Spreller i eget garn

Regjeringen Solberg på Slottsplassen, med ny fiskeriminister 

og uten den ansvarlige for Nav-skandalen.

«Politiker: En person med øret mot bakken og hånden i skattebetalernes lomme», er et sitat med ukjent opphav. Sjelden har det passet så godt som i disse dager. Nok en gang har en av våre fremst, og meget godt betalte, folkevalgte vist at grådigheten for egen vinning er større enn lojaliteten til dem han er satt til å tjene. Det koster mye mer enn pengene fiskeriminister Geir-Inge Sivertsen (H) fra Troms nå har betalt tilbake – etter at saken ble kjent. Tillit kan nemlig ikke måles i kroner og øre.

Tillit mellom folk og institusjoner er ett av adelsmerkene i Norge. Tilliten er i ferd med å forvitre. For femte gang siden 2010 har Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) undersøkt hvor stor tillit innbyggerne har til offentlige tjenester, institusjoner og politikere. Det er dyster lesning for landets fremste politikere. «Innbyggerundersøkelsen 2019» viser at tilliten nå er på et bunnivå. Ett av spørsmålene i undersøkelsen var hvor stor tillit de spurte har til at politikerne på Stortinget arbeider for innbyggernes beste. I 2013 var rangeringen 56 av 100. I 2019 var tilliten falt til 46.

Det er ikke det minste rart at folk mister tillit til politikerne. Skandalene på Stortinget er så mange at de knapt lar seg ramse opp her. 2018 var spesielt ille. Alle #metoo-sakene, som endte med at flere framtredende politikere måtte forlate posisjonene sine. Hardporno sendt fra Stortingets e-postkonto til unge gutter. En da 38 år gammel partileders sex med en beruset 17-åring i en kornåker. Overskridelser på stortingsgarasjen som gjorde at stortingspresidenten og direktøren måtte gå av. En tidligere fiskeriminister på privat reise i Iran med jobbtelefon, noe som ikke skal skje. Stortingsrepresentanter som bevisst jukset med reiseregningene og tilranet seg store beløp de ikke har krav på.

Partier med offentlig støtte som bruker enorme beløp på fest og moro, mens andre offentlig ansatte må klare seg med nesten ingenting. En tidligere fiskeriminister og fylkesmann tiltalt, og senere dømt, for overgrep. Baksnakking av partikolleger for åpen mikrofon. Justisministere skiftet ut i et sånt tempo at jeg har mistet tellingen, mens den ansvarlige statsråden for Nav-skandalen beleilig geleides ut bakveien sånn at hun slipper å møte mistillitsforslag i Stortinget. Og så videre.

Og nå altså fiskeriministeren, som spreller i eget garn etter at han urettmessig har tusket til seg lønn han ikke skulle ha hatt, verken fra tidligere Lenvik kommune eller Troms og Finnmark fylkesting. Det er ingenting som tyder på at Sivertsen hadde ryddet opp i dette på egen hånd. Han gjør det kun fordi saken er blitt offentlig kjent.

Ingen er tjent med prikkfrie politikere, og alle kan gjøre feil. Men det er forskjell på en tabbe, og bevisst juks. Paradokset er selvfølgelig at mens vanlige folk havner i fengsel for mindre, holder statsministeren sin hånd over fiskeriministeren.

Det er noe som heter at vi får de politikerne vi fortjener. Nei, det gjør vi ikke.

Om å tråkke i salaten

En Michelin-stjerne er en enorm anerkjennelse til kokken, og

til lokale råvarer.

«Pinsettmat er ikke helt min greie», skrev Senterpartiets Geir Pollestad etter at det mandag ble delt ut fem Michelin-stjerner til fire norske restauranter.  Innlegget fikk det til å koke på sosiale medier, og Pollestad fikk pepper så det holder. Han måtte bite i det sure eplet og nyansere seg kraftig. Ha ga seg selv to stjerner for uttalelsen.

Mange forbinder fortsatt Michelin-navnet med bildekk. Enda flere rynker på nesen over fisefine matretter til en altfor høy pris, som man verken blir mett av eller nødvendigvis synes smaker veldig godt.  Michelin-guiden ble første gang utgitt i 1900 i Frankrike av brødrene André og Edouard Michelin for å hjelpe bilister å finne veien, få service til bilen og et hotell å sove på. Guiden var gratis fram til 1920. Ifølge en historie fortalt av Michelin-brødrene begynte de å ta betaling da en bunke av guidene ble funnet som støtte for et arbeidsbord i et verksted. Dette viste, ifølge brødrene, at en gratis katalog ikke ville bli tatt seriøst. I 1926 introduserte guiden én stjerne for å markere god mat, to og tre stjerner ble lagt til tidlig på 30-tallet.

