Kraften i et håndtrykk

En åpen, utstrakt hånd; finnes det noe mer 
symboltungt enn det?                                  

«Du kan ikke håndhilse med knyttede never», påpekte Indias tidligere statsminister Indira Gandhi (1942-1960). En dypere mening enn en overfladisk diskusjon om tilbake til normalen etter pandemien.

Allerede uker før Norge ble gjenåpnet, tok noen til orde for at vi skal droppe den årtusen lange tradisjonen med å ta hverandre i hånden når vi møtes for første gang, eller når en avtale skal forsegles. En fersk undersøkelse gjennomført av Nordstat for NRK viser at mange tror at den lange perioden med strenge koronarestriksjoner gir varige endringer i måten vi hilser på. Seks av ti vil begrense håndhilsing, og et stort flertall vil fortsette med å holde avstand.

At det tar tid å ta tilbake gamle omgangsvaner, spesielt siden pandemien på langt nær er over heller ikke i Norge, er ikke så underlig.  Verre er det når enkelt bruker restriksjoner på grunn av pandemien til å rettferdiggjøre egne, høyst private, grunner for at vi skal slutte å håndhilse. Noen fordi de rett og slett ikke liker hudkontakt med fremmede mennesker. Andre vil helst slippe både bakterier og dvaske, slappe håndtrykk som sender dårlige signaler, og slår et slag for bukking og neiing, og favoritten namasté. Én, som betegner seg selv som konservativ muslim som aldri håndhilser på menn hevder til og med at «… håndhilsing har aldri vært en norsk norm». Så historieløs er det ikke lov å være.

For håndtrykket er en over tusen år gammel tradisjon her til lands. Forskning.no kan fortelle at håndtrykket – handarband eller handsal - omtales i gamle norske og islandske lover. Små og store avtaler, fra giftermål og eiendomskjøp til salg av råvarer, ble signert med håndtrykk som var svært forpliktende. Fysisk kontakt gjennom håndtrykk har hatt tilbakeslag gjennom ulike epidemier, som Svartedauen og ebolaepidemien i Afrika, men har alltid kommet tilbake. En av forklaringene er kanskje at disse gestene gir et dypere signal, tror adferdsforsker Val Curtis ved London School of Hygiene and Tropical Medicine. En mulig grunn til at håndtrykk overlever, er at hilsenen signaliserer at folk stoler nok på hverandre til at de vil risikere å dele mikrober.

Ut fra smittevernhensyn er det opplagt lurt å holde fingrene fra fatet. Det begrenser ikke bare korona, men alle andre sykdommer som spres via håndtrykk og nærkontakt. Men å droppe håndhilsing for bestandig er et feilgrep. Vi skal ta håndtrykket tilbake, litt etter litt, nå når koronaepidemien slipper taket. Skal vi være hundre prosent skjermet mot mulig smitte må vi fortsette med kohorter og munnbind inn i evigheten.

En åpen, utstrakt hånd; finnes det noe mer symboltungt enn nettopp det? Det signaliserer tillit og respekt. Et håndtrykk forteller så mye mer enn et bukk eller en hånd lagt inn til brystet. Det er avvæpnende, også i dag når knapt noen bærer våpen. Et fast håndtrykk og åpen, direkte øyekontakt sier noe om mennesket du møter. Også når den andres er slapt og klamt, og blikket unnvikende.

Vi må kort sagt ta grep om hverdagen igjen.

Hvem skal redde kloden nå?

Ronald Reagan og Margaret Thatcher klarte å
få hele verden med på å hindre datidens store
miljøkatastrofe.                                                 

«Istedenfor å undertegne et internasjonalt forbud bør vi få amerikanerne til å bruke hatt og solkrem», mente Donald Hodel, som var USAs energiminister i perioden 1982-85.  Ozonhullet over Antarktis var et faktum. Freon var synderen. Perspektivene skrekkelige: Millioner kom til å dø av hudkreft, hvis ikke noe ble gjort.

