Ned med nord og ned

Skal vi ikke bare overlate til sentrale politikere og

andre søringer å snakke ned landsdelen?

«Se oftere mot nord», skrev Rolf Jacobsen i diktet «Nord». Det meste er nord, står det i sluttlinjen. Men fortsatt er «dømt nord og ned» det vi oftest hører.

Det er usikkert hvor begrepet «nord og ned» kommer fra. I norrøn tid mente man at dødsriket (Hel) lå i nord. Nord og ned var egentlig veien til Hel. Kirken mente helvete lå i nord, nærmere bestemt i Finnmark, der hadde Satan sitt urhjem, her et sted lå syndens svovelpøl. I boka «Ved porten til helvete» skriver Rune Blix Hagen at under hekseprosessene på 1600-tallet fortalte flere angivelige trollkvinner og noen barn til domstolen om besøk i helvete. Det lå angivelig mellom fiskeværet Kiberg og Vardø. Derfra spredte djevler og demoner seg utover hele verden; de fløy kanskje med den kalde nordavinden, som ga både kuldegysninger og revmatisme.

Det vi vet helt sikkert, er at Sigrid Undset i boka «Olav Audunssøn i Hestviken», som ble utgitt i 1925, skrev følgende: «… til Nidaros maate han faa ham, eller Island – nord og ned».  Senere er nord og ned altfor ofte brukt. Det har festet seg som en beskrivelse av noe som er dømt til å mislykkes og gå til helvete. «Nord og ned» er tittelen på debutalbumet til Tungtvann, som kom i 2000. I 2003 ble Bodø/Glimt dømt nord og ned fra eliteserien av en samlet hovedstadspresse, skrev AN.  Det samme gjentok seg i fjor. I år kom debattskriftet «Nord og ned - nordområdene som koloni og framtidsversjon» av Bente Aasjord og Geir Hønneland. «Helse Nord og ned» synes enkelte er en passende beskrivelse, for å nevne noen eksempler på hvordan nordlendingene selv ved å bruke dette negativt ladede begrepet er med på å sementere oppfatningen mange har av landsdelen.

Vi vet jo at det er feil, og at det langt fra er «nord og ned». På alle måter. Både Sparebanken Nord-Norges konjunkturbarometer og SSBs tall forteller en helt annen historie. Landsdelen har aldri hatt sterkere økonomi. Nordland, Troms og Finnmark er på topp i samlet vekst i verdiskaping pr. innbygger de siste ti årene. Arbeidsledigheten er lav, spesielt i Nordland og Troms. Og selv om Oslo fortsatt dominerer, er region Nord-Norge blant de beste når det gjelder andelen av BNP. Lønnsgapet mellom nord og sør er også nesten borte.

De mørke skyene i horisonten – nedgang i folketall, mangel på kompetent arbeidskraft og sentralisering som bidrar til fraflytting fra de minste kommunene – er alvorlige utfordringer.  Og det finnes ingen quick fix. Men det hjelper i hvert fall ikke på bolyst og tilflytting at nordlendingene selv stadig knytter nord til noe som går nedover.

Så hvis vi skal ha ett nyttårsforsett: Skal vi ikke bare begrave «nord og ned» en gang for alle? Og overlate til sentrale politikere og andre søringer, de som gjerne sier «der oppe» når de snakker om Nord-Norge, å snakke ned landsdelen?

Godt nyttår!

Det blir ikke jul uten ...

I år er det noe som mangler i de tradisjonelle førjulsritualene.

Ingen har høylytt protestert mot Frelsesarmeens

syn på homofile soldater. 

«Selvsagt snakker vi om jul og er stolte av våre tradisjoner», skrev Høyres Jan Tore Sanner i en kommentar på Facebook.  Dermed var den tradisjonelle, forutsigbare førjulstradisjonen i gang: «krigen om jula».

Like sikkert som at det er dårlig vær når julegrana skal tennes på torget, kommer «krigen om jula». I år allerede i oktober, da det ble påstått at Ikea hadde sluttet å bruke ordet «jul» fordi årets julekolleksjon hadde samlenavnet «Vinterfest». Det var selvsagt bare tull, men en ypperlig anledning for innvandringskritiske nettsted til å hisse opp kommentarfeltene. Muslimene fikk selvsagt skylda. Etter det har vi vært innom Seljord skole, der elevene ikke fikk bruke ordene julemat og juleball. I stedet het det tradisjonsmat og skoleball, av hensyn til Jehovas vitner, som ikke feirer jul.

I Strand kommune ble pinsemenigheter oppfordret til å fjerne en stor, lysende julestjerne, fordi den har form som en davidsstjerne. Det ble selvfølgelig også en stor sak i mediene. Og kyllingpølsene på Stortingets juletrefest. De fikk Christian Tybring-Gjedde (Frp) til å rase, og ga ham hans eneste politiske seier etter 14 år på Tinget, ifølge ham selv: Tradisjonen tro har vi også lest lange kommentarer for og imot julegudstjenester.  Av de samme som skrev om det samme i fjor. 

Jula er med andre ord nesten i rute. Men da jeg tilfeldig streifer innom programmet «Håp i ei gryte» på TV 2, slo det meg at det er noe som mangler i førjulsstria. Det har ikke vært noen saker om Frelsesarmeens homofilisyn.Homodebatten har dukket opp jevnlig omtrent samtidig som julegryta settes opp på gatehjørner og kjøpesentre i begynnelsen av desember.Tidligere har artister først sagt ja, så nektet å stille opp på grytekonsertene på grunn av Frelsesarmeens homofilisyn. I 2016 sa enkelte medlemmer i Oslo bystyre nei til å stå vakt ved julegryta av samme grunn, noe de blir invitert til hvert år. Å markere et homopolitisk standpunkt har vært viktigere enn å hjelpe Frelsesarmeen med å samle inn penger som skal brukes til å hjelpe de svakeste av oss.  Frelsesarmeen spør for øvrig ikke etter legning hos dem som hjelpes.

At ingen av de mange artistene som har deltatt i programmene «Håp i ei gryte» har sagt nei takk, og samtidig sørget for å offentliggjøre det for hele halve Norge, kan skyldes at de har skjønt at å trekke seg ikke rikker Frelsesarmeen en millimeter, men bare går ut over de mange som trenger hjelp. Det kan også skyldes at de innser at akkurat i desember, så er ikke homofile de viktigste i verden. Eller de kan ha fått med seg at en stille revolusjon er på gang i den konservative organisasjonen: En person som lever i likekjønnet ekteskap har blitt soldat i Frelsesarmeen i Norge. Den historiske begivenheten skjedde 1. september i år. De konservative er selvsagt opprørte.

Så det er altså noe som mangler før alle tradisjonelle førjulsøvelser er unnagjort. Det blir liksom ikke ordentlig jul uten…

God jul!

