Rosa renessanse

«Det blir nok noen år før vi får se rosa røyk stige opp fra pipene i Vatikanet», har artisten Ingrid Bjørnov påpekt. Hun har nok rett. I stedet farges verden rundt oss rosa; selv oppriktige likestillingsforkjempere ser verden gjennom rosa briller.

Og det er ganske merkelig, egentlig. For det er i første rekke oppegående kvinner, gjerne uttalte feminister, som er kritiske til at ungene fra de er nyfødte faregedefineres etter kjønn: jenter får rosa klær, guttene blå. Det fortsetter gjennom oppveksten, gjennomført. I butikkene er alternativet til rosa eller blått stort sett hvitt eller grått.

Men så, et sted underveis, tar kvinnene på seg de rosa brillene, og glemt er all høylytt kritikk om konvensjonell tenkning og kjønnsrollemønster. Mandag holdes det et kurs på UiN med tittelen «Rosa kompetanse».  Der er KUN - senter for kunnskap og likestilling, som arrangerer kurs i rosa kompetanse, et undervisningsopplegg utviklet av Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH). Det handler bl.a. om kjønn og identitet.

Vel nok liker mange homser fargen, og «pink» brukes i ulike sammenhenger, men er kjønn og identitet rosa...?

KUN og LLH er ikke alene om å møte seg selv i døra, for ikke å si snuble hodestups ned i fargepaletten. I desember skal seminaret «Kvinner i tiden» for første gang holdes i Bodø. Det er, ifølge arrangøren, Norges mest besøkte kvinnekonferanse. For kr 3495,00 for et sju timers dagsseminar kan du «la deg inspirere til økt arbeidsglede og samarbeid gjennom gnistrende innlegg, sterke historier og ord til ettertanke».

Mange dyktige og sterke kvinner skal fortelle sine historier, ingen tvil om det. Det er bare å se på den sjokkrosa plakaten.

Byjentan, et lokalt initiativ her i Bodø, inviterer til tidenes jentehelg i oktober. Det kan selvsagt være tilfeldig når tre av damene som intervjues i Bodø NU er fotografert mot en bakgrunn av to nyanser av nettopp: rosa.

I rokokkotiden, på 1700-tallet, var sterke farger som rosa ansett som en potent farge som også ble båret av mange menn. Også fra 1920 til 1940-tallet ble rosa regnet som en utpreget maskulin farge fordi den kom fra den sterke rødfargen, kan Wikipedia fortelle. Lyseblått ble regnet som mer passende for jenter.

Men det er altså mange tiår siden denne betydningen forsvant. Og vi kan saktens fundere på hvorfor sterke, oppegående og dyktige damer med viktige budskap presenteres med en farge som signaliserer noe uskyldig, småpikeaktig, sukkertøysøtt, barnslig og umodent. De færreste av dem kler rosa.

Fargen passer imidlertid perfekt til, nettopp: rosabloggerne.

"Pink brukes i mange sammenhenger, men er kjønn og identitet rosa..?"

Kampen om velgerne

«Kravet om oppmerksomhet er ikke for amatører», mente mangeårig journalist og kommentator i Dagbladet, Sissel Benneche Osvold.

Det er nok derfor så mange allierer seg med folk som er profesjonelle når det gjelder å få omtale. Kjendiser, for eksempel. I disse tider - når det er om å gjøre å få velgernes oppmerksomhet – er en A-kjendis gull verdt.  Selv en B-kjendis duger i nødsfall.

De siste par ukene har vi sett eksempler på nettopp dette. Kommunereformen vekker sterke følelser og stort engasjement på grasrotplan. Det går ikke så glatt som regjeringen hadde håpet på. Men det hjelper med klippekort til omtale i mediene.

DDEs populære frontfigur og vokalist, Bjarne Brøndbo, fikk i forrige uke stort oppslag i bl.a. VG om at han har ståltro på NHOs forslag til nye kommunegrenser. Altså fra 428 til 77. 

Brøndbo, som har kjørt mer enn E6, er også næringsdrivende og ser for seg én, stor namdalskommune.  Han tror ikke Kommune-Norge og innbyggerne alltid vet sitt eget beste, og mener derfor andre må bestemme hvor grensene skal gå.