Nok en FN-dag denne uka, forbigått i stillhet. 16. september var Internasjonal dag for bevaring av ozonlaget. Folk under 40 år sier kanskje ozon… what? En potensiell miljøkatastrofe ble hindret fordi alle nasjoner i verden samlet seg og løste et problem som truet kloden. Men nå er ozonhullet over Sørpolen større enn Antarktis. EU-instituttet Copernicus Atmosphere Monitoring Service melder at hullet den siste uka har vokst «betraktelig» og nå er større enn 75 prosent av tidligere registrerte ozonhull på dette stadiet i sesongen, på ei liste som går tilbake til 1979. Knapt noen bryr seg.

En kort og helt uvitenskapelig repetisjon er nødvendig: På midten av 20-tallet utviklet en kjemiker en gass til bruk i kjøleskap og airconditionanlegg. Den kunne brukes til mye mer enn det, fra spraybokser med deodorant og insektmiddel, til stolputer og romraketter. Miljøkonsekvensen ble først oppdaget av forskere i Antarktis på 1980-tallet: Det var hull i ozonlaget, og det ble større og større. Ozonlaget beskytter Jorden mot de livsfarlige UV-strålene. Det var en potensiell katastrofe.

Forskerne som tidlig oppdaget sammenhengen, jobbet i ekstrem motvind. Ikke minst fra den kjemiske industrien i USA, som produserte nettopp freon, ifølge en dokumentar på NRK. Alvoret begynt likevel å gå opp for verdens ledere, inkludert president Ronald Reagan, som selv hadde hatt hudkreft på nesen. Reagan trosset motstanden mot regulering hos egen energiminister og i Senatet, og ga i 1985 klarsignal for at USA kunne spille en aktiv rolle for å løse problemet. I 1987 kom den første forpliktende avtalen om å redusere bruken av freon – Montreal-protokollen – som omfattet alle vestlige land. Englands første kvinnelige statsminister, Margaret Thatcher, som selv var utdannet kjemiker, skjønte også alvoret. Hun la en vitenskapelig dimensjon inn i politikken. «Jernkvinnen» troppet opp i FN i 1990, og advarte over 100 land om konsekvensene. Det virket. Alle verdens land sluttet seg til avtalen.

En lang historie kort: Forbruket av ozonreduserende stoffer er redusert dramatisk, hullet i ozonlaget har blitt mindre og mindre og forskere spådde at det vil være helt lukket i 2050. Det slår kanskje ikke til, slik utviklingen ser ut.

En konservativ B-skuespiller uten spesielt miljøengasjement, og en markedsliberalistisk baronesse som ville privatisere alt på bekostning fellesskapet, klarte altså å løse datidens store miljøutfordring. Ikke helt alene selvfølgelig. Men det hadde aldri blitt noen verdensomspennende avtale uten dem.

I slutten av oktober åpner FNs klimatoppmøte, Cop26. Å få til en global avtale om dagens store miljøutfordring, klimaendringene, synes å være i det blå, ettersom USA og Kina er på kollisjonskurs. Så hvem skal redde kloden nå?

Når blir det vanlige folks tur?

Folk som havner på Stortinget er en helt
egen klasse.                                         

«Det er rart at vi aksepterer at en minoritet – som de med høyere utdanning faktisk er – skal dominere blant de folkevalgte», uttalte Mímir Kristjánsson fra partiet Rødt nylig. Som nyvalgt representant på Stortinget er han én av få uten høyere utdanning. Det forsterker at stortingspolitikere er en egen klasse.

Khrono, avisa for høyere utdanning, har sjekket utdanningsnivået til alle toppkandidatene til de ni store partiene som stilte til valg nylig. 84,5 prosent av partienes førstekandidater har høyere utdanning i en eller annen form. I befolkningen ellers har til sammenligning bare 34,6 prosent høyere utdanning. Partiet som ligner befolkningen best er Fremskrittspartiet. Over halvparten av Frps toppkandidater har ikke høyere utdanning. Partiet for folk flest, med andre ord. I andre enden av skalaen finner vi Venstre, der tre av fire har master eller mer. I befolkningen ellers har én av ti master eller mer.

