennom sin deltagelse i Paradise Hotel».

Altså, folkens, seriøst? 

Serien belønner lojalitet, vennskap, ærlighet og andre dyder vi legger vekt på i det nordiske arbeidslivet, hevder hun videre. Og arbeidslivet er jo nettopp en av sakene Arbeiderpartiet satser på i årets valgkamp. Jeg trodde det var ment som en ironisk spøk. Men skjønte alvoret da statsministerkandidaten selv, Jonas Gahr Støre, publiserte et bilde av seg selv sammen med nettopp: vinneren av årets sesong.

Der én helt i toppen av Norges største politiske parti er full av lovord om hvor bra serien er for demokratiet, er andre langt ærlig når det gjelder de dårlige egenskapene serien lokker fram hos deltakerne.  Mathias Herup Nielsen ved Aalborg universitet skriver blant annet i sin Ytring på NRK at deltakerne må fremme seg selv, omstille seg raskt og til slutt til og med ofre sin beste venn for å nå helt til topps.  Disse «dydene» er de samme som kreves av unge karrieremennesker på arbeidsmarkedet, påpeker han, og mener det er en positiv ting.

Er det et sånt arbeidsliv Ap vil ha – når alt kommer til alt? Og hvordan rimer mentaliteten i denne og andre realityserier med slagordet «Alle skal med»?

Sex, maktkamp og intriger er det flust av i norsk politikk. Her kunne nok litt mer dyneløfting være på sin plass. Hvem Jonas Gahr Støre kommer til å gå til sengs med etter valget vet vi sånn noenlunde allerede.  Og folk skal stemmes ut eller inn av Stortinget også.  Mer reality enn det trenger ikke demokratiet.   

Generasjon stakkars meg

Skoleavslutning ved Løpsmark skole. Alle foreldre burde glede

 seg til å få delta, i stedet for å sutre over at det er synd i dem.

«Da jeg var ung gledet jeg meg til junipils og varme. Nå er det bare om å gjøre å bli ferdig med denne måneden», uttalte trebarnsfar og stortingspolitiker Bård Vegar Solhjell til DNs Magasinet forrige helg.

«Helvetesukene» kalte DN reportasjen. Over seks rosa sider fikk veltilpassede, ressurssterke unge voksne fra øvre middelklasse sutre over hvor forferdelig de har det: De må spise kake flere ganger i uka. 

«Helvetesukene» er over nå, når sankthans er passert. Alle skoleavslutninger, sommerfestene i barnehagene, fritidsaktivitetenes siste innspurt og oppvisning, samt grillfesten på jobben, er unnagjort.  Glem julestria. Junistria er mye verre! Én har lyst til å havne i en liten bilulykke, bare for å bli lagt inn på sykehus, slik at hun kan ligge helt stille. - Det skal være kos fem ganger om dagen, men det blir tortur, påsto damen, som har tre avslutninger på jobben i løpet av uka. En annen har fire, i tillegg til alle avslutningene med ungene, og kaller det et mareritt.

Foreldrene er dødsslitne stakkars; hva må de ikke gjennomleve, i verdens rikeste land? Noen må gå!

Ja visst kan det være både slitsomt, stressende og ganske kjedelig å måtte involvere seg i ungenes hverdag. Tidsklemma er der, hele tiden. Har man to-tre barn, som ved siden av skole og/eller barnehage også deltar i organiserte aktiviteter på fritiden, blir det fort både fem og seks avslutninger i løpet av de siste ukene før sommerferien.  Selvsagt skulle mange ha gjort noe helt annet i finværet, men ettermiddagene er programmert på forhånd.  Det er tilnærmet pliktig oppmøte for voksne, og langpannekake og rød saft har sitt metningspunkt. Utvilsomt.

Men hva sier det om mennesker som bruker ord som tortur og mareritt om hverdagen de selv har skaffet seg  –  helt frivillig? At de bør skifte jobb eller gå ned i halv stilling, sånn at de takler presset det er å høre andreklassingene framføre den sangen de har øvd på nesten siden nyttår?  At de kanskje burde fått færre unger, om noen i det hele tatt, sånn at de slipper å bruke tid på 7.- klassens danseforestilling?  Kanskje bør de melde ungene inn i færre fritidsaktiviteter, sånn at antall avslutninger ikke tredobles? Eller at det ikke er farlig å hilse på foreldrene til den klassekameraten som flyttet hit etter jul, og som du ikke har møtt før, det er tvert imot sosialt?

De trenger i alle fall å bli minnet om at de ikke skjønner hvor heldige de er som i det hele tatt har unger som kan delta både her og der. Og at lærere, klubbledere, andre foreldre og ungene selv har lagt mange timers arbeid ned i avslutningen. Og at klagingen deres framstår som direkte patetisk, og at det ikke er de voksne det er synd på, men ungene, som har sånne selvsentrerte, selvmedlidende sutrepaver til foreldre.

Tortur og mareritt? Det er det ikke. Så langt der ifra. Sutregenerasjonen i et nøtteskall. Ta dere sammen, det er ungene deres! Og klapp igjen!