En varslet katastrofe

Kriseløsning på kriseløsning i ambulanseflytjenesten.

Kan vi være enige om at liv og helse ikke egner seg for

anbud?

«Økonomi handler ikke om å være sparsom med penger, men om å bruke dem klokt», ifølge den britiske forskeren Thomas Henry Huxley (1825-1895). Det er ikke til å komme unna at de som handler på vegne av samfunnet har noe å lære her.  Som at pris ikke betyr alt.

Vi har fått loven om offentlige innkjøp via EØS- avtalen, som skal sikre fri konkurranse. Alt over en viss sum skal ut på anbud, enten vi snakker om nødvendige innkjøp til skoler, frakt av passasjerer med buss, tog eller båt, eller livsnødvendig pasienttransport. Systemet passer dagens markedsliberalistiske regjering godt; det meste skal ut på anbud.

Hvor ille det kan gå når pris vektlegges for mye – noen ganger mer enn kvalitet - ser vi nå med ambulanseflytjenesten.  Babcock, som hadde lavets pris og parkerte velfungerende Lufttransport på sidelinja, er en katastrofe for beredskapen. Det har vært kriseløsning på kriseløsning. Det er et under at ikke liv har gått tapt.

Det er selvfølgelig bra at offentlige kroner utnyttes best mulig. Da er anbud metoden, i smått og stort. Men det er så mange eksempler på mislykkede kontrakter inngått med firma som dumper pris og skryter seg selv opp i skyene for å sikre seg kontrakten at det bør få enhver innkjøpsansvarlig til å revurdere hva det skall legges mest vekt på: pris eller kvalitet.

Et par lokale eksempler: I 2014 tapte Biobag på Rognan anbudet om å levere nedbrytbare poser til husholdningsavfall til Iris Salten. Et kinesisk firma fikk kontrakten. De 40.000 bioposene som ble sendt fra Kina var så dårlige at de ikke kunne brukes, og Iris måtte bestille nye fra nettopp: den lokale bedriften på Rognan. Salten tingrett ga senere Iris medhold i tvisten som oppsto med produsenten i Kina. Og hvor idiotisk er det ikke å frakte søppelposer helt fra Kina, når bedre produkt kan lages lokalt?

Et annet eksempel, som ikke lover godt: Etter at Nordland fylkeskommune i 2018 valgte Hongkong-eide Boreal til å drifte hurtigbåtene på Nordlandekspressen har antall bøter skutt i været.  Der Torghatten hadde én innstilt avgang i 2018, har Boreal hatt 16 innstillinger fra mars og fram til desember i år, ifølge NRK Nordland.

Og hvem går dette ut over? Passasjerer og næringsliv langs kysten.

Det er ganske merkelig at erfarne innkjøpere ikke reagerer når noe er for godt til å være sant. Selv om det helt sikkert er noe å spare på effektivisering og rasjonalisering, så bør markant lavere pris få alarmen til å gå. For hvordan får de egentlig dette til? Ved bevisst å dumpe prisen, kutte i lønninger og antall ansatte, direkte lyve om hva de er i stand til å levere eller unnlate å nevne mangler?

I 2020 skal regjeringens ekspertgruppe legge fram sin rapport om hvordan luftambulansetjenesten skal drives. Kan vi være enige om at liv og helse ikke egner seg for anbud, og at det er staten som skal drive med den slags, som politi og brannvesen? Og at man i hvert fall ikke velger den med lavest pris, men som bare nummer fire på kvalitet, som i tilfellet Babcock?

Man kan som kjent spare seg til fant, og betale seg til narr…

Den nakne sannhet

Pinups har lange tradisjoner. Skuespilleren Elke Sommer

fotografert i 1965.

«Vi har den ideelle formen», var slagordet til iskremfabrikken som i 1950 lanserte isen som senere fikk navnet Pin-up. I forbindelse med lanseringen lagde man en reklameplakat med en bikinikledd kvinne som spiste is. Kvinner i bikini var den gang ikke noe vanlig syn. Og isen fikk ikke hete Pin-up veldig lenge.

Onsdag ble det kjent at reportasjebladet Vi Menn slutter med Vi Menn-piken neste år. Bilder av lettkledde, men likevel stort sett ganske så dydige kvinner, ble innført på 1970-tallet. Fram til 2014 var bildet blikkfanget på førstesiden. De siste fem årene har kvinnene, eller pikene som de benevnes, vært redusert til en liten henvisning på førstesiden, men i stort format inne i bladet. - Leserundersøkelser viser at Vi Menn-leseren ønsker at journalistiske ressurser skal brukes til å lage spennende leseropplevelser, gode reportasjer, aktualitetssaker og underholdning, uttaler målgruppesjef Lars Erik Oterhals i Egmont Publishing. Bladet skal fortsatt være et fristed for menn, men bladet lytter til trofaste kjernelesere og justerer hele tiden merkevaren, understrekes det.

Jeg registrerer at menns holdninger har endret seg, og at nok en utdatert tradisjon havner på pressehistoriens skraphaug.

Bilder av pinups må ikke forveksles med pornografiske bilder. De har erotisk tilsnitt, men er godt innenfor sømmelighetens grenser. Betegnelsen pinup kommer av at bildene ofte ble hengt opp på veggen med nåler eller tegnestifter, og er vanlig i manneblader, kalendere og på plakater. Ofte sett på veggen i bilverksteder i forbindelse med dekkreklame, og på innsiden av dørene på garderobeskap på typisk mannlige arbeidsplasser. Fenomenet er kjent helt tilbake til 1890-tallet, ifølge Wikipedia.

I dag er begrepet pinup byttet ut med glamourmodell. Det er egentlig akkurat det samme. Det siste tiåret er det også blitt mer vanlig med mannlige modeller. De henges ikke opp på veggen på typisk kvinnelige arbeidsplasser, på lærerværelset for eksempel, det skulle tatt seg ut! Men de som påstår at kvinner ikke har glede av å se på mannlige modeller, og gjør det, er noen store hyklere.  

Personlig har jeg aldri klart å hisse meg opp over damene i Vi Menn. De bildene jeg har fått med meg, er omtrent like utfordrende og uanstendige som bildene et stort antall helt vanlige ung kvinner publiserer av seg selv på sosial medier. Sammenlignet med hva som vises på tv fra diverse realityserier, framstår Vi Menn-pikene som noviser på vei til å gå i kloster.

Kvinnefronten og andre stålfeminister jubler sikkert over Vi Menns beslutning. Halvnakne damer som leserne skal stemme over er ganske harry i 2019; alle kan argumentene mot denne formen for bruk av kvinnekroppen. Jeg har sant å si ikke registrert samme engasjement mot samme bruk av mannekroppen.Det er herlig politisk ukorrekt, men like fullt noe vakkert å hvile øynene på, for dem som har blikk for sånt. Og det glemmer vi ofte: At Norge for alle praktiske formål er et likestilt samfunn, betyr ikke at vi er kjønnsløse.

