torsdag 31. oktober 2019

Trygdemisbruker, det er staten det

Nav-direktør Sigrun Vågeng og arbeids- og sosialminister
Anniken Hauglie.
«Mitt ansvar er å ta ansvar for det jeg har ansvar for», uttalte daværende statsminister Jens Stoltenberg etter at den sterkt kritiske 22.juli-rapporten var lagt fram. Han tok ansvar for manglende beredskap ved å bli sittende, og satte dermed en ny standard for hva det betyr å ta ansvar.

Denne uka har vært preget av en skandale så stor at den knapt er til å fatte. Og den er bare blitt verre utover uka. Faginstansen Nav har sviktet fundamentalt. Det samme har påtalemyndighet og domstolene. Minst 48 mennesker er uskyldig dømt, 36 av dem til fengsel.  Salten tingrett har avsagt én av dommene. Så mange som 2400 kan være berørt av feilpraktiseringen. Skandalen er trolig enda større i omfang.
Folk er blitt stemplet som kriminelle – uten grunn. Krav om tilbakebetaling av sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller pleiepenger med skyhøy rente har ruinert mennesker. Stans av utbetalinger som klientene hadde krav på, har satt folk i en umulig økonomisk situasjon.  Skammen systemet har påført hederlige mennesker ved å stemple dem som trygdemisbrukere og kriminelle, og som de har måttet leve med, kan ikke måles i kroner og øre.

Forvaltningen, den såkalte faginstansen, har mistet troverdighet og tillit. Påtalemyndighet og domstoler har drevet sandpåstrøing, og ikke engang forsøkt å vurdere bevisgrunnlaget før folk ble stemplet som trygdemisbrukere og sendt i fengsel. Og den ansvarlige statsråden har toet sine hender i ti måneder – mens folk fortatte å bli urettmessig dømt. Så sent som i august fikk en kvinne 21 dagers fengsel for bedrageri. Denne saken ble heldigvis stoppet før soningen tok til.

Nå beklager både Nav-direktør Sigrun Vågeng og arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H), men det holder ikke. Aldri før har munnhellet «noen må gå» hatt større relevans. Nav-direktøren fordi hun har hatt ansvaret helt siden 2017, da Trygderetten begynte å melde om feiltolking av reglene, uten at direktøren tok grep og stanset alle pågående saker i påvente av nærmere avklaring. I to år har Nav fortsatt å sende folk i fengsel, eller krevd tilbakebetaling av store summer. Og så sent som to måneder før skandalen ble kjent argumenterte Nav i et notat for at de ikke måtte gå gjennom gamle saker der de kunne ha gjort feil fordi det ville være «vanskelig, om ikke umulig» og «svært arbeidskrevende».

Dette må få konsekvenser – uten gyllen fallskjerm i form av årevis med etterlønn. Direktøren bør får smake sin egen medisin; hvordan det er plutselig å bli uten inntekt.
Statsråden fordi det er ti måneder siden departementet ble varslet – uten at det hjalp det aller minste. Og fordi Haugli mandag presterte å si at hun har tillit til Nav-direktøren. Det er hun i så fall alene om. Og fordi statsråden uansett har det øverste ansvaret.  Det ansvaret kan ikke Hauglie ta ved å bli sittende. En passende anledning å kunngjøre sin avskjed, er når Stortinget skal orienteres om skandalen førstkommende tirsdag. Og etter at Nav-direktøren har fått sparken.

Skjer ikke det, bekreftes bare det alle har visst bestandig; spesielt de som alltid sitter nederst ved bordet: Fanden sørger for sine.

torsdag 24. oktober 2019

Pillemisbrukerne

Hvordan kom vi dit at unge i Bodø knasker smertestillende
som om det skulle være sukkertøy?
«Trangen til å ta medisin er kanskje det trekket som mest skiller mennesket fra dyrene», mente den canadiske legen William Osler (1849-1919). Men heller ikke han kunne vel forestille seg i hvilket omfang piller skulle bli brukt som plaster på mentale «sår».

Vi har sett sjokkerende tall tidligere, fra Reseptregisteret. I 2015 kom det fram at antall barn og unge som bruker antidepressiva doblet seg på ti år. I 2004 brukte over 8700 barn medisin av denne typen. I 2014 fikk over 17.500 barn og unge resepter på dette fra fastlege eller psykiater. Det var aldersgruppen 16-19 år som spiste flest piller.
Nå er det publisert nye oppsiktsvekkende tall om norske tenåringers medisinbruk. I en stor UngData-undersøkelse kommer det fram at hver femte tenåring bruker smertestillende piller én eller flere ganger i uka. Hele ti prosent gjør det hver eneste dag.

Ser vi nærmere på undersøkelsen er det skremmende tall for ungdommene i for eksempel Bodø: Hele 20 prosent svarer at de bruker smertestillende ukentlig eller oftere. For Nordland sett under ett er tallet 19 prosent, mens tallene for gjennomsnittet i Norge er 17 prosent. Nordland – og flere av kommunene i Salten – er altså helt på topp i en undersøkelse der vi helst skulle ha vært helt på bunn.
Noen typer smertestillende tabletter er reseptfrie, og etter at det ble lovlig å selge medikamentene i kiosker og butikker i 2003, har salget eksplodert. Det er 18-årsgrense for kjøp, men hvis det er like enkelt å kjøpe piller som det er å kjøpe øl for dem som ikke er gamle nok, er aldersgrense ingen hindring. Lett tilgang på smertestillende er likevel ikke hele forklaringen sier forsker Siv Skarstein, som har skrevet doktorgrad om ungdom og smertemedisin. Også mengden medisiner som skrives ut på resept har økt dramatisk. – Jeg er redd for at vi er veldig på søken etter lettvinte løsninger, sier forskeren. Hun har et poeng.

Hvordan i all verden kom vi dit at unge bodøværinger plages så mye med vondt her og der, for eksempel i følelsene sine, at de spiser smertestillende nærmest som sukkertøy, og tror det skal hjelpe? Kanskje fordi de stadig får høre hvor tøft det er å være ung i dag? At det å være en smule nervøs foran en eksamen er så mye verre nå enn i tidligere generasjoner at de trenger en pille?
En annen forklaring kan være at de har vokst opp i en tid der absolutt alt gjøres om til diagnoser. Normale reaksjoner sykeliggjøres, og diagnosehåndbøkene eser ut: En stillferdig og ikke spesielt utadrettet person risikerer å få en diagnose innen autismespekteret. En sjenert ungdom kan fort få diagnosen sosial angst. En sørgende risikerer å få diagnosen depresjon allerede etter to-tre uker, for å nevne noen eksempler også fagfolk har påpekt. Og svaret er altfor ofte piller.

