Ekstrem egoisme

«Fritid er det mest utfordrende ansvar et menneske kan tilbys», ifølge den engelske politikeren William Eussel (1639-1683).

Han visste nok ikke hvor rett han kom til å få. I våre dager bruke stadig flere fritiden til å sette sitt eget og andres liv i fare. Simpelthen fordi de syns det er moro.

Ekstremsport har hatt en kraftig vekst de siste årene, både i organiserte former og på egen hånd. Grupper av privatpersoner, og enkeltpersoner, utfordrer naturen på en måte som tidligere generasjoner ville ha stilt seg hoderystende til.

I løpet av kort tid har selvutnevnte «ekstremsportere» – eller dumdristige og uvitende utledninger som noen kaller dem – to ganger satt sine egne liv i fare: På Saltfjellet, der fire skiløpere sendte ut nødsignal, og i Lofoten, der 12 franske skiturister oppsøkte stupbratte fjellsider med overhengende skredfare.

Ingen lokalkjente var særlig overrasket over at skredet faktisk gikk.

Begrepet vanviddsidrett ble innført i 1994 for å dekke aktiviteter som «dyrker mer eller mindre alminnelige risici, ekstreme (over)anstrengelser eller en grotesk formålsløshet» (Jantzen og Møller 1994:200).

«Ekstremsport» er en fellesbetegnelse på aktiviteter som, på en eller annen måte, er mer ekstreme i utholdenhet, grensetesting, og fare enn mer tradisjonell idrett. Typiske aktiviteter er ekstrem triatlon, basehopping, klatring, strikkhopp, rave, og kroppsbygging.

Betegnelsen ble introdusert på 90-tallet av utøvere, produsenter og markedsførere for å skille de ekstreme aktiviteter fra vanlig sport (Rinehart 2000). Ganske raskt ble det etablert egne konkurranser med tv-overføringer som et viktig element. De første Extreme Games ble arrangert i Newport, Rhode Island, i 1995 og hadde utøvere fra 25 nasjoner. 

I flere år har man i Norge arrangert Ekstremsportveko på Voss, som inneholder en del av de samme øvelsene. Akkurat nå markedsfører ekstremsport i Nord-Norge gjennom tv-programmet «Oppdrag Nord-Norge».

Visst er det vakkert og vilt. Og vanvittig farlig for dem som overvurderer seg selv, og undervurderer naturkreftene.

Vi lever i et forutsigbart og rutinepreget samfunn. Livet er blitt sivilisert, regulert, trygt og sikkert. Der tidligere generasjoner hadde utfordringer nok i kampen for det daglige brød, surfer mange av dagens unge voksne gjennom livet på en bølge av velvillige hjelpere; på nesten alle måter.

Det trygt. Men kjedelig.

Å trå utenfor den oppkjørte løypa, både bokstavelig og i overført betydning, frister mange. Salg av off piste-ski og utstyr til ekstremsport har eksplodert. Å utfordre seg selv, og å oppsøke farer, gir et kick. Man kjenner at man lever.

Når det går galt – og det gjør det altfor ofte – forventer ekstremsporterne at noen skal redde dem. Enten de henger og dingler i Trollveggen eller kaver under et snøras i Lofoten.

Ekstremsport for redningsmannskapene. Og de har ikke bedt om det ...

"Vakkert og vilt  – og vanvittig farlig"

Flasketuten peker på...

Vi er inne i årstiden da nordmenn drikker mest alkohol, bare jula kan konkurrere i konsum. Det skal grilles, og det skal drikkes grillvin eller sommerøl. På godværsdager er uterestaurantene bokstavelig talt fulle; i alle betydninger av ordet. Det hører liksom med.

Ferien i Syden med lett tilgang på billig alkohol, eller dårlig vær på hytta med vinkartongen innen rekkevidde (den er jo så lett å frakte med seg til fjells eller i båten, ikke sant?) bidrar til et samlet inntak av alkohol som kan få Blå Kors til å se rødt.

Nesten daglig sørger mediene for å fortelle oss hvor sunt rødvin er. Og det er – sant nok – vitenskapelig dokumentert at rødvin i beskjedne mengder minsker faren for hjerte- og karsykdommer.

Utallige varianter av alkoholens velsignelser blir servert oss. Bare i løpet av en uke mottok jeg personlig to oppfordringer for en tid tilbake: Den ene er gladmeldingen om at økologisk rødvin nå er å få kjøpt, og at jeg derfor kan bidra til et bedre miljø.