Det er ikke bare utdanning som gjør at den politiske eliten skiller seg fra folk flest. En annen undersøkelse viser at nesten alle stortingspolitikere som ble valgt inn, er karrierepolitikere. De har bakgrunn som kommune- og fylkespolitikere og ordførere, med knapt med yrkeserfaring. Ser man hundre år tilbake i tid, blir forskerne slått av hvor stabil andelen karrierepolitikere har vært. Andelen er på over 80 prosent etter 2. verdenskrig. Skal du gjøre karriere som rikspolitiker i Norge, er du med andre ord nesten nødt til å gå gradene nedenfra og oppover i et parti. Det har både fordeler og ulemper. Fordelen er at det velges inn folk som kan politikk, og det er stort sett flinke folk som klatrer til topps i et parti. Men det finnes unntak. Ikke alle parti har spesielt begavede eller dyktige folk å sette på topp. De kan likevel havne der.

Det er altså en helt egen klasse som er kommet inn på det nye Stortinget. Sammensetningen speiler på ingen måte befolkningen. Noe som får den samme Rødt-politikeren til å påpeke at vi aldri ville ha akseptert at for eksempel åtte av ti på Stortinget var menn. Da er det rart at vi aksepterer at en minoritet av folk med høyere utdanning faktisk dominerer i parlamentet.  Han bruker Arbeiderpartiet som eksempel, der over 84 prosent av toppkandidatene har mer utdanning enn oss andre.  Ap tar matematisk hensyn til kjønn, legning, innvandrerbakgrunn, fylke og så videre. Det er ikke noe problem. – Men når det kommer til klasse, utdanning og yrkesbakgrunn er det plutselig ikke samme logikk som gjelder, sier Kristjánsson.

Det er partiene som suverent bestemmer hvem som skal toppe listene til stortingsvalget. Kun en håndfull av partienes medlemmer har innflytelse på nominasjonslistene, og å endre rekkefølgen ved valg er kun en teoretisk mulighet. Det er derfor partienes ansvar å sørge for at de som topper listene faktisk gjenspeiler befolkningen de skal representere. «Nå er det vanlige folks tur», har for eksempel Ap gjentatt gjennom valgkampen. Bare ikke når det gjelder politikerne.

  

En hyllest til kvinnene

Ingen fancy slagord eller prangende logo. De     
  titusenvis av frivillige i N.K.S. jobber mest i           
det stille.                                                             

«Vi har humanistisk arbeid i dag også, men det er blitt grådig. Når humanitære organisasjoner ber om å komme i testamentet ditt, driver de med likplyndring», uttalte forfatter Lars Saabye Christensen da den første boka i serien «Byens spor» ble gitt ut i 2017. Inspirasjon til bøkene fant han i sin avdøde mors sirlig håndskrevne protokoller fra Fagerborg avdeling av Røde Kors. Kvinnene, som med begrensede midler drev sitt veldedige og humanitære arbeid i bydelen i Oslo fra 1950-tallet og fram til 1972, er lett å gjøre narr av i dag. Det gjør ikke Christensen. De er hans helter; fra en tid som er forbi.

At verden har forandret seg også på dette feltet, fikk vi en påminnelse om denne uka. Da kunne AN fortelle at Bodø Sanitetsforening legges ned etter 124 år. Eller går i dvale. Damene i foreningen – ja, for det er damer i hovedrollen også i Bodø – har prøvd å få de unge med. Men ingen har tid, eller lyst. Den foreløpig siste lederen, Sidsel Ross Møllersen (85), understreker at det er satt av penger om noen ønsker å blåse liv i Bodø Sanitetsforening igjen.

For dagens unge er det lett å overse og undervurdere godt voksne damer, de fleste med hvitt hår, som på utradisjonelle måter har skaffet penger til veldig mange gode formål. Salg av fastelavnsris er én av dem, og den mest kjente. Bjørkerisene med fjær i mange farger symboliserer noe, og Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.) selger fastelavnsris for 10-12 millioner kroner hvert år. Det er ikke mye som forsvinner i administrasjon og millionlønninger til lederne, som vi ellers ofte ser i de store, humanitære organisasjonene. Hver eneste krone av salget går til gode tiltak i lokalmiljøet, og til å finansiere forskning som gir livsviktig kunnskap om kvinners helse. Også i Bodø har Sanitetskvinnene satt varige spor etter seg.