Legges all prippen moralisme til side, er det den nakne sannheten.

Religionstvang

Det er ikke akkurat religionsfrihet at "kirkeskatt" kreves

inn over skatteseddelen.

«Det er med tro som med gummistøvler – de er bare til glede for dem som har dem på», ifølge den danske presten og forfatteren Sten Kaalø (1945-). Likevel tvinges vi gjennom skatteseddelen til å finansiere trossamfunn som direkte motarbeider norske verdier.

Ikke noe annet land i verden bruker så mange offentlige kroner på tros- og livssynssamfunn som Norge. Hele 6,1 milliarder kroner brukte stat og kommuner i fjor, og summen øker for hvert år. Det er Den norske kirke, som finansieres direkte over statsbudsjettet uavhengig av stadig synkende medlemstall, som er grunnen. Færre medlemmer betyr flere kroner pr. hode. Ettersom både Grunnloven og menneskerettighetene slår fast at majoritetsreligionen ikke skal ha fordeler framfor andre, betyr denne håpløse regelen at de mest sære og samfunnsundergravende trossamfunn får mer i tilskudd pr. medlem.
Det må være et tankekors for en kirkeminister fra KrF: Jo færre medlemmer i Folkekirken, jo mer penger til intolerante kristne, islamske, buddhistiske og hinduistiske trossamfunn.

Hvor håpløs dagens ordning er, ble demonstrert denne uka. Medlemmer av Jehovas vitner blir utstøtt av menigheten hvis de bruker stemmeretten sin ved valg. Statsråd Kjell Ingolf Ropstad har bedt Fylkesmannen vurdere statsstøtten, fordi muligheten for deltakelse ved valg er et helt avgjørende premiss for et fritt og demokratisk samfunn. Fylkesmannen har nå konkludert. Jehovas vitner, som i fjor mottok 14 millioner kroner i statsstøtte, får beholde støtten fordi det ikke er «juridisk holdbart grunnlag» for å trekke den.

Nei, selvfølgelig er det ikke det. Det er religionsfrihet i Norge, og selv om vi misliker det sterkt, er hvert trossamfunns indre liv deres eget. Og det er frivillig å være medlem, selv om det i mange tilfeller vil koste dyrt å melde seg ut. Går vi alle trossamfunn etter i sømmene er det knapt noen utenom Den norske kirke som ikke på ett eller annet punkt, i større eller mindre grad, går på tvers av norske verdier. Enten vi snakker om den intolerante, konservative og lukkede Guds menighet i Lofoten eller muslimske moskeer der imamer preker steining for utroskap og død over de «vantro».

I mars 2020 skal Stortinget behandle nye regler for støtte til trossamfunn.  Det er bare én prinsipiell riktig løsning: Alle tros- og livssynssamfunn – inkludert Den norske kirke – må finansiere driften selv gjennom medlemskontingent, donasjoner og frivillig innsats, slik de må i mange andre land. Verneverdige og kulturhistorisk viktige kirkebygg kan det finnes en løsning for. Det er det ikke mulig å få politisk flertall for, uansett regjering. En annen mulighet er at det bestemmes en sum pr. medlem, som er lik for alle. Det vil bety mindre penger til Den norske kirke hvis medlemsflukten fortsetter som i dag. Det er ikke urimelig, men i tråd med hva andre må finne seg i.

Dagens ordning er uholdbar, ikke minst for alle dem som ikke er medlem av noe trossamfunn, men der «kirkeskatt» likevel tvangsinndrives over skatteseddelen. Men det er ikke akkurat religionsfrihet at også ateister tvinges til å være med på å betale for den.

Trygdemisbruker, det er staten det

Nav-direktør Sigrun Vågeng og arbeids- og sosialminister

Anniken Hauglie.

«Mitt ansvar er å ta ansvar for det jeg har ansvar for», uttalte daværende statsminister Jens Stoltenberg etter at den sterkt kritiske 22.juli-rapporten var lagt fram. Han tok ansvar for manglende beredskap ved å bli sittende, og satte dermed en ny standard for hva det betyr å ta ansvar.

Denne uka har vært preget av en skandale så stor at den knapt er til å fatte. Og den er bare blitt verre utover uka. Faginstansen Nav har sviktet fundamentalt. Det samme har påtalemyndighet og domstolene. Minst 48 mennesker er uskyldig dømt, 36 av dem til fengsel.  Salten tingrett har avsagt én av dommene. Så mange som 2400 kan være berørt av feilpraktiseringen. Skandalen er trolig enda større i omfang.

Folk er blitt stemplet som kriminelle – uten grunn. Krav om tilbakebetaling av sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller pleiepenger med skyhøy rente har ruinert mennesker. Stans av utbetalinger som klientene hadde krav på, har satt folk i en umulig økonomisk situasjon.  Skammen systemet har påført hederlige mennesker ved å stemple dem som trygdemisbrukere og kriminelle, og som de har måttet leve med, kan ikke måles i kroner og øre.

Forvaltningen, den såkalte faginstansen, har mistet troverdighet og tillit. Påtalemyndighet og domstoler har drevet sandpåstrøing, og ikke engang forsøkt å vurdere bevisgrunnlaget før folk ble stemplet som trygdemisbrukere og sendt i fengsel. Og den ansvarlige statsråden har toet sine hender i ti måneder – mens folk fortatte å bli urettmessig dømt. Så sent som i august fikk en kvinne 21 dagers fengsel for bedrageri. Denne saken ble heldigvis stoppet før soningen tok til.

Nå beklager både Nav-direktør Sigrun Vågeng og arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H), men det holder ikke. Aldri før har munnhellet «noen må gå» hatt større relevans. Nav-direktøren fordi hun har hatt ansvaret helt siden 2017, da Trygderetten begynte å melde om feiltolking av reglene, uten at direktøren tok grep og stanset alle pågående saker i påvente av nærmere avklaring. I to år har Nav fortsatt å sende folk i fengsel, eller krevd tilbakebetaling av store summer. Og så sent som to måneder før skandalen ble kjent argumenterte Nav i et notat for at de ikke måtte gå gjennom gamle saker der de kunne ha gjort feil fordi det ville være «vanskelig, om ikke umulig» og «svært arbeidskrevende».

Dette må få konsekvenser – uten gyllen fallskjerm i form av årevis med etterlønn. Direktøren bør får smake sin egen medisin; hvordan det er plutselig å bli uten inntekt.