Kommunal- og fornyingsminister Jan Tore Sanner må juble i det stille. Brøndbo sier det statsråden og regjeringen tenker, men pakker inn i glanset silkepapir.

Også i det tredje valget i september - kirkevalget  - er noen strålende fornøyd om dagen. Valget til bispedømmerådene er det viktigste på mange år, og for første gang stilles det to lister i flere bispedømmer, blant dem Sør-Hålogaland. 

For 500.000 kroner fikk Stein Erik Hagen sendetid i både Dagsnytt 18, Dagsrevyen og omtale i aviser for å fortelle at han støtter Åpen folkekirke og homofiles rett til å bli viet i Den norske kirke.

Det er sympatisk at Hagen engasjerer seg. For Åpen folkekirke er oppmerksomheten bokstavelig gull verdt.

Å forsøke å dra nytte av kjendiser i en valgkamp er et velbrukt triks. Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011 stilte Miljøpartiet De Grønne med en rekke kjendiser på listen: Jan Eggum kunne havnet i Frogner bydelsutvalg. Torgrim Eggen og Lars Lillo Stenberg på Oslo bystyres talerstol. 

Også andre partier surfet på kjendisbølgen. Rødt hadde i 2011 Harald Stabell og Knut Nærum nederst på sin bystyreliste, mens Sp lokket med Jon Eikemo som motkandidat til Eggum i bydel Frogner.

Få av dem hadde en politiker i magen, viste det seg. De sa det rett ut.

Andre partier skaffer seg oppmerksomhet ved å føre opp kjendiser mot deres vilje. Samfunnspartiet – et såkalt anarkistisk parti med utgangspunkt på Hemnesberget som har både bilbrenning og kabelkutting på samvittigheten – førte opp både Tor Erling Staff, biskopen i Sør-Hålogaland og Ari Behn. Uten deres samtykke. Og uten at det hjalp.

Det er langt færre kjendiser å se på listene ved årets valg. Kanskje fordi det har gått opp for partiene at velgerne ikke stemmer dem inn, men ut.

"I disse tider er en A-kjendis gull verdt. Til og med en B-kjendis duger i nødsfall"

Helt på felgen

«Hvor vakkert ytre skinn all falskhet har», påpekte han som regnes som verdens største dramatiker, William Shakespeare (1564-1616).

Ja visst skinner det vakkert, når idrettsutøvere står på pallen og mottar medaljer. Spesielt hvis det troner nordmenn på toppen; vi soler oss alle i glansen.

Torsdag startet fantastiske Arctic Race. Jeg vil nødig punktere feststemningen, men det er ikke til å komme forbi at sykkelsportens omdømme er helt på felgen. 

Skandalene er bare avløst av nok en dopingskandale, mens vi insisterer på å tro - og håper - at norske sykkelryttere holder seg for gode til slikt. Men Thor Hushovd visste altså om Lance Armstrongs dopingbruk allerede halvannet år før Armstrong innrømmet det offentlig, ifølge hans egen bok «Thor», som kom i fjor.  Men Hushovd varslet ikke.

Sykkelsporten er dessverre ikke alene om dopingskandaler. Nylig kom sjokkrapporten som setter friidretten i et særdeles dårlig lys. En varsler på innsiden av Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) leverte resultatene av 12.000 dopingtester gitt av 5000 utøvere til tv-kanalen ADR og avisen Sunday Times. Rapporten, som har vært holdt hemmelig, viser at svært mange av prøvene var tvilsomme og mistenkelige. Det gjelder også norske prøver.

Ingenting er ennå bevist. Men at så mange av prøvene, tatt gjennom så mange år, er mistenkelige bør være startskuddet for langt tettere og mer profesjonelt internasjonalt samarbeid for avsløring av doping. Vi vil ikke ha dem, juksemakerne.

Sånn kan vi gå gjennom sportsgren etter sportsgren. I Norge er det i gjennomsnitt 10-15 dopingsaker pr. år, i all hovedsak gjelder det utøvere på lavere nivå, ifølge Antidoping Norge. 

Skisporten har også hatt sine avsløringer på toppnivå. Riktig nok - og heldigvis - en finne i det nyeste tilfellet, men sporten er altså ikke så hvit som snøen den utøves på. 

