Mer katolsk enn paven

«Nordmenn som preker om krig og fred, er litt som katolske prester som forkynner om ekteskap og sex uten å ha egen erfaring», ifølge den polsk-irsk-norske professoren og skribenten Walentyna Witoszek.

Denne uka har styret ved den katolske skolen St. Sunniva, som eies av Oslo katolske bispedømme, tydelig gitt til kjenne at de forfekter holdning til kropp og sex som burde få både likestillingsombud og andre kvinnesaksforkjempere til å rase. To dager før Operasjon Dagsverk kunngjorde styret at St. Sunniva trekker seg, fordi fokus i heftet som er utarbeidet i forbindelse med prosjektet ikke er forenlig med en katolsk skoles grunnholdninger, ifølge styrelederen.

Inntektene fra årets OD skal gå til Amnestys prosjekter for seksuelle rettigheter hos ungdom i Latin-Amerika, i form av informasjon om kjønnssykdommer, uønsket graviditet, prevensjon, abort og retten til egen kropp. Selvsagte ting for alle andre enn Den katolske kirke. Pengene som elevene tjener på OD skal i stedet gå til den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas, har styret bestemt.

At styret ved en privat katolsk skole har slike holdninger bør ikke komme som en overraskelse på noen. Det som er bemerkelsesverdig, er i hvilken grad Den katolske kirke får leve sitt eget liv i Norge, stort sett i det stille.

Jo da, det blir rabalder i offentligheten når det avsløres at kirken har ført opp medlemmer funnet i telefonkatalogen fordi navnene deres «høres» katolsk ut, og dermed har mottatt millioner av kroner for mye i statsstøtte. Likeså skaper det store overskrifter når overgrepssaker avsløres, og dem har det dessverre vært altfor mange av. Men det er stort sett alt.

Kvinnesynet i islam kritiseres og debatteres nær sagt hver uke. Og med rette. Men knapt noen lager bråk over Den katolske kirkes holdning til prevensjon (som er forbudt), kvinnelige prester (som ikke finnes) og homofiles plass (de har ingen) i Den katolske kirke. Hvorfor slipper en verdensomspennende kirke som den katolske så latterlig billig unna søkelyset og den offentlige debatten om nettopp disse sakene?

Til sammenligning: Da Grieghallen ordnet en egen inngang for kvinner da muslimene i Bergen skulle feire eid nylig, ble det rabalder. Kvinnesegregering og – diskriminering skal vi ikke ha noe av i Norge. Bortsett fra i religiøse sammenhenger da, dessverre med diskrimineringsombudets velsignelse.

I legenden om Sunniva heter det at hun nektet å underkaste seg en hedensk og brutal mann som truet henne til ekteskap. Heldigvis lever elevene ved St. Sunniva opp til helgenen som har gitt skolen navn. De nekter å underkaste seg styret ved skolen. Elever er både opprørt og provosert, og gir OD-pengene til Amnesty uansett.

Enda godt at det bare er styret som oppfører seg mer katolsk enn paven.

"Hvorfor slipper Den katolske kirke så latterlig lett unna?"

Fjæra som ble til ti hysteriske høns

OBS! Kommentar fra oktober 2005, akkurat nå aktuell i en spesiell debatt.

Det skjer gang på gang. Med god hjelp av løssalgsavisene settes hele halve Norge i alarmberedskap, Med overskrifter som «En million mennesker kan dø», flakser folk bokstavelig talt rundt som forskremte fjærkre og lurer på om de i det hele tatt skal våge å mate sin egen undulat. Frittgående fjærkre av alle slags fasonger og farger jages inn i bur og skur, mens trekkfuglene plutselig utgjør en større trussel enn den verste naturkatastrofe.

Alt mens farmasøytindustrien går for fullt, og produsentene av influensavaksine og medisin rolig kan vagle seg som gribber. Folk holdes på tå hev: Søndag ble det funnet en død alke i Kristiansand.

Det er ingen grunn til å ta en så nebbete tone sier du kanskje, fugleinfluensaen er altfor alvorlig til å føyses bort. Og rett skal være rett: Setter man en datamaskin til å regne ut de aller dystreste scenariene – hvis viruset muterer slik at det kan smitte fra menneske til menneske, hvis det ikke finnes medisiner, hvis myndighetene ikke setter i verk noen tiltak, hvis befolkningens helsetilstand og immunforsvar generelt sett er dårlig, hvis vi kommer i kontakt med noen med fugleinfluensa og hvis…

Hvis alle disse faktorene slår til, er det grunn til å slå alarm. Da kan ganske mange komme til å dø. I hele Asia, med milliarder av mennesker i tettbefolkede områder og med sanitære tilstander dårligere enn i et hvilket som helst norsk hønsehus, har det dødd 60 i løpet av de siste tre årene. Det er, med respekt å melde, ingenting. Det er færre enn det dør av lungebetennelse i Norge hvert eneste år. Og det helt uten at fugleinfluensaen er påvist her til lands.