Den andre tilfløt redaksjonen: Et stoff som finnes naturlig i rødvin, forsinker aldringsprosessen. På mus, vel å merke.

Et aldri så lite søk på nettet lærer oss at rødvin styrker helsen, reduserer risikoen for leddgikt, gir bedre hukommelse (spesielt hos kvinner) samt altså at vi kan se yngre ut og leve lenger. Bare for å nevne noe.

Da er det ikke så rart at nordmenn drikker stadig mer. Ikke minst når leger under fullt navn påstår at det er sunnere å drikke to glass rødvin om dagen enn å spise fem frukter eller grønnsaker!

Det har åpenbart vinprodusentene tjent på: Siden 1996 er vinsalget omtrent doblet. I 2010 ble det solgt 63,4 millioner liter – tidenes høyeste vinsalg i Norge.

Hvis det bare var vinsalget, var det kanskje ikke så farlig. Det bekymringsfulle er at samtidig som folk legger seg til et mer søreuropeisk drikkemønster, har de beholdt den tradisjonelle norske helgefylla.

Noen tviholder på glasset, og påstår at økt alkoholkonsum ikke har negative sider. Det trenges det minst to glass rødvin for å svelge. Skadene er like godt dokumentert som rødvinens positive helsevirkninger.

Tallenes tørre tale kan gi noen hver en skikkelig blåmandag: Redusert arbeidskapasitet, sykefravær og helseutgifter på grunn av alkoholmisbruk koster det norske samfunnet mer enn 18 milliarder kroner i året, viste den første kartleggingen her i landet av de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til alkoholbruk. Trygdeutgifter på grunn av alkoholmisbruk er ikke medregnet.

Det er på ingen måte meningen å frata noen gleden ved et glass rødvin, eller sommerfølelsen en iskald utepils gir.

Men fortsetter rosemalingen av alkoholens positive sider – uten motvekt av saklig informasjon om konsekvensene – vil trolig følgende gravskrift bli mer vanlig enn mediene, politikerne og eliten i det norske samfunn liker å tenke på: Her hviler alkoholikeren med de fine blodårene ...

"Her hviler alkoholikeren med de fine blodårene"

På vei til historiens skraphaug?



Stadig færre menn blir fedre. Det bør bekymre de fleste.
                                                                          Illustrasjonsfoto

«Den største gaven foreldre kan gi sitt barn, ga min far til oss igjen og igjen – seg selv», mener den amerikanske forfatteren Hana Yasmeen Ali.

De fleste av oss har ikke fedre som den hardtslående bokseren Muhammad Ali. Men de fleste av min generasjon har en far – på godt og vondt.

Det lages nå barn på nær sagt alle tenkelige og utenkelige måter. Stadig flere fødes ved hjelp av kunstig befruktning, sæd- og eggdonasjoner, surrogatimødre og jeg vet ikke hva. For mange barnløse er det redningen. For lesbiske og homofile den enkleste veien ut av barnløshet.

Samfunnet gjennomfører nå det største sosiale eksperiment noensinne. Utfallet er det ingen gitt å spå.

Tekniske framskritt, sosial aksept og generelt god økonomi gjør det relativt enkelt å bli foreldre i dag. Men midt oppi denne i all hovedsak positive utviklingen, bør vi stanse og tenke oss om:

Nylig publiserte forskning.no en artikkel som bør bekymre oss alle. Selv om norske kvinner får stadig flere barn, er det en kraftig nedgang i antall menn som blir fedre.

Tenkt over dette faktumet en gang til.

Forskerne har to teorier som kan forklare paradokset: Den første teorien er at noen menn blir valgt bort av høyt utdannede, yrkesaktive kvinner. De «resirkulerer» høyt utdannede menn, som dermed blir fedre til flere kull, mens lavt utdannede menn ikke «når opp», og mister muligheten til å bli fedre.

Ikke spesielt flatterende for kvinnene, egentlig.

Den andre teorien er at menn selv trekker seg unna fordi de ikke ønsker barn. Men teorien stemmer ikke. Undersøkelser gjennomført i Oslo og Trondheim viser at ønsket om å få barn står sterkt hos de fleste – også menn. Barnløshet er ikke en beslutning som blir tatt tidlig i livet, men noe som gradvis oppstår. Det utsettes. Og så blir det ikke noe av.

Legg så til at det i dag er teknisk og medisinsk helt unødvendig for kvinner å treffe menn for å bli gravide. De kommersielle sædbankene – blant annet i Danmark – er blomstrende forretning.

