Poitikere i trassalderen

At Solveig Horne har modnet i sitt syn på homofile er en god
 ting, ikke sant?

«I politikk er felles hat nesten alltid grunnlaget for vennskap», mente den franske samfunnsforskeren, historikeren og politikeren Alexis de Tocqueville (1805-1852). Jeg skal ikke påstå at høyresiden hater venstresiden – og vise versa. Men noen ganger kan de faktisk virke sånn.

Det er mange eksempler de siste ukene, der folk på venstresiden går på autopilot, ikke minst når det gjelder Frp. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne var så uheldig å uttalte seg om homofile, og ble øyeblikkelig konfrontert med tidligere uttalelser om det samme. Det må en politiker regne med, og tåle. Til avisa Vårt land utdyper Horne: Hun har modnet i sitt syn på homofili i løpet av de siste årene. Og det er jo en bra ting, ikke sant? Noe alle som støtter homofiles rettigheter bør applaudere, ikke minst når det kommer fra en i hennes posisjon.

Men statsråden ble pisket i sosiale medier, ikke minst på Twitter, som hver dag er et norgesmesterskap i nedlatende spydigheter om politiske motstandere.

Også for Miljøpartiet De Grønne (MDG) er det viktigere å ta avstand fra Frp enn å støtte en sak man er enig i. Landsmøtet til Frp programfestet forbud mot omskjæring av gutter. Sentralstyret i MDG gikk inn for aldersgrense på 16 år. Men i forkant av landsmøtet truet partiets førstekandidat fra Hordaland med å melde seg ut av MDG hvis forslaget ble vedtatt. Ikke fordi han nødvendigvis er uenig. Han ønsket ikke å stå på samme som Frp i denne saken, uttalte han. Den ble trukket.

Landsmøtet til Frp avklarte også sitt standpunkt til EU. Partiet sier nei. Det avstedkom en ganske oppsiktsvekkende kronikk i Klassekampen, skrevet av den tidligere lederen i Nei til EU, Heming Olaussen sammen med lederen i SV, Audun Lysbakken. Budskapet er, kort fortalt: Fremskrittspartiets nei er ikke det samme som deres eget nei. Frp-ere som sier nei til EU står nemlig for «et annet nei enn det som fikk flertall i folkeavstemningene i 1972 og 1994».

Virkelig? Ifølge SV finnes det altså noen som klassifiseres som «verdige» EU-motstandere. Og så er det alle de andre. Det mener altså en som i årevis har ledet en organisasjon som hevder å være partipolitisk nøytral og en bred folkebevegelse. Det sammen mener lederen for et parti som vil fjerne klasseskillene, men som selv sorterer nordmenn etter 1. klasses og 2. klasses borgere.

Helt greit å kritisere også Frp der det er reell, politiske uenighet. Selvfølgelig. Men det er beint ut sagt barnslig at politikere skal holde på på denne måten. Veldig sen trassalder. I stedet for å samles om saker man faktisk er enige om - enten det gjelder homofiles rettigheter eller EU – rir man politiske kjepphester der det viktigste ikke er å få flertall for rett politikk, men å påpeke at det er feil parti. I dette tilfellet Frp.

Som kjent: Den som rir kjepphester kommer sjelden særlig langt.

Blodig alvor

I et moderne, opplyst samfunn kan ikke lover fra 1. Mosebok
trumfe barns rettigheter.

«Dette er et overgrep mot jøder i Norge», uttalte lederen for Det mosaiske trossamfunn, Ervin Kohn, etter landsmøtevedtaket i Frp om å forby omskjæring av guttebarn.
Med all respekt: Det er det ikke. Det er omskjæring som er et overgrep.

Debatten om omskjæring dukker opp med jevne mellomrom. Sist da Stortinget vedtok at det skal skje på sykehus. Vedtaket ble fattet tross motstand fra et samlet fagmiljø, inkludert Barneombudet. Mange leger nekter å gjennomføre inngrepet. De vil ikke sette skalpellen i friske, nyfødte guttebarn når det ikke er en medisinsk begrunnelse. I Norge blir rundt 2000 jødiske og muslimske gutter omskåret hvert år. Jeg har ikke hørt noen påstå at et forbud er et overgrep mot muslimer.

Les også: På toleransens tålegrense

Et forbud er å gå for langt; unge gutter eller menn får gjøre med kroppen sin som de vil. Derimot er det gode grunner for å innføre aldersgrense, slik Barneombudet har foreslått. Også gutter har rett til å bestemme over egen kropp, ikke sant?

En flere tusen år gammel skikk med opphav i Det gamle testamente kan ikke trumfe dette i et moderne, opplyst samfunn. Argumentet om hygiene – som jeg nylig hørte ble brukt i en debatt – hadde nok gyldighet på den tiden Moses vandret rundt i ørkenen i 40 år, men er helt uten relevans i dag. Medisinske argumenter for omskjæring finnes knapt.

Wasim Zahid, som selv er lege, oppsummerte dette slik i Dagbladet nylig: «En del fagfolk mener at omskjæring har medisinske fordeler, og at fordelene i sum (selv om de er begrenset) er større enn potensielle ulemper. For et par år siden kom amerikanske barneleger med en erklæring som støttet dette synet. Men alle er ikke enige, og erklæringen ble raskt møtt med en moterklæring fra en rekke europeiske barneleger som argumenterte med at det ikke finnes noen særlige fordeler».

