Når gode råd er dyre

«Det beste rådet kommer fra folk som ikke gir råd» mener den amerikanske skuespilleren Matthew McConaughey (1969-). Han har et poeng. Samfunnet flommer over av bøker og artikler fra og om folk som gir oss råd om alt fra hvordan vi skal bli lykkelige til ...

Ja, det er bare å fylle ut. Helst skal de tjene penger på det også. Og gjør det.

  

Rådgivning er ikke alltid bortkastet, eller er det det? Vi har offentlige rådgivere, som det i utgangspunktet er behov for, men ett eller annet sted på veien kan noe ha gått galt. DN kunne nylig fortelle at flere kjøper studietips. En av dem er en 20-åring, som har betalt 5000 kroner for to møter med en privat studierådgiver.

Han er redd for å velge feil studieretning, som så mange andre ungdommer, men fant aldri fram til rådgiveren på den videregående skolen.

  

20-åringen er ikke alene om å søke råd. Alle aktørene avisa har snakket med melder om økt pågang på rådgivningstjenester både i privat og offentlig regi. To uker før søknadsfristen 15. april melder én av de private karriererådgiverne om «paniske tilstander» hos unge søkere.

Tradisjonelt har det vært pengesterke foreldre som har betalt for dette.

Det burde være helt unødvendig for unge mennesker å betale tusenvis av kroner for et råd om hvilken utdanning som skal velges. Rådgiverforum Norge organiserer 1700 rådgivere. De fleste i offentlig sektor.

For disse må det være en skikkelig wake up-call at noen føler seg tvunget til å punge ut for en studieveiledning det burde være en selvfølge å få i de videregående skolene.

  

Nå er det slett ikke sikkert at de offentlige tjenestene er spesielt dårlige. For denne tjenesten – som i alle andre offentlige sektorer – vil det alltid være noen som mener de får for dårlig tilbud. Eller må vente for lenge.

I noen tilfeller stemmer det nok. I andre tilfeller er tjenesten faktisk for dårlig, eller det er ikke de rette folkene som sitter i jobbene. Formell utdanning forteller langt fra alt.

Eller kan det simpelthen være slik at slasken som ikke «fant» rådgiveren på sin skole rett og slett ga blaffen, og først etterpå skjønte at det ikke var spesielt lurt? Og så gikk til mamma og ba om hjelp?

  

Offentlige tjenester og ansatte skal ikke bejubles og bevares for enhver pris. Det som bør bekymre, er at inntrykket av at offentlig sektor ikke fungerer godt nok, får stadig sterkere fotfeste. Oppmerksomheten rundt alt som går galt er både riktig og nødvendig. Men ensidig fokus på det som går skeis gir næring til folks skepsis, og ikke minst:

Pengene strømmer inn til private som ser muligheten i et samfunn der markedet får stadig større spillerom. Det finnes i dag knapt den tjeneste som ikke kan kjøpes for penger. Og folk er villig til å betale; i mange tilfeller helt unødvendig.

 På sikt er det «det offentlige» og ansatte som taper. Og alle dem som ikke kan betale seg ut av ethvert problem. Da blir gode råd virkelig dyre.

"Et samfunn der markedet får stadig større spillerom".