Og er det ikke doping, så er det annet juks og fanteri som setter idrett i et særdeles dårlig lys. Kampfiksing, for eksempel. I april ble fire av sju tiltalte fotballspillere dømt til fengsel i den aller første kampfiksingssaken i Norges historie. Spillerne hadde mottatt penger. Resultatet i 2. divisjonskampene ble deretter.

Så lavt kan altså fotballspillere synke. I dobbel forstand.

All idrett er avhengig av et publikum som er villig til å bruke både tid og penger på å følge sporten.  Og det er bra at idrettsstjerner som skinner med falskt lys plukkes ned fra himmelen. Men alle dopingsakene, skandalene og avsløringene ødelegger folks positive holdning. I dette "mesterskapet" er det bare én taper: idretten.

Om vel ei uke starter VM i friidrett i Beijing. Er det noen som tror at alle utøverne som stiller der har rent mel i posen, for ikke å si rent blod i årene? Vedkommende fortjener i så fall gullmedalje for entusiasme og utholdenhet.

"Sporten er altså ikke så hvit som snøen den utøves på". 

Ryktesprederne

«En god løgn kan fare fra Konstantinopel til Bagdad mens sannheten leter etter sine sandaler» heter det i et arabisk ordspråk. 

Sagt på en annen måte: Et ubekreftet rykte kan spres fra Lindesnes til Nordkapp før ordføreren har fått på seg skoene om morgenen. Det er det som har skjedd med Bodøs omdømme denne uka.

Skribent og forfatter Morten Strøksnes har skrevet en kronikk først publisert i Bergens Tidende, Adresseavisen og Nordlys, der han bringer videre en ubekreftet og udokumentert påstand om at Bodø "lenge har hatt rykte på seg for å være en ganske korrupt by". Skribenten avslører seg med det som ei skikkelig sladrekjerring.

Ikke bare er det useriøst. Verre er det at det ødelegger for den viktige debatten om for tette bånd i kulturlivet, og mellom frimurere, næringsliv og politikk, der «noen snakker sammen» og bestemmer det meste.

Lukkede brorskap, som Frimurerlosjen, er en uting og en utfordring for et åpent demokrati som vårt. Bodø er i mange sammenhenger omtalt som «losjebyen», med flere frimurere i forhold til innbyggertallet enn alle andre norske byer, med unntak av Oslo. Bodø Frimurerloger har til sammen ca. 700 medlemmer. Det sier seg selv at mange av disse også finnes i framtredende posisjoner i politikk og næringsliv.

Som ordføreren i Bodø. Han er frimurer av 10. grad, men er fritatt for sine forpliktelser i losjen mens han er ordfører. Like fullt er han fortsatt frimurer.

Det er derfor ikke det minste rart at det ble stilt spørsmål da Frimurerlosjen i 2009 fikk fritak fra kommunedelplanen og tillatelse til å bygge ut losjen i et grøntområde i byen. Ordføreren var den gang bystyremedlem for Høyre, og meldte seg inhabil. Det ble tisket og visket om kameraderi og hemmelig frimurerinnflytelse. Og sagt høyt i bystyret.

Det er nettopp det med lukkede brorskap. Det kan alltid settes spørsmålstegn når frimurere er aktive i politikk og næringsliv. Og det er de. Det gir grobunn for spekulasjoner og rykter – berettiget eller ikke – om at saker får det utfallet de får fordi frimurere hjelper hverandre.

At det aldri diskuteres politikk på losjemøtene er uvesentlig. Losjebrødre kan for den saks skyld stå på midt på Torget å snakke sammen.

Lik det eller ikke, men at politikere, næringsliv og ulike aktører i samfunnslivet snakker sammen er helt vanlig. Også i Bodø. Det er sånn politikk utformes, og det gjelder alle partier og i alle kommuner og til alle tider. Hvis noen fortsatt tror at saker avgjøres når de kommer til behandling i formannskapet er de enten blåøyde, særdeles dårlig informert, eller de lever i sin egen verden.

Så vidt jeg kan se av tilgjengelige bilder er ikke Morten Strøksnes blåøyd.

"Skribenten avslører seg med det som ei skikkelig sladrekjerring".