Norske Kvinners Sanitetsforening er Norges største kvinneorganisasjon med 40.000 medlemmer, det store flertallet er kvinner. Frivillighet er nøkkelordet. Landet rundt gjør kvinner en formidabel innsats, stort sett i det stille. I 2020 ble det samlet inn 23,2 millioner kroner fra medlemmer, private givere, lokal- og fylkesforeninger, ifølge årsmeldingen for 2020. I tillegg kom det inn 10,1 millioner kroner i medlemsinntekter. Kvinnene jobber i hovedsak i det stille, i samme ånd som kvinnene i «Byens spor», ofte i skyggen av de mer utadvendte organisasjonene med egen PR-avdeling og klippekort i mediene. Noen av dem Lars Saabye Christensen mener driver likplyndring. Det er ikke «Saniteten» vi først tenker på når vi nakker om humanitær innsats eller kvinners helse. Selv om N.K.S. har vært pioner i mange viktige saker for kvinner. Årsmeldingen er imponerende.  

«I de små ting frihet, i de store ting enighet, i alle ting kjærlighet», er mottoet. Ingen fancy slagord. Kjemisk fritt for publikumsfrieri og selvskryt. Ingen moderne, tidsriktig logo, som ingen skjønner hva forestiller. De holder på den gamle trekløveren, som trolig er like gammel som foreningen selv. Med andre ord: bunnsolid.

En kurv full av råtne epler

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) og familien har bodd
gratis i Oslo i ti år mens han var bosteds-          
registrert på gutterommet hos foreldene.         

«Vi må skille mellom folk og politikere, det er ikke helt det samme», ifølge forfatter, filosof og forlegger Tore Stubberud. Som om vi ikke visste det fra før.

Gang på gang avsløres høytlønnede stortingspolitikere som grådige snyltere som utnytter systemet for egen vinning. Kort fortalt: Kjell Ingolf Ropstad (KrF) og familien bodde gratis i pendlerleilighet i Oslo, mens han eide eget hus i Lillestrøm som han leide ut og tjente godt med penger på. Mens vanlige folk har fått kraftige kutt i pendlerfradraget har Ropstad bodd gratis i pendlerleilighet i Oslo – i ti år. Arbeiderpartiets Tellef Inge Mørland eide leilighet i Oslo, men søkte og fikk tildelt pendlerleilighet. Torsdag ble kjent at også SVs nestleder Torgeir Knag Fylkenes leier ut sin engen leilighet, mens han  bor gratis i Stortingets. Ingen har brutt noen regler, uttaler Stortingets direktør til VG, noe jusseksperter bestrider. De er ikke de første som gjør dette. I 2019 ble det avslørt at Himanshu Gulati (Frp) fikk gratis pendlerleilighet, mens han faktisk eide fire leiligheter i Oslo. Som han leide ut og tjente penger på.

Og det er da vi som ikke har begge hendene i statens velfylt sparegris sier: Hæ? Hva i all verden driver de på med der nede på Løvebakken; eier de ikke magemål? Hvordan kan politikerne vedta regler for seg selv der det er lovlig å kare til seg skattebetalernes penger på denne måten – på toppen av alle andre goder?  2019 foreslo Rødt å stramme inn på reglene for pendlerboliger, en «Lex Gulati», men både KrF og Ap stemte imot. Det forstår seg; om å gjøre å verne om egne goder.       

Det er ikke bare leiligheter politikerne trikser med. Tidligere Frp-representant fra Nordland, Jan Arild Ellingsen, har fått over 800.000 kroner i etterlønn, som han ikke skulle ha. Ellingsen er ikke alene om et bedrageri som ville ha ført enhver Nav-klient i fengsel.  Minst fem tidligere stortingsrepresentanter må betale tilbake etterlønn de urettmessig har tusket til seg etter forrige stortingsvalg. En fiskeriminister fra Troms, Geir-Inge Sivertsen (H) fikk også lønn fra hjemkommunen som han ikke hadde krav på. I 2020 måtte han gå av etter bare fem uker i statsrådstolen. Ved siden av leiligheter og etterlønn finnes det også andre måter å melke systemet på. I fjor ble Mazyar Keshvari (Frp) dømt til 11 måneders fengsel for juks med reiseregninger. I november må Arbeiderpartiets Hege Haukeland Liadal møte i retten for det samme.