Statsråden fordi det er ti måneder siden departementet ble varslet – uten at det hjalp det aller minste. Og fordi Haugli mandag presterte å si at hun har tillit til Nav-direktøren. Det er hun i så fall alene om. Og fordi statsråden uansett har det øverste ansvaret.  Det ansvaret kan ikke Hauglie ta ved å bli sittende. En passende anledning å kunngjøre sin avskjed, er når Stortinget skal orienteres om skandalen førstkommende tirsdag. Og etter at Nav-direktøren har fått sparken.

Skjer ikke det, bekreftes bare det alle har visst bestandig; spesielt de som alltid sitter nederst ved bordet: Fanden sørger for sine.

Pillemisbrukerne

Hvordan kom vi dit at unge i Bodø knasker smertestillende

som om det skulle være sukkertøy?

«Trangen til å ta medisin er kanskje det trekket som mest skiller mennesket fra dyrene», mente den canadiske legen William Osler (1849-1919). Men heller ikke han kunne vel forestille seg i hvilket omfang piller skulle bli brukt som plaster på mentale «sår».

Vi har sett sjokkerende tall tidligere, fra Reseptregisteret. I 2015 kom det fram at antall barn og unge som bruker antidepressiva doblet seg på ti år. I 2004 brukte over 8700 barn medisin av denne typen. I 2014 fikk over 17.500 barn og unge resepter på dette fra fastlege eller psykiater. Det var aldersgruppen 16-19 år som spiste flest piller.

Nå er det publisert nye oppsiktsvekkende tall om norske tenåringers medisinbruk. I en stor UngData-undersøkelse kommer det fram at hver femte tenåring bruker smertestillende piller én eller flere ganger i uka. Hele ti prosent gjør det hver eneste dag.

Ser vi nærmere på undersøkelsen er det skremmende tall for ungdommene i for eksempel Bodø: Hele 20 prosent svarer at de bruker smertestillende ukentlig eller oftere. For Nordland sett under ett er tallet 19 prosent, mens tallene for gjennomsnittet i Norge er 17 prosent. Nordland – og flere av kommunene i Salten – er altså helt på topp i en undersøkelse der vi helst skulle ha vært helt på bunn.

Noen typer smertestillende tabletter er reseptfrie, og etter at det ble lovlig å selge medikamentene i kiosker og butikker i 2003, har salget eksplodert. Det er 18-årsgrense for kjøp, men hvis det er like enkelt å kjøpe piller som det er å kjøpe øl for dem som ikke er gamle nok, er aldersgrense ingen hindring. Lett tilgang på smertestillende er likevel ikke hele forklaringen sier forsker Siv Skarstein, som har skrevet doktorgrad om ungdom og smertemedisin. Også mengden medisiner som skrives ut på resept har økt dramatisk. – Jeg er redd for at vi er veldig på søken etter lettvinte løsninger, sier forskeren. Hun har et poeng.

Hvordan i all verden kom vi dit at unge bodøværinger plages så mye med vondt her og der, for eksempel i følelsene sine, at de spiser smertestillende nærmest som sukkertøy, og tror det skal hjelpe? Kanskje fordi de stadig får høre hvor tøft det er å være ung i dag? At det å være en smule nervøs foran en eksamen er så mye verre nå enn i tidligere generasjoner at de trenger en pille?

En annen forklaring kan være at de har vokst opp i en tid der absolutt alt gjøres om til diagnoser. Normale reaksjoner sykeliggjøres, og diagnosehåndbøkene eser ut: En stillferdig og ikke spesielt utadrettet person risikerer å få en diagnose innen autismespekteret. En sjenert ungdom kan fort få diagnosen sosial angst. En sørgende risikerer å få diagnosen depresjon allerede etter to-tre uker, for å nevne noen eksempler også fagfolk har påpekt. Og svaret er altfor ofte piller.

Når en 16-åring får diagnosen «utbrent», så er det kanskje foreldrene legene bør ta en alvorsprat med i stedet for å skrive ut enda en resept? Kort sagt: Vi trenger neppe flere diagnoser. Det er feil medisin.

Misforstått toleranse

Bare et uskyldig stykke tøy? Snakk om å tilsløre

virkeligheten.

«Testen på en god religion er om du kan spøke med den», skriver den amerikanske forfatteren John Irving i boka Mysterieavenyen.  Hvis det er målestokken, er noen religioner opplagt bedre enn andre; når så du sist en treffende parodi av en imam eller Allah?

Lørdag starter Internasjonal uke, et årvisst arrangement som viser bredden av det internasjonale Bodø. Arrangør er Bodø kommune med flere samarbeidspartnere. Målet er bl.a. å gi økt internasjonal forståelse gjennom kulturelt mangfold. Det blir konserter, debatter, familie- og barnearrangementer og mye mer. Fargerike drakter fra ulike land skal vises fram og internasjonal mat serveres, i tillegg til ulike aktiviteter som hennamaling og hårfletting. Og prøving av hijab, forteller arrangementskomiteen til AN.

Prøving av hijab? Hvorfor i all verden skal damer i Bodø prøve hijab? Skjønner ikke de ni kvinnene i arrangementskomiteen, hvorav én bærer hijab, hva de leker med? I store deler av verden brukes plagget for å holde kvinner undertrykte. At noen voksne kvinner frivillig velger å ikle seg dette islamske symbolet på underkastelse, fritar ikke hijaben for innhold og begrunnelse.

Vi ser stadig flere med hijab i gatene. Selv jentunger ned i fem-seksårsalderen seksualiseres gjennom at foreldrene kler på dem hijab. Begrunnelsen for hodeplagget er som kjent at menn ikke skal fristes av å se en kvinnes hår. I islam er menn frie og franke, mens kvinner må dekkes til og være dydige. 

Hijab har gjort sitt inntog på catwalken, i tv-serier beregnet på ungdom, på Kvinnedagen – og på Stortingets talerstol.  I fjor intervjuet VG blant andre Salsabil Saaliti (25), som har etablert et eget klesmerke. Hijaben er selvfølgelig på plass. Saaliti applauderer at dekkende hodeplagg er å se på catwalken. Hun håper dette kan bidra til en normalisering av kvinner som bærer hijab. Det kan bidra til at det blir mindre «vi og dem», men mer «oss».

Nei, vi skal ikke normalisere hijab. I Iran alene påtvinges titalls millioner kvinner å dekke håret. Der pågår det nå en frihetskamp. Kvinner vil bli kvitt det forhatte hodeplagget, og demonstrerer ved å ta av seg hijaben og la håret flagre fritt. På kvinnedagen 8. mars tok Yasaman (24) av seg hijaben. Sammen med moren sin og en venninne delte hun ut blomster til kvinner på T-banen i Teheran. For dette ble hun dømt til 16 års fengsel for «å oppfordre og tilrettelegge for korrupsjon og prostitusjon», ifølge Amnesty, som påpeker at kriminalisering av kvinner og jenter som ikke har på seg hijab er en ekstrem form for kjønnsbasert diskriminering.