Mageplask

Jenter og gutter skal lære å omgå hverandre på en naturlig måte.

Da er ikke kjønnsdelt svømming løsningen.

«Det er større forskjell innen det enkelte kjønn enn kjønnene imellom», mente den britiske forfatteren Ivy Compton-Burnett (1884-1969). Nettopp. I guttegarderoben måles størrelsen på bicepsen - og hva ellers gutter i den alderen måler - kroppspresset blir ikke borte med delt svømmeundervisning.  

Kjønnssegregering er igjen i nyhetsbildet, denne gang fordi en 10. klasse ved Hunstad ungdomsskole gjennom hele dette skoleåret har hatt delt svømmeundervisning, kunne NRK Nordland fortelle forleden. Det begrunnes med at elevene selv vil ha det slik, blant annet for å unngå kroppspress og mobbing.  Ordningen forsvares med at flere møter til svømmetimene når gutter og jenter slipper å svømme samtidig. Men oppmøtet er obligatorisk så vidt jeg vet, skulk skal anmerkes, så hvorfor skal skulkerne få definere timeplanen?

Nå er ordningen stanset med øyeblikkelig virkning.  Kjønnsdelt svømmeundervisning er ulovlig, og et tilbakeskritt, av mange grunner.  Som for eksempel at elevene skal fungere i et samfunn der kvinner og menn skal omgås på en naturlig måte.

Det er kanskje ikke så underlig at Hunstad ungdomsskole synes kjønnssegregering er løsningen på utfordringene. Det er minste motstands vei. Og vi har et Likestillingsombud som synes det er helt ok at kvinner og menn lever separate liv; så hvorfor ikke begynne i ungdomsskolen?

Likestillingsloven forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn. Likevel valgte det samme ombudet minste motstand vei når det gjelder innvandrerkvinner. I 2011 sa Likestillingsombudet at det er helt ok med treningssentre der menn nektes adgang.

Den gang var det minoritetskvinner som skulle ha treningssentre uten menn. For gründer og daglig leder Hussain Al Kazaale, som drev treningssenter på Grønland i Oslo, var ideen om et treningssenter rettet mot minoritetskvinner et resultat av hans kjennskap til det muslimske miljøet.

Fortsatt er det låst jenteavdeling hos en norsk fitness-kjede, kunne vi lese i VG nylig. «I stedet for å bygge et treningsmiljø basert på respekt og likeverd mellom jenter og gutter, velger Fitness24Seven å adskille kjønnene. De følger formelen fra Saudi-Arabia og Pakistan», skrev journalist Fredrik Drevon i kronikken.

Hva Likestillingsombudet ville ha sagt i dag om treningssenter der menn nektes adgang, vet jeg ikke.

Begrunnelsen for segregering på Hunstad ungdomsskole er en annen. Fra skolen vises det til at hvis noen elever føler det krenkende, eller føler veldig ubehag ved å bli utsatt for en undervisning med alle elevene, så skal skolen tilpasse undervisningen.

Føler ubehag ved å bli utsatt for undervisning? Vi kan ikke utstyre ungdommene med svømmevester som skal redde dem fra alt. Å takle det som i utgangspunktet føles ubehagelig er også en del av læringen på veien til å bli voksen.

Minste motstands vei kan nemlig fort vise seg å bli plagsom bratt.

 

Smittsom galskap

Andelen barn som vaksineres synker, og meslinger er igjen

blitt et problem i hele Europa.

«Det heter den sunne fornuft fordi den ikke smitter», mente den tyske forfatteren Otto Ludwig (1813-1865).

Han har rett – og dette må gjentas, fordi det fortsatt finnes lukkede grupper i sosiale medier der foreldre søker etter «smitteringer». De ønsker å påføre sine barn sykdommer som meslinger, røde hunder og vannkopper. Resultatet av vaksinemotstandernes egoistiske innsats for å holde liv i potensielt dødelige barnesykdommer ser vi nå – også i Norge.

Foreldre som unnlater å vaksinere – og som selv kanskje er vaksinert på alle bauger og kanter - skjønner ikke hva de leker med. På verdensbasis regner Verdens helseorganisasjon (WHO) med at meslinger årlig forårsaker rundt 115.000 dødsfall, 35 døde bare i 2017. WHO hadde håpet å utrydde sykdommen for godt innen 2015. Nå blomstrer den i Europa i et så stort omfang at Folkehelseinstituttet har advart mot å ta uvaksinerte barn med på ferie til en rekke land. Over 20.000 ble smittet i Europa i fjor.

Advarselen hjalp ikke. Nå ligger to barn og én voksen på sykehus; smittet av meslinger i utlandet.

Tilbudet om vaksine er frivillig i Norge. Anført av kjendisbloggere og filmstjerner som er erklærte vaksinemotstandere synker andelen barn som vaksineres. En av dem som har forsvart at barn påføres meslinger, er homøopat Gro Lystad. Hun viser til den kjente antroposofen og pedagogen Rudolf Steiner: Meslinger er nemlig, ifølge Rudolf Steiner, en «transformerende sykdom som gjør at du vokser som menneske. Dette blir vi fratatt ved vaksinasjon». Stikk den!

