Oppvåkningen

«De enfoldige og de døde skifter aldri mening», ifølge den amerikanske dikteren og kritikeren James Russel Lowell (1819-1891).

De siste ukene har vi vært vitne til en massiv folkevandring. Nei, jeg tenker ikke på den store strømmen av asylanter og migranter, men bølgen av politikere og andre folk som har skiftet mening om innvandrings- og asylpolitikk. Politikere og samfunnsdebattanter, som tidligere så det som sin misjon å skjelle ut Frp, er nå til forveksling lik det samme partiet. 

Nye innstrammingstiltak, grensekontroll og matkuponger i stedet for penger til asylsøkerne ville for få måneder siden fått venstresidens liberale i harnisk.

Virkeligheten har innhentet også de mest idealistiske. I Sverige har det vært en oppvåkning; kanskje for sent. Viktige samfunnsinstitusjoner er i ferd med å kollapse. Etter forliket i Riksdagen har til og med det mest innvandringsvennlige partiet, Moderaterna, snudd 180 grader når det gjelder innvandring.

Også i Norge har det vært en oppvåkning. Men unntak av SV og MDG er det bred enighet i Stortinget om tiltak som skal snu migranter som åpenbart ikke har beskyttelsesbehov. Det kommer lovlig sent, men bedre sent enn aldri, og tidlig nok til at Norge kan unngå samme situasjon som Sverige.

Det er ikke bare politiske partier som har tatt sine ideologiske standpunkter opp til revisjon. Per Fugelli, mannen med Norges største moralske pekefinger - han som er det nærmeste vi kommer en yppersteprest i vår tid - har tidligere skjelt ut Frp etter noter. «Vi gir stemmene våre til et parti som har mobbing av innvandrere som sitt varemerke. Systematisk gjennom 30 år har Frp bygget opp fordommer og fiendebilder av innvandrere, især muslimene», sa Fugelli blant annet i en radiosendt gudstjeneste for noen år siden.

I et intervju med Dagbladet nylig gir han Frp en slags takk for klarsyn og framsyn: Norge er nødt til å være et land med grenser.

Kanskje like overraskende: Klassekampens nyhetssjef, Mímir Kristjánsson, uttalte i en debatt i «Underhuset» på TV2 nylig at han innrømmer at Frp har hatt mye rett, og at norsk innvandringspolitikk har vært hinsides naiv i mange år.

«Radikal islam er ikke noe problem i Norge», uttalte Jonas Gahr Støre i 2009, da han ledet Arbeiderpartiets inkluderings- og integreringsutvalg. Seks år senere, og etter at 80-90 norske ungdommer har sluttet seg til IS, har også Støre endret syn: Radikal islam må bekjempes.

Man kan være enig eller uenig i politikken Norge nå fører når det gjelder tiltak for å begrense strømmen av mennesker inn i landet. Men å kritisere politikerne for at de har tatt realitetene inn over seg og skiftet mening, slik noen gjør, er lite konstruktivt. 

Det er en god ting at folk har evne og mot til å skifte mening. Vel nok skal man ikke opptre som vinglepetter – det har Venstre hevd på – men realitetsorientering har aldri skadet noen.

Rir man ideologiske og politiske kjepphester, står man som kjent stille.

Politikere og samfunnsdebattanter, som tidligere så det som sin misjon å skjelle ut Frp, er nå til forveksling lik det samme partiet.