Stryk på eksamen

Norsk skole på 1950-tallet. Også i dag opprettes det

"idiotklasser" for elever med særlige behov.

«Da Jonas kom hjem fra skolen, alt på den første skoledagen, spurte moren hva han hadde lært. Jonas tenkte seg om. Jeg har lært å sitte stille, svarte han». Sitatet er fra Jens Bjørneboes bok «Jonas», som kom i 1955. I boka ble Jonas flyttet til hjelpeskolen «Iddioten», altså til «idiotklassen», fordi gutten hadde lesevansker. Boka var et sviende oppgjør med norsk skole. Dessverre er den aktuell også i dag.

Den norske enhetsskolen er ikke så «enhetlig» som vi liker å tro. I utgangspunktet skal alle elevene få den hjelpen og oppfølgingen som hver enkelt trenger, men det er en illusjon. En regjeringsoppnevnt ekspertgruppe har nå lagt fram en rapport der det foreslås å fjerne den lovfestede retten til spesialundervisning. Begrunnelsen er at det er et mislykket system. I rapporten kommer lederen av ekspertgruppen, professor Thomas Nordahl, med knusende kritikk av ordningen. Det pekes blant annet på at to tredjedeler av undervisningen foregår med ufaglærte assistenter, mens spesialpedagogene bruker 80 prosent av arbeidstiden sin på kontoret, og har liten kontakt med elevene.

Forslaget er ute på høring, regjeringen har ikke konkludert. Fjernes ordningen, vil det ramme omkring 50.000 elever.

At ordningen «alle skal med» i norsk skole ikke fungerer- i alle fall ikke godt nok, og for alle – bekreftes av enkelthistorier, også når disse ses i en større sammenheng. For et par dager siden kunne Utdanningsnytt fortelle at det er kø for å få plass på landets spesialskoler. Kapasiteten er sprengt, selv om det stadig opprettes nye plasser. I fjor gikk nesten 4000 elever i spesialskoler, og antallet øker for hvert år. Foreldre forteller at deres barn med autisme eller utviklingshemming var isolerte i den ordinære skolen, og fikk venner for første gang på spesialskolen.

Utvilsomt det beste for elevene; de som tidligere var sosialt isolert og ikke fikk undervisning tilpasset deres behov.

For hva gjør mange skoler også i 2018 når de har elever med særlige utfordringer? Jo, de oppretter «idiotklasser», slik Bjørneboe beskrev og kritiserte så knusende i den omtale romanen. Elever med sammensatte lærevansker, og til dels svært ulike behov, samles i samme klasserom. Det sparer skolene penger på. Prisen betaler elevene, som gjennom hele grunnskolen må leve med sosial utestenging og stigmatisering fordi de er for «dumme» til å gå i en vanlig klasse. Det er ikke det minste rart at foreldrene søker ungene til spesialskoler, der det er mulig.  

Spesialundervisningen står altså til stryk, ifølge Nordahlutvalget. Da er ikke løsningen å fjerne elevenes rettigheter, og legge ned ordningen. Da setter man i stedet inn flere og bedre ressurser, sånn at ordningen består neste eksamen.  Som man i teorien også skal gjøre med elevene.

Rekk opp hånden de som tror at å fjerne retten til spesialundervisning vil gi elevene en bedre skolehverdag.

 

I blindsonen

Pave Frans framstilles som en revolusjonær reformator, men

står i virkeligheten på Den katolske kirkes diskriminerende

dogmer.

«Gode katolikker bør ikke formere seg som kaniner», slo pave Frans fast etter et besøk på Filippinene i 2015. Den katolske kirkes overhode forsvarte imidlertid kirkens lære som motsetter seg bruk av prevensjon. Men han hevdet det ikke betyr at «kristne bør få det ene barnet etter det andre». Lett å si for en pave, som lever i sølibat.

I år er det 50 år siden daværende pave Paul VI la ned forbud mot prevensjon for verdens 1,2 milliarder katolikker. Forbudet har vært blant de mest kontroversielle i Den katolske kirke. Til tross for at pave Frans framstilles som en revolusjonær reformator, kommer han ikke til å endre på dette, eller andre av Den katolske kirkes dogmer og teologiske lære.