For helsemyndighetene er det selvsagt en vanskelig balansegang. Et sted midt mellom fornuft og følelser skal befolkningen informeres. Ikke kan de overse fugleinfluensaen, det er myndighetenes plikt å sørge for medisindepoter og å sette i gang tiltak når det er nødvendig. Det er også myndighetenes plikt å opplyse at det er en mikroskopisk sjanse for at både folk og fjærfe kan bli smittet. En ganske stor andel av begge arter får faktisk influensa hver eneste høst.

Men når løssalgsavisene først har lettet i flokk på vei i en og samme retning, som en hvilken som helst annen gjeng trekkfugler styrt av instinkter i stedet for rasjonelle tanker, er fuglen fløyet, for å si det sånn. Mediene fôrer oss med bilder av hønsemassakre og folk med munnbind og vernedress, og plansjer om hvor fuglene kommer fra og hvor og hvor de skal.

Da kan ikke myndighetene gjøre stort annet enn å vise at de har situasjonen under kontroll. Ikke én spurv skal falle til jorden uten at Mattilsynet tar affære; for sikkerhets skyld. Frittgående høner jages i hus, det kan jo komme en svale forbi, og ender skytes bare for å vise befolkningen at her skal ikke et eneste lite virus fly forbi uten av Helsetilsynet er informert.

Nei, den anda utenfor Stockholm, som ble vist i tv-nyhetene gjennom hele helga der den lå mens regnet silte nedover den døde skrotten stakkar, var ikke smittet av fugleinfluensa. At det er helt naturlig at også fugler dør, har vi knapt hørt et kvidder om…

«Folk flakser rundt som forskremte fjærkre og lurer på om de skal våge å mate sin egen undulat».

Punktert prinsipp

«Det er enklere å slåss for prinsippene enn å leve etter dem», mente den østerrikske legen og psykiateren Alfred Adler (1870-1937).

Det er det lett å skrive under på, og de fleste av oss har personlige erfaringer å vise til. Og altfor ofte opplever vi at politikere svikter egne prinsipper.

Denne uka har Miljøpartiet De Grønne (MDG) vært i hardt vær, i alle fall en middels kraftig twitterstorm, blåst i gang av en Frp-statsråd på jakt etter billige politiske poeng. Først ute var nyslått byråd for miljø og samferdsel i Oslo, Lan Marie Nguyen Berg. 

Etter en debatt i NRK tok hun taxi hjem, noe som fikk samferdselsminister Ketil Solvik Olsen til å tvitre en syrlig kommentar om «… 'miljøpolitikere' som bestiller drosje hjem fra NRK-debatt, hvor de ti minutter tidligere sa folk ikke trenger å kjøre bil».  Selvfølgelig til jubel i kommentarfeltet.

Et simpelt forsøk på latterliggjøring. Kan noen gi meg én god grunn til at ikke også grønne politikere, som kjemper for et bilfritt sentrum, ikke skal kunne ta taxi? Som for øvrig også regnes som kollektivtransport.

Da er det atskillig mer relevant – og legitimt – å se nærmere på liv og lære til frontfiguren til MDG, Rasmus Hansson. Framfor noen andre har han vært sykkelprofeten, og privatbilismens argeste motstander. Profilert som syklende til Stortinget og andre møter i hovedstanden, alltid med en sykkelhjelm inne rekkevidde.

Nå viser det seg at Hansson haiker med kona, og sykler eller tar kollektivtransport det siste stykket. Jeg bebreider ham ikke; de må forsere en visstnok humpete og dårlig skogsvei før de kommer til sivilisasjonen med sykkelsti eller muligheter for å ta buss.  

Altså omtrent som hundretusener av andre nordmenn, ikke minst rundt i distriktene, der idealene fort må forlates når hverdagens realiteter i form av stiv kuling og regn, tidsklemme, manglende sykkelstier, sykkelvogner dårlig egnet for miljøvennlig vintertransport av ettåringer og andre faktorer gjør bil til en nødvendighet.

Nei, det er ikke en skam at folk som bor mellom Bertnes og Kvalvika bruker bil på jobb, slik én hevdet i AN forrige fredag. Vedkommende var selvfølgelig sykkelselger.

Nå har miljøgeneralen møtt seg selv i garasjedøra når det gjelder bil. I 2013 sa Hansson at det ville være flaut å snakke med VG dersom han hadde hatt en diger SUV. Deretter gikk han hen og kjøpte en. Hansson syns det er helt greit å få kjeft for bilen sin, og understreker at det ikke er MDGs poeng at folk skal være perfekte, eller å forby folk å ha bil når de trenger den. Som Hansson selv, og tusenvis av andre.