Når en 16-åring får diagnosen «utbrent», så er det kanskje foreldrene legene bør ta en alvorsprat med i stedet for å skrive ut enda en resept? Kort sagt: Vi trenger neppe flere diagnoser. Det er feil medisin.

torsdag 17. oktober 2019

Misforstått toleranse

Bare et uskyldig stykke tøy? Snakk om å tilsløre
virkeligheten.
«Testen på en god religion er om du kan spøke med den», skriver den amerikanske forfatteren John Irving i boka Mysterieavenyen.  Hvis det er målestokken, er noen religioner opplagt bedre enn andre; når så du sist en treffende parodi av en imam eller Allah?

Lørdag starter Internasjonal uke, et årvisst arrangement som viser bredden av det internasjonale Bodø. Arrangør er Bodø kommune med flere samarbeidspartnere. Målet er bl.a. å gi økt internasjonal forståelse gjennom kulturelt mangfold. Det blir konserter, debatter, familie- og barnearrangementer og mye mer. Fargerike drakter fra ulike land skal vises fram og internasjonal mat serveres, i tillegg til ulike aktiviteter som hennamaling og hårfletting. Og prøving av hijab, forteller arrangementskomiteen til AN.

Prøving av hijab? Hvorfor i all verden skal damer i Bodø prøve hijab? Skjønner ikke de ni kvinnene i arrangementskomiteen, hvorav én bærer hijab, hva de leker med? I store deler av verden brukes plagget for å holde kvinner undertrykte. At noen voksne kvinner frivillig velger å ikle seg dette islamske symbolet på underkastelse, fritar ikke hijaben for innhold og begrunnelse.

Vi ser stadig flere med hijab i gatene. Selv jentunger ned i fem-seksårsalderen seksualiseres gjennom at foreldrene kler på dem hijab. Begrunnelsen for hodeplagget er som kjent at menn ikke skal fristes av å se en kvinnes hår. I islam er menn frie og franke, mens kvinner må dekkes til og være dydige. 
Hijab har gjort sitt inntog på catwalken, i tv-serier beregnet på ungdom, på Kvinnedagen – og på Stortingets talerstol.  I fjor intervjuet VG blant andre Salsabil Saaliti (25), som har etablert et eget klesmerke. Hijaben er selvfølgelig på plass. Saaliti applauderer at dekkende hodeplagg er å se på catwalken. Hun håper dette kan bidra til en normalisering av kvinner som bærer hijab. Det kan bidra til at det blir mindre «vi og dem», men mer «oss».

Nei, vi skal ikke normalisere hijab. I Iran alene påtvinges titalls millioner kvinner å dekke håret. Der pågår det nå en frihetskamp. Kvinner vil bli kvitt det forhatte hodeplagget, og demonstrerer ved å ta av seg hijaben og la håret flagre fritt. På kvinnedagen 8. mars tok Yasaman (24) av seg hijaben. Sammen med moren sin og en venninne delte hun ut blomster til kvinner på T-banen i Teheran. For dette ble hun dømt til 16 års fengsel for «å oppfordre og tilrettelegge for korrupsjon og prostitusjon», ifølge Amnesty, som påpeker at kriminalisering av kvinner og jenter som ikke har på seg hijab er en ekstrem form for kjønnsbasert diskriminering.
Heler ikke i Norge er hijaben til å spøke med. Et betydelig antall unge jenter føler seg tvunget til å bruke hijab, og har fortalt om sosial utestengelse, trusler og voldsbruk dersom de tar den av. Når plagget framstilles som harmløst blir det enda vanskeligere å hjelpe jenter som vil ut av tvangstrøyen.

Når komiteen for Internasjonal uke nå inviterer alle damer til å prøve hijab, så vet jeg ikke om det skal settes på kontoen for ubetenksomhet eller misforstått toleranse. Uansett skal vi si nei takk.

Bare et uskyldig stykke tøy? Snakk om å tilsløre virkeligheten…

torsdag 10. oktober 2019

Blendahvit rasisme

Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres
melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin
hvithet». Vi er altså alle rasister.

«Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag skal leve i en verden der de ikke blir dømt etter hudfarge, men etter kvaliteten i deres karakter», er fra den berømte «I have a dream»-talen til borgerrettsforkjemperen Martin Luther King, som ble skutt og drept i 1968. For identitetspolitikkens fanebærere gjelder det kun mørkhudede.  Vi som er født med lys hud, noe  vi verken har bedt om eller kan gjøre noe med, kan det sies hva som helst om.

Nylig ble det publisert en artikkel på nettstedet til Fellesrådet for Afrika med tittelen «For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker». Den ble mye delt på sosiale medier. Forfatter er førsteamanuensis ved OsloMet, Sandra Fylkesnes, som i februar disputerte over sin doktoravhandling med samme tema. Hun er selv «blendahvit». Entusiastisk proklamerer hun at kritiske hvithetsstudier er et revolusjonerende nytt forskningsfelt i Norge.
Deretter følger en oppramsing av situasjoner der folk som er født med lys hud er rasister alle som én – vi vet bare ikke om det. Her er det plass til bare et par eksempler fra den famøse artikkelen: «Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk gjennom (…) at barnehagelærere trøster barn som gråter på en hvit og dermed akseptabel måte (…).

Altså; hvordan trøster man et gråtende barn på en ikke-hvit måte?
«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan også komme til uttrykk via hvite personer som selv har brune barn eller brune ektefeller, som har bodd årevis i Afrika eller har venner som ikke nødvendigvis blir gruppert som hvite».

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan til og med komme til uttrykk via handlinger som er basert på godhet, kjærlighet og sympati. Gode intensjoner avler, som vi alle vet, ikke nødvendigvis gode resultater. Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin hvithet».

