torsdag 5. september 2019

I skyggen av de «store».

TV-sendt lokal debatt med vanlige hverdagsmennesker som er
klar over at valgflesk kan kjøpes for dyrt er å foretrekke.
«Lokalpolitikerne hadde fortjent at siste uken handlet om lokalpolitikk». Hvem tror du sa dette forleden? En av sliterne som brukte hele onsdag ettermiddag og kveld til å putte valgmateriell i postkassene til folk, i håp om nå igjennom lydmuren med en lokal sak partiet vil satse på?
 
Feil. Det var Erna Solberg som uttalte seg til Dagsavisen onsdag. Ironisk nok brukte statsministeren selv mandag denne uka til å turnere Nord-Norge med et kobbel av statsråder og rådgivere i hælene. Tradisjonen tro skal det deles ut milde gaver i form av lekkasjer fra statsbudsjettet, i et håp om å gi drahjelp og løft til regjeringspartiene. Millioner til First Lego League her, fjerning av en bomstasjon der. Som selvsagt er bra, men som setter lokale og mindre valgvennlige saker i skyggen, sånn at lokale politikere slipper å bli konfrontert med dem. Det tar oppmerksomheten fra det faktum at det er lokalvalg om få dager. Det skulle man kanskje ikke tro.
 
Valgkampen som nå nærmer seg slutten har vært en oppvisning i hvordan rikspolitikere og rikspolitikk har kapret tid og oppmerksomhet fra lokale politikere og lokal politikk. Bompengekrangel som nær veltet regjeringen. Duell mellom Ap-lederen og statsministeren; men de er da ikke på valg? Utspill i sosiale medier om båtmigranter, som har fått saker med lokal relevans til å drukne. Partilederdebatter der folk avbryter og roper til hverandre, og som har null å si for om det skal bygges ny vei til Rønvikfjellet, eller om vedtaket om å legge ned legekontoret i Glomfjord skal reverseres. Utspørring av partiledere i alle kanaler, om tema som lokale politikere ikke kan gjøre noe med, eller i liten grad berøres av.
 
For å si det rett ut: Folk er møkka lei rikspolitikerne. Derfor er det så utrolig befriende å gå på et lokalt valgmøte, snakke med dem som står på stand i Glasshuset, eller se overføringen av folkemøtene som Avisa Nordland har gjennomført. Der er det ordentlige politikere, for å si det sånn. Lokale politikere som slett ikke er medievante, og som ikke nødvendigvis sier det som andre har sagt at de skal si, men som sier det de selv synes høres fornuftig ut. Høflig omtale av politiske motstandere, og samarbeid som er utenkelig på riksplan, til beste for lokalsamfunnet. Naboen, som kanskje snubler litt i iveren, men som virkelig brenner for akkurat den saken. Helt vanlige hverdagsmennesker som vet at de må svare for seg i kassakøen på butikken hvis de ikke holder det de lover, og som derfor er klar over at valgflesk kan kjøpes for dyrt.
 
Det vil denne valgkampen bli husket for: All støyen fra dem som ikke har noe i en lokal valgkamp å gjøre. De som vier småkommunene i distriktene tid og oppmerksomhet kun når de risikerer å tape et valg, og ellers knapt skjenker dem en tanke, langt mindre besøker dem. Verken Ørnes, Moldjord eller Rognan kommer til å se snurten av en eneste sentral partileder før det nærmer seg neste valg, om to år. Trolig ikke da heller.

Det er et valgløfte…

onsdag 28. august 2019

Skyggeboksing


Skal velgerne vite hva kandidatene til bispe-
dømmerådene står for, må de selv ringe rundt til den
den enkelte.
«Jeg stemmer aldri for noen. Jeg stemmer alltid mot», proklamerte den amerikanske skuespilleren W.C. Fields (1880-1946). Da er det en forutsetning at velgerne i det minste vet hva kandidatene mener.

Det er ikke bare kommune- og fylkestingsvalg rett rundt hjørnet. Kirkevalget, som berører drøyt 3,7 millioner medlemmer i Den norske kirke, hører vi mye mindre om. Enda mindre vet potensielle velgere hva kandidatene fra nominasjonskomiteene står for. Det kan fort bli et valg i blinde, og med et overrakende og uønsket resultat.

Valgordningen i Kirken er kronglete og uoversiktlig. I år stilles det tre lister i flere bispedømmer: Åpen folkekirke, Bønnelisten, samt nominasjonskomiteens liste. For de to førstes vedkommende står alle kandidatene på én samlet plattform - en programerklæring - som velgerne kan forholde seg til. Liberale Åpen folkekirke – som vant en historisk seier i homofilisaken under Kirkemøtet i 2016 – arbeider fortsatt for tro, håp og kjærlighet. For alle. Den konservative Bønnelisten vil videreføre den bibelske tro og tradisjon som Den norske kirke har vært tuftet på siden reformasjonen; altså skru klokka tilbake.

Bønnelista stiller ikke liste i Sør-Hålogaland, men anbefaler to kandidater det bør settes kryss ved i den tradisjonelle lista fra nominasjonskomiteen. Et forsøk på kumuleringskupp fra de konservative, som neppe vil lykkes.

Begge de to nevnte listene er to reelle alternativ. Men hva mener egentlig de 15 leke kandidatene nominasjonskomiteen forslår til bispedømmerådet i Sør-Hålogaland? Bortsett fra at listen «speiler et mangfold og oppfatninger», som det heter?

Ja, si det. Skal velgerne ha noen som helst opplysning om hva kandidatene står for i ulike saker må hver enkelt ringe rundt til hver eneste kandidat. Uforvarende kan faktisk sammensetningen av bispedømmerådene – som utgjør Kirkemøtet, kirkens «storting» - få en sammensetning stikk i strid med hva velgerne egentlig ønsker. De som bruker stemmeretten må rett og slett stole på at kandidatene, som kommer fra hele fylket, er ok folk som de er enige med.

Og det handler ikke bare om homofilisaken, som ikke er vunnet en gang for alle. Det handler også om andre viktige prinsipielle spørsmål, altså i hvilken overordnet retning «folkekirken» skal gå.

