Kraften i et håndtrykk

En åpen, utstrakt hånd; finnes det noe mer 
symboltungt enn det?                                  

«Du kan ikke håndhilse med knyttede never», påpekte Indias tidligere statsminister Indira Gandhi (1942-1960). En dypere mening enn en overfladisk diskusjon om tilbake til normalen etter pandemien.

Allerede uker før Norge ble gjenåpnet, tok noen til orde for at vi skal droppe den årtusen lange tradisjonen med å ta hverandre i hånden når vi møtes for første gang, eller når en avtale skal forsegles. En fersk undersøkelse gjennomført av Nordstat for NRK viser at mange tror at den lange perioden med strenge koronarestriksjoner gir varige endringer i måten vi hilser på. Seks av ti vil begrense håndhilsing, og et stort flertall vil fortsette med å holde avstand.

At det tar tid å ta tilbake gamle omgangsvaner, spesielt siden pandemien på langt nær er over heller ikke i Norge, er ikke så underlig.  Verre er det når enkelt bruker restriksjoner på grunn av pandemien til å rettferdiggjøre egne, høyst private, grunner for at vi skal slutte å håndhilse. Noen fordi de rett og slett ikke liker hudkontakt med fremmede mennesker. Andre vil helst slippe både bakterier og dvaske, slappe håndtrykk som sender dårlige signaler, og slår et slag for bukking og neiing, og favoritten namasté. Én, som betegner seg selv som konservativ muslim som aldri håndhilser på menn hevder til og med at «… håndhilsing har aldri vært en norsk norm». Så historieløs er det ikke lov å være.

For håndtrykket er en over tusen år gammel tradisjon her til lands. Forskning.no kan fortelle at håndtrykket – handarband eller handsal - omtales i gamle norske og islandske lover. Små og store avtaler, fra giftermål og eiendomskjøp til salg av råvarer, ble signert med håndtrykk som var svært forpliktende. Fysisk kontakt gjennom håndtrykk har hatt tilbakeslag gjennom ulike epidemier, som Svartedauen og ebolaepidemien i Afrika, men har alltid kommet tilbake. En av forklaringene er kanskje at disse gestene gir et dypere signal, tror adferdsforsker Val Curtis ved London School of Hygiene and Tropical Medicine. En mulig grunn til at håndtrykk overlever, er at hilsenen signaliserer at folk stoler nok på hverandre til at de vil risikere å dele mikrober.

Ut fra smittevernhensyn er det opplagt lurt å holde fingrene fra fatet. Det begrenser ikke bare korona, men alle andre sykdommer som spres via håndtrykk og nærkontakt. Men å droppe håndhilsing for bestandig er et feilgrep. Vi skal ta håndtrykket tilbake, litt etter litt, nå når koronaepidemien slipper taket. Skal vi være hundre prosent skjermet mot mulig smitte må vi fortsette med kohorter og munnbind inn i evigheten.

En åpen, utstrakt hånd; finnes det noe mer symboltungt enn nettopp det? Det signaliserer tillit og respekt. Et håndtrykk forteller så mye mer enn et bukk eller en hånd lagt inn til brystet. Det er avvæpnende, også i dag når knapt noen bærer våpen. Et fast håndtrykk og åpen, direkte øyekontakt sier noe om mennesket du møter. Også når den andres er slapt og klamt, og blikket unnvikende.

Vi må kort sagt ta grep om hverdagen igjen.