Og hva kalles det når mennesker tillegges egenskaper og holdninger utelukkende basert på hudfarge? Nettopp: klassisk rasisme.
Strukturell, kulturell og sosial rasisme finnes dessverre, også i Norge. Og historisk er det mye å kritisere hvite mennesker for, enten vi snakker norske misjonærer eller danske slavehandlere. Men at en akademiker med hang til selvpisking kaster arvesyndens tunge kappe over oss alle for at vi skal bøye nakken fordi vi tilfeldigvis er født hvite, det skal vi ikke finne oss i.

Etter valget i 2017 ble regjeringen beskyldt for å være «blendahvit». Det fikk forstanderen i Det mosaiske trossamfunn, Ervin Krohn, til å ta et oppgjør i Klassekampen med hangen til å definere mennesker utelukkende etter hvor mye pigmenter folk er født med. Krohn er også andre nestleder i  offentlig finansierte Antirasistisk Senter (ARS).  Det hadde vært interessant å vite hva ARS mener om «forskningen» som stempler alle født med lys hud som rasister.
Jeg regner med at det å ta til motmæle mot dem som hevder at rasisme sitter hudfargen, fører til reaksjoner av typen «der har vi enda ei som ikke skjønner at hun er rasist». Til gjengjeld kan vi konstatere at høyt utdannede og presumtivt kloke folk ikke så rent sjelden skriver direkte dumme ting.

torsdag 3. oktober 2019

Skammelig, rett og slett

Det er ikke oljearbeiderne som skal skamme seg, det er det
politikere som skal.  

«Skam er løgnen noen har fortalt deg om deg selv», mente den fransk-amerikanske forfatteren Anais Nin (1903-1977). Vi hører det stadig oftere; fy skam deg! Flyskam fikk vi fra Sverige. Kjøttskam kjenner stadig flere på. «Fat- shaming» er forsøk på å få de overvektige til å skamme seg. Ferieskam skal vi visst også ha.
Og så har vi oljeskam. Så ille er det blitt at ansatte i oljeindustrien har sett seg nødt til å gå ut på sosiale medier og proklamere at de er stolte oljearbeidere. Det fortelles historier om at de blir trakassert og «arrestert» når de sier hva de jobber med.

Ingen vet egentlig hvor begrepet kommer fra, eller hvem som sa det først, og ingen vil innrømme at det var de som fant på det. Lederen i Naturvernforbundet, Silje Ask Lundberg, mener det hele er en oppkonstruert sak, og viser til at begrepet «oljeskam» ifølge overvåkningstjenesten Retriver, er brukt bare 25 ganger fram til september. Blant annet i et leserinnlegg som sto på trykk i VG i mai, skrevet av Miljøpartiet de Grønnes Une Bastholm, hvor hun spør om ikke regjeringen eier oljeskam.

Det må være noe med MDG og skam. En annen MDG-politiker har gjort sitt aller beste for å påføre oss flyskam. Og altså oljeskam. Likevel understreker både MDG og naturvernorganisasjonene at det i hvert fall ikke er de som har påført oljearbeiderne skam.
Mon det. Det er mange måter å få folk til å føle skam. Generell nedsnakking av en hel bransje er en av dem. Enkelte eier ikke skamfølelse når det gjelder å sverte Norges viktigste næring.  I en melding på Twitter nylig skrev Emil Snorre Alnæs, som er styremedlem i Gamlebyen MDG, at det «nok er mer effekt å hente ut av de som styrer oljeindustrien, enn de som arbeider der, men «følger bare ordre»-forsvaret gikk jo ut på dato etter Nürnberg. I ettertid kommer nok oljearbeiderne til å høste ca. like mye sympati som de som svingte svepen på plantasjen». Meldingen ble etter hvert slettet.

Nasjonal talsperson i MDG, Arild Hermstad, toer sine hender og fraskriver seg ansvar. Til ABC nyheter sier han at det er opp til hver enkelt å ytre seg. MDG har over 9000 medlemmer, og folk mener mye forskjellig, og at utspillet ikke er representativt for partiets politikk. Men han tar ikke avstand fra, eller beklager, sammenligningen med nazister og slavedrivere.
Det er helt greit å diskutere når oljen skal fases ut. Alle vet at det skjer før eller siden. Men retorikken til de mest «rettroende» klimafantastene og miljøpolitikerne kan ikke kalles annet enn ren mobbing av arbeidere i en bransje som har sørget for velstanden også miljøaktivistene og MDG nyter godt av.

Ordbruken og holdningen kan få noen hver til å rødme av skam.

torsdag 5. september 2019

I skyggen av de «store».

TV-sendt lokal debatt med vanlige hverdagsmennesker som er
klar over at valgflesk kan kjøpes for dyrt er å foretrekke.
«Lokalpolitikerne hadde fortjent at siste uken handlet om lokalpolitikk». Hvem tror du sa dette forleden? En av sliterne som brukte hele onsdag ettermiddag og kveld til å putte valgmateriell i postkassene til folk, i håp om nå igjennom lydmuren med en lokal sak partiet vil satse på?
 
Feil. Det var Erna Solberg som uttalte seg til Dagsavisen onsdag. Ironisk nok brukte statsministeren selv mandag denne uka til å turnere Nord-Norge med et kobbel av statsråder og rådgivere i hælene. Tradisjonen tro skal det deles ut milde gaver i form av lekkasjer fra statsbudsjettet, i et håp om å gi drahjelp og løft til regjeringspartiene. Millioner til First Lego League her, fjerning av en bomstasjon der. Som selvsagt er bra, men som setter lokale og mindre valgvennlige saker i skyggen, sånn at lokale politikere slipper å bli konfrontert med dem. Det tar oppmerksomheten fra det faktum at det er lokalvalg om få dager. Det skulle man kanskje ikke tro.
 
Valgkampen som nå nærmer seg slutten har vært en oppvisning i hvordan rikspolitikere og rikspolitikk har kapret tid og oppmerksomhet fra lokale politikere og lokal politikk. Bompengekrangel som nær veltet regjeringen. Duell mellom Ap-lederen og statsministeren; men de er da ikke på valg? Utspill i sosiale medier om båtmigranter, som har fått saker med lokal relevans til å drukne. Partilederdebatter der folk avbryter og roper til hverandre, og som har null å si for om det skal bygges ny vei til Rønvikfjellet, eller om vedtaket om å legge ned legekontoret i Glomfjord skal reverseres. Utspørring av partiledere i alle kanaler, om tema som lokale politikere ikke kan gjøre noe med, eller i liten grad berøres av.
 