Heler ikke i Norge er hijaben til å spøke med. Et betydelig antall unge jenter føler seg tvunget til å bruke hijab, og har fortalt om sosial utestengelse, trusler og voldsbruk dersom de tar den av. Når plagget framstilles som harmløst blir det enda vanskeligere å hjelpe jenter som vil ut av tvangstrøyen.

Når komiteen for Internasjonal uke nå inviterer alle damer til å prøve hijab, så vet jeg ikke om det skal settes på kontoen for ubetenksomhet eller misforstått toleranse. Uansett skal vi si nei takk.

Bare et uskyldig stykke tøy? Snakk om å tilsløre virkeligheten…

Blendahvit rasisme

Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres

melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin

hvithet». Vi er altså alle rasister.

«Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag skal leve i en verden der de ikke blir dømt etter hudfarge, men etter kvaliteten i deres karakter», er fra den berømte «I have a dream»-talen til borgerrettsforkjemperen Martin Luther King, som ble skutt og drept i 1968. For identitetspolitikkens fanebærere gjelder det kun mørkhudede.  Vi som er født med lys hud, noe  vi verken har bedt om eller kan gjøre noe med, kan det sies hva som helst om.

Nylig ble det publisert en artikkel på nettstedet til Fellesrådet for Afrika med tittelen «For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker». Den ble mye delt på sosiale medier. Forfatter er førsteamanuensis ved OsloMet, Sandra Fylkesnes, som i februar disputerte over sin doktoravhandling med samme tema. Hun er selv «blendahvit». Entusiastisk proklamerer hun at kritiske hvithetsstudier er et revolusjonerende nytt forskningsfelt i Norge.

Deretter følger en oppramsing av situasjoner der folk som er født med lys hud er rasister alle som én – vi vet bare ikke om det. Her er det plass til bare et par eksempler fra den famøse artikkelen: «Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk gjennom (…) at barnehagelærere trøster barn som gråter på en hvit og dermed akseptabel måte (…).

Altså; hvordan trøster man et gråtende barn på en ikke-hvit måte?

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan også komme til uttrykk via hvite personer som selv har brune barn eller brune ektefeller, som har bodd årevis i Afrika eller har venner som ikke nødvendigvis blir gruppert som hvite».

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan til og med komme til uttrykk via handlinger som er basert på godhet, kjærlighet og sympati. Gode intensjoner avler, som vi alle vet, ikke nødvendigvis gode resultater. Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin hvithet».

Og hva kalles det når mennesker tillegges egenskaper og holdninger utelukkende basert på hudfarge? Nettopp: klassisk rasisme.

Strukturell, kulturell og sosial rasisme finnes dessverre, også i Norge. Og historisk er det mye å kritisere hvite mennesker for, enten vi snakker norske misjonærer eller danske slavehandlere. Men at en akademiker med hang til selvpisking kaster arvesyndens tunge kappe over oss alle for at vi skal bøye nakken fordi vi tilfeldigvis er født hvite, det skal vi ikke finne oss i.

Etter valget i 2017 ble regjeringen beskyldt for å være «blendahvit». Det fikk forstanderen i Det mosaiske trossamfunn, Ervin Khon, til å ta et oppgjør i Klassekampen med hangen til å definere mennesker utelukkende etter hvor mye pigmenter folk er født med. Kohn er også andre nestleder i  offentlig finansierte Antirasistisk Senter (ARS).  Det hadde vært interessant å vite hva ARS mener om «forskningen» som stempler alle født med lys hud som rasister.

Jeg regner med at det å ta til motmæle mot dem som hevder at rasisme sitter i hudfargen, fører til reaksjoner av typen «der har vi enda ei som ikke skjønner at hun er rasist». Til gjengjeld kan vi konstatere at høyt utdannede og presumtivt kloke folk ikke så rent sjelden skriver direkte dumme ting.

Skammelig, rett og slett

Det er ikke oljearbeiderne som skal skamme seg, det er det

politikere som skal.  

«Skam er løgnen noen har fortalt deg om deg selv», mente den fransk-amerikanske forfatteren Anais Nin (1903-1977). Vi hører det stadig oftere; fy skam deg! Flyskam fikk vi fra Sverige. Kjøttskam kjenner stadig flere på. «Fat- shaming» er forsøk på å få de overvektige til å skamme seg. Ferieskam skal vi visst også ha.

Og så har vi oljeskam. Så ille er det blitt at ansatte i oljeindustrien har sett seg nødt til å gå ut på sosiale medier og proklamere at de er stolte oljearbeidere. Det fortelles historier om at de blir trakassert og «arrestert» når de sier hva de jobber med.

Ingen vet egentlig hvor begrepet kommer fra, eller hvem som sa det først, og ingen vil innrømme at det var de som fant på det. Lederen i Naturvernforbundet, Silje Ask Lundberg, mener det hele er en oppkonstruert sak, og viser til at begrepet «oljeskam» ifølge overvåkningstjenesten Retriver, er brukt bare 25 ganger fram til september. Blant annet i et leserinnlegg som sto på trykk i VG i mai, skrevet av Miljøpartiet de Grønnes Une Bastholm, hvor hun spør om ikke regjeringen eier oljeskam.

Det må være noe med MDG og skam. En annen MDG-politiker har gjort sitt aller beste for å påføre oss flyskam. Og altså oljeskam. Likevel understreker både MDG og naturvernorganisasjonene at det i hvert fall ikke er de som har påført oljearbeiderne skam.

Mon det. Det er mange måter å få folk til å føle skam. Generell nedsnakking av en hel bransje er en av dem. Enkelte eier ikke skamfølelse når det gjelder å sverte Norges viktigste næring.  I en melding på Twitter nylig skrev Emil Snorre Alnæs, som er styremedlem i Gamlebyen MDG, at det «nok er mer effekt å hente ut av de som styrer oljeindustrien, enn de som arbeider der, men «følger bare ordre»-forsvaret gikk jo ut på dato etter Nürnberg. I ettertid kommer nok oljearbeiderne til å høste ca. like mye sympati som de som svingte svepen på plantasjen». Meldingen ble etter hvert slettet.

Nasjonal talsperson i MDG, Arild Hermstad, toer sine hender og fraskriver seg ansvar. Til ABC nyheter sier han at det er opp til hver enkelt å ytre seg. MDG har over 9000 medlemmer, og folk mener mye forskjellig, og at utspillet ikke er representativt for partiets politikk. Men han tar ikke avstand fra, eller beklager, sammenligningen med nazister og slavedrivere.