Pollestad var irritert over at NTB mente saken om de fem stjernene var så stor at det ble sendt ut hastemeldinger, og Senterpartiets velbrukte oppskrift ble fulgt: «En god illustrasjon på sentralmakta/elitens syn på hva som er viktig og snobberiets glansdager. De aller fleste i Norge forbinder Michelin med bildekk, og kommer aldri noen gang til å spise en Michelin-stjerne», påsto Pollestad. Snakk om å tråkke i salaten.

De færreste av oss spiser på restaurant med Michelin-stjerne. Det skjer kanskje én gang i livet, ved en spesiell anledning. Eller aldri. Pollestad har nok mange med seg når det rynkes på nesen over bitte små porsjoner med navn de færreste av oss skjønner bæret av, og råvarer folk aldri har hørt om. Selv har jeg spist på restaurant med Michelin-stjerne én gang, i Sør-Frankrike. Det er noen år siden, og det jeg husker best fra opplevelsen er at det krøp maur over den hvite duken på bordet. Ikke bare én, men en hel flokk. De sto ikke på menyen. Da vi gjorde kelneren oppmerksom på det, viftet han dem bare vekk med en hvit tøyserviett, og vendte oss ryggen med en overlegen mine. Det gjorde ikke maurene. De kom selvsagt tilbake. Maten? Første lille rett i et glass litt større enn et fingerbøl var en slags mousse eller tykk suppe av Frankrikes stolthet: trøffel. Det smakte… spesielt.

Resten av maten var sikkert god, men gjorde ikke uutslettelig inntrykk. Å servere gourmetmåltider til Kari og Ola Nordmann oppleves sikkert som å servere perler for svin. Men det verken Pollestad eller vi andre skal overse, er hvilken enorm anerkjennelse en Michelin-stjerne er for kokkene, kjøkkenet, restauranten og ikke minst: de lokale råvarene. Standarden på maten som serveres på mange restauranter har hevet seg betraktelig det siste tiåret. Det er blitt kult å være kokk.  I september i fjor ble bodømannen Christian André Pettersen kåret til Årets kokk i Norge – for andre gang. Så sent som denne uka vant det norske kokkelandslaget gull i kokke-OL.   

Vi har ingen Michelin-stjerne her nordpå, tross gode råvarer. Til gjengjeld har vi heller ikke restauranter med maur på bordet.

Heia distriktene?

Man trenger ikke høyere utdanning for å jobbe i fiskeriene,

men man trenger barnehageplass.

«Er det slik at staten tror at fiskere og bønder ikke formerer seg like mye som akademikere», spør stortingsrepresentant Mona Fagerås (SV) retorisk. Det høres idiotisk ut, ikke sant? Men er like fullt et helt legitimt spørsmål. For staten tror åpenbart akkurat det.

Det var NRK Nordland som tidligere i uka skrev den nokså avslørende saken om hvordan byråkrater og politikere ser på Distrikts-Norge. Innbyggerne i Vestvågøy har lavere utdanningsnivå enn landet for øvrig. Dermed mener staten at Vestvågøy ikke har like stort behov for barnehageplasser som kommuner med innbyggere med høyt utdanningsnivå, som for eksempel Bærum. Det svir økonomisk for kommunen i Lofoten, og for andre små distriktskommuner. Vestvågøy, der innbyggerne i snitt har lavt utdanningsnivå, blir trukket drøye tre millioner kroner i rammetilskudd på grunn av dette.

Utdanningskriteriet kom i 2011, da de øremerkede tilskuddene til barnehage ble innlemmet i rammetilskuddet til kommunene.  De såkalt «objektive» kriteriene som ligger til grunn for beregningen av tilskudd, forklares med at etterspørselen etter barnehageplasser i Kommune-Norge henger sammen med utdanningsnivå. Dette fordi yrkesdeltakelsen er høyere hos kvinner med høy utdanning enn kvinner generelt, forklarer en økonomiprofessor.

Dette utgangspunktet blir feil på så mange måter. For det første tas det for gitt at det er kvinner som etterspør barnehageplass; har ikke staten fått med seg at i 2020 kan også menn være dem som gjerne vil ut i jobb? For det andre: Hadde det vært flere arbeidsplasser med krav om formell kompetanse, hadde det bodd flere med høyere utdanning også i Vestvågøy. Ordningen overser totalt at det ikke er nødvendig med mastergrad for å jobbe i den svært lønnsomme fiskeindustrien eller i landbruket, i nærbutikken eller på eldresenteret, på bensinstasjonen eller i kommuneadministrasjonen, på skolekontoret eller i kafeen på rorbusenteret. De som har disse jobbene får også barn. Det kommer kanskje som en stor overraskelse, men skal hjulene holdes i gang i alle de viktige funksjonene som utgjør en velfungerende kommune, så trengs det barnehageplasser, ikke eksamensbevis.

Mona Fagerås (SV) har stilt skriftlig spørsmål til kommunal- og arbeidsminister Nikolai Astrup om saken. Torsdag hadde hun ennå ikke fått svar. Høyres egen stortingsrepresentant, Jonny Finstad fra Vestvågøy, protesterer også mot ordningen, og ønsker oppvask i eget parti. At det ikke