For å si det rett ut: Folk er møkka lei rikspolitikerne. Derfor er det så utrolig befriende å gå på et lokalt valgmøte, snakke med dem som står på stand i Glasshuset, eller se overføringen av folkemøtene som Avisa Nordland har gjennomført. Der er det ordentlige politikere, for å si det sånn. Lokale politikere som slett ikke er medievante, og som ikke nødvendigvis sier det som andre har sagt at de skal si, men som sier det de selv synes høres fornuftig ut. Høflig omtale av politiske motstandere, og samarbeid som er utenkelig på riksplan, til beste for lokalsamfunnet. Naboen, som kanskje snubler litt i iveren, men som virkelig brenner for akkurat den saken. Helt vanlige hverdagsmennesker som vet at de må svare for seg i kassakøen på butikken hvis de ikke holder det de lover, og som derfor er klar over at valgflesk kan kjøpes for dyrt.
 
Det vil denne valgkampen bli husket for: All støyen fra dem som ikke har noe i en lokal valgkamp å gjøre. De som vier småkommunene i distriktene tid og oppmerksomhet kun når de risikerer å tape et valg, og ellers knapt skjenker dem en tanke, langt mindre besøker dem. Verken Ørnes, Moldjord eller Rognan kommer til å se snurten av en eneste sentral partileder før det nærmer seg neste valg, om to år. Trolig ikke da heller.

Det er et valgløfte…

onsdag 28. august 2019

Skyggeboksing


Skal velgerne vite hva kandidatene til bispe-
dømmerådene står for, må de selv ringe rundt til den
den enkelte.
«Jeg stemmer aldri for noen. Jeg stemmer alltid mot», proklamerte den amerikanske skuespilleren W.C. Fields (1880-1946). Da er det en forutsetning at velgerne i det minste vet hva kandidatene mener.

Det er ikke bare kommune- og fylkestingsvalg rett rundt hjørnet. Kirkevalget, som berører drøyt 3,7 millioner medlemmer i Den norske kirke, hører vi mye mindre om. Enda mindre vet potensielle velgere hva kandidatene fra nominasjonskomiteene står for. Det kan fort bli et valg i blinde, og med et overrakende og uønsket resultat.

Valgordningen i Kirken er kronglete og uoversiktlig. I år stilles det tre lister i flere bispedømmer: Åpen folkekirke, Bønnelisten, samt nominasjonskomiteens liste. For de to førstes vedkommende står alle kandidatene på én samlet plattform - en programerklæring - som velgerne kan forholde seg til. Liberale Åpen folkekirke – som vant en historisk seier i homofilisaken under Kirkemøtet i 2016 – arbeider fortsatt for tro, håp og kjærlighet. For alle. Den konservative Bønnelisten vil videreføre den bibelske tro og tradisjon som Den norske kirke har vært tuftet på siden reformasjonen; altså skru klokka tilbake.

Bønnelista stiller ikke liste i Sør-Hålogaland, men anbefaler to kandidater det bør settes kryss ved i den tradisjonelle lista fra nominasjonskomiteen. Et forsøk på kumuleringskupp fra de konservative, som neppe vil lykkes.

Begge de to nevnte listene er to reelle alternativ. Men hva mener egentlig de 15 leke kandidatene nominasjonskomiteen forslår til bispedømmerådet i Sør-Hålogaland? Bortsett fra at listen «speiler et mangfold og oppfatninger», som det heter?

Ja, si det. Skal velgerne ha noen som helst opplysning om hva kandidatene står for i ulike saker må hver enkelt ringe rundt til hver eneste kandidat. Uforvarende kan faktisk sammensetningen av bispedømmerådene – som utgjør Kirkemøtet, kirkens «storting» - få en sammensetning stikk i strid med hva velgerne egentlig ønsker. De som bruker stemmeretten må rett og slett stole på at kandidatene, som kommer fra hele fylket, er ok folk som de er enige med.

Og det handler ikke bare om homofilisaken, som ikke er vunnet en gang for alle. Det handler også om andre viktige prinsipielle spørsmål, altså i hvilken overordnet retning «folkekirken» skal gå.

Utredningen «Styrket demokrati i Den norske kirke» (2008) la premissene for demokratireformen og for Kirkeforliket. Direkte valg til bispedømmerådene skulle styrke demokratiet, og heve interessen for og deltakelse ved kirkevalgene. Da er det rimelig uforståelig at Den norske kirke har en valgordning der velgerne må gjette seg til hva den enkelte kandidat mener. Det satses på generell tillit til personer, uten at disse er forpliktet på noe program. Et skinndemokrati, hvor enkeltpersoner som er innvalgt fritt kan utøve sin makt i kirken uten å ta hensyn til sine velgere, påpeker noen.

Også kalt skyggeboksing.

 

 

torsdag 15. august 2019

For døve ører

«Fordelen med å snakke med seg selv er at man i alle fall vet at noen lytter», ifølge den amerikanske journalisten og humoristen Franklin P. Jones (1908 -1980). Det kunne vært sagt i dag. Om alle toppolitikere.

Aldri reiser partitoppene så mye rundt i landet som akkurat nå. Og aldri hører vi så mange si at de har besøkt en eller annen bedrift eller institusjon, og der har de snakket med folk, og derfor vet de hva grasrota mener om dette eller hint, og dessuten treffer de mennesker utenfor politikken rett som det er, og er fullt ut informert om hvordan folk uten millionlønn og privilegier har det. Virkelig?
I Dagsnytt 18 tidligere i uka kunne analysebyrået Retriever fortelle hvilken enkeltsak som engasjerer nordmenn aller mest i sosiale medier. Altså hvilke saker som kommenteres, får «likes» og deles. Ikke det siste halve året, som vi kan ha inntrykk av, men de siste ti årene. Det er ikke eldreomsorg, kommunesammenslåing eller innvandring, slik mange tror. Det er bompenger.