Utredningen «Styrket demokrati i Den norske kirke» (2008) la premissene for demokratireformen og for Kirkeforliket. Direkte valg til bispedømmerådene skulle styrke demokratiet, og heve interessen for og deltakelse ved kirkevalgene. Da er det rimelig uforståelig at Den norske kirke har en valgordning der velgerne må gjette seg til hva den enkelte kandidat mener. Det satses på generell tillit til personer, uten at disse er forpliktet på noe program. Et skinndemokrati, hvor enkeltpersoner som er innvalgt fritt kan utøve sin makt i kirken uten å ta hensyn til sine velgere, påpeker noen.

Også kalt skyggeboksing.

 

 

torsdag 15. august 2019

For døve ører

«Fordelen med å snakke med seg selv er at man i alle fall vet at noen lytter», ifølge den amerikanske journalisten og humoristen Franklin P. Jones (1908 -1980). Det kunne vært sagt i dag. Om alle toppolitikere.

Aldri reiser partitoppene så mye rundt i landet som akkurat nå. Og aldri hører vi så mange si at de har besøkt en eller annen bedrift eller institusjon, og der har de snakket med folk, og derfor vet de hva grasrota mener om dette eller hint, og dessuten treffer de mennesker utenfor politikken rett som det er, og er fullt ut informert om hvordan folk uten millionlønn og privilegier har det. Virkelig?
I Dagsnytt 18 tidligere i uka kunne analysebyrået Retriever fortelle hvilken enkeltsak som engasjerer nordmenn aller mest i sosiale medier. Altså hvilke saker som kommenteres, får «likes» og deles. Ikke det siste halve året, som vi kan ha inntrykk av, men de siste ti årene. Det er ikke eldreomsorg, kommunesammenslåing eller innvandring, slik mange tror. Det er bompenger.

Gjennom ti år har engasjementet økt, uten at verken politikere eller mediene har fått det med seg. Heller ikke «bompengepartiet» Frp har oppfattet det store engasjementet. Undersøkelsen sier riktig nok ingenting om de som har engasjert seg er for eller imot bompenger, men den viser et enormt engasjement. I den grad noen har forsøkt å gjøre sentrale politikere oppmerksom på dette, har de talt for døve ører. Oppslutningen om Folkeaksjonen mot mer bompenger, også kalt Bompengepartiet, kom som et politisk jordskjelv og et totalt sjokk på samtlige partier. Ikke minst for antibompenge-partiet Frp, som nå blør velgere og oppslutning
Tilfellet bompenger er et godt eksempel på hvordan partitoppene tror de skjønner hva som foregår utenfor Løvebakken og partikontorene i hovedstaden. De vandrer i en evig boble av andre politikere, rådgivere, egne partifolk og hovedstadsjournalister. Denne uka er hele den politiske elite innom Arendalsuka, der de mingler og drikker øl med de samme journalistene de mingler og drikker øl med i hovedstaden, mens avstanden mellom politikere og velgere blir større og større. Både bokstavelig, og i overført betydning

Bompengepartier, bunadsgerilja, miljøstreiker og kamp mot vindmøller er resultatet.
Og hva tror egentlig en partileder at han eller hun får høre, eller lærer, under en times bedriftsbesøk på Nordlandskysten eller i Finnmark? Folkemeningen? Og hvor er alle de såkalte «lyttepostene», de som skal informere partiledelsen om hva som rører seg på grasrota, og som samtlige partier sier de har mange av, når stadig færre engasjerer seg aktivt i politisk arbeid?

Det er selvsagt hyggelig at statsminister Erna Solberg åpner Parkenfestivalen fredag, når hun og andre fra regjeringen nå først deltar på NHO Nordlands hagefest i VIP-teltet i Rensåsen. Enda triveligere hvis hun også tar seg tid til å høre på noe av musikken.
Men i stedet for å dele ut ørepropper for å beskytte hørselen kan kanskje noen gi statsministeren sju-åtte høreapparat som hun kan ta med seg og dele ut sørpå?

torsdag 8. august 2019

De "fossiles" paradegren

«Verden forguder ungdommen, men lar seg regjere av de gamle», ifølge den franske forfatteren Henry Millon de Montherlant (1895-1972). Og sånn er det fortsatt. Yngre mennesker har langt på vei seg selv å takke.

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som er vokst
opp med at alt kan fikses med en app, og som viser finger'n til
 demokratiet.
Det er nedslående tall når vi ser på hvem som bruker det privilegiet det er å kunne velge politikere. Det er ønskelig at 18-åringene - ved siden av å tenke på å ta lappen, at de kan kjøpe øl og hva de skal gjøre etter videregående – også kunne ta inn over seg at de faktisk kan påvirke samfunnet. Ja, jeg vet. Det gjelder slett ikke alle ungdommer. Mange engasjerer seg i ungdomspartiene. Klima og miljø engasjerer spesielt; bare tenk på skolestreikene de siste månedene.
Men dessverre. Enten slutter engasjementet i 18-20-årsalderen, eller så skjønner unge mennesker ikke verdien av en stemmeseddel. Ved siste stortingsvalg utgjorde nordmenn mellom 18 og 39 år 23 prosent av de stemmeberettigede. Men utgjorde hele 40 prosent av hjemmesitterne. Dette er en potensiell velgergruppe av betydelig størrelse, med over 323.000 unge.

Og det kommer ikke akkurat som noen bombe: Aldersgruppen som hadde høyest valgdeltakelse, var født mellom 1945 og 1949. Det er de som tar på seg finklærne når de skal til valglokalet. De «fossiles» paradegren, med andre ord.
Det er veldig bra at godt voksne gjør sin borgerplikt. I en tid der valgdeltakelsen generelt sett er lavere enn ønskelig, er det godt at i det minste godt voksne skjønner vitsen. Men det blir en stor ubalanse når så mange i alderen 18 til 39 lar være å stemme. Samtidig hører vi unge si at de aldri blir hørt.

Skal vi ha et levende og fungerende demokrati kan ikke så mange i samme aldersklasse melde seg ut. Spesielt i lokalvalg, der det velges politikere som har enorm innflytelse på nettopp deres hverdag.  Det er de som bestemmer alt fra fritidsklubber til eiendomsskatt når man i slutten av tjueårene skal etablere seg og kjøpe sin første leilighet. Da er det beklagelig at så mange lar sjansen til å påvirke gå fra seg.

