«Vi må begynne å interessere oss for velgerne. Det har vi gjort før, det var ganske vellykket», mener Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen.
Akkurat det bør politikere tenke over. Høyreekstreme og
innvandrerkritiske partier er i framgang over hele Europa. Også i Skandinavia.
I løpet av de siste par årene har det vært valg til tre nasjonalforsamlinger.
Felles for alle er at innvandrerkritiske partier har fått sentrale posisjoner
både i Norge, Sverige og Danmark.
Ved Riksdagsvalget i Sverige i fjor fikk Sverigedemokraterna
(SD) nesten 13 prosent av stemmene. I valget i Danmark fikk Dansk Folkeparti
hele 21 prosent av stemmene, og en femtedel av mandatene i Folketinget.
Det finnes et utall av forklaringer – og ikke minst
bortforklaringer – på framgangen til disse partiene. Alt fra at SD fikk én,
enste kronikk på trykk i en av de største avisene i Sverige, til at lederen i
DF formulerer seg på en måte som folk forstår.
Etter valgene i Danmark og Sverige var det knapt en enste
toppolitiker som uttalte at framgangen er et uttrykk for at etablerte partier
med makt har stått for en innvandrings- og asylpolitikk stadig flere er uenig i,
og bekymret over. Det uttryktes ingen vilje til å lytte.
Tvert imot viste de
etablerte svenske partiene finger’n til velgerne og inngikk «Desemberavtalen»,
som med et pennestrøk avlyste nyvalg. Ja, hele demokratiet. Etter det har
Sverigedemokraterna vokst til Sveriges største parti på noen målinger.
Alt er likevel ikke bare fryd og gammen i grannelandet, viser
det seg, noe den politiske elite har forsøkt å framstille det som. Torsdag ble det
innført grensekontroll.
Jeg tror ikke 21 prosent av danskene, eller
nå nær 30 prosent av svenskene, er rasister. Heller ikke flertallet av de 65
prosentene som vil ha strengere asylbestemmelser i Norge. Tallet kom fram i en
nasjonal undersøkelse InFact gjennomførte for Nordlys nylig, og viser en
markert endring i folks holdninger.
Jeg tror flertallet er helt vanlige folk
som er sterkt bekymret over utviklingen, og som føler at de ikke blir hørt. Også de som i utgangspunktet er velvillig innstilt til asylsøkere med reelt beskyttelsesbehov kan fort bli trukket bort fra midten og langt til høyre, slik situasjonen er nå.
Og jeg tror det er farlig å ignorere at det
er ganske mange som mener noe annet enn flertallet; uansett tema. Spesielt i saker som får sterke følelser i
sving, som innvandring- og integreringspolitikk. Det aller farligste er å
overse, demonisere, tie i hjel eller marginalisere dem. De blir ikke borte av
den grunn; tvert imot.
Da kan det være for sent å ta på seg redningsvest.
"I stedet for å lytte, viste politikerne finger'n til velgerne".