Gjennom ti år har engasjementet økt, uten at verken politikere eller mediene har fått det med seg. Heller ikke «bompengepartiet» Frp har oppfattet det store engasjementet. Undersøkelsen sier riktig nok ingenting om de som har engasjert seg er for eller imot bompenger, men den viser et enormt engasjement. I den grad noen har forsøkt å gjøre sentrale politikere oppmerksom på dette, har de talt for døve ører. Oppslutningen om Folkeaksjonen mot mer bompenger, også kalt Bompengepartiet, kom som et politisk jordskjelv og et totalt sjokk på samtlige partier. Ikke minst for antibompenge-partiet Frp, som nå blør velgere og oppslutning
Tilfellet bompenger er et godt eksempel på hvordan partitoppene tror de skjønner hva som foregår utenfor Løvebakken og partikontorene i hovedstaden. De vandrer i en evig boble av andre politikere, rådgivere, egne partifolk og hovedstadsjournalister. Denne uka er hele den politiske elite innom Arendalsuka, der de mingler og drikker øl med de samme journalistene de mingler og drikker øl med i hovedstaden, mens avstanden mellom politikere og velgere blir større og større. Både bokstavelig, og i overført betydning

Bompengepartier, bunadsgerilja, miljøstreiker og kamp mot vindmøller er resultatet.
Og hva tror egentlig en partileder at han eller hun får høre, eller lærer, under en times bedriftsbesøk på Nordlandskysten eller i Finnmark? Folkemeningen? Og hvor er alle de såkalte «lyttepostene», de som skal informere partiledelsen om hva som rører seg på grasrota, og som samtlige partier sier de har mange av, når stadig færre engasjerer seg aktivt i politisk arbeid?

Det er selvsagt hyggelig at statsminister Erna Solberg åpner Parkenfestivalen fredag, når hun og andre fra regjeringen nå først deltar på NHO Nordlands hagefest i VIP-teltet i Rensåsen. Enda triveligere hvis hun også tar seg tid til å høre på noe av musikken.
Men i stedet for å dele ut ørepropper for å beskytte hørselen kan kanskje noen gi statsministeren sju-åtte høreapparat som hun kan ta med seg og dele ut sørpå?

torsdag 8. august 2019

De "fossiles" paradegren

«Verden forguder ungdommen, men lar seg regjere av de gamle», ifølge den franske forfatteren Henry Millon de Montherlant (1895-1972). Og sånn er det fortsatt. Yngre mennesker har langt på vei seg selv å takke.

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som er vokst
opp med at alt kan fikses med en app, og som viser finger'n til
 demokratiet.
Det er nedslående tall når vi ser på hvem som bruker det privilegiet det er å kunne velge politikere. Det er ønskelig at 18-åringene - ved siden av å tenke på å ta lappen, at de kan kjøpe øl og hva de skal gjøre etter videregående – også kunne ta inn over seg at de faktisk kan påvirke samfunnet. Ja, jeg vet. Det gjelder slett ikke alle ungdommer. Mange engasjerer seg i ungdomspartiene. Klima og miljø engasjerer spesielt; bare tenk på skolestreikene de siste månedene.
Men dessverre. Enten slutter engasjementet i 18-20-årsalderen, eller så skjønner unge mennesker ikke verdien av en stemmeseddel. Ved siste stortingsvalg utgjorde nordmenn mellom 18 og 39 år 23 prosent av de stemmeberettigede. Men utgjorde hele 40 prosent av hjemmesitterne. Dette er en potensiell velgergruppe av betydelig størrelse, med over 323.000 unge.

Og det kommer ikke akkurat som noen bombe: Aldersgruppen som hadde høyest valgdeltakelse, var født mellom 1945 og 1949. Det er de som tar på seg finklærne når de skal til valglokalet. De «fossiles» paradegren, med andre ord.
Det er veldig bra at godt voksne gjør sin borgerplikt. I en tid der valgdeltakelsen generelt sett er lavere enn ønskelig, er det godt at i det minste godt voksne skjønner vitsen. Men det blir en stor ubalanse når så mange i alderen 18 til 39 lar være å stemme. Samtidig hører vi unge si at de aldri blir hørt.

Skal vi ha et levende og fungerende demokrati kan ikke så mange i samme aldersklasse melde seg ut. Spesielt i lokalvalg, der det velges politikere som har enorm innflytelse på nettopp deres hverdag.  Det er de som bestemmer alt fra fritidsklubber til eiendomsskatt når man i slutten av tjueårene skal etablere seg og kjøpe sin første leilighet. Da er det beklagelig at så mange lar sjansen til å påvirke gå fra seg.

Foran stortingsvalget i 2017 ble det gjort forsøk på å få unge sofavelgere til å røre på seg. 30.000 telefoner og nær 200.000 SMS-er til førstegangsvelgere ble en flopp. Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) i etterkant viste at effekten var tilnærmet lik null.
Så hva kan vi gjøre for å få unge mennesker opp av sofaen på valgdagen? Ifølge tall fra SSB går hjemmesitting i arv. Stemmer ikke foreldrene, stemmer heller ikke ungdommene. Vi kan begynne der. Partiene kan gjøre sitt, med å ha unge folk høyt oppe på valglistene. For hva er vitsen med å stemme på et parti som har den første under 30 år på 48.- plass, liksom? Saker spesielt rettet mot aldersgruppen kan kanskje hjelpe. Litt. Mer om demokrati i pensum i videregående? Tja…

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som har vokst opp med at absolutt alt kan fikses ved å laste ned en ny app, og som viser finger’n til demokratiet.

mandag 29. juli 2019

Regelrytteri

Tiåringer med sylskarpe kniver er greit, men at en 
12-åring bretter kluter er ulovlig.
«Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte med å gi dem ting», mente den britiske forfatteren George Norman Douglas (1868-1952). Nettopp. Barn kan for eksempel tjene sine egne lommepenger. Hvis de får lov.

Kampen mot barnearbeid har stått høyt på agendaen i årevis, og da gjerne med utgangspunkt i barn som utnyttes i tekstil- og gruveindustri, gjerne på andre siden av kloden. Barnearbeid i den betydningen har vi ikke her på berget. Et strengt lovverk sørger for ordnede forhold.

Noen ganger for strenget. Denne uka fortalte Rana Blad historien om arbeidsgiveren som ville tilby 12-åringen til en av sine ansatte en lett sommerjobb med å brette renvaskede kluter. Noen få timer hver dag slik at hun slapp å være alene hjemme. Ikke i nærheten av farlige maskiner, og med en av foreldrene i nærheten.

Arbeidsgiveren søkte Arbeidstilsynet, og fikk tvert nei.