Foran stortingsvalget i 2017 ble det gjort forsøk på å få unge sofavelgere til å røre på seg. 30.000 telefoner og nær 200.000 SMS-er til førstegangsvelgere ble en flopp. Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) i etterkant viste at effekten var tilnærmet lik null.
Så hva kan vi gjøre for å få unge mennesker opp av sofaen på valgdagen? Ifølge tall fra SSB går hjemmesitting i arv. Stemmer ikke foreldrene, stemmer heller ikke ungdommene. Vi kan begynne der. Partiene kan gjøre sitt, med å ha unge folk høyt oppe på valglistene. For hva er vitsen med å stemme på et parti som har den første under 30 år på 48.- plass, liksom? Saker spesielt rettet mot aldersgruppen kan kanskje hjelpe. Litt. Mer om demokrati i pensum i videregående? Tja…

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som har vokst opp med at absolutt alt kan fikses ved å laste ned en ny app, og som viser finger’n til demokratiet.

mandag 29. juli 2019

Regelrytteri

Tiåringer med sylskarpe kniver er greit, men at en 
12-åring bretter kluter er ulovlig.
«Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte med å gi dem ting», mente den britiske forfatteren George Norman Douglas (1868-1952). Nettopp. Barn kan for eksempel tjene sine egne lommepenger. Hvis de får lov.

Kampen mot barnearbeid har stått høyt på agendaen i årevis, og da gjerne med utgangspunkt i barn som utnyttes i tekstil- og gruveindustri, gjerne på andre siden av kloden. Barnearbeid i den betydningen har vi ikke her på berget. Et strengt lovverk sørger for ordnede forhold.

Noen ganger for strenget. Denne uka fortalte Rana Blad historien om arbeidsgiveren som ville tilby 12-åringen til en av sine ansatte en lett sommerjobb med å brette renvaskede kluter. Noen få timer hver dag slik at hun slapp å være alene hjemme. Ikke i nærheten av farlige maskiner, og med en av foreldrene i nærheten.

Arbeidsgiveren søkte Arbeidstilsynet, og fikk tvert nei.


Regelverket er klart. Ifølge arbeidsmiljøloven er det forbudt å arbeide for barn under 15. Det er gjort unntak for kulturelt arbeid, som teater, men da må barnet være over 13. Det finnes et annet unntak også. Ungene i Lofoten – som er helt nede i seks-sjuårsalderen når de begynner å skjære torsketunger – får lov til det fordi det ikke foreligger noen tvang, og fordi det er et helt frivillig tilbud som har eksistert i generasjoner. Tungeskjæring blir sett på som et viktig kulturelt innslag langs kysten, som betyr mye for rekruttering til fiskeryrket.

Småunger på fiskebrukene kan altså håndtere sylskarpe kniver, og det er greit. Unger som vokser opp på gårdsbruk bidrar med gårdsbruk og dyrestell, uten at det er blir ramaskrik av den grunn. I andre typer familiebedrifter, som butikker og restauranter, er det også vanlig at hele familien jobber. Det er bare ikke formelle arbeidsforhold, noe som kanskje hadde vært en fordel. Ungene ville vært sikret lønn.
Ingen unger skal selvfølgelig kommanderes til timevis med hardt arbeid. Men det må være mulig å se verdien av at barn også under 13 år tar lette sommerjobber, under ordnede og forsvarlige forhold. De får erfaring fra arbeidslivet, og de tjener sine egne lommepenger. De føler seg nyttige, og mestring og ansvar er uvurderlig med tanke på senere arbeidsforhold. I en lang skoleferie er alternativet ofte ellers å slenge rundt med kompiser mens foreldrene er på jobb, i alle fall i deler av en lang skoleferie. Lediggang, og så videre…

Et ordnet arbeidsliv som også regulerer barnearbeid er bra, og noe hele samfunnet er tjent med. Likevel må det være mulig å gjøre unntak, som med saken fra vaskeriet i Rana. Rigid regelrytteri tjener ingen; det er langt alvorligere forhold i arbeidslivet å konsentrere seg om. Loven må mykes noe opp, med mulighet til unntak også for unger som ikke er skuespillere eller tungeskjærere. Det vil samfunnet være tjent med, både bokstavelig og i overført betydning.
Her har Stortinget en jobb å gjøre.

torsdag 25. juli 2019

Et slag i lufta


Landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) har fått gjennomgå
 etter at hun brukte det nokså dagligdagse uttrykket Vårherre.
«Regn? Tørke? Det styrer Gud, ifølge landbruksministeren», skrev forfatter Tom Egeland syrlig på Twitter etter at landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) kommenterte årets avlinger i et sommerintervju med NTB. Avlingene handler ikke bare om politikk, men også om Vårherre gir oss godt vær, svarte statsråden, og ante fred og ingen fare. Hun fikk en haglskur av iskalde spydigheter tilbake.
Reaksjonene i sosiale medier på Bollestads uttalelse forteller nok en gang at politikere og andre offentlige personer må veie sine ord. Den minste uheldige formulering vrangleses og kommenteres, som om hver dag er et norgesmesterskap i spydigheter, spesielt rettet mot politiske motstandere.

Selv den argeste kritiker av KrFs politikk vet innerst inne at landbruksoppgjøret ikke kommer til å bli overlatt til høyere makter. Det fleste skjønner også at Bollestads henvisning til Vårherre er en generell talemåte for ting vi ikke rår over. Selv ateister lurer på hva værgudene kan finne på i morgen.

Men reaksjonene forteller også at i takt med sekulariseringen av samfunnet – som er en bra ting – er det mange som har glemt, eller ikke har kunnskap om, hvor sterk innflytelse kristendommen har hatt på samfunnet. Og fortsatt har. Vi kan like det eller ikke, men det er en over tusen år gammel kristen kulturarv vi bærer med oss; også de som på det sterkeste fraskriver seg all religion. Kristendommen gjennomsyrer samfunnet, fra Grunnloven og til hvor mange fridager vi har i forbindelse med påske og pinse.
Den kristne kulturarven gir seg også utsalg i hvordan vi snakker, uten at det betyr at bevisstheten rundt nettopp det er til stede, eller at den som snakker eller skriver har som formål å fremme religion. Det refereres ikke til Bibelen når noen kritiseres for å toe sine hender, beskyldes for å danse rundt gullkalven eller sluke kameler. Mange kjenner simpelthen ikke opprinnelsen.