Derfor er det merkelig at et sånt «jubileum» ikke merkes, markeres og diskuteres i Norge. Her til lands går Den katolske kirke fullstendig under radaren når det gjelder en rekke kontroversielle holdninger. Så vidt jeg har registret har det ikke vært noen debatt i «Dagsnytt 18». Ingen riksdekkende aviser har hatt kronikker om temaet med saklige argumenter for hvorfor også katolikker bør få bruke prevensjon uten å føle at de synder. Den katolske kirkes overhode i Norge, biskop Bernt Ivar Eidsvik, slipper konsekvent å svare for holdning til prevensjon (som altså er forbudt), kvinnelige prester (som ikke finnes) og homofiles plass (de har ingen) i Den katolske kirke.

Hvorfor slipper en verdensomspennende kirke som den katolske så latterlig billig unna søkelys og den offentlige debatten om nettopp disse sakene?

Da stiller det seg helt annerledes med en annen verdensomspennende religion, islam. Nær sagt hver eneste uke diskuteres muslimer og islam i norsk offentlighet. Og ofte ut fra et kvinneperspektiv, og det med rette. I forrige uke var det håndhilsing, eller rettere sagt: mangel på sådan. Denne uka har det vært oppmerksomhet rundt motekjeden Zara, som sikter seg inn mot det enorme muslimske markedet med en kolleksjon der skaut og løstsittende, romslige klær som skjuler kvinnekroppen er den røde tråden. Å dekke til håret og skjule kroppen skal alminneliggjøres.

Det er litt over 200.000 muslimer i Norge, ifølge SSB.  Det anslås at det er omtrent like mange katolikker. De to religionene har altså omtrent like stor utbredelse. Likevel eksisterer Den katolske kirke knapt i den offentlige debatten. Det er kun når en ny skandale rulles opp, som denne ukes om at kirkeledere systematisk har dekket over overgrep mot over 1000 barn i Pennsylvania i USA, at Den katolske kirke er i medienes søkelys.

Så hvor ble det av religionskritikken, og kritikken av kvinners stilling i en konservativ verdensreligion styrt utelukkende av (gamle) menn? Hvorfor er det ingen feminister eller samfunnsdebattanter som bruker anledningen 50-årsmerket gir til å fortelle Den katolske kirke hva de mener om kvinnediskriminerende dogmer? Er det bare islam som kan – og skal – kritiseres?

Er det sånn at katolisismen er like «hellig» som paven?   

Er det ingen voksne hjemme?

Med et skuldertrekk har alle autoriteter sett på at russefeiringen

 har eskalert ut av alle proporsjoner.

«All ungdom er en fare for seg selv», ifølge William Shakespeare (1564-1616). Det skjønte den engelske dikteren uten å ane hva norsk russefeiring er. Som nå bokstavelig talt går over alle grenser; og det til og med før siste skoleår er påbegynt.

Nå har hele Norge fått øynene opp for hvordan norske ungdommer oppfører seg på organiserte russeturer til Hellas. Slåsskamper er hverdagskost. På Kos ble ti ungdommer pågrepet av politiet for slåssing. På en annen øy ble fem ungdommer arrestert for vold og fyll. Det er avtalte slåsskamper mellom gjengene, og «bad boys»- gjengen i en russebuss får en viss status, sier professor Willy Pedersen til Dagbladet. Jenter forteller at de er fulle to ganger om dagen.  Alle har tilknytning til neste års russekull; hvis de altså fullfører videregående. 

Lokalbefolkningen fortviler, og sier at norsk ungdom tar seg til rette som om de eier øya, men ikke skam.

Nei, jeg tror ikke ungdommene er verre nå enn før. Og ja, feiring etter 13 års skolegang er dem vel unt. Men rammene og mulighetene har endret seg, og med et skuldertrekk har alle autoriteter sett på at russefeiringen har blitt lengre, dyrere, råere, fuktigere og farligere. Som russetur allerede før du har begynt på siste året. Blandingen tusen ungdommer samlet i landet kalt Syden, gruppedynamikk, fri flyt av billig alkohol og langt hjemmefra, er en farlig cocktail. På alle måter.

Hele russefeiringen har eskalert ut av enhver proporsjon. Heldigvis finnes det ikke tilsvarende i noe annet land. Det er en hel industri som håver inn penger på betalingsvillige tenåringer. Rådyre russebusser, der den beste kåres. Klær og annet stæsj som alle bare må ha. Hvert år kommer det nye russelåter med til dels sjokkerende oppfordringer, og der den «beste» vinner. Allerede på ungdomsskolen betaler jenter med sex for å få «rulle» med guttene i den kuleste russebussen, ifølge Aftenposten. I fjor ble det anmeldt 16 russevoldtekter, ifølge Kripos.