Prinsipper og idealer er flotte å strekke seg etter. Men det viser seg altså at i lengden kommer de fleste til kort.

"Nå har miljøgeneralen møtt seg selv i garasjedøra"

Pillemisbrukerne

«Trangen til å ta medisin er kanskje det trekket som mest skiller mennesket fra dyrene», mente den canadiske legen William Osler (1849-1919). Men heller ikke han kunne vel forestille seg i hvilket omfang piller skulle bli brukt som plaster på mentale «sår».

Antall barn og unge som bruker antidepressiva og sovemidler har doblet seg på ti år, viser tall fra Reseptregisteret. I 2004 brukte over 8700 barn medisiner av denne typen. I 2014 fikk over 17.500 barn og unge forskrevet dette fra fastlege eller psykiater. Det er aldersgruppen 16-19 år som tar flest piller.

Det uroer mange, blant dem lederen av Norsk Psykiaterforening, Anne Kristine Bergem. Vonde ting skjer, man kan oppleve vonde ting i familien eller mobbing. Men det barna trenger er hjelp til å mestre det, ikke en voksen som sier: Ta en tablett.

Ifølge Bergem finnes det heller ikke forskning som viser at disse medisinene har effekt på barna; så hvorfor skrives det ut så mye medisin da?

En av årsakene til at flere barn og unge medisineres, er at stadig flere tilstander og naturlige reaksjoner blir omgjort til diagnose. Allmennlege Gisle Roksund erklærte i en kronikk i Aftenposten nylig at det er krise i psykiatrien. Etter hans mening er krisetegnene nettopp det at det settes diagnoser på dagligdagse problemer. 

Normale reaksjoner sykeliggjøres, og diagnosehåndbøkene eser ut: En stillferdig og ikke spesielt utadrettet person risikerer å få en diagnose innen autismespekteret. En sjenert ungdom kan fort få diagnosen sosial angst. En sørgende risikerer å få diagnosen depresjon allerede etter to-tre uker, for å nevne noen av Roksunds eksempler.

Utviklingen skaper marked for legemiddelindustrien – og for psykologer og andre fagfolk. Toneangivende og anerkjente psykiatere har også hatt økonomiske interessekonflikter med sterke bindinger til legemiddelindustrien. Den amerikanske vitenskapsjournalisten Robert Whitaker har dokumentert dette ettertrykkelig i sin bok som er oversatt til norsk i fjor: «En psykiatrisk epidemi».

Selv om mange barn og unge utvilsomt er syke og trenger medisiner, kan det neppe være tvil om at vel så mange hadde klart seg bedre uten. I stedet for å ta tak i situasjonen, og gjøre noe med selve roten til ondet, dopes de ned med legenes (og foreldrenes?) velsignelse.

Det er ikke de unges feil; det er samfunnet som svikter. Blant annet med overfylt barne- og ungdomspsykiatri. Og når 16-åringer får diagnose «utbrent», så er det kanskje foreldrene legene bør ta en alvorsprat med i stedet for å skrive ut enda en resept? Kort sagt: Vi trenger neppe flere nye diagnoser. Det er feil medisin.

"Normale reaksjoner sykeliggjøres, og diagnosehåndbøkene eser ut"

Nok er nok

«Politikere er lykkeligst når de snakker, men ulykkelige når de må bestemme seg», ifølge den britiske politikeren Julian Critchley (1930-2000).

Nettopp. Det er derfor de nye rusboligene i Hålogalandsgata i Bodø fortsatt bare er til pynt, snart ett år etter at de sto ferdige. Et monument over dårlig planlegging og vinglete politikere, der viljen åpenbart er større enn evnen. Hele saken oser av trenering og ideologisk prinsipprytteri som ikke har ført noe steds hen.

De påberoper seg altså at alt gjøres i beste mening. For hvem? Ikke rusmisbrukerne i alle fall. Både de, andre i den altfor lange boligkøen og resten av bodøværingene befinner seg nå i en tilstand av oppgitthet, hoderystende forundring og tiltakende fortvilelse over at det går an å lage så mye rot av så lite. 

En sak bystyret altså har hatt flere år å få orden på.

Det fører for lang å ta alt her. Men helt siden bystyret forlot planen om boliger i Årnesveien, og i 2012 fattet vedtak om i stedet å bygge 16 nye boenheter i Hålogalandsgata, har det altså gått flere år. Det har vært krangel om mangel på penger til drift. Det har vært sendt ut anbud, som ble trukket tilbake igjen. Det har vært ansatt daglig leder, som nå er gått over i annen jobb. Det har vært diskusjoner partiene imellom om hvem som har den beste løsningen, (ikke for rusmisbrukerne vel å merke, men for eget partipolitisk ståsted). Det har vært beskyldninger om bevisst trenering. 

