Oppvåkningen

«De enfoldige og de døde skifter aldri mening», ifølge den amerikanske dikteren og kritikeren James Russel Lowell (1819-1891).

De siste ukene har vi vært vitne til en massiv folkevandring. Nei, jeg tenker ikke på den store strømmen av asylanter og migranter, men bølgen av politikere og andre folk som har skiftet mening om innvandrings- og asylpolitikk. Politikere og samfunnsdebattanter, som tidligere så det som sin misjon å skjelle ut Frp, er nå til forveksling lik det samme partiet. 

Nye innstrammingstiltak, grensekontroll og matkuponger i stedet for penger til asylsøkerne ville for få måneder siden fått venstresidens liberale i harnisk.

Virkeligheten har innhentet også de mest idealistiske. I Sverige har det vært en oppvåkning; kanskje for sent. Viktige samfunnsinstitusjoner er i ferd med å kollapse. Etter forliket i Riksdagen har til og med det mest innvandringsvennlige partiet, Moderaterna, snudd 180 grader når det gjelder innvandring.

Også i Norge har det vært en oppvåkning. Men unntak av SV og MDG er det bred enighet i Stortinget om tiltak som skal snu migranter som åpenbart ikke har beskyttelsesbehov. Det kommer lovlig sent, men bedre sent enn aldri, og tidlig nok til at Norge kan unngå samme situasjon som Sverige.

Det er ikke bare politiske partier som har tatt sine ideologiske standpunkter opp til revisjon. Per Fugelli, mannen med Norges største moralske pekefinger - han som er det nærmeste vi kommer en yppersteprest i vår tid - har tidligere skjelt ut Frp etter noter. «Vi gir stemmene våre til et parti som har mobbing av innvandrere som sitt varemerke. Systematisk gjennom 30 år har Frp bygget opp fordommer og fiendebilder av innvandrere, især muslimene», sa Fugelli blant annet i en radiosendt gudstjeneste for noen år siden.

I et intervju med Dagbladet nylig gir han Frp en slags takk for klarsyn og framsyn: Norge er nødt til å være et land med grenser.

Kanskje like overraskende: Klassekampens nyhetssjef, Mímir Kristjánsson, uttalte i en debatt i «Underhuset» på TV2 nylig at han innrømmer at Frp har hatt mye rett, og at norsk innvandringspolitikk har vært hinsides naiv i mange år.

«Radikal islam er ikke noe problem i Norge», uttalte Jonas Gahr Støre i 2009, da han ledet Arbeiderpartiets inkluderings- og integreringsutvalg. Seks år senere, og etter at 80-90 norske ungdommer har sluttet seg til IS, har også Støre endret syn: Radikal islam må bekjempes.

Man kan være enig eller uenig i politikken Norge nå fører når det gjelder tiltak for å begrense strømmen av mennesker inn i landet. Men å kritisere politikerne for at de har tatt realitetene inn over seg og skiftet mening, slik noen gjør, er lite konstruktivt. 

Det er en god ting at folk har evne og mot til å skifte mening. Vel nok skal man ikke opptre som vinglepetter – det har Venstre hevd på – men realitetsorientering har aldri skadet noen.

Rir man ideologiske og politiske kjepphester, står man som kjent stille.

Politikere og samfunnsdebattanter, som tidligere så det som sin misjon å skjelle ut Frp, er nå til forveksling lik det samme partiet. 

Kraften i en dråpe

«Den sterkeste vannkraft i verden er - kvinnetårer», ifølge den amerikanske forfatteren Wilson Mizner (1876-1933). Det ser ut til at han har sine ord i behold.

Vi så det sist etter terroren i Paris, da statsminister Erna Solberg strevde hardt for å få kontroll over tårene. Hennes sorg og engasjement er utvilsomt ekte, og berørte alle tv-seerne.  En dråpe vann, og «Jern-Erna» er blitt mer menneskelig, mer som oss andre.

Det er ikke første gang toppolitikere gråter i full offentlighet.  I 2008 kjempet Hillary Clinton om å bli demokratenes presidentkandidat. Nei, det var ikke Clintons geniale politiske løsninger på USAs store utfordringer som fikk velgerne til å flokke seg om henne.