En mann på sin side kan «spre sin sæd over jorden», og kan godt være far til et helt fotballag uten å vite det.

Men midt i dette må vi spørre oss selv, og mennene: Er det en ønsket utvikling at stadig færre menn blir fedre? Er ikke det å være mann – og far – verdifullt i seg selv? Har ikke menn kvaliteter som samfunnet ønsker å ta vare på, eller er menn bare et nødvendig onde?

Og sist, men ikke minst: Med hvilken rett fratar vi barn anledningen til å ha en far, gjennom hele barndommen, helt til de er 18 år?

I det offentlige ordskiftet om temaet, er heterofile menn stort sett tause. Helt fraværende. De har det kanskje som nå avdøde Steinar Lem, som ikke våget å si offentlig hva han egentlig mente om islam og innvandring før på dødsleiet?

Lem fortalte i et intervju med Dagbladet at han ikke kunne nye godt av ytringsfriheten vi teoretisk sett har i Norge så lenge han var frisk og i jobb i Fremtiden i våre hender.

De er gutter og sønner, brødre og fedre, men de lar seg hundse av kjeftsterke feminister og homoaktivister uten at vi hører et pip i protest.

Og det har kvinner en tendens til å glemme: Menn er faktisk også mennesker ...

 

"De er gutter og sønner, brødre og fedre, men de lar seg hundse av kjeftsterke feminister uten at vi hører et pip i protest"

Livets ups and downs...

Hun gjorde et sterkt inntrykk og en fenomenalt god jobb, ungjenta som traff statsminister Jens Stoltenberg i Stortinget onsdag. Marte Wexselsen Goksøyr har Downs syndrom, og møtte politikerne iført svart t-skjorte med følgende tekst: «Utrydningstruet».

Ja, det er hun.

Bakgrunnen for den modige jentas velforberedte møte med makta er Arbeiderpartiets programpost om ultralyd av alle gravide allerede i 12. svangerskapsuke, ikke i 18. uke som i dag. I en kronikk i VG nylig trekker Marte sammenligninger med Nazi-Tyskland, der barn med ulike funksjonshemninger ikke hadde livets rett. Med ultralyd i 12. uke kan fostre med indikasjoner på Downs syndrom, eller andre funksjonshemninger, aborteres bort.

Og det er nettopp det som skjer. Da Danmark innførte tidlig ultralyd, ble antallet Downs-barn halvert.

Statsministeren ønsker ikke en modell der en leter spesielt etter indikasjoner på Downs syndrom. Nei, selvfølgelig gjør han ikke det.

Men la oss være ærlige, folkens: Tidlig ultralyd til alle gravide vil bety at kanskje de fleste av de ca. fem barna som fødes med Downs i Nordland årlig, aldri kommer til å se dagens lys. Også barn med andre typer funksjonshemninger – fra den letteste misdannelse til multifunksjonshemninger – kommer det til å bli færre av.

Ingen vil si dette høyt, heller ikke Aps parlamentariske leder Helga Pedersen, som er for tidlig ultralyd. Begrunnelsen er blant annet at alvorlig sykdom hos fosteret kan avdekkes tidlig. Men det påvises for eksempel ikke hjertefeil så tidlig i svangerskapet. Helsegevinsten er i det hele tatt minimal.

Uroen som kan skapes hos den gravide, er derimot maksimal.

Kanskje hadde det bidratt til en annen holdning til mennesker med Downs, med et annet navn på kromosomfeilen. Downs syndrom er oppkalt etter den britiske legen John Langdon-Down, som beskrev sykdommen på slutten av 1800-tallet. Tenk om legen hadde hett Up i stedet for Down, sa mammaen til et Downs-barn en gang.

Ups syndrom er utvilsomt en mer passende beskrivelse på lynnet og humøret til menneskene som det blir stadig færre av. At vi ikke ser at samfunnet blir fattigere uten dem, skyldes at vi er blinde.

Jeg bebreider ingen for de valgene de gjør. Men jeg anklager politikere som vil legge til rette for at det offentlige helsevesenet kan brukes til sortering av mennesker.

Det er mer subtilt og humant, bedre kamuflert og pyntet på, men det endrer ikke faktum: Downs-jenta i Stortinget har rett når hun henviser til Nazi-Tyskland. Til slutt er alle helt A4.

Og samfunnet har ryddet av veien denne delen av livets helt naturlige ups and downs ...

 "Vi rydder av veien livets helt naturlige ups and downs ..."