En helt ny verden

Bilde fra den israelske serien "Shtisel", som tar oss 
              inn i det ultraortodokse jødiske miljøet i Jerusalem.              

«Å skrive krim er som husarbeid, du rydder opp i kaos», ifølge krimforfatter Unni Lindell. Nå er det sesong for storopprydding.

Det særnorske fenomenet påskekrim står for døra. Ingen andre land har denne påsketradisjonen, som ifølge Wikipedia muligens har sitt opphav i en vellykket reklamekampanje for kriminalromanen «Bergenstoget plyndret i natt», utgitt under pseudonymet Jonathan Jerv. Boka ble lansert på dramatisk vis i Aftenposten lørdag 24. mars 1923, dagen før palmesøndag, men en tilsynelatende ekte overskrift øverst på første side. Siden har utviklingen gått gradvis, til påske og drap i dag er synonymer. Altså ikke det drapet som skjedde da Jesus ble spikret på korset for snart 2000 år siden, men stadig mer innfløkte, grusomme og utspekulerte drap i et drama over flere dager, og som får sin løsning i siste episode 2. påskedag.

Allerede fredag før palmesøndag, legger NRK sine fire påskekrimserier ut på strømmetjenesten. Tradisjonell, britisk krim som speiler det som er siste mote innen sjangeren. I tre av fire serier ledes etterforskningen av en pen, kvinnelig og passe gammel etterforsker som ofte går i sko med usannsynlig høye hæler, også ute i felt. Disse tøffe damene kan selvfølgelig være forbilder og inspiratorer for alle jenter som vil bli politi, men veldig realistisk er det ikke. Hverdagen i det virkelige liv ser annerledes ut. Underholdende tidtrøyte kan seriene likevel være, for alle oss som likevel må holde oss hjemme, og ha så få besøk som mulig,

Det finnes alternativer til ganske forutsigbare krimserier for dem som har tilgang til Netflix eller HBO. Faktisk har det åpnet seg en helt ny verden; for når så du en serie fra Tyrkia, Israel eller Spania på de største tv-kanalene? Nettopp. Så viser det seg at det lages kvalitetsserier og -filmer som aldri fortrenger britisk krim eller amerikanske såpeserier, bortsatt fra kanskje på NRK2. En sjelden gang. Sjekk ut israelske «Shtisel» og tysk/amerikanske «Unorthodox» på Netflix, som tar oss med inn i ultraortodokse jøders liv i Jerusalem. Eller «Ethos» på samme kanal, som på en strålende måte beskriver hvordan Tyrkia slites mellom de konservative, muslimske samfunnene fortrinnsvis på landsbygda, og de vestlig orientert og moderne menneskene i storbyen. Høyaktuelt i dagens Tyrkia. Spanske «Patria» på HBO handler om hvordan den spanske separatistorganisasjonen ETAs herjinger, som tok 800 liv, preger to familier gjennom tre tiår. Strålende serie, men hopp over den dubbede versjonen, velg den spanske. Flere kvalitetsserier som både fenger seerne og gir innsikt, kunne vært nevnt.

At de store tv-kanalene, ikke minst statsfinansierte NRK, fortsetter å forsyne oss med halvgode serier når det finnes så mye kvalitet, og dermed sender seere til strømmetjenestene, er…  Ja, faktisk: nesten kriminelt.

God påske!

Språkproblemer

Det stilles ingen formelle krav om språkkunnskaper
til helsearbeidere fra EU. Det er et stort problem.    

«I Paris bare stirret de på meg da jeg snakket fransk til dem; det var umulig for meg å få dem til å forstå deres eget språk», sukket Mark Twain (1835-1910). Det var et problem da, og er et enda større problem nå. Ikke minst på sykehus og sykehjem, der stadig flere ansatte kommer fra andre land.

Vi trenger dem, og er helt avhengig av folk fra andre nasjoner. Men et minimumskrav må være at pasientene forstår hva de sier.

Nå er språk og helsearbeidere igjen på dagsordenen. Fremskrittspartiet ønsker å kartlegge språkkunnskapene til ansatte i helsevesenet, og å innføre krav om bestått norsktest. Å snakke godt norsk er avgjørende for pasientsikkerheten, mener partiet. Frp vil ha like strenge språkkrav i helsevesenet som i barnehageloven. Gode norskkunnskaper er avgjørende for kommunikasjon med pasienter, pårørende og kolleger slår Frp fast i forslaget, som nå legges fram i Stortinget.