Skal vi tro rapportene fra den gang, var det Hillary Clintons kamp mot tårene, vist på tv et knapt døgn før primærvalget i New Hampshire, som gjorde utslaget. Med andre ord: En nær-gråten-opplevelse kunne ha forandre USAs framtid. 

Nå vil ingen finne på å hevde at Hillary Clinton er en tåreperse, snarere tvert imot. Hun er mer kjent for å virke ufølsom og kald, og det skal være usagt om det var ren taktikk som fikk henne til å vise følelser i denne viktige situasjonen for henne.

Professor i medievitenskap, Anders Johansen, har i boka «Talerens troverdighet» samlet trådene og gått helt tilbake til antikken på jakt etter den politiske retorikkens tekniske og kulturelle forutsetninger. 

Om talestilen i dag viser forfatteren til Siv Jensens tv-opptreden i forbindelse med Søviknes-saken i 2001: «Hun står overfor et publikum på flere hundre tusen mennesker som ikke er fysisk til stede, og som ikke gir noen form for respons det går an å forholde seg til underveis. For fjernsynspolitikeren er seerne fraværende. De kommer likevel tett inn på henne. For dem er hun noe i retning av en bekjent. (...) Under slike betingelser kan tårer bli til politiske utsagn med betydelig overbevisningskraft».

Som mange vil huske: Også Siv Jensen gråt på tv.

Nå må ingen tro at tårer på tv er forbeholdt kvinner, og dermed kan brukes mot «disse hersens følelsesmenneskene». Også menn kan bli rørt. Da Nobelkomiteens daværende leder, Ole Danbolt Mjøs, holdt sin tale i Oslo Rådhus i 2007 satt en tydelig rørt Al Gore og kjempet akkurat da ikke bare en kamp mot verdens miljøforurensning, men også mot sine egne tårer. 

Også FNs klimasjef Yvo de Boer tok til tårene i siste innspurt av de tøffe forhandlingene på Bali i 2007.

Tårer er et kraftig våpen. Da Bergens tidligere ordfører Trude Drevland, som er siktet for grov korrupsjon, innkalte til en velregissert pressekonferanse i anledning saken, kom også tårene. Dermed gjorde hun seg selv uangripelig for det frammøtte pressekorpset; hvem vil vel gå hardt inn på en kvinne som allerede gråter?

Selv om det kanskje er krokodilletårer.

"Ingen vil kalle Hillary Clinton ei tåreperse"

Den farlige arrogansen

«Vi må begynne å interessere oss for velgerne. Det har vi gjort før, det var ganske vellykket», mener Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen.

Akkurat det bør politikere tenke over. Høyreekstreme og innvandrerkritiske partier er i framgang over hele Europa. Også i Skandinavia. I løpet av de siste par årene har det vært valg til tre nasjonalforsamlinger. Felles for alle er at innvandrerkritiske partier har fått sentrale posisjoner både i Norge, Sverige og Danmark.

Ved Riksdagsvalget i Sverige i fjor fikk Sverigedemokraterna (SD) nesten 13 prosent av stemmene. I valget i Danmark fikk Dansk Folkeparti hele 21 prosent av stemmene, og en femtedel av mandatene i Folketinget.

Det finnes et utall av forklaringer – og ikke minst bortforklaringer – på framgangen til disse partiene. Alt fra at SD fikk én, enste kronikk på trykk i en av de største avisene i Sverige, til at lederen i DF formulerer seg på en måte som folk forstår.

Etter valgene i Danmark og Sverige var det knapt en enste toppolitiker som uttalte at framgangen er et uttrykk for at etablerte partier med makt har stått for en innvandrings- og asylpolitikk stadig flere er uenig i, og bekymret over. Det uttryktes ingen vilje til å lytte. 

Tvert imot viste de etablerte svenske partiene finger’n til velgerne og inngikk «Desemberavtalen», som med et pennestrøk avlyste nyvalg. Ja, hele demokratiet. Etter det har Sverigedemokraterna vokst til Sveriges største parti på noen målinger.

Alt er likevel ikke bare fryd og gammen i grannelandet, viser det seg, noe den politiske elite har forsøkt å framstille det som. Torsdag ble det innført grensekontroll.

Jeg tror ikke 21 prosent av danskene, eller nå nær 30 prosent av svenskene, er rasister. Heller ikke flertallet av de 65 prosentene som vil ha strengere asylbestemmelser i Norge. Tallet kom fram i en nasjonal undersøkelse InFact gjennomførte for Nordlys nylig, og viser en markert endring i folks holdninger. 