Dette er uttrykk som brukes daglig, av hvem som helst, også av en landbruksminister fra KrF. Det er derfor ingen grunn til ramaskrik (ja, også ramaskrik har bibelsk opprinnelse) om en politiker henviser til Vårherre. Det avslører heller at kritikeren er en ulv i fåreklær, et uttrykk brukt i Bibelen for å beskrive falske profeter og hyklere: De bruker et ganske dagligdags uttrykk i et forsøk på å ramme en politisk motstander. Det er et slag i luften.
Kristendommen står stadig svakere i samfunnet. Færre regner seg som troende kristne. Enda færre kan sin bibelhistorie. Undervisningen i skolen er de siste 20 årene redusert til en politisk krangel om RLE (Religion, livssyn og etikk), KRL (Kristendom, religion og livssyn) eller KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk). Den nye læreplanen for skolen skal være ferdig høsten 2020, og faget skal slankes. Et forslag er nå ute på høring. Vi ser skriften på veggen: KrF i regjering kommer til å kjempe for K-en.

Alle kjente ord og uttrykk i denne kommentaren har sin opprinnelse i Bibelen. Den kommer ikke til å flytte fjell, og til dem som sanker billige politiske poeng i SoMe, taler jeg nok for døve ører.  

fredag 19. juli 2019

Et lite flatterende speilbilde

Underbuksehumor? I så fall andres underbukser enn
Asylrevyens.
«Humor og satire går rett til hjertet, uten å ta omveien om hjernen», ifølge forfatter og satiriker Else Michelet (1947-). Nettopp. Humor og satire forstås av høy og lav, leg og lærd, og har til alle tider vært vanlige folks våpen mot maktmennesker.

Nei, det er ikke mobbing. Mobbing er å gå løs på noen som er mindre og svakere enn seg selv. Det er noe annet.
Asylrevyens sketsj «Nyttårstalen» er heftig debattert de siste dagene, fordi den angivelig er et slag under beltestedet, spesielt på Trine Skei Grande. Mange har nok sett innslaget nå, det er mulig blant annet på an.no, men for dem som fortsatt ikke har fått det med seg: Innslaget om Trine Skei Grandes famøse omgang med en dritings 17-åring i en kornåker under bryllupet til Ola Borten Moe, er det som har vakt sterkest reaksjoner. Blant annet har Grandes partikollega Abid Raja, som selv ble karakterisert for åpen mikrofon på en særdeles ufin måte av samme Grande, tatt partilederen i forsvar.

Det er ikke bare Trine Skei Grande som får gjennomgå. Så mange toppolitikere har blamert seg på en eller annen måte de siste par årene at rollefigurene står i kø. Nevnte Ola Borten Moens uavklarte rolle i forbindelse med en horribel tekstmelding til partikollega Liv Signe Navarsete, med et innhold så grovt at selv en nordlending rødmer. Varslersakene mot Trond Giske, og hans nattlige danseselfie på Bar Vulkan. Per Sandbergs tur til Iran med sin nye kjæreste – medbragt tjenestetelefon – og tidligere bravader med voldsdom og beruselse på Stortingets talerstol.
Ja visst kan det reageres på språkbruken – men det er egentlig ulikt trønderne å gjøre det. Direkte tale med folkelige ord er slett ikke ukjent i nabofylket. De som har vært på fest i Trøndelag vet godt at trøndere og nordlendinger har det til felles at det ikke legges så mye imellom, spesielt ikke litt ut på kvelden.  Å kritisere «Nyttårstalen» for å være underbuksehumor er faktisk ganske latterlig, all den tid det er virkeligheten som gjenspilles fra scenen. Er det underbuksehumor, er det i så fall ikke Asylrevyenes undertøy som vises fram.

Så kanskje er det noe annet som trigger kritikerne? Ser vi på alle figurene «statsministeren» sukker over har de ett fellestrekk, ved siden av fest og alkohol i de fleste av situasjonene de parodieres for: De er alle trøndere. Så det er kanskje der det egentlig ligger: Å se et lite flatterende speilbilde av Trøndelags fremste politiske tillitsvalgte – latterliggjort på Høylandet, i hjemfylket – har fått smilet til å stivne hos dem som faktisk har valgt dem.
- Jeg synes nivået på norske revyforestillinger er vanvittig høyt, men vi er blitt for upolitiske og ufarlige. Vi må bli mye mer tydelig i samfunnsdebatten og huske at dette er tull og tøys, ikke et dokumentarprogram eller folkeopplysning. Vi er narren, sier Asylrevyens talsperson, Marte Bugge, til Dagbladet.

Hvem som er narrene kan opplagt diskuteres.

mandag 15. juli 2019

Ei skikkelig kattepine

Hjemløse katter er det altfor mange av. De bør avlives på
en human måte.
«Hunder har eiere, katter har stab», er et utsagn med ukjent opphav. Og det stemmer. Bare se hvor langt enkelte strekker seg for å ta vare på hjemløse katter. Det er altfor mange av dem, og de formerer seg i rekordfart, gjerne med flere kull i året.  Men de har – bokstavelig talt – en hel stab som står på pinne for dem.

I det gamle Egypt var katten hellig. Den var knyttet til gudinnen Bastet, som sto for liv og fruktbarhet. Det var dødsstraff for å ta livet av en katt, og når familiens katt døde, var det stor sorg. Tusenvis av døde katter ble balsamert, så de skulle leve videre i den andre verden. Også Norden har hatt hellige katter. I norrøn tro kjørte Frøya, kjærlighetsgudinnen, i ei vogn trukket av katter. Vogna i Oseberg-graven er blant annet dekorert med gråtende katter.
Og hva har så Egypts gamle guder med det moderne Norge å gjøre? Kanskje ingenting. Men da NRK Nordland for noen år siden kunne fortelle at det ble leid privatfly for å frakte 12 hjemløse kattunger fra Bodø til Tromsø, sånn at de skulle slippe den lange kjøreturen, bør vi stoppe opp og spørre om vi har glemt hva katter faktisk er: dyr. 

Det er altså ikke rasekatter vi snakker om; det er en egen kostbar, bransje. 

Mange behandler kattene sine elendig. De overlates til seg selv, og «ferieallergi» er et kjent begrep. Sterilisering og merking med ID- chip er det altfor få katteeiere som tar seg råd til. Nå ønsker både Dyrebeskyttelsen og Miljøpartiet de Grønne at regjeringen skal ta stilling til obligatorisk merking av både hunder og katter.
Men det løser ikke problemet. Hjemløse katter er det er altfor mange av. De formerer seg i stor fart, og fødes til et tøft liv som bakgårdskatt.  Så mange blir det til slutt at Dyrebeskyttelsen i 2016 og 2017 tok med seg veterinær og dro til Røst for å ta seg av en koloni på 150 dyr.  Dyrevelferden var så dårlig at 46 katter måtte avlives.  Nå stiger igjen kolonien av hjemløse katter på Røst.

