Spill for galleriet

Nok en utredning om Nord-Norge-banen, på
toppen av alle tidligere utredninger.              

«En dag da Satan fikk i sinn, at intet måtte skje, da satte han i verden inn den første komité», skrev den danske forfatteren og vitenskapsmannen Vilhelm Bergsøe (1835-1911). Han var framsynt, med tanke på dagens regjering.

Regjeringen Støre/Vedum har satt norgesrekord i utredninger. Hele 46 politiske saker skal utredes nærmere, blant dem noen av de mest kontroversielle, som abortloven og EØS-avtalen. På den måten skyver mindretallsregjeringen uenigheten foran seg, samtidig som det gir større spillerom i Stortinget når regjeringen ikke låser seg fast med tydelige standpunkt. Det er også et prokuratorknep -  altså et ufint, uærlig middel som man anvender for å skaffe seg en fordel på andres bekostning. I dette tilfellet for å skaffe seg en fordel hos dem som stemte Ap og Sp etter løfter om at Nord-Norge-banen skal bygges.

For dem som ivrer for en Nord-Norge-bane fra Fauske til Tromsø, var det en festdag av de sjeldne da Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre før lokalvalget i 2019 uttrykte støtte til saken. Utvilsomt presset av Senterpartiets sterke framgang, og Aps elendige valg i nord i 2017. I april i år sa også landsmøtet i Arbeiderpartiet ja. Mange jublet over et sikkert flertall i Stortinget, når også landets største parti kom på banen. Men landsmøtet har vedtatt det samme tidligere, har Ap-nestor Gunnar Berge påpekt. I 1981 ble følgende tatt inn i programmet: «Det treffes prinsippvedtak om bygging av Nord-Norge-banen, og planleggingen fullføres». Dette ble gjentatt med praktisk talt samme formulering i de to etterfølgende partiprogrammene. I programmet som ble vedtatt for 1985-89 ble det føyd til at arbeidet settes i gang når planleggingen gir grunnlag for det. I programmet for 1990-93 ble «arbeidet» byttet ut med «anleggsarbeidet». Etter det har formuleringen blitt vannet ut. Og ingenting har skjedd, til tross for at Ap har hatt regjeringsmakten i flere stortingsperioder.

Nå vet vi hvor alvorlig ment valgløftet var, og hvor motvillig Jonas Gahr Støre ga sin støtte banen. Alt for å demme opp for Senterpartiets framgang. Dagens samferdselsminister, Jon Ivar Nygård (Ap), kunne onsdag fortelle til VG at partiet ikke vil svare på om det faktisk blir en Nord-Norge-bane før i neste Nasjonal Transportplan. Som legges fram i 2025. Imens skal det utredes enda mer, på toppen av alle utredninger de siste hundre årene. Og på toppen av utredningen Jernbaneverket la fram i desember 2019, og utredningen Statens vegvesen jobber med nå, og som skal være ferdig i 2023.   

Altså kan svaret komme etter neste stortingsvalg. For det står vel ingen steder at planen må legges fram på våren? «Som mål å realisere …», som det står i Hurdalsplattformen, er også noe annet enn «… skal realiseres». Sånn kan Ap og Sp holde velgerne i ånde, både de som er for og de som er imot, uten å bli beskyldt for løftebrudd fra noe hold.

Utvilsomt et forsøk på å spore av hele saken.

Lønn som fortjent?

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og         
finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp).

«Tjener du fem til ti millioner, har du så mange egne penger å passe på at du gjør en dårligere jobb», mener milliardær Olav Thon. Han betaler sine egne direktører deretter. Det har gått riktig så bra.

Lederlønningene i staten, og statseide selskap, er en gjenganger. De har gått rett til himmels, til tross for ulike statsråders bønn om moderasjon. Som ingen hører på. Ifølge en ny undersøkelse tjener minst 300 ledere i staten mer enn statsministeren. Ledere i offentlig sektor, altså staten og kommunene, har hatt en lønnsvekst på hele 64 prosent i perioden 1997-2020, ifølge undersøkelsen presentert i Khrono. Økningen er betydelig høyere enn for øvrige ansatte i stat og kommune, og markant høyere enn lønnsøkningen for ledere i privat sektor. Det overrasker egentlig ikke.

Det er ikke bare i stat og kommune at lønnsutviklingen er hinsides – for lederne vel å merke. Også i statseide selskap sørger styrene får at mer eller mindre kvalifiserte toppledere får uanstendig høye lønninger og bonuser. For fire år siden la tidligere næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) fram «Statens eierskapsmelding 2017», altså tilstandsrapporten om de selskapene staten eier helt eller delvis, som Telenor, Avinor, daværende Statoil, Statkraft og Posten. Meldingen viste de spinnville lønningene til topplederne. Åtte ledere tjente nær 100 millioner kroner i 2016. Seks av sjefene tjente over ti millioner.

Galopperende lederlønninger i staten og statlige selskap er gammelt nytt. Allerede i 2007 slo den rødgrønne regjeringen fast i en stortingsmelding at veksten i lederlønningene hadde vært høyere enn ønskelig, og at det var behov for å bremse utviklingen. Daværende statsminister Jens Stoltenberg sto i 2012 på talerstolen på NHOs årskonferanse og manet til et moderat lønnsoppgjør. Der kalte han det helt urimelig å kreve et ansvarlig oppgjør av de ansatte, hvis ikke også lederne holdt igjen.

Men gjorde de rødgrønne noe med det? Nei. Riksrevisjonen kritiserte da også departementenes evne til å følge opp utviklingen av lederlønningene. Siden den gang har lederlønningene i statseide selskap og offentlig virksomhet gått bare én vei: oppover. Lønnsfesten har blitt direkte utagerende.

Noen forsvarer alltid de uanstendig, og i noen tilfeller ufortjente, høye lønningene. Blant dem forvalter Jan Petter Sissener, som slett ikke er bekymret. Han kaller diskusjonen «tåpelig», og viser til at lønnsnivået er mye høyere i det store utland. Et standardargument ellers er at Norge må betale for de beste lederne, og for å holde på kompetansen. Men er det noen som noensinne har sett en karavane av dyktige folk forlate hjørnekontorene i norske, statseide bedrifter for å ta en enda bedre betalt jobb i utlandet? Nei, ikke jeg heller. 

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) lover å bremse utviklingen, som han lovet i valgkampen. Og i tråd med det som står i Hurdalsplattformen. Der heter det blant annet at regjeringen skal «Sikre at lederlønnsutviklingen i offentlig sektor ikke overskrider det som er gjennomsnittlig lønnsutvikling i samfunnet». Ordet moderasjon brukes i en annen sammenheng. Noe som ikke betyr særlig mye, all den tid tre prosent på millionbeløp gir adskillig mer penger i pungen enn tre prosent på ei gjennomsnittlig lønn. Og Vedum presiserer at dette bare er i virksomheter som Nav og Forsvaret, ikke statlige selskap, han vil «sette på bremsene med full kraft». I vanlige bedrifter skal styrene fortsatt bestemme.

Moderasjon? Særlig…