Det har vært løfter. Og nye løfter; som knapt noen tror på lenger. Aller minst rusmisbrukerne.

Foreløpig siste kapittel ble skrevet denne uka, fordi administrasjonen i Bodø kommune foreslår å legge ned Natthjemmet som drives av Frelsesarmeen, for å finne driftsmidler til Hålogalandsgata. Det vil selvfølgelig ingen, og de største krokodilletårene gråter Høyre, som har hovedansvaret for at hele saken er blitt en farse. Eller rettere sagt: en tragedie med altfor mange akter.

I går var rusboligene i Hålogalandsgata sak i Ruspolitisk råd – igjen. Det er startskuddet for nok en rundgang i politiske organer. Rykk tilbake til start, med andre ord.

Men vet dere hva, folkens? Nok er nok. Vi gidder ikke høre flere bortforklaringer eller begrunnelser.  Vi gir blanke i om dere sitter i bystyret for de røde eller grønne, gule eller blå. Vi har fått evig nok av politikere som rir ideologiske kjepphester i alle retninger, og beskyldninger om hvem som har bevilget for lite penger til hva. Og når.

Vi er overfôret inntil det kvalme med påstått omsorg for de aller svakeste; tror dere virkelig at rusmisbrukerne bryr seg om det er Frelsesarmeen, kommunen eller Bymisjonen som driver stedet? Så se å få tatt rusboligene i bruk! Nå!

"Et monument over politikere der viljen åpenbart er større enn evnen"

Våpendragerne

«Fascinasjonen ved skyting som sport, avhenger av hvilken side av geværet du er på», mente den britiske forfatteren P.G. Wodehouse (1881-1975).

Opplagt. Men det er voldsomt så indignert enkelte blir hvis noen forsøker å innskrenke deres rett til å eie både ett og tre skytevåpen. De hopper ned i skyttergraven, trekker fra hofta og fyrer løs mot alt som rører seg – ikke bokstavelig heldigvis – hvis noen forsøker å si at det kanskje ikke så lurt. Og de har sine våpendragere.

Midt under debatten om permanent bevæpning av politiet inntreffer det to hendelser som begge blir brukt av dem som er imot at politiet skal bære våpen. Ingen av hendelsene er relevante, fordi politiet uansett ville ha vært bevæpnet i nettopp disse oppdragene. Det er en grunn til at politiet i Hedmark brukte skuddsikre vester.

Mannen som lørdag skjøt en politimann i Hedmark, og selv tragisk nok ble drept da politiet skjøt tilbake, hadde flere våpen registrert på sitt navn. Han var passivt medlem i en lokal skytterklubb. Det pussige er at når bevæpning diskuteres, så er det ingen av de argeste motstanderne som nevner med ett ord at Norge flyter over av våpen. Mange nok til å bevæpne en middels stor hær.

I nær sagt hvert eneste kott – og på annet hvert loft eller i garderobeskapet – befinner det seg et gevær eller en pistol. Bare de seriøse jegerne og skytterne har investert i låsbare våpenskap.

Muligheten for potensielt skarpe situasjoner, skjebnesvangre handlinger i affekt eller rus, og ulykker med døden til følge er store. Hvem som helst kan ta ladegrep. Å overse dette faktumet, er skivebom.

Av rundt 1,2 millioner registrerte våpen er rundt 70.000 på avveie. 1200 bare her i fylket, ifølge NRK Nordland. Dette er våpen som er skaffet til veie på lovlig vis, men som er ute av kontroll etter dødsfall og arv, for eksempel. Våpenamnesti har ikke gitt tilstrekkelig effekt.

I tillegg er det den enklest sak av veden å skaffe seg et våpen, om noen skulle ha behov for det. Det er ikke mange dagene siden noen rett og slett la ut en melding på sosiale medier om at vedkommende ønsker å kjøpe en pistol. Kanskje var det et samleobjekt. Kanskje ikke.

Tusenvis av nordmenn er jegere, og like mange er seriøse skyttere. Det er ikke uten grunn at skiskyting er Norges nasjonalsport. Men også Norges Skytterforbund er bekymret for alle våpnene som er på avveie. Helt siden 2011 har forbundet ventet på en ny våpenlov. Der er det forslag til tiltak som ville ha gitt bedre kontroll. Den skulle legges fram for Stortinget i vår. Så har ikke skjedd.

Justisministeren var rask til å foreslå generell bevæpning av politiet, da trusselbildet ble skjerpet, og er motstandernes skyteskive av den grunn. I denne saken har han ikke vært like kjapp på avtrekkeren.

"Norge flyter over av våpen, mange nok til å bevæpne en middels stor hær"