Det burde være en selvfølge, men er det ikke. Blant annet fordi mange kommuner sliter med å skaffe helsepersonell på alle nivåer, og er nærmest tvunget til å ansette folk som har faglige kvalifikasjoner i orden, men som ikke kan gjøre seg forstått på norsk. Det er et stort problem. Og potensielt direkte farlig.

Lederen i Norsk Sykepleierforbund er positiv til forslaget, og ønsker også språkkrav for helsearbeidere fra EU-land. For mens det i 2017 ble innført nasjonale krav til norskkunnskaper for helsepersonell fra land utenfor EU/EØS, stilles det ingen formelle krav til leger og sykepleiere fra europeiske land. Det skaper åpenbart problemer. Likevel: Lederen for helse og sosial i Fagforbundet synes kartlegging er et dårlig forslag. – Vi vet jo allerede nå at vi har mange ute i tjeneste som har ulik bakgrunn og har språkutfordringer, og vil heller ha bedre opplæring, uttaler Iren Mari Luther til NRK. Det er sterkt foruroligende. Og en uforståelig tilnærming.

For å starte opplæring, må man vel først kartlegge hvem som faktisk trenger det, ikke sant? Språkkunnskap skal altså ikke kreves når det gis autorisasjon, men opplærings skal gå foregå mens helsearbeiderne er i arbeid, og der man risikerer at pasienten ikke forstår en stavelse av hva helsearbeideren forsøker å si, og pleieren kanskje ikke skjønner hva som plager pasienten. Som følge til én i familien, har jeg selv vært der ved to anledningen. Manglende norskkunnskap og stotrende forsøk på kommunikasjon gjorde at jeg knapt skjønte et ord. Det gjorde ikke pasienten heller.

På oppdrag fra Språkrådet undersøkte forskningsstiftelsen Fafo i 2020 den språklige hverdagen på et sykehjem i Oslo. Undersøkelsen viste at både utenlandske og norske ansatte var positive til at det ble stilt språkkrav. Det skulle bare mangle. Holdningen er neppe annerledes ved sykehjem her i distriktet. Opplæring koster, men er helt avgjørende for å kunne gi god pleie og omsorg.

At helseansatte må bestå en språktest er ikke et urimelig krav. Det er tvert imot nødvendig for at pasient og pleier eller lege skal forstå hverandre. Helsevesenets ABC, med andre ord.   

På tomgang

Tror statsminister Erna Solberg og regjeringen 
at viruset kan snakkes ihjel?                            

«Hva en tale mangler i dybden, har den ofte i lengden», ifølge den franske filosofen og forfatteren Montesquieu (1689-1755). Demonstrert til fulle den siste uka.

Når statsministeren varsler at hun skal holde en tale til folket, har det en helt annen alvorlighetsgrad og tyngde enn de ukentlige pressekonferansene vi har blitt så vant til det siste året. Det forventes at statsministeren skal si noe viktig til nasjonen. Noe alvorlig. Som for eksempel at det blir en ny nasjonal lockdown. Men hva fortalte Erna Solberg det norske folk søndag kveld? At vi har vært flinke. At det kommer en ny motbakke. Og at regjeringen kommer med nye nasjonale tiltak tirsdag. Redegjørelsen i Stortinget tirsdag kan grovt sammenfattes i en pressemelding av denne lengden: Regjeringen innfører ingen nasjonale tiltak nå. Kommunene skal få bestemme, og først hvis det ikke er nok til å få ned smitten, vil regjeringen om et par uker kanskje innføre nasjonal skjenkestopp og andre inngripende tiltak.

Motbakke var riktig nok byttet ut med at vi har enda en bratt bakke foran oss. Som om ikke både Stortinget og landet for øvrig har fått det med seg.

Å holde en god tale er en kunst. Det viktigste av alt er selvfølgelig at man faktisk har noe å si. Hvis ikke, ikke si noe. Den greske filosofen Aristoteles (384-322 f.Kr.) skjønte viktigheten av en god tale, og i verket «Retorikk» definerer han det som evnen til i enhver sak å se hvilke muligheter vi har til å overtale. Retorikk er sentral fordi vi er politiske vesener, og politisk aktivitet består av kommunikasjon og debatt om felles valg og mål. For å vinne fram med sitt syn må man kjenne de tre dimensjonene ved overtalelse: pathos (følelser), ethos (karakter, altså talerens personlighet og innstilling, som tilhørerne må ha tillit til for å la seg overtale) og logos (de argumentene og begrunnelsene man presterer), ifølge Store norske leksikon.

Statsminister Erna Solbergs tale til folket flommet over av pathos. Som om vi er barnehagebarn som endelig har lært å gå på do, øste statsministeren ut floskler av typen «Det gjør meg stolt. Stolt av dere». «Vi har dere. Alle sammen. Vi har hverandre». «Vi har stått sammen om dette i et år nå. Hver og en av dere har bidratt til at vi skal komme oss ut av dette – sammen».