Regelverket er klart. Ifølge arbeidsmiljøloven er det forbudt å arbeide for barn under 15. Det er gjort unntak for kulturelt arbeid, som teater, men da må barnet være over 13. Det finnes et annet unntak også. Ungene i Lofoten – som er helt nede i seks-sjuårsalderen når de begynner å skjære torsketunger – får lov til det fordi det ikke foreligger noen tvang, og fordi det er et helt frivillig tilbud som har eksistert i generasjoner. Tungeskjæring blir sett på som et viktig kulturelt innslag langs kysten, som betyr mye for rekruttering til fiskeryrket.

Småunger på fiskebrukene kan altså håndtere sylskarpe kniver, og det er greit. Unger som vokser opp på gårdsbruk bidrar med gårdsbruk og dyrestell, uten at det er blir ramaskrik av den grunn. I andre typer familiebedrifter, som butikker og restauranter, er det også vanlig at hele familien jobber. Det er bare ikke formelle arbeidsforhold, noe som kanskje hadde vært en fordel. Ungene ville vært sikret lønn.
Ingen unger skal selvfølgelig kommanderes til timevis med hardt arbeid. Men det må være mulig å se verdien av at barn også under 13 år tar lette sommerjobber, under ordnede og forsvarlige forhold. De får erfaring fra arbeidslivet, og de tjener sine egne lommepenger. De føler seg nyttige, og mestring og ansvar er uvurderlig med tanke på senere arbeidsforhold. I en lang skoleferie er alternativet ofte ellers å slenge rundt med kompiser mens foreldrene er på jobb, i alle fall i deler av en lang skoleferie. Lediggang, og så videre…

Et ordnet arbeidsliv som også regulerer barnearbeid er bra, og noe hele samfunnet er tjent med. Likevel må det være mulig å gjøre unntak, som med saken fra vaskeriet i Rana. Rigid regelrytteri tjener ingen; det er langt alvorligere forhold i arbeidslivet å konsentrere seg om. Loven må mykes noe opp, med mulighet til unntak også for unger som ikke er skuespillere eller tungeskjærere. Det vil samfunnet være tjent med, både bokstavelig og i overført betydning.
Her har Stortinget en jobb å gjøre.

torsdag 25. juli 2019

Et slag i lufta


Landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) har fått gjennomgå
 etter at hun brukte det nokså dagligdagse uttrykket Vårherre.
«Regn? Tørke? Det styrer Gud, ifølge landbruksministeren», skrev forfatter Tom Egeland syrlig på Twitter etter at landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) kommenterte årets avlinger i et sommerintervju med NTB. Avlingene handler ikke bare om politikk, men også om Vårherre gir oss godt vær, svarte statsråden, og ante fred og ingen fare. Hun fikk en haglskur av iskalde spydigheter tilbake.
Reaksjonene i sosiale medier på Bollestads uttalelse forteller nok en gang at politikere og andre offentlige personer må veie sine ord. Den minste uheldige formulering vrangleses og kommenteres, som om hver dag er et norgesmesterskap i spydigheter, spesielt rettet mot politiske motstandere.

Selv den argeste kritiker av KrFs politikk vet innerst inne at landbruksoppgjøret ikke kommer til å bli overlatt til høyere makter. Det fleste skjønner også at Bollestads henvisning til Vårherre er en generell talemåte for ting vi ikke rår over. Selv ateister lurer på hva værgudene kan finne på i morgen.

Men reaksjonene forteller også at i takt med sekulariseringen av samfunnet – som er en bra ting – er det mange som har glemt, eller ikke har kunnskap om, hvor sterk innflytelse kristendommen har hatt på samfunnet. Og fortsatt har. Vi kan like det eller ikke, men det er en over tusen år gammel kristen kulturarv vi bærer med oss; også de som på det sterkeste fraskriver seg all religion. Kristendommen gjennomsyrer samfunnet, fra Grunnloven og til hvor mange fridager vi har i forbindelse med påske og pinse.
Den kristne kulturarven gir seg også utsalg i hvordan vi snakker, uten at det betyr at bevisstheten rundt nettopp det er til stede, eller at den som snakker eller skriver har som formål å fremme religion. Det refereres ikke til Bibelen når noen kritiseres for å toe sine hender, beskyldes for å danse rundt gullkalven eller sluke kameler. Mange kjenner simpelthen ikke opprinnelsen.

Dette er uttrykk som brukes daglig, av hvem som helst, også av en landbruksminister fra KrF. Det er derfor ingen grunn til ramaskrik (ja, også ramaskrik har bibelsk opprinnelse) om en politiker henviser til Vårherre. Det avslører heller at kritikeren er en ulv i fåreklær, et uttrykk brukt i Bibelen for å beskrive falske profeter og hyklere: De bruker et ganske dagligdags uttrykk i et forsøk på å ramme en politisk motstander. Det er et slag i luften.
Kristendommen står stadig svakere i samfunnet. Færre regner seg som troende kristne. Enda færre kan sin bibelhistorie. Undervisningen i skolen er de siste 20 årene redusert til en politisk krangel om RLE (Religion, livssyn og etikk), KRL (Kristendom, religion og livssyn) eller KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk). Den nye læreplanen for skolen skal være ferdig høsten 2020, og faget skal slankes. Et forslag er nå ute på høring. Vi ser skriften på veggen: KrF i regjering kommer til å kjempe for K-en.

Alle kjente ord og uttrykk i denne kommentaren har sin opprinnelse i Bibelen. Den kommer ikke til å flytte fjell, og til dem som sanker billige politiske poeng i SoMe, taler jeg nok for døve ører.  

fredag 19. juli 2019

Et lite flatterende speilbilde

Underbuksehumor? I så fall andres underbukser enn
Asylrevyens.
«Humor og satire går rett til hjertet, uten å ta omveien om hjernen», ifølge forfatter og satiriker Else Michelet (1947-). Nettopp. Humor og satire forstås av høy og lav, leg og lærd, og har til alle tider vært vanlige folks våpen mot maktmennesker.