Dyrebeskyttelsen Norge gjør en formidabel innsats, ved hjelp av frivillige hender og donerte midler, og hjalp 8.048 hjemløse dyr i 2018. Over 22 millioner kroner ble brukt. Nesten 84 prosent av dyrene som fikk hjelp var katter. De er ofte avmagret, skadet eller syke.  I 2017 ble 184 katter tatt hånd om i Bodø.  De ble adoptert bort, eller avlivet av Mattilsynet.  At folk har råd til å donere såpass mye, eller betaler privat for å redde ei hjemløs katt, tyder på at nordmenn har for mye penger mellom hendene, og for lite fornuftig å bruke dem til. Jeg er selvfølgelig klar over at katteelskere nå skyter rygg, og helst vil klore ut øynene mine.  Og visst kan også kattunger født bak en søppelcontainer i en bakgård være søte.
 
Men trekk inn klørne. Det er på tide å legge all sentimentalitet til side, og gjøre både hjemløse katter og samfunnet en tjeneste. De bør avlives på en human måte.

Det er verken nødvendig eller ønskelig å gi dem ni liv. 

 

fredag 12. juli 2019

Ran på høylys dag

Når det beste stykket er fjernes, kastes resten av fisken i
mange tilfeller. Det er de beste stykkene tollerne beslaglegger.
 
«Det blir som om vi dro ned til Østlandet, skjøt en elg, skar ut tunga og heiv resten av elgen. Hva hadde du syntes om det?» spør yrkesfisker Steinar Furøy fra Sørvær i Vest-Finnmark. Det han sikter til er fiskesmugling, som i mange tilfeller ikke kan kalles annet enn ran på høylys dag.

Fisketurismen har bredt om seg. Det samme har tollbeslagene, som viser at vi ikke snakker om hyggelig ferieavkobling med håp om ei koking på kroken. Så langt 2019 har tollere beslaglagt mer «turistfisk» enn i hele 2018. Hele åtte tonn. Tollerne beslaglegger hovedsakelig fiskefileter så kvantumet som blir beslaglagt representerer bare en liten del av den virkelige fangstmengden, sier fagdirektør i Tolletaten, Atle Joakimsen.
 
Mens tyske statsborgere tidligere var i flertall blant de som tok med for mye fisk ut av Norge, opplever tollerne nå at flere nye europeiske statsborgere blir tatt for fiskesmugling. Både belgiere, litauere, polakker, tsjekkere og ukrainere er tatt i 2019. For de som blir tatt venter det både bøter og inndragning av fangsten. En del av transportene kommer om natta og ofte er fire til seks utenlandske statsborgere i hver bil som tar med seg for mye fisk hjem.

Altfor mye, faktisk. Og noen enkeltbeslag er så store at vi ikke snakker om vanlig fiskelykke, men om noe som minner om industriell plyndring av norske fiskeressurser. Kanskje fiskes det for å selge videre til restauranter og andre storforbrukere, for det er bare en liten del av fisken mange av «turistene» fryser ned og tar med seg: Den beste delen – ryggstykket – eller som det heter på finere menyer: loin.
Og hva skjer med resten av fisken? Den kastes, rett og slett. For å få med seg mest mulig god og salgbar fisk etterlater turistfiskerne halvsløyd fisk på kaia. En drittaffære kaller fiskeren fra Finnmark det. Og det er ikke å ta for hardt i.

For hvor mange tonn fisk tar egentlig turistfiskerne? Umulig å si. Tollerne får bare et lite antall på kroken. Et mye større antall forsvinner over grensen med varebiler, og kjølebager og iskasser fulle av frossen fisk. Men altså bare den beste delen, i svært mange tilfeller.  Så når tollerne til nå har tatt åtte tonn som er forsøkt utført ulovlig, så kan kanskje noen med kunnskap og egen kvote anslå hvor mange tonn som egentlig hentes opp av havet, hvis altså hele fisken regnes med.
Fisketurisme betyr arbeidsplasser og inntekter i Distrikts-Norge. Men det betyr også rovdrift på fiskeressursene, av folks som selv ikke har fiske som levebrød. Det er grov miljøkriminalitet å fange langt over tillatt grense på 10 eller 20 kilo, avhengig på hvilken måte «turistene» fisker.

Myndighetene har gjort noe for å bremse utviklingen. Nye forskrifter for turistfiskenæringen om rapporteringsplikt ble innført i 2018. Riksadvokaten har i år doblet bøtesatsene for fiskesmugling, og fangsten inndras selvfølgelig.
Det er dessverre bare så altfor få som går i garnet.

tirsdag 9. juli 2019

I år var det en mandag

Mandag slo den kollektive refleksen inn for fullt. Det betyr
fulle uteserveringer, rett etter arbeidstid.
Vi har innsett det for lenge siden. Den fantastiske sommeren vi hadde i 2014 kommer ikke til å bli sendt i reprise på minst 40 år. Vi er tilbake til normalen; og vel så det. Åtte-ti grader, regn og kald nordavind i stort sett hele juni er nesten som det skal være.

At vi hadde en dag eller to med varmerekord i april, og ei ukes fint sommervær i midten av mai, gjelder ikke. Vi var ikke forberedt, det var nærmest  et bakholdsangrep. Utemøblene sto fortsatt i bod eller garasje, og alle vet at sommerblomster ikke bør plantes ut før etter 1. juni på grunn av fare for frost.
 
Det er nå det skal være sommer; det er tross alt juli. Det er derfor hver minste antydning til fint vær får oss til å ville gjøre alt på én gang. Alt det vi gjorde i fjor, da vi tross alt hadde ei uke eller så med ordentlig varme, skal presses inn i løpet av den dagen sommeren viser seg. Nordlendinger vet av erfaring at venter vi til i morgen, så kan det være for sent.

Mandag var en sånn dag. Kanskje viste ikke de offisielle temperaturmålingene at det faktisk var en sommerdag, men vi er ikke storforlangende. 16-17 grader, sol og vindstille hvis du finner en lun vegg, det holder for oss.

