Kraften i en dråpe

«Den sterkeste vannkraft i verden er - kvinnetårer», ifølge den amerikanske forfatteren Wilson Mizner (1876-1933). Det ser ut til at han har sine ord i behold.

Vi så det sist etter terroren i Paris, da statsminister Erna Solberg strevde hardt for å få kontroll over tårene. Hennes sorg og engasjement er utvilsomt ekte, og berørte alle tv-seerne.  En dråpe vann, og «Jern-Erna» er blitt mer menneskelig, mer som oss andre.

Det er ikke første gang toppolitikere gråter i full offentlighet.  I 2008 kjempet Hillary Clinton om å bli demokratenes presidentkandidat. Nei, det var ikke Clintons geniale politiske løsninger på USAs store utfordringer som fikk velgerne til å flokke seg om henne.

Skal vi tro rapportene fra den gang, var det Hillary Clintons kamp mot tårene, vist på tv et knapt døgn før primærvalget i New Hampshire, som gjorde utslaget. Med andre ord: En nær-gråten-opplevelse kunne ha forandre USAs framtid. 

Nå vil ingen finne på å hevde at Hillary Clinton er en tåreperse, snarere tvert imot. Hun er mer kjent for å virke ufølsom og kald, og det skal være usagt om det var ren taktikk som fikk henne til å vise følelser i denne viktige situasjonen for henne.

Professor i medievitenskap, Anders Johansen, har i boka «Talerens troverdighet» samlet trådene og gått helt tilbake til antikken på jakt etter den politiske retorikkens tekniske og kulturelle forutsetninger. 

Om talestilen i dag viser forfatteren til Siv Jensens tv-opptreden i forbindelse med Søviknes-saken i 2001: «Hun står overfor et publikum på flere hundre tusen mennesker som ikke er fysisk til stede, og som ikke gir noen form for respons det går an å forholde seg til underveis. For fjernsynspolitikeren er seerne fraværende. De kommer likevel tett inn på henne. For dem er hun noe i retning av en bekjent. (...) Under slike betingelser kan tårer bli til politiske utsagn med betydelig overbevisningskraft».

Som mange vil huske: Også Siv Jensen gråt på tv.

Nå må ingen tro at tårer på tv er forbeholdt kvinner, og dermed kan brukes mot «disse hersens følelsesmenneskene». Også menn kan bli rørt. Da Nobelkomiteens daværende leder, Ole Danbolt Mjøs, holdt sin tale i Oslo Rådhus i 2007 satt en tydelig rørt Al Gore og kjempet akkurat da ikke bare en kamp mot verdens miljøforurensning, men også mot sine egne tårer. 

Også FNs klimasjef Yvo de Boer tok til tårene i siste innspurt av de tøffe forhandlingene på Bali i 2007.

Tårer er et kraftig våpen. Da Bergens tidligere ordfører Trude Drevland, som er siktet for grov korrupsjon, innkalte til en velregissert pressekonferanse i anledning saken, kom også tårene. Dermed gjorde hun seg selv uangripelig for det frammøtte pressekorpset; hvem vil vel gå hardt inn på en kvinne som allerede gråter?

Selv om det kanskje er krokodilletårer.

"Ingen vil kalle Hillary Clinton ei tåreperse"