Nei, det er ikke mobbing. Mobbing er å gå løs på noen som er mindre og svakere enn seg selv. Det er noe annet.
Asylrevyens sketsj «Nyttårstalen» er heftig debattert de siste dagene, fordi den angivelig er et slag under beltestedet, spesielt på Trine Skei Grande. Mange har nok sett innslaget nå, det er mulig blant annet på an.no, men for dem som fortsatt ikke har fått det med seg: Innslaget om Trine Skei Grandes famøse omgang med en dritings 17-åring i en kornåker under bryllupet til Ola Borten Moe, er det som har vakt sterkest reaksjoner. Blant annet har Grandes partikollega Abid Raja, som selv ble karakterisert for åpen mikrofon på en særdeles ufin måte av samme Grande, tatt partilederen i forsvar.

Det er ikke bare Trine Skei Grande som får gjennomgå. Så mange toppolitikere har blamert seg på en eller annen måte de siste par årene at rollefigurene står i kø. Nevnte Ola Borten Moens uavklarte rolle i forbindelse med en horribel tekstmelding til partikollega Liv Signe Navarsete, med et innhold så grovt at selv en nordlending rødmer. Varslersakene mot Trond Giske, og hans nattlige danseselfie på Bar Vulkan. Per Sandbergs tur til Iran med sin nye kjæreste – medbragt tjenestetelefon – og tidligere bravader med voldsdom og beruselse på Stortingets talerstol.
Ja visst kan det reageres på språkbruken – men det er egentlig ulikt trønderne å gjøre det. Direkte tale med folkelige ord er slett ikke ukjent i nabofylket. De som har vært på fest i Trøndelag vet godt at trøndere og nordlendinger har det til felles at det ikke legges så mye imellom, spesielt ikke litt ut på kvelden.  Å kritisere «Nyttårstalen» for å være underbuksehumor er faktisk ganske latterlig, all den tid det er virkeligheten som gjenspilles fra scenen. Er det underbuksehumor, er det i så fall ikke Asylrevyenes undertøy som vises fram.

Så kanskje er det noe annet som trigger kritikerne? Ser vi på alle figurene «statsministeren» sukker over har de ett fellestrekk, ved siden av fest og alkohol i de fleste av situasjonene de parodieres for: De er alle trøndere. Så det er kanskje der det egentlig ligger: Å se et lite flatterende speilbilde av Trøndelags fremste politiske tillitsvalgte – latterliggjort på Høylandet, i hjemfylket – har fått smilet til å stivne hos dem som faktisk har valgt dem.
- Jeg synes nivået på norske revyforestillinger er vanvittig høyt, men vi er blitt for upolitiske og ufarlige. Vi må bli mye mer tydelig i samfunnsdebatten og huske at dette er tull og tøys, ikke et dokumentarprogram eller folkeopplysning. Vi er narren, sier Asylrevyens talsperson, Marte Bugge, til Dagbladet.

Hvem som er narrene kan opplagt diskuteres.

mandag 15. juli 2019

Ei skikkelig kattepine

Hjemløse katter er det altfor mange av. De bør avlives på
en human måte.
«Hunder har eiere, katter har stab», er et utsagn med ukjent opphav. Og det stemmer. Bare se hvor langt enkelte strekker seg for å ta vare på hjemløse katter. Det er altfor mange av dem, og de formerer seg i rekordfart, gjerne med flere kull i året.  Men de har – bokstavelig talt – en hel stab som står på pinne for dem.

I det gamle Egypt var katten hellig. Den var knyttet til gudinnen Bastet, som sto for liv og fruktbarhet. Det var dødsstraff for å ta livet av en katt, og når familiens katt døde, var det stor sorg. Tusenvis av døde katter ble balsamert, så de skulle leve videre i den andre verden. Også Norden har hatt hellige katter. I norrøn tro kjørte Frøya, kjærlighetsgudinnen, i ei vogn trukket av katter. Vogna i Oseberg-graven er blant annet dekorert med gråtende katter.
Og hva har så Egypts gamle guder med det moderne Norge å gjøre? Kanskje ingenting. Men da NRK Nordland for noen år siden kunne fortelle at det ble leid privatfly for å frakte 12 hjemløse kattunger fra Bodø til Tromsø, sånn at de skulle slippe den lange kjøreturen, bør vi stoppe opp og spørre om vi har glemt hva katter faktisk er: dyr. 

Det er altså ikke rasekatter vi snakker om; det er en egen kostbar, bransje. 

Mange behandler kattene sine elendig. De overlates til seg selv, og «ferieallergi» er et kjent begrep. Sterilisering og merking med ID- chip er det altfor få katteeiere som tar seg råd til. Nå ønsker både Dyrebeskyttelsen og Miljøpartiet de Grønne at regjeringen skal ta stilling til obligatorisk merking av både hunder og katter.
Men det løser ikke problemet. Hjemløse katter er det er altfor mange av. De formerer seg i stor fart, og fødes til et tøft liv som bakgårdskatt.  Så mange blir det til slutt at Dyrebeskyttelsen i 2016 og 2017 tok med seg veterinær og dro til Røst for å ta seg av en koloni på 150 dyr.  Dyrevelferden var så dårlig at 46 katter måtte avlives.  Nå stiger igjen kolonien av hjemløse katter på Røst.

Dyrebeskyttelsen Norge gjør en formidabel innsats, ved hjelp av frivillige hender og donerte midler, og hjalp 8.048 hjemløse dyr i 2018. Over 22 millioner kroner ble brukt. Nesten 84 prosent av dyrene som fikk hjelp var katter. De er ofte avmagret, skadet eller syke.  I 2017 ble 184 katter tatt hånd om i Bodø.  De ble adoptert bort, eller avlivet av Mattilsynet.  At folk har råd til å donere såpass mye, eller betaler privat for å redde ei hjemløs katt, tyder på at nordmenn har for mye penger mellom hendene, og for lite fornuftig å bruke dem til. Jeg er selvfølgelig klar over at katteelskere nå skyter rygg, og helst vil klore ut øynene mine.  Og visst kan også kattunger født bak en søppelcontainer i en bakgård være søte.
 
Men trekk inn klørne. Det er på tide å legge all sentimentalitet til side, og gjøre både hjemløse katter og samfunnet en tjeneste. De bør avlives på en human måte.

Det er verken nødvendig eller ønskelig å gi dem ni liv. 

 

fredag 12. juli 2019

Ran på høylys dag

Når det beste stykket er fjernes, kastes resten av fisken i
mange tilfeller. Det er de beste stykkene tollerne beslaglegger.
 