Transformerende sykdom som gjør at du vokser som menneske? Pølsevev og lirumlarum. Smitteringer, kaller de det. Smittsom galskap kaller jeg det.

Det er sunt med skepsis, også mot vaksiner. Etter at bivirkningene etter massevaksineringen under svineinfluensaen i 2009 ble kjent - minst 76 fikk narkolepsi - er det lurt å tenke seg om. Vaksinene som brukes mot barnesykdommer er vel utprøvd, i motsetning til vaksinen mot svineinfluensa. Bivirkningene er små; om noen.

Frankrike ble sist sommer det niende landet i Europa der vaksine mot meslinger er påbudt. I enkelte land straffes foreldre økonomisk hvis de lar være å vaksinere, i andre land nektes ungene å begynne på skolen hvis vaksinekortet ikke er i orden. Et påbud bør komme i Norge også. Foreldre skal ikke få lov til å spille russisk rulett med helsa til egne og andres unger.

Når vi tenker på hvor mange millioner barn som er reddet fra mulige følgesykdommer og den sikre død på grunn av vaksinering, er det direkte tragisk at en gjeng alternative egoister setter barns liv i fare. Mange tiår med kamp for å utrydde potensielt farlige barnesykdommer saboteres.

Kan noen forestille seg hvordan verden hadde sett ut uten poliovaksinen?

 

 

Nei til lokaldemokrati

Åpenbart urettferdig at ikke alle elever får bruke de samme

hjelpemidlene på eksamen.                           (Illustrasjonsfoto)

«Vi har ansvar ikke bare for det vi gjør, men også for det vi lar være å gjøre», mente den engelske teologen og filosofen Richard Whatley (1787-1863). Et klart budskap til ulike regjeringer, som lar være å ta standpunkt i vanskelige saker, og i stedet skyver ansvaret nedover i systemet.

Jeg har stor respekt for lokaldemokratiet, og lokalt mangfold er bra. Men det er enkelte saker som faktisk ikke egner seg for avgjørelse lokalt. Nei, jeg tenker ikke på kommunesammenslåinger, men på vanskelige saker der nasjonale standarder er det eneste riktige. NRK kunne nylig fortelle at mens noen elever ved videregående skoler har tilgang til en rekke leksikonsider på nett under eksamen, må andre elever klare seg uten, eller med færre. Det påvirker eksamensresultatene. At det er sånn, skyldes at det er opp til den enkelte fylkeskommune å bestemme hvilke digitale hjelpemidler elevene kan bruke.

Blodig urettferdig, mener Elevorganisasjonen. Og det er det selvfølgelig.

Andre prinsipielt vanskelige saker – som åpenbart vil vekke sterke reaksjoner for eller imot uansett utfall – skyver regjeringen nedover i systemet. Begrunnelsen er ofte honnørordet lokaldemokrati, mens den egentlige årsaken er at regjeringen selv vil slippe stormen av reaksjoner og kritikk. Eller fordi uenigheten innad i regjeringen er for stor. Da heller legge temaet dødt.

Tiggerforbud eller ikke? En type sak som ikke bør overlates til lokaldemokratiet. Det bør være likt over hele landet. Ja eller nei til kjønnsdelt svømmeundervisning av religiøse eller andre grunner er et så vanskelig - og betent - spørsmål at den enkelte skolesjef eller rektor bør slippe å bære ansvaret og byrden alene, hvis spørsmålet dukker opp.  Det samme gjelder bruk av burka eller nikab på offentlige skoler.  Ulik praksis fra én kommune til en annen er uholdbart.

Samvittighetsutvalget, ledet av professor i etikk og politisk filosofi, Bjørn Kåre Myskja, ble nedsatt som en følge av den heftige debatten i 2014 om reservasjonsrett for fastleger mot å henvise til abort. Innstillingen ble levert i september 2016. Oppgaven var å se på hvor langt samvittighetsfriheten strekker seg i møte med arbeidslivet. Reservasjonsspørsmål av etiske eller religiøse grunner bør i hovedsak tas på lokalt nivå, konkluderer utvalget.

Det er ikke nødvendigvis noen god idé. Torsdag behandlet byrådet i Oslo et privat forslag fra Carl I. Hagen (Frp) om å forby religiøse, politiske og filosofiske symboler på kommunale arbeidsplasser. Det er selvsagt hijab han er ute etter, men tar korset med seg i samme slengen, for syns skyld.  Nok en konsekvens av at de som er valgt til å styre landet, lar være å gjøre det, og i stedet overlater viktige - og prinsipielt vanskelige - spørsmål til enhver som måtte føle behov for å ta dem opp. Overført til lokale forhold: Hijabforbud i Bodø, men ikke i Fauske? Uholdbart.

Det er Stortingets overordnede ansvar - og plikt - å gi nasjonale retningslinjer i denne type saker. Men dessverre reserverer de ansvarlige seg.