Noen hadde konsultert værmeldingen, og tok sjansen på nettopp mandag denne uka. Én kom på jobb uten sokker i skoene. En annen var så dristig at det vare bare føtter i sandaler. Noen liker å ta sjanser, og kom på jobb i shorts. I Nord-Norge er det ingen garanti for at sommerværet varer fra åtte til fire. 

I løpet av arbeidsdagen gikk det opp for flere at det faktisk var et snev av sommer mandag. Og det er da den kollektive refleksen slår inn for fullt, og byen koker. Det skal spises softis i lunsjpausen. Det skal sveipes innom nærmeste uteservering etter jobb, og der er det allerede fullt. Det skal grilles, enten man har grill eller ikke. Det skal spises middag på balkongen, på et ikke helt stødig og altfor lite og dårlig egnet bord. Det skal pilles reker og drikkes hvitvin, til kvelds.

Det skal letes fram sommertøy og sandaler som ikke har vært i bruk siden i fjor. Det skal promeneres langs kaiene for om mulig å treffe på kjenninger som sist ble sett forrige sommer da de også promenerte langs kaiene. Det skal viftes med tærne, klatres opp på en fjelltopp, sykles flere kilometer, eller bare sløves i en hage mens man lar humla suse.

Det skal også helst være mulig med en tur på havet, for dem som har tilgang på båt. Det skal være strandhogg i Paradisbukta, og det skal grilles også der. Det skal cruises rundt i bygatene med biler som har taket nede, for én gangs skyld er det mulig. Og etter at alt dette er gjort skal det stikkes innom byens beste uteservering på en fin sommerkveld. Da er det blitt veldig sent.

Noen har sagt det så bra: Jeg elsker den nordnorske sommeren. Det er den beste dagen i året ...

 

fredag 5. juli 2019

Kjønnsforvirring - på flere plan

Vær som du vil. Men det må også gjelde andre veien.
«Kvinnefrigjøring er frigjøring av det feminine i mannen og det maskuline i kvinnen, mente den amerikanske pedagogen og kunstneren Corita Kent (1918-1986). Men det betyr ikke at alle skal ende som kjønnsløse.

For et par uker siden skjedde det noe historisk på Island. Sagaøyas strenge navnelov ble endret. Tradisjonen har vært at dersom faren til en gutt heter Sigurdur, får han etternavnet Sigurdsson. Mannens datter får etternavnet Sigurdardottir.
Nå kan alle velge å bruke det kjønnsnøytrale «bur» i stedet, altså «barn av».  Sigurdardottir blir Sigurdarbur. Da er det ikke lenger mulig å fastslå ut fra navnet om det er gutt eller jente det er snakk om, og for dem som kjemper for kjønnsnøytralitet i alle sammenhenger regnes lovendringen som et framskritt. Egentlig er det litt trist; noe spesifikt islandsk blir borte.

En annen endring er at fornavn ikke lenger kategoriseres som enten gutte- eller jentenavn. Foreldre kan velge å kalle sønnen Anna om de vil. Det er et naturlig svar på utviklingen i vesteuropeiske land hvor man aksepterer et det er flere enn to kjønn, uttaler en dansk språkforsker i sakens anledning.
Noe annet som er typisk i vesteuropeiske land er å ville endre hele samfunnet fordi en bitte liten del av befolkningen skiller seg ut fra det store flertallet. Også her til lands arbeides det politisk for å gjøre samfunnet så kjønnsløst som mulig. I 2016 fremmet Venstre forslag i Stortinget om å godkjenne et tredje kjønn. Kun SV og MDG stemte for. Arbeiderpartiet vedtok på landsmøtet i 2017 å utrede bruk av «hen» som pronomen, godkjenne et tredje kjønn og å tillate flere juridiske foreldre enn to. Byrådet i Oslo har sendt et forslag om å bruke «hen» i alle rapporter og kommunale skriv ut på høring.

I Sverige er det kjønnsnøytrale pronomenet «hen» utbredt; faktisk til det helt tragikomiske. Det vakte berettiget oppsikt for noen år siden da det ble kjent at i en såkalt kjønnsnøytral barnehage forteller ikke personalet til barna om de er gutt eller jente. Ungene får ikke si pappa eller mamma, men forelder. Bøker om Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget er bannlyst. I andre barnebøker stryker personalet over han eller hun, og erstatter det med hen.
Professor i sexologi, Esben Esther Pirelli Benestad, mener det finnes sju ulike kjønn. Det er så mange ulike betegnelser på ymse varianter at man kan bli kjønnsforvirret av mindre. Ikke et vondt ord om transer, folk som føler at de er født i feil kropp og gjennomfører kjønnsskifte eller LGBT-bevegelsen. Jeg undervurderer ikke på noen måte at det er utfordringer. Men iveren etter å gjøre alle til intetkjønn med «hen», og få godkjent flere juridiske kjønn for å vise mangfold og toleranse, står ikke i noen forhold til omfanget av dem som føler at «han» eller «hun» er et problem. Det er også et grovt forsøk på å omskrive virkeligheten.

Vær som du vil. Men det må også gjelde andre veien. Et overveiende stort flertall av befolkningen tviler tross alt ikke på om de er kvinne eller mann.      

tirsdag 2. juli 2019

Dårlig klima for framtidshåp

Greta Thunberg (16) er et idol og et  ikon for mange barn
og ungdommer. Budskapet hennes er utvilsomt med på å gi
barn klimaangst.
«Jeg vil gjerne ha en debatt om klimaet, uten at vi snakker om dommedag», er holdningen til den danske barnepsykologen Margrethe Brun Hansen (1948 - ). Hun mener vi er i ferd med å skape en hel generasjon barn med klimaangst. 

En dansk undersøkelse gjennomført for noen år siden viste at over halvparten av alle barn er nervøse, utrygge eller redde for klimaendringene. Det finnes ingen undersøkelse for hvordan barn og unge i Norge har det, men tallene er neppe vesentlig forskjellig fra hvordan danske barn har det.
Vi skal ikke på noen måte bagatelliserer utfordringene med klimaendringene. Men når vi hele tiden blir konfrontert med tall fra klimaforskere og miljøorganisasjoner om at vannet kommer til å stige og oversvømme øyer og byer, hvor forurenset kloden er, hvor mange dyrearter som står i fare for å dø ut, og hvor mye plast som flyter rundt i havet, så er det lett å bli motløs og handlingslammet. I tillegg har vi bare noen få tiår på oss før hele Jorden er ødelagt og ubeboelig, hevder de mest pessimistiske.