Det er helt greit å diskutere når oljen skal fases ut. Alle vet at det skjer før eller siden. Men retorikken til de mest «rettroende» klimafantastene og miljøpolitikerne kan ikke kalles annet enn ren mobbing av arbeidere i en bransje som har sørget for velstanden også miljøaktivistene og MDG nyter godt av.

Ordbruken og holdningen kan få noen hver til å rødme av skam.

I skyggen av de «store».

TV-sendt lokal debatt med vanlige hverdagsmennesker som er

klar over at valgflesk kan kjøpes for dyrt er å foretrekke.

«Lokalpolitikerne hadde fortjent at siste uken handlet om lokalpolitikk». Hvem tror du sa dette forleden? En av sliterne som brukte hele onsdag ettermiddag og kveld til å putte valgmateriell i postkassene til folk, i håp om nå igjennom lydmuren med en lokal sak partiet vil satse på?
 
Feil. Det var Erna Solberg som uttalte seg til Dagsavisen onsdag. Ironisk nok brukte statsministeren selv mandag denne uka til å turnere Nord-Norge med et kobbel av statsråder og rådgivere i hælene. Tradisjonen tro skal det deles ut milde gaver i form av lekkasjer fra statsbudsjettet, i et håp om å gi drahjelp og løft til regjeringspartiene. Millioner til First Lego League her, fjerning av en bomstasjon der. Som selvsagt er bra, men som setter lokale og mindre valgvennlige saker i skyggen, sånn at lokale politikere slipper å bli konfrontert med dem. Det tar oppmerksomheten fra det faktum at det er lokalvalg om få dager. Det skulle man kanskje ikke tro.
 
Valgkampen som nå nærmer seg slutten har vært en oppvisning i hvordan rikspolitikere og rikspolitikk har kapret tid og oppmerksomhet fra lokale politikere og lokal politikk. Bompengekrangel som nær veltet regjeringen. Duell mellom Ap-lederen og statsministeren; men de er da ikke på valg? Utspill i sosiale medier om båtmigranter, som har fått saker med lokal relevans til å drukne. Partilederdebatter der folk avbryter og roper til hverandre, og som har null å si for om det skal bygges ny vei til Rønvikfjellet, eller om vedtaket om å legge ned legekontoret i Glomfjord skal reverseres. Utspørring av partiledere i alle kanaler, om tema som lokale politikere ikke kan gjøre noe med, eller i liten grad berøres av.
 
For å si det rett ut: Folk er møkka lei rikspolitikerne. Derfor er det så utrolig befriende å gå på et lokalt valgmøte, snakke med dem som står på stand i Glasshuset, eller se overføringen av folkemøtene som Avisa Nordland har gjennomført. Der er det ordentlige politikere, for å si det sånn. Lokale politikere som slett ikke er medievante, og som ikke nødvendigvis sier det som andre har sagt at de skal si, men som sier det de selv synes høres fornuftig ut. Høflig omtale av politiske motstandere, og samarbeid som er utenkelig på riksplan, til beste for lokalsamfunnet. Naboen, som kanskje snubler litt i iveren, men som virkelig brenner for akkurat den saken. Helt vanlige hverdagsmennesker som vet at de må svare for seg i kassakøen på butikken hvis de ikke holder det de lover, og som derfor er klar over at valgflesk kan kjøpes for dyrt.
 
Det vil denne valgkampen bli husket for: All støyen fra dem som ikke har noe i en lokal valgkamp å gjøre. De som vier småkommunene i distriktene tid og oppmerksomhet kun når de risikerer å tape et valg, og ellers knapt skjenker dem en tanke, langt mindre besøker dem. Verken Ørnes, Moldjord eller Rognan kommer til å se snurten av en eneste sentral partileder før det nærmer seg neste valg, om to år. Trolig ikke da heller.

Det er et valgløfte…

Skyggeboksing

Skal velgerne vite hva kandidatene til bispe-

dømmerådene står for, må de selv ringe rundt til den

den enkelte.

«Jeg stemmer aldri for noen. Jeg stemmer alltid mot», proklamerte den amerikanske skuespilleren W.C. Fields (1880-1946). Da er det en forutsetning at velgerne i det minste vet hva kandidatene mener.

Det er ikke bare kommune- og fylkestingsvalg rett rundt hjørnet. Kirkevalget, som berører drøyt 3,7 millioner medlemmer i Den norske kirke, hører vi mye mindre om. Enda mindre vet potensielle velgere hva kandidatene fra nominasjonskomiteene står for. Det kan fort bli et valg i blinde, og med et overrakende og uønsket resultat.

Valgordningen i Kirken er kronglete og uoversiktlig. I år stilles det tre lister i flere bispedømmer: Åpen folkekirke, Bønnelisten, samt nominasjonskomiteens liste. For de to førstes vedkommende står alle kandidatene på én samlet plattform - en programerklæring - som velgerne kan forholde seg til. Liberale Åpen folkekirke – som vant en historisk seier i homofilisaken under Kirkemøtet i 2016 – arbeider fortsatt for tro, håp og kjærlighet. For alle. Den konservative Bønnelisten vil videreføre den bibelske tro og tradisjon som Den norske kirke har vært tuftet på siden reformasjonen; altså skru klokka tilbake.

Bønnelista stiller ikke liste i Sør-Hålogaland, men anbefaler to kandidater det bør settes kryss ved i den tradisjonelle lista fra nominasjonskomiteen. Et forsøk på kumuleringskupp fra de konservative, som neppe vil lykkes.

Begge de to nevnte listene er to reelle alternativ. Men hva mener egentlig de 15 leke kandidatene nominasjonskomiteen forslår til bispedømmerådet i Sør-Hålogaland? Bortsett fra at listen «speiler et mangfold og oppfatninger», som det heter?

Ja, si det. Skal velgerne ha noen som helst opplysning om hva kandidatene står for i ulike saker må hver enkelt ringe rundt til hver eneste kandidat. Uforvarende kan faktisk sammensetningen av bispedømmerådene – som utgjør Kirkemøtet, kirkens «storting» - få en sammensetning stikk i strid med hva velgerne egentlig ønsker. De som bruker stemmeretten må rett og slett stole på at kandidatene, som kommer fra hele fylket, er ok folk som de er enige med.

Og det handler ikke bare om homofilisaken, som ikke er vunnet en gang for alle. Det handler også om andre viktige prinsipielle spørsmål, altså i hvilken overordnet retning «folkekirken» skal gå.

Utredningen «Styrket demokrati i Den norske kirke» (2008) la premissene for demokratireformen og for Kirkeforliket. Direkte valg til bispedømmerådene skulle styrke demokratiet, og heve interessen for og deltakelse ved kirkevalgene. Da er det rimelig uforståelig at Den norske kirke har en valgordning der velgerne må gjette seg til hva den enkelte kandidat mener. Det satses på generell tillit til personer, uten at disse er forpliktet på noe program. Et skinndemokrati, hvor enkeltpersoner som er innvalgt fritt kan utøve sin makt i kirken uten å ta hensyn til sine velgere, påpeker noen.