Jeg tror flertallet er helt vanlige folk som er sterkt bekymret over utviklingen, og som føler at de ikke blir hørt. Også de som i utgangspunktet er velvillig innstilt til asylsøkere med reelt beskyttelsesbehov kan fort bli trukket bort fra midten og langt til høyre, slik situasjonen er nå.

Og jeg tror det er farlig å ignorere at det er ganske mange som mener noe annet enn flertallet; uansett tema.  Spesielt i saker som får sterke følelser i sving, som innvandring- og integreringspolitikk. Det aller farligste er å overse, demonisere, tie i hjel eller marginalisere dem. De blir ikke borte av den grunn; tvert imot. 

Det putrer og koker under overflata. Valgene i Sverige og Danmark viste det.  I flere europeiske land, som Tyskland, er høyreekstreme bevegelser i sterk framgang. Om ikke politikerne hører etter, slutter å prate og isteden får noe gjort, kan den samme bølgen flomme over Norden for alvor. Også Norge.

Da kan det være for sent å ta på seg redningsvest.

"I stedet for å lytte, viste politikerne finger'n til velgerne".

Bankranet

«En bankdirektør er en som låner deg paraplyen sin når solen skinner, og som vil ha den tilbake så snart det begynner å regne», ifølge forfatteren Mark Twain (1835-1910).

Det er ingen grunn til å tro at ledelsen for Sparebanken Nord-Norge tenker annerledes; uansett gode hensikter og et hjerte som banker for landsdelen.

Sparebanken Nord-Norge er en seriøs aktør og viktig institusjon. Landsdelen trenger næringsliv, og næringslivet trenger en bank, som igjen trenger et næringsliv som kan gi avkastning på bankens investeringer.

Og mens politikerne har kranglet, og Nord-Norge som region på mange måter har forvitret, har Sparebanken vært en av få aktører som prøver å holde landsdelen samlet, ifølge historiker Ketil Zachariassen ved UiT. 

En bank med så stor innflytelse er en viktig premissleverandør for utviklingen. Derfor er det et demokratisk problem når en bank går ut over sin primære oppgave – å finansiere og investere – og overtar oppgavene til de regionale politikerne. Agenda Nord-Norge er ett eksempel på dette. Stiftelsen eies riktig nok ikke av banken alene, LO og NHO er med på laget, men ingen av disse er demokratisk valgte representanter for landsdelen. De representerer særinteresser.

Det er heller ikke fritt fram for en lokalpolitiker fra Grane, Gratangen eller Gamvik å melde seg på konferansen. Man må være invitert. Slik smigres deltakerne; de føler seg utvalgte og mer betydningsfulle enn de faktisk er når de blir pratet til av en imponerende rekke statsråder. Ja, pratet til, ikke med, med mindre noen var så heldig å få veksle noen ord før foreleseren forlot for å rekke flyet sørover igjen. Flere gjorde det.

Unntaket var statsminister Erna Solberg, som faktisk brukte en hel kveld i Bodø før hun skulle på talerstolen dagen etter. Det fortjener statsministeren ros for. Hun rakk å dele ut Agenda Nord-Norges ærespris til vår alles høyt skattede Arthur Arntzen. Direkte intervju i Dagsrevyen ble det også, der prisvinneren var fraværende, men banksjefen desto mer nærværende sammen med statsministeren. Et PR-kupp for Agenda Nord-Norge – og banken.

Meg bekjent er dette den eneste prisen som deles ut på vegne av alle de tre nordnorske fylkene. Også det har banken «ranet» til seg.

I vår etablerte den politiske toppledelsen i Nordland, Troms og Finnmark Nordnorsk råd, med hensikt å samordne, styrke og fremme saker av felles betydning for landsdelen. Nå har også Agenda Nord-Norge lansert ideen om et eget råd «som skal tenke klokt om nord», ifølge AN. 

Også her er det fare for at stiftelsen fortrenger politikerne og gjør dem til statister i et god regissert privat forestilling, der beslutninger og retning bare tilsynelatende bestemmes av de folkevalgte.

Sparebanken og Agenda Nord-Norge regner nok med å få noe igjen. Med renter.

"Slik smigres deltakerne; de føler seg utvalgt"