Da er det lett å føle på avmakt og fortvilelse, også for voksne. For barn er det enda verre. Klimaangst er blitt et høyst reelt begrep. For unger er klimakrisen kommet enda nærmere med miljøaktivisten Greta Thunberg (16), som har fått titusenvis av barn og unge ut i gatene i klimaprotest. Hun er et ikon og forbilde for mindreårige, og budskapet er at jordkloden kommer til å gå til helvete. Snart.
Det er kanskje nødvendig å krisemaksimere for å få voksnes oppmerksomhet. Og det har Greta Thunberg og skolestreikende barn og ungdommer klart. Men uten et eneste positivt lyspunkt får stadig flere unger klimaangst. Det er snart dommedag. Så hvorfor bry seg med eksamener og planer for framtiden; vi skal jo alle dø av klimakatastrofen, ikke sant?

En som fikk angstanfall i klasserommet da læreren snakket om klimaendringene, er 12 år gamle Pernille. Siden da har angstanfallene fulgt henne, skriver NRK. Angsten for fint vær, for dårlig vær, for framtiden. Pernille unngår skoletimer der kima er tema, men kan ikke beskytte seg mot nyheter, og Pernille tror Jorden kommer til å gå under på grunn av klimaendringene. Nå får hun profesjonell hjelp.
Så hvordan snakke om klima uten å ta fra barn alt håp om at det finnes en framtid?  Ansvaret ligger hos oss voksne. Politikerne må ta klimaendringene på alvor, og fatte vedtak som monner, sånn at både unger og voksne skjønner at noe faktisk skjer i positiv retning.  De som fronter klimasaken i mediene skal ikke bagatellisere, men heller ikke krisemaksimere.  Foreldre må fortelle at vel ser det ganske ille ut nå, men det finnes håp; se bare på transportbransjen. Snart reiser vi med elektriske fly, og utslippene går ned. Den teknologiske utviklingen vil gjøre sitt til at kloden ikke kommer til å koke, selv om det er veldig varmt i Sør-Europa akkurat nå.

Og framfor alt, framtidshåp: Jorden kommer ikke til å gå under. Verken i dag, i morgen eller om 20 år.  

 

fredag 28. juni 2019

Prinsesse i urent trav

Prinsesse Märtha Louise under Oslo Horse Show i 1999. Nå er
det kanskje på tide å diske prinsessen for urent trav.
«Hester skiller ikke kongelige fra andre, vet du, de lar deg være deg selv», uttalte prinsesse Märtha Louise til Dagsavisen i 2001. Prinsessen har utvilsomt hatt glede av hestesporten – og har det fortsatt. Men det er hindre i veien.

Debatten om Märtha Louises bruk av prinsessetittelen til kommersiell virksomhet har gått høyt. Først da hun drev engleskolen «Soulspring».  Så da hun dukket opp i Norge med sin nye kjæreste, sjaman Durek Verret. Sammen holdt de foredrag med tittelen «Prinsessen og sjamanen», og det gjør de fortsatt utenfor Norges grenser.

Nå gjør forretningsvirksomheten et nytt sprang. – Hest er best! Roper prinsesse Märtha Louise på Youtube-kanalen Hest360. Kanalen får nær fem millioner kroner av Norsk Rikstoto for å promotere hestesport. I noen av videoene omtales prinsessen kun som Märtha Louise eller Märtha. Men i en rekke pressemeldinger – og i reklameartikler hos Rikstoto, VG og andre – brukes prinsessetittelen.

Prinsesse Märtha Louise eier halvparten av Hest360. Og i en reklame fra Norsk Rikstoto for et hesteløp på Bjerke heter det «Klikk på kupongen under for å være med på å spille på prinsessen», ifølge DN. Uansett om formålet med Hest360 primært er å fremme hestesport, og ikke pengespill, er bruk av prinsessetittelen på denne måten noe som får kronene til å rulle.
Som et resultat av at Märtha Louise ønsket å bli selvstendig næringsdrivende sa hun i 2002 fra seg tiltaleformen «Hennes Kongelige Høyhet». Apanasje får hun heller ikke. Fra 2005 ble fødselsdagen hennes fjernet som offisiell flaggdag i Norge. Født inn i kongefamilien, er hun like fullt. Hun representerer fortsatt Slottet i offisielle sammenhenger, senest for få uker siden, og da i egenskap av prinsesse, ikke sprangrytterske.

Tidligere har Slottet gjort det klart at kongelige personer, symbol på kongemakt eller kongelige eiendeler ikke skal benyttes i kommersiell sammenheng. Det må være uhyre vanskelig for resten av kongefamilien å balansere dette mot Märtha Louises private forretningsvirksomhet, som opplagt kan oppfattes som urent trav. Både kong Harald og kronprins Haakon har uttalt at de vil gå i dialog med Märtha Louise om bruk av prinsessetittelen.
Men prinsesse er hun altså fortsatt, og hun vurderer heller ikke å gi fra seg tittelen, leser jeg.  Jeg kan styre min begeistring for kongefjesk og prinsessefjas, men det står respekt av at Märtha Louise ønsker å forsørge seg selv. Noe skal jo hun og familien leve av.

Å ta fra henne tittelen – slik enkelte har foreslått – vil ikke løse noe. Alle over fem år vet at Märtha Louise er prinsesse; formell tittel eller ikke. «Prinsessen og sjamanen» utfordret mange, også rojalister. Reklame for pengespill på hest setter en ny standard for kongelig etikette; uansett hvor edelt formålet er.   

Det gjelder å velge med omhu hvordan kongelige skal tjene sine penger. Hvis ikke kan prinsessen og resten av kongehuset oppleve galopperende fall i popularitet og respekt.



 

torsdag 20. juni 2019

Bukken og havresekken

Stortinget fjerner seg mer og mer fra dem de hevder å
representere.
«Rart i denne verden… jo mer du tjener, jo flere gratis lunsjer spiser du», ifølge lokalpolitiker Erling Segelstad (Ap) fra Brumunddal. Som politikerne på Stortinget, som kan spise sterkt subsidiert lunsj i restauranten på Stortinget. De betaler smuler sammenlignet med prisen vanlige folk betaler i kantiner rundt omkring.