Også kalt skyggeboksing.

 

 

For døve ører

«Fordelen med å snakke med seg selv er at man i alle fall vet at noen lytter», ifølge den amerikanske journalisten og humoristen Franklin P. Jones (1908 -1980). Det kunne vært sagt i dag. Om alle toppolitikere.

Aldri reiser partitoppene så mye rundt i landet som akkurat nå. Og aldri hører vi så mange si at de har besøkt en eller annen bedrift eller institusjon, og der har de snakket med folk, og derfor vet de hva grasrota mener om dette eller hint, og dessuten treffer de mennesker utenfor politikken rett som det er, og er fullt ut informert om hvordan folk uten millionlønn og privilegier har det. Virkelig?

I Dagsnytt 18 tidligere i uka kunne analysebyrået Retriever fortelle hvilken enkeltsak som engasjerer nordmenn aller mest i sosiale medier. Altså hvilke saker som kommenteres, får «likes» og deles. Ikke det siste halve året, som vi kan ha inntrykk av, men de siste ti årene. Det er ikke eldreomsorg, kommunesammenslåing eller innvandring, slik mange tror. Det er bompenger.

Gjennom ti år har engasjementet økt, uten at verken politikere eller mediene har fått det med seg. Heller ikke «bompengepartiet» Frp har oppfattet det store engasjementet. Undersøkelsen sier riktig nok ingenting om de som har engasjert seg er for eller imot bompenger, men den viser et enormt engasjement. I den grad noen har forsøkt å gjøre sentrale politikere oppmerksom på dette, har de talt for døve ører. Oppslutningen om Folkeaksjonen mot mer bompenger, også kalt Bompengepartiet, kom som et politisk jordskjelv og et totalt sjokk på samtlige partier. Ikke minst for antibompenge-partiet Frp, som nå blør velgere og oppslutning

Tilfellet bompenger er et godt eksempel på hvordan partitoppene tror de skjønner hva som foregår utenfor Løvebakken og partikontorene i hovedstaden. De vandrer i en evig boble av andre politikere, rådgivere, egne partifolk og hovedstadsjournalister. Denne uka er hele den politiske elite innom Arendalsuka, der de mingler og drikker øl med de samme journalistene de mingler og drikker øl med i hovedstaden, mens avstanden mellom politikere og velgere blir større og større. Både bokstavelig, og i overført betydning

Bompengepartier, bunadsgerilja, miljøstreiker og kamp mot vindmøller er resultatet.

Og hva tror egentlig en partileder at han eller hun får høre, eller lærer, under en times bedriftsbesøk på Nordlandskysten eller i Finnmark? Folkemeningen? Og hvor er alle de såkalte «lyttepostene», de som skal informere partiledelsen om hva som rører seg på grasrota, og som samtlige partier sier de har mange av, når stadig færre engasjerer seg aktivt i politisk arbeid?

Det er selvsagt hyggelig at statsminister Erna Solberg åpner Parkenfestivalen fredag, når hun og andre fra regjeringen nå først deltar på NHO Nordlands hagefest i VIP-teltet i Rensåsen. Enda triveligere hvis hun også tar seg tid til å høre på noe av musikken.

Men i stedet for å dele ut ørepropper for å beskytte hørselen kan kanskje noen gi statsministeren sju-åtte høreapparat som hun kan ta med seg og dele ut sørpå?

De "fossiles" paradegren

«Verden forguder ungdommen, men lar seg regjere av de gamle», ifølge den franske forfatteren Henry Millon de Montherlant (1895-1972). Og sånn er det fortsatt. Yngre mennesker har langt på vei seg selv å takke.

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som er vokst

opp med at alt kan fikses med en app, og som viser finger'n til

 demokratiet.

Det er nedslående tall når vi ser på hvem som bruker det privilegiet det er å kunne velge politikere. Det er ønskelig at 18-åringene - ved siden av å tenke på å ta lappen, at de kan kjøpe øl og hva de skal gjøre etter videregående – også kunne ta inn over seg at de faktisk kan påvirke samfunnet. Ja, jeg vet. Det gjelder slett ikke alle ungdommer. Mange engasjerer seg i ungdomspartiene. Klima og miljø engasjerer spesielt; bare tenk på skolestreikene de siste månedene.

Men dessverre. Enten slutter engasjementet i 18-20-årsalderen, eller så skjønner unge mennesker ikke verdien av en stemmeseddel. Ved siste stortingsvalg utgjorde nordmenn mellom 18 og 39 år 23 prosent av de stemmeberettigede. Men utgjorde hele 40 prosent av hjemmesitterne. Dette er en potensiell velgergruppe av betydelig størrelse, med over 323.000 unge.

Og det kommer ikke akkurat som noen bombe: Aldersgruppen som hadde høyest valgdeltakelse, var født mellom 1945 og 1949. Det er de som tar på seg finklærne når de skal til valglokalet. De «fossiles» paradegren, med andre ord.

Det er veldig bra at godt voksne gjør sin borgerplikt. I en tid der valgdeltakelsen generelt sett er lavere enn ønskelig, er det godt at i det minste godt voksne skjønner vitsen. Men det blir en stor ubalanse når så mange i alderen 18 til 39 lar være å stemme. Samtidig hører vi unge si at de aldri blir hørt.

Skal vi ha et levende og fungerende demokrati kan ikke så mange i samme aldersklasse melde seg ut. Spesielt i lokalvalg, der det velges politikere som har enorm innflytelse på nettopp deres hverdag.  Det er de som bestemmer alt fra fritidsklubber til eiendomsskatt når man i slutten av tjueårene skal etablere seg og kjøpe sin første leilighet. Da er det beklagelig at så mange lar sjansen til å påvirke gå fra seg.

Foran stortingsvalget i 2017 ble det gjort forsøk på å få unge sofavelgere til å røre på seg. 30.000 telefoner og nær 200.000 SMS-er til førstegangsvelgere ble en flopp. Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) i etterkant viste at effekten var tilnærmet lik null.

Så hva kan vi gjøre for å få unge mennesker opp av sofaen på valgdagen? Ifølge tall fra SSB går hjemmesitting i arv. Stemmer ikke foreldrene, stemmer heller ikke ungdommene. Vi kan begynne der. Partiene kan gjøre sitt, med å ha unge folk høyt oppe på valglistene. For hva er vitsen med å stemme på et parti som har den første under 30 år på 48.- plass, liksom? Saker spesielt rettet mot aldersgruppen kan kanskje hjelpe. Litt. Mer om demokrati i pensum i videregående? Tja…

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som har vokst opp med at absolutt alt kan fikses ved å laste ned en ny app, og som viser finger’n til demokratiet.

