Reality så det holder

"Paradise Hotel" 2016. En demokratiserende realityserie,

 ifølge Jonas Gahr Støres rådgiver.

«Politikk skaper merkelige sengekamerater», mente den amerikanske forfatteren Charles D. Warner (1829-1900). Omtrent som i realityserien «Paradise Hotel», som i ni sesonger har underholdt seerne med videoer av folk som hopper til køys med hverandre. 

Jeg er ingen stor fan av realityserier av denne typen, og er selvfølgelig fullt ut innforstått med at jeg ikke er i målgruppen. Jeg har sett et par episoder. Det holder. Dette er heller ikke noe angrep på en populær ungdomskultur; folk må la seg underholde av hva de vil for min del.  

Men når «Paradise Hotel» holdes fram som en styrke for demokratiet, steiler jeg. Og det er ikke hvem som helst som kommer med denne glitrende analysen. Personlig rådgiver for en mulig kommende statsminister, og tilknyttet Aps stortingsgruppe, Astrid Huitfeldt, påstår i en Ytring på NRK at «Paradise Hotel» og andre realitykonsepter demokratiserer samfunnet.

Som eksempel bruker hun følgende: «Det kanskje beste eksempelet på mulighetene Paradise Hotel gir vanlige ungdommer fra hele landet er den svenske prinsessen Sofia. Barna i det svenske kongehuset har i mye større grad enn de norske vært en del av den isolerte pengesterke overklassen i Sverige. Men nå er altså ei jente fra en liten bygd i Dalarna blitt prinsesse, fordi hun ble kjent gjennom sin deltagelse i Paradise Hotel».

Altså, folkens, seriøst? 

Serien belønner lojalitet, vennskap, ærlighet og andre dyder vi legger vekt på i det nordiske arbeidslivet, hevder hun videre. Og arbeidslivet er jo nettopp en av sakene Arbeiderpartiet satser på i årets valgkamp. Jeg trodde det var ment som en ironisk spøk. Men skjønte alvoret da statsministerkandidaten selv, Jonas Gahr Støre, publiserte et bilde av seg selv sammen med nettopp: vinneren av årets sesong.

Der én helt i toppen av Norges største politiske parti er full av lovord om hvor bra serien er for demokratiet, er andre langt ærlig når det gjelder de dårlige egenskapene serien lokker fram hos deltakerne.  Mathias Herup Nielsen ved Aalborg universitet skriver blant annet i sin Ytring på NRK at deltakerne må fremme seg selv, omstille seg raskt og til slutt til og med ofre sin beste venn for å nå helt til topps.  Disse «dydene» er de samme som kreves av unge karrieremennesker på arbeidsmarkedet, påpeker han, og mener det er en positiv ting.

Er det et sånt arbeidsliv Ap vil ha – når alt kommer til alt? Og hvordan rimer mentaliteten i denne og andre realityserier med slagordet «Alle skal med»?

Sex, maktkamp og intriger er det flust av i norsk politikk. Her kunne nok litt mer dyneløfting være på sin plass. Hvem Jonas Gahr Støre kommer til å gå til sengs med etter valget vet vi sånn noenlunde allerede.  Og folk skal stemmes ut eller inn av Stortinget også.  Mer reality enn det trenger ikke demokratiet.