Vi snakker ikke om ett råttent eple i kurven, det er ikke overraskende ettersom Stortinget skal gjenspeile befolkningen. Det er en hel haug. Det er det aller mest bekymringsfulle. Det etterlater et inntrykk av at det er en akseptert ukultur blant folkevalgte at alle smutthull skal utnyttes til det ytterste, for egen vinning. En utenforstående kan fort tenke at garvede politikere og rådgivere lærer opp nykommerne på Stortinget i hvordan sno seg mest mulig i et regelverk som ikke alltid er tydelig, og som er basert på tillit. Signalene dette sender fra våre fremste folkevalgte, er ødeleggende for tilliten til politikk - og politikere. Er det noen som fortsatt lurer på hvor politikerforakten kommer fra? 

Ingen er tjent med plettfrie politikere, og alle kan gjøre feil. Men det er forskjell på en tabbe, og bevisst juks. Paradokset er selvfølgelig at mens vanlige folk havner i fengsel for lite, slipper dagens politikere unna med altfor mye.

Det er noe som heter at vi får de politikerne vi fortjener. Nei, det gjør vi ikke.

Til generasjon femti, feit og ferdig

Talsperson for Grønn Ungdom, Hulda Holtvedt,
har måttet tåle mye for sitt engasjement.          

«De som er unge i dag tør å by på seg selv. I sosiale medier lærer de seg å ta imot negativ tilbakemelding», mener medieviter Njål Berge. Inntil en viss grense, er det nødvendig å legge til.

Det er nytt i årets valg, og det er både betryggende og skremmende. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) bistår ungdomspolitikere gjennom valgkampen. – Personer helt ned i 13-årsalderen kan oppleve å skrive et innlegg for så å få en mur av kommentarer og dritt slengt etter seg, sier Hulda Holtvedt, talsperson i Grønn Ungdom til NRK. Yngre jenter får mer seksualisert hets og personangrep enn gutter. Og ungdom med minoritetsbakgrunn hetses mer enn andre. Dette bekrefter lederen i AUF, Astrid Hoen.

Hets og tusler mot unge politikere krysser de tradisjonelle grensene mellom venstre- og høyresiden i politikken. Begge sider er like gode. Eller rettere sagt: like ille. Martin Jonsterhaug, 2. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom, sier at de har politikere som har sett seg nødt til å forlate valgtorg på grunn av trusler mens de har stått på stand. Det er også medlemmer som har mottatt drapstrusler fordi de har ytret seg. – Problemet er at vi har sett at medlemmer har gitt seg i politikken, fordi de ikke ønsker å stå i den hetsen de blir utsatt for. Det er dramatisk, da man går glipp av morgendagens politikere, uttaler FpU-formannen.

Sjikane og hersketeknikker skremmer unge vekk fra offentligheten. En undersøkelse gjennomført på oppdrag fra Stortinget, og presentert i februar i år, forteller det samme. Godt over halvparten av ungdom mellom 15 og 20 år i Midt-Norge sier noe annet enn det de mener, fordi de er redde for kommentarer de kan få. Det er kanskje ikke noe rart. Fire av ti av dem har opplevd å få negative reaksjoner eller kommentarer når de deler sine meninger. De har opplevd å bli latterliggjort, og at alderen deres blir brukt mot dem. Hvilket indikerer at det er godt voksne som tror de skjønner alt så mye bedre.

Og de gjør de nok; av og til. Men glemmer helt at det er ungdommenes privilegium å mene også dumme og lite gjennomtenkte ting. At unge, engasjerte mennesker mobbes eller trues ut av politikken er et demokratisk problem. Skal vi ha et levende demokrati, er rekruttering av folk som gidder å bruke timevis på ubetalt arbeid for et parti eller en organisasjon helt avgjørende. Det spiller nær sagt ingen rolle hva de mener, eller hvor virkelighetsfjerne de er akkurat når de er 15 eller 17. Det er slik læringskurven og modningsprosessen er. Spesielt godt voksne med «vi vet best» - holdning skal heie på dem. Ta de unge på alvor, og diskuter saklig der det er grunnlag for det.     

Alder brukes altså som hersketeknikk mot ungdommene. Det kan snus andre veien. Så generasjon femti, feit og ferdig -  eller seksti, satt og søkkrik: Finn på noe annet enn det nedlatende og provoserende «hør nå her, lille venn».