Fredag er siste arbeidsdag i Stortinget før sommerferien. Men før representantene tar 14 ukers sommerferie, rekker de å vedta sin egen lønnsøkning. Den følger riktig nok resultatet for frontfagene i årets lønnsoppgjør på 3,2 prosent, men som kjent lever ikke folk av prosenter, men av penger. De siste ti årene har stortingslønna økt med over 250.000 kroner.
Flertallet på Stortinget kommer til å følge tilrådingen fra Stortingets presidentskap. Det betyr en lønnsøkning på 31.500 kroner, og alle representantene havner på ei lønn tett opp under én million i året.  Bare SV, Rødt og Miljøpartiet de Grønne protesterer.

Det er få andre forunt å være i en posisjon der en vedtar sin egen lønn, privilegier og særordninger. Politikerne er blant de få. Når mange reagerer på lønnsnivået, så skyldes det da heller ikke lønna alene. Privilegiene er så mange – helt inntil døden - at alle ikke lar seg ramse opp her. Men noen: Gratis, skattefri leilighet i Oslo, på toppen av millionlønna. To gratis hjemreiser i uka, gratis telefon, aviser og bredbånd i privat bolig. Pendlertillegg og gratis taxi hvis det er sene møter. Og som sagt: Nesten gratis lunsj.
Og døden, ja. Om en representant dør i stortingsperioden, vil de etterlatte motta lønna i fire måneder. Dessuten dekker Stortinget utgiftene til begravelsen.

De samme tre partiene protesterte også i fjor da Stortinget bevilget seg selv høyere lønn. SV fremmet forslag om at representantene skal betale gebyr for å parkere i den berømte stortingsgarasjen. En beskjeden utgift for dem som kjører privat bil til jobben, lønna tatt i betraktning. Det ble nær sagt selvfølgelig nedstemt; sånne utgifter får vanlige folk med vanlig lønn bruke penger på. Et illustrerende eksempel på hva som skjer når bukken passer havresekken.
Våre fremste tillitsvalgte skal ha god lønn, det skulle bare mangle. Reelle utgifter knyttet til å få verv i nasjonalforsamlingen skal også dekkes. Stortingsrepresentantene ligger heller ikke på latsiden i 14 uker med full stortingslønn, spesielt ikke i et valgår. De bruker mye av ferien til å holde kontakt med grasrota i hjemkommunen, og kommer til å bruke mye av ferien til å drive lokal valgkamp.

Likevel bør politikerne som bevilger seg selv høyre lønn og flere privilegier stoppe opp og tenke seg om. De fjerner seg stadig mer fra dem de hevder å representere, og tjener nå omtrent dobbelt så mye som gjennomsnittet. Alle tilleggsgoder da ikke medregnet. Det er nå så lukrativt å bli valgt inn på Stortinget at det i seg selv kan være en motivasjon og en karrierevei, ikke politikken.
Selv den mest ubetydelige backbencher, som ikke tilfører partiet eller rikspolitikken noe, blir en del av en lønnsadel der det blir om å gjøre å klamre seg fast. For pengenes skyld.

fredag 14. juni 2019

Skriften på veggen

"Jeg er Quisling". "Og navnet"? Den berømte antinazistiske
karikaturtegningen til nordmannen Ragnvald Blix,
offentliggjort i en svensk avis i januar 1944.
«Ytringsfriheten er ikke noe vi forhandler om», uttalte en krystallklar Siv Jensen (Frp) da den norsk-pakistanske samfunnsdebattanten Quasim Ali i fjor tok til orde for å forby karikaturtegninger av profeten Muhammed. Et tverrpolitisk Norge – fra KrF til Frp – sa heldigvis tvert nei. Utvilsomt en strek i regningen for Quasim Ali.

Det blir stadig færre aviser med egne karikaturtegnere. Denne uka ble det kjent at verdens kanskje beste avis, The New York Times, slutter med politiske karikaturer. Beslutningen ble tatt etter publiseringen av en tegning der en blind Donald Trump leies i bånd av Israels statsminister Benjamin Netanyahu, tegnet som en førerhund med davidsstjerna som halsbånd.
Det ble et voldsomt rabalder, og anklager om antisemittisme. Det er det ikke. Det er legitim kritikk av USAs forhold til Israel. Og knefall for dem som vil kneble frie ytringer.

Karikaturer og satiretegninger er eldre enn selve boktrykkerkunsten, og historisk sett metoden folk har brukt for å sparke oppover med kritikk av religion spesielt og makta generelt. De kan være sviende, sårende, stygge og noen ganger nedrige – men ofte helt presise.Tegningene utfordrer utvilsomt grensene for ytringsfriheten i noen tilfeller, men er viktige innlegg i et demokratisk samfunn. De sier mer enn tusen ord.

Når det kommer kraftige reaksjoner er det i hovedsak religiøse grupper som står bak. Med krav om respekt for egne religiøse følelser, eller en religions ukrenkelighet, forsøkes kritikere kneblet. Den pakistanske statsministeren har bedt Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) om å ta opp karikaturspørsmålet med FN. Målet er et forbud mot tegninger av profeten Muhammed, og skjerping av blasfemilovene i vestlige land.

Voldelige reaksjoner etter karikaturer av Muhammed har det vært flere av. Det begynte med karikaturstriden i 2006, fortsatte med angrep mot det franske satireblandet Charlie Hebdo i 2015, terrorangrep mot Krudttønden i København og den svenske tegneren Lars Vilks samme år, for å nevne noe. Tegneren er mer eller mindre fange i sitt eget hjem; på livstid.
Beskyldninger om antisemittisme i politiske tegninger, og forsøk på å innskrenke ytringsrommet, kommer for øvrig også fra Det mosaiske trossamfunn i Oslo, rettet mot Dagbladets tegner Finn Graff. 
Vi skjønner tegningen, ikke sant? Dessverre er ytringsfriheten innskrenket også for karikaturtegnerne.  Det er stadig flere grupper som føler seg krenket, og områder så ømtålige at de ikke kan karikeres. Kurator Bianca Boege ved Avistegnernes hus i Drøbak får ofte tilbakemeldinger fra tegnere som sensurerer seg selv. Slik var det ikke for ti år siden. Mange avistegnere har mistet jobben.
Det er trist og betenkelig at ytringsrommet er blitt så snevert - ikke minst på grunn av trusler om voldelige reaksjoner – at en hel avissjanger står i fare for å dø ut. For noen ganger er det helt nødvendig å sette ting på (blyant)spissen. Der står de som kjent best.