Regelrytteri

Tiåringer med sylskarpe kniver er greit, men at en 

12-åring bretter kluter er ulovlig.

«Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte med å gi dem ting», mente den britiske forfatteren George Norman Douglas (1868-1952). Nettopp. Barn kan for eksempel tjene sine egne lommepenger. Hvis de får lov.

Kampen mot barnearbeid har stått høyt på agendaen i årevis, og da gjerne med utgangspunkt i barn som utnyttes i tekstil- og gruveindustri, gjerne på andre siden av kloden. Barnearbeid i den betydningen har vi ikke her på berget. Et strengt lovverk sørger for ordnede forhold.

Noen ganger for strenget. Denne uka fortalte Rana Blad historien om arbeidsgiveren som ville tilby 12-åringen til en av sine ansatte en lett sommerjobb med å brette renvaskede kluter. Noen få timer hver dag slik at hun slapp å være alene hjemme. Ikke i nærheten av farlige maskiner, og med en av foreldrene i nærheten.

Arbeidsgiveren søkte Arbeidstilsynet, og fikk tvert nei.


Regelverket er klart. Ifølge arbeidsmiljøloven er det forbudt å arbeide for barn under 15. Det er gjort unntak for kulturelt arbeid, som teater, men da må barnet være over 13. Det finnes et annet unntak også. Ungene i Lofoten – som er helt nede i seks-sjuårsalderen når de begynner å skjære torsketunger – får lov til det fordi det ikke foreligger noen tvang, og fordi det er et helt frivillig tilbud som har eksistert i generasjoner. Tungeskjæring blir sett på som et viktig kulturelt innslag langs kysten, som betyr mye for rekruttering til fiskeryrket.

Småunger på fiskebrukene kan altså håndtere sylskarpe kniver, og det er greit. Unger som vokser opp på gårdsbruk bidrar med gårdsbruk og dyrestell, uten at det er blir ramaskrik av den grunn. I andre typer familiebedrifter, som butikker og restauranter, er det også vanlig at hele familien jobber. Det er bare ikke formelle arbeidsforhold, noe som kanskje hadde vært en fordel. Ungene ville vært sikret lønn.

Ingen unger skal selvfølgelig kommanderes til timevis med hardt arbeid. Men det må være mulig å se verdien av at barn også under 13 år tar lette sommerjobber, under ordnede og forsvarlige forhold. De får erfaring fra arbeidslivet, og de tjener sine egne lommepenger. De føler seg nyttige, og mestring og ansvar er uvurderlig med tanke på senere arbeidsforhold. I en lang skoleferie er alternativet ofte ellers å slenge rundt med kompiser mens foreldrene er på jobb, i alle fall i deler av en lang skoleferie. Lediggang, og så videre…

Et ordnet arbeidsliv som også regulerer barnearbeid er bra, og noe hele samfunnet er tjent med. Likevel må det være mulig å gjøre unntak, som med saken fra vaskeriet i Rana. Rigid regelrytteri tjener ingen; det er langt alvorligere forhold i arbeidslivet å konsentrere seg om. Loven må mykes noe opp, med mulighet til unntak også for unger som ikke er skuespillere eller tungeskjærere. Det vil samfunnet være tjent med, både bokstavelig og i overført betydning.

Her har Stortinget en jobb å gjøre.

Et slag i lufta

Landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) har fått gjennomgå

 etter at hun brukte det nokså dagligdagse uttrykket Vårherre.

«Regn? Tørke? Det styrer Gud, ifølge landbruksministeren», skrev forfatter Tom Egeland syrlig på Twitter etter at landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) kommenterte årets avlinger i et sommerintervju med NTB. Avlingene handler ikke bare om politikk, men også om Vårherre gir oss godt vær, svarte statsråden, og ante fred og ingen fare. Hun fikk en haglskur av iskalde spydigheter tilbake.

Reaksjonene i sosiale medier på Bollestads uttalelse forteller nok en gang at politikere og andre offentlige personer må veie sine ord. Den minste uheldige formulering vrangleses og kommenteres, som om hver dag er et norgesmesterskap i spydigheter, spesielt rettet mot politiske motstandere.

Selv den argeste kritiker av KrFs politikk vet innerst inne at landbruksoppgjøret ikke kommer til å bli overlatt til høyere makter. Det fleste skjønner også at Bollestads henvisning til Vårherre er en generell talemåte for ting vi ikke rår over. Selv ateister lurer på hva værgudene kan finne på i morgen.

Men reaksjonene forteller også at i takt med sekulariseringen av samfunnet – som er en bra ting – er det mange som har glemt, eller ikke har kunnskap om, hvor sterk innflytelse kristendommen har hatt på samfunnet. Og fortsatt har. Vi kan like det eller ikke, men det er en over tusen år gammel kristen kulturarv vi bærer med oss; også de som på det sterkeste fraskriver seg all religion. Kristendommen gjennomsyrer samfunnet, fra Grunnloven og til hvor mange fridager vi har i forbindelse med påske og pinse.

Den kristne kulturarven gir seg også utsalg i hvordan vi snakker, uten at det betyr at bevisstheten rundt nettopp det er til stede, eller at den som snakker eller skriver har som formål å fremme religion. Det refereres ikke til Bibelen når noen kritiseres for å toe sine hender, beskyldes for å danse rundt gullkalven eller sluke kameler. Mange kjenner simpelthen ikke opprinnelsen.

Dette er uttrykk som brukes daglig, av hvem som helst, også av en landbruksminister fra KrF. Det er derfor ingen grunn til ramaskrik (ja, også ramaskrik har bibelsk opprinnelse) om en politiker henviser til Vårherre. Det avslører heller at kritikeren er en ulv i fåreklær, et uttrykk brukt i Bibelen for å beskrive falske profeter og hyklere: De bruker et ganske dagligdags uttrykk i et forsøk på å ramme en politisk motstander. Det er et slag i luften.

Kristendommen står stadig svakere i samfunnet. Færre regner seg som troende kristne. Enda færre kan sin bibelhistorie. Undervisningen i skolen er de siste 20 årene redusert til en politisk krangel om RLE (Religion, livssyn og etikk), KRL (Kristendom, religion og livssyn) eller KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk). Den nye læreplanen for skolen skal være ferdig høsten 2020, og faget skal slankes. Et forslag er nå ute på høring. Vi ser skriften på veggen: KrF i regjering kommer til å kjempe for K-en.

Alle kjente ord og uttrykk i denne kommentaren har sin opprinnelse i Bibelen. Den kommer ikke til å flytte fjell, og til dem som sanker billige politiske poeng i SoMe, taler jeg nok for døve ører.