«Et hovedproblem for alle yrkeskvinner er at hva de virkelig
trenger, er en kone», ifølge den britiske politikeren Teresa Gorman
(1931-2015). Det kan mange kvinnelige politikere skrive under på.
Une Bastholm har trukket seg som leder for MDG.
Nylig ble det kjent at Une Bastholm trekker seg som leder i Miljøpartiet
De Grønne (MDG). Bastholm var ikke bare partileder, men er også
stortingsrepresentant og mor til to i barnehagealder. Hun ønsker mer tid med
familie og barn, og skriver selv at hun har erkjent at hun ikke har tiden og
energien lenger som kreves til å lede partiet. Hun føler seg «strukket». Det er
høyst forståelig, og en følelse mange kvinner har kjent på. Nå fungerer en mann
hvis barn har flyttet hjemmefra som partileder inntil en ny kan velges.
Mange menn har også følt på at de trekkes i alle retninger,
mellom familie og karriere. Men den velkjente tidsklemma har ulike konsekvenser
for kvinner og menn. Handelshøyskolen BI har gjennomført en studie om barn er
en karrierebrems i politikken. Det er funnet betydelige kjønnsforskjeller. Når
kvinnelige politikere får barn, faller sannsynligheten for å bli valgt dobbelt
så mye som for menn i tilsvarende situasjon. Sannsynligheten for
lederposisjoner i kommunestyret faller også markant for kvinner sammenlignet
men menn. Annen forskning viser også at viktige posisjoner i norsk politikk
deles ut etter ansiennitet. Den norske politiske elite består i stor grad av
personer som tålmodig og uten avbrudd har klatrer karrierestigen innad i
partiene. For forskerne er det derfor ikke overraskende at karrierebremsen som
dokumenteres vedvarer i flere valgperioder.
Mannlige politikere har en kone som tar seg av ungene mens
de er små. Menn kan derfor fortsette å bruke tid på sin politiske karriere, med
møter på kveldstid og i helgene, mens karrieren til kvinnelige politikere
bremses når de får barn. Det er ingen bevisst utfrysing fra partiledelsen.
Derimot spiller organisering av det politiske arbeidet en stor rolle. Blant
annet er det langt flere kvinner under 40 år med barn i kommunestyrene der
møtene holdes på dagtid, enn i kommunene som har kveldsmøter, viser studien. Et
enkelt grep for å sikre at kvinner blir i politikken, og ikke forsvinner ut når
de blir mødre. Så da kan man lure på hvorfor dette ikke er gjennomført for
lenge siden, i alle kommuner. For alle har rett til fri fra jobb for å fylle
verv i kommunestyret.
Kvinner er fortsatt underrepresentert i norsk politikk, til
tross for at de fleste partiene har innført kjønnskvoter for flere tiår siden.
Dette er altså én av forklaringene: kvinner har stort sett ikke «koner» som tar
seg av alt på hjemmefronten sånn at hverdagene kan sys sammen på en måte som er
til å leve med. Og det er kvinner som i stor grad føler at det er deres ansvar
å trekke seg fra tidkrevende verv mens ungene er små. I høst skal tusenvis si ja
eller nei til om de vil stå på valglistene til neste års valg. At kvinner med
små barn sier nei er et demokratisk problem, og en utfordring for det enkelte
politiske parti. Alle kvelds- og helgemøter kan ikke elimineres, men noe må
gjøres. Hvis partiene altså mener alvor med at de ønsker kvinner i politikken.