Vi kan ikke innføre kollektivt utreiseforbud for alle, så spørsmålet blir da: Er det ingen voksne hjemme? Å få ungdommer til å oppføre seg – og «ta ned» russefeiringen generelt - er ikke skolenes ansvar. Det er foreldrenes. I tillegg til å servere russefrokost og dele ut gratis kondomer, må foreldre slutte å sponse russebusser og dyre turer. De må kort og godt si nei, uansett hvor mange ganger de får høre «jammen, alle de andre…».

Det finnes en metode, i alle fall før avkommet kan slå i bordet med å være 18 og myndig: Mitt hus, mine regler. Så lenge du bor under mitt tak, og jeg betaler regningene, er det jeg som bestemmer. Du får ikke reise på russetur. Pugging og pensum først, party etterpå. Punktum.

Det er selvfølgelig upopulært, men sånn er det å være voksen. Det blir et helsikes liv med krangling, slamring med dørene og furting på rommet i ukevis. Noe som for øvrig viser hvor lite voksen en 17-åring er.

En usunn bransje

Toppbloggeren Sophie Elise, et eksemplar av arten som står

 imot presset om å være naturlig.

«Glad jeg sto imot presset om å være naturlig», uttalte bloggeren Stina Bakken til VG for noen uker siden. Stikk den!
 
Skjønnhetsindustrien er i eksplosiv vekst. Blogger Bakken er en av mange som har fått satt sprøyter i leppene for å gjøre dem større. Salonger som tilbyr behandlingen gror fram nær sagt på hvert gatehjørne. De er snart nesten like vanlige som matbutikker.

Kosmetiske sykepleiere tar tusenvis av kroner for «at folk skal få en bedre selvfølelse», uten å spørre om hva - eller hvem - som gir unge jenter dårlig selvfølelse. Som for eksempel bloggerne, som reklamerer for kosmetiske inngrep til sine ofte svært unge lesere og følgere. Det deles til og med ut rabattkuponger på kosmetiske operasjoner.

Problemet er ikke hva folk gjør med kroppen sin, privat. Problemet er hvordan bloggere med hundretusenvis av følgere forsterker et kanskje dårlig selvbilde hos usikre unge jenter, som sparer pengene de får i konfirmasjonsgave for å bruke dem til kosmetiske inngrep når de blir gamle nok. Kroppspresset er enormt. Og blir ikke mindre med uansvarlige bloggere som rollemodeller.

Kirurgiske inngrep krever minst legeautorisasjon. Såkalte «fillers», og en rekke andre typer preparater, er det derimot fritt frem for alle å bruke. Preparatene kan enkelt kjøpes på nett. På utsiden vil bransjen gi inntrykk av at det drives ryddig, men flere aktører Finansavisen har intervjuet hevder at virkeligheten er en helt annen. Salg av preparater under disk, medikamenter som skrives ut til vilt fremmede mot penger og varierende kvalitet på det som skytes inn i norske lepper er noe av virkeligheten. I enkelte tilfeller snakkes det om grossister som står ansvarlig for opp mot 20 klinikker og knapt er til stede.  – I Norge er det helt bananas. Det er nærmest fritt frem for alle som kan sette en sprøyte. Er det ikke legemidler, kan du få det hos frisøren. Vi blir dratt ned sammen med dem, enda vi føler vi driver med noe helt annet, sier en plastikkirurg med 40 års erfaring til ABC Nyheter.

 
Jo visst trenger vi plastisk kirurgi. Folk utsettes for ulykker og forbrenninger, fødes med misdannelser eller får en sykdom som er svært synlig, og som plastisk kirurgi kan bøte på.

Men nå er det altså fritt fram for dem som kan sette en sprøyte. Jo mer fillers de sprøyter inn, jo mer tjener disse menneskene. Bransjen er mindre regulert i Norge enn i andre land, og det er liten kontroll med utøverne. Sertifikat utdeles over en lav sko, hevder noen.

 
Denne uka kunne VG fortelle at Sophie Elise (23), som driver en millionbedrift blant annet bestående av uhemmet reklame i sosiale medier for kosmetiske inngrep, skal fjerne «filleren» i leppene. Det er en begynnelse. Hvis Sophie Elise også sørger for å få tilbake sin egen rumpe, pupper, nese, øyebryn og negler, står det respekt av dama. Men den drevne forretningskvinnen klarer sikkert å stå imot presset om å være naturlig, hun også.

Det handler toss alt om millioninntekter.