Det finnes andre eksempler der religion kolliderer med det verdslige, og der samfunnet har fratatt foreldre retten til å bestemme over egne barn. Omskjæring av jenter er forbudt. Sekten Jehovas vitner – som har rundt 12000 medlemmer i Norge – ser på livet som en gave fra Gud, representert ved blodet. De har tolket en rekke bibelvers dit hen at de ikke kan akseptere noen form for blodoverføring. Da heller dø. Dette har skapt utfordrende og etisk vanskelige situasjoner for helsepersonell, ikke minst når foreldre har nektet blodoverføring på vegne av sine barn.

Men også her gjelder det samme som for jøder og muslimer. Voksne har rett til å bestemme selv, også ut fra religiøse begrunnelser som er helt ubegripelige for andre. Det slås også fast i pasientrettighetsloven, som ble vedtatt i 2001. Men loven tar heldigvis et klart standpunkt når det gjelder barns rettigheter. Ingen kan nekte blodoverføring på sine barns vegne så lenge de er under 18 år. Ingen ropte om forfølgelse av religiøse minoriteter eller overgrep da loven ble innført.

Jehovas vitner har for øvrig beveget seg i spørsmålet. Et par år senere besluttet sektens 12 øverste ledere i hovedkvarteret i New York at sektens medlemmer skal kunne motta blod, hvis de har samvittighet til det, uten å bli lyst i bann og ekskludert. Brev ble sendt til sektens eldste over hele verden. Beslutningen var sektens største retrett etter at deres spådom slo feil om at dommedag skulle komme i 1975, ifølge The Times.

Nå er det forskjell på liv og død, og det å kutte forhuden av forsvarsløse guttebabyer. Mange lever godt med å være omskåret. Prinsippet er imidlertid akkurat det samme. Voksne tar beslutninger som ikke kan reverseres, uten at den som berøres har noe de skulle ha sagt. På samme måte som også jøder har forlatt andre lover i 1. Mosebok, må også dette gå over i historien. Her må barns rettigheter veie tyngst.

Moses kom ut av ørkenen etter 40 år. Etter 3300 år er det på tide at medlemmene i Det mosaiske trossamfunn gjør det samme.

 

De som sniker på bussen



    Noen tar den sure jobben med å leve på streike-
    bidrag. Bildet er fra hotellstreiken i fjor.

«Rart i denne verden… jo mer du tjener, jo flere gratis lunsjer spiser du», har pedagogen og lokalpolitikeren Erling Segelstad(Ap) påpekt. 
 
I forkant av LO-kongressen, som begynner mandag, er temaet igjen aktuelt: Alle de som nyter godt av det fagbevegelsen har oppnådd, men som selv velger å stå utenfor. Enten fordi de er uenige i de sterke båndene mellom LO og Arbeiderpartiet, eller simpelt hen fordi de ikke ser hensikten med å betale kontingent når de uansett får alle godene. 

Gratispassasjerene blir stadig flere. De uorganiserte utgjør nå over halvparten av de yrkesaktive i Norge. I servicesektoren er bare 20 prosent organisert, ifølge LOs egne tall. LO mister også de høyt utdannede, som heller melder seg inn i forbund utenfor LO, som Akademikerne og Unio. LO er ikke lenger større enn de andre arbeidstakerorganisasjonene til sammen.

Derfor er dette et tema også foran den kommende kongressen. YS-forbundet Negotia, som organiserer ansatte i privat sektor, vil frata uorganiserte goder som avtalefestet pensjon (AFP), fem ukers ferie og regulert arbeidstid.

Debatten om de som sniker på bussen er slett ikke av ny dato. I takt med synkende medlemstall i LO har saken vært tema med jevne mellomrom. Mens Gerd-Liv Valla var nestleder i LO på lutten av 1990-tallet var hun med på å diskutere forslag om en slags «tariffavgift» for uorganiserte. Altså: Enten melder du deg inn i et fagforbund, eller så får du «bot» for å nyte godt av goder LO forhandler fram. 

Det ble aldri noe av. Tanken om å straffe arbeidstakere som ikke er organisert, har møtt sterk motbør. Prinsippet om organisasjonsfrihet er nedfelt i norsk lov, og veier tyngst. Organisasjonsfrihet innebærer også en rett til å være uorganisert. 

Derfor ble det bråk blant de ansatte i Bodø kommune i 2010, da det ble kjent at de uorganiserte fikk en mindre del av lønnspotten enn de organiserte. Det samme skjedde i Fauske. Daværende rådmann i Bodø, som også ledet forhandlingsutvalget, lyttet til fagforeningene. 

De har lenge ment at de uorganiserte er gratispassasjerer. De organiserte betaler kontingent og tar belastningen med å stå streikevakt, når det er nødvendig. Så hvorfor skal da godene deles likt med alle? I dette perspektivet er det ikke rart at fagforeninger, både i og utenfor LO, argumenterer med at hvis noen velger å stå utenfor, så får de også gjøre det.

Gratispassasjerer er det ingen som liker, enten de er på bussen, i arbeidslivet eller de er av den typen som alltid sniker seg unna dugnaden i borettslaget. Et annet ord for gratispassasjer, er snylter. Eller egoist. Det høres ikke like hyggelig ut. Men snylter er ikke desto mindre akkurat like dekkende for dem som alltid lar kollegaer eller naboer ta jobben. Og regninga.

Å være sin egen lykke smed - og forhandle egen lønn og arbeidstid - kan oppfattes som en fordel av noen. Det er det kanskje. Så lenge sjefen liker trynet ditt.