«Det blir som om vi dro ned til Østlandet, skjøt en elg, skar ut tunga og heiv resten av elgen. Hva hadde du syntes om det?» spør yrkesfisker Steinar Furøy fra Sørvær i Vest-Finnmark. Det han sikter til er fiskesmugling, som i mange tilfeller ikke kan kalles annet enn ran på høylys dag.

Fisketurismen har bredt om seg. Det samme har tollbeslagene, som viser at vi ikke snakker om hyggelig ferieavkobling med håp om ei koking på kroken. Så langt 2019 har tollere beslaglagt mer «turistfisk» enn i hele 2018. Hele åtte tonn. Tollerne beslaglegger hovedsakelig fiskefileter så kvantumet som blir beslaglagt representerer bare en liten del av den virkelige fangstmengden, sier fagdirektør i Tolletaten, Atle Joakimsen.
 
Mens tyske statsborgere tidligere var i flertall blant de som tok med for mye fisk ut av Norge, opplever tollerne nå at flere nye europeiske statsborgere blir tatt for fiskesmugling. Både belgiere, litauere, polakker, tsjekkere og ukrainere er tatt i 2019. For de som blir tatt venter det både bøter og inndragning av fangsten. En del av transportene kommer om natta og ofte er fire til seks utenlandske statsborgere i hver bil som tar med seg for mye fisk hjem.

Altfor mye, faktisk. Og noen enkeltbeslag er så store at vi ikke snakker om vanlig fiskelykke, men om noe som minner om industriell plyndring av norske fiskeressurser. Kanskje fiskes det for å selge videre til restauranter og andre storforbrukere, for det er bare en liten del av fisken mange av «turistene» fryser ned og tar med seg: Den beste delen – ryggstykket – eller som det heter på finere menyer: loin.
Og hva skjer med resten av fisken? Den kastes, rett og slett. For å få med seg mest mulig god og salgbar fisk etterlater turistfiskerne halvsløyd fisk på kaia. En drittaffære kaller fiskeren fra Finnmark det. Og det er ikke å ta for hardt i.

For hvor mange tonn fisk tar egentlig turistfiskerne? Umulig å si. Tollerne får bare et lite antall på kroken. Et mye større antall forsvinner over grensen med varebiler, og kjølebager og iskasser fulle av frossen fisk. Men altså bare den beste delen, i svært mange tilfeller.  Så når tollerne til nå har tatt åtte tonn som er forsøkt utført ulovlig, så kan kanskje noen med kunnskap og egen kvote anslå hvor mange tonn som egentlig hentes opp av havet, hvis altså hele fisken regnes med.
Fisketurisme betyr arbeidsplasser og inntekter i Distrikts-Norge. Men det betyr også rovdrift på fiskeressursene, av folks som selv ikke har fiske som levebrød. Det er grov miljøkriminalitet å fange langt over tillatt grense på 10 eller 20 kilo, avhengig på hvilken måte «turistene» fisker.

Myndighetene har gjort noe for å bremse utviklingen. Nye forskrifter for turistfiskenæringen om rapporteringsplikt ble innført i 2018. Riksadvokaten har i år doblet bøtesatsene for fiskesmugling, og fangsten inndras selvfølgelig.
Det er dessverre bare så altfor få som går i garnet.

tirsdag 9. juli 2019

I år var det en mandag

Mandag slo den kollektive refleksen inn for fullt. Det betyr
fulle uteserveringer, rett etter arbeidstid.
Vi har innsett det for lenge siden. Den fantastiske sommeren vi hadde i 2014 kommer ikke til å bli sendt i reprise på minst 40 år. Vi er tilbake til normalen; og vel så det. Åtte-ti grader, regn og kald nordavind i stort sett hele juni er nesten som det skal være.

At vi hadde en dag eller to med varmerekord i april, og ei ukes fint sommervær i midten av mai, gjelder ikke. Vi var ikke forberedt, det var nærmest  et bakholdsangrep. Utemøblene sto fortsatt i bod eller garasje, og alle vet at sommerblomster ikke bør plantes ut før etter 1. juni på grunn av fare for frost.
 
Det er nå det skal være sommer; det er tross alt juli. Det er derfor hver minste antydning til fint vær får oss til å ville gjøre alt på én gang. Alt det vi gjorde i fjor, da vi tross alt hadde ei uke eller så med ordentlig varme, skal presses inn i løpet av den dagen sommeren viser seg. Nordlendinger vet av erfaring at venter vi til i morgen, så kan det være for sent.

Mandag var en sånn dag. Kanskje viste ikke de offisielle temperaturmålingene at det faktisk var en sommerdag, men vi er ikke storforlangende. 16-17 grader, sol og vindstille hvis du finner en lun vegg, det holder for oss.

Noen hadde konsultert værmeldingen, og tok sjansen på nettopp mandag denne uka. Én kom på jobb uten sokker i skoene. En annen var så dristig at det vare bare føtter i sandaler. Noen liker å ta sjanser, og kom på jobb i shorts. I Nord-Norge er det ingen garanti for at sommerværet varer fra åtte til fire. 

I løpet av arbeidsdagen gikk det opp for flere at det faktisk var et snev av sommer mandag. Og det er da den kollektive refleksen slår inn for fullt, og byen koker. Det skal spises softis i lunsjpausen. Det skal sveipes innom nærmeste uteservering etter jobb, og der er det allerede fullt. Det skal grilles, enten man har grill eller ikke. Det skal spises middag på balkongen, på et ikke helt stødig og altfor lite og dårlig egnet bord. Det skal pilles reker og drikkes hvitvin, til kvelds.

Det skal letes fram sommertøy og sandaler som ikke har vært i bruk siden i fjor. Det skal promeneres langs kaiene for om mulig å treffe på kjenninger som sist ble sett forrige sommer da de også promenerte langs kaiene. Det skal viftes med tærne, klatres opp på en fjelltopp, sykles flere kilometer, eller bare sløves i en hage mens man lar humla suse.

Det skal også helst være mulig med en tur på havet, for dem som har tilgang på båt. Det skal være strandhogg i Paradisbukta, og det skal grilles også der. Det skal cruises rundt i bygatene med biler som har taket nede, for én gangs skyld er det mulig. Og etter at alt dette er gjort skal det stikkes innom byens beste uteservering på en fin sommerkveld. Da er det blitt veldig sent.

Noen har sagt det så bra: Jeg elsker den nordnorske sommeren. Det er den beste dagen i året ...