Regjeringen skal i hovedsak ha ros for hvordan pandemien er håndtert, men nå går den på tomgang.  Så spar oss for flere floskler og selvfølgeligheter, og nye taler om motbakker som vi skal gå sammen. Jeg orker simpelthen ikke å bli snakket til som et barn som må motiveres til å gå den siste kneika i skiløypa. De ansvarlige av oss – som er de aller fleste - kommer til å fortsette å følge påbud og anbefalinger, som vi har gjort i nøyaktig ett år i dag. Selv om det koster.

De to siste talene fra statsministeren, med omtrent null nyheter og tiltak, men med en flom av honnørord, reiser spørsmålet: Tror Statsministerens kontor at viruset kan snakkes i hjel?

Send dem på handletur!

Helseminister Bent Høie og regjeringen viker fastlåst
 i en plan de gikk for i juni i fjor.                                   

«Jeg er tilhenger av en politikk som vil føre til at vi gå mer på kafé», uttalte tidligere statsminister og nåværende Nato-sjef Jens Stoltenberg til Aftenposten i 2002. Han hadde ikke den pågående pandemien i tankene. Men politikken gjelder fortsatt.

Vi ser ikke lyset i enden av den lange tunnelen, slik myndighetene mange ganger har lovet oss. Tvert imot er det nye store oppblomstringer, muterte virus, leveringsproblemer for vaksiner, men endelig: En aldri så liten endring av vaksinestrategien. Brannen skal slukkes der det brenner heftigst, og Oslo og byer omkring skal få noen flere vaksiner. En ytterst forsiktig skjevfordeling, som blant annet innebærer at Bodø må gi fra seg noen få doser. Greit for meg, selv om det fører til at også jeg kan komme litt lenger bak i vaksinekøen.

Nå er vi altså der, at kommuner må avgi dyrebare dråper til dem som trenger det enda mer. Og det virker som om regjeringen er fullstendig fastlåst i en vaksineplan bundet opp i en avtale inngått med EU i juni i fjor. Det er forståelig at regjeringen på det tidspunktet - da ikke en eneste vaksine ennå var godkjent – ville inngå en avtale som sikret Norge. Den gang fantes det knapt andre alternativer. Men det er uforståelig at regjeringen nå ikke ser etter andre muligheter. For nå finnes de. Likevel uttaler helseminister Bent Høie til VG så sent som i februar at «Vi er ikke akkurat i en posisjon hvor det vil være særlig klokt å opponere mot en sånn solidaritet», og «… jeg tror det ville kommet veldig sterke reaksjoner hvis Norge hadde brutt den solidariteten og tatt doser fra andre land i EU».

Akkurat. Men det kan altså EU-medlemmer om Danmark og Østerrike gjøre, som nå inngår vaksinesamarbeid med Israel. Polen og Slovakia har også gått utenfor EU for å få opp tempoet på vaksineringen. Mens Norge – som ikke engang er medlem av unionen – er redd for å skape reaksjoner hvis Norge gjør noe som EU ikke liker. Imens seigpines befolkning og næringsliv av en pandemi som varer mye lenger enn kanskje nødvendig, blant annet fordi EU hele tiden har vært bakpå. Mens land som Storbritannia, Russland, USA og Israel klarer det Norge og resten av EU ikke klarer: Å vaksinere i stort tempo. 

Det ingen formelle hindringer for at Norge kan kjøpe vaksiner hvor som helst, i tillegg til dem vi får gjennom EU. Bortsett fra at byråkratene i EU blir litt sure, da. Det er ikke sikkert at det fører til at Norge får vaksiner raskere, men vi får flere, og en større del av befolkningen kan vaksineres. Det er nå opposisjonen kan ta styring over en mindretallsregjering, slik den har gjort før under pandemien. Regjeringen virker fastlåst i gamle spor, og flertallet på Stortinget bør instruere den om å dra på shopping. For eksempel til Israel eller Russland, når sistnevntes vaksine er godkjent. Send en handlelapp til Danmarks statsminister, som reiste til Israel torsdag for å løse vaksinemangelen både på kort og lang sikt. 

Det kan umulig skade å få vaksiner i tillegg til dosene EU klarer å forsyne oss med. Overdoser er ingen relevant problemstilling i denne sammenhengen. Det er derimot muligheten for konkurser, arbeidsledighet, psykiske lidelser, en skadelidende ungdomsgenerasjon, vold i nære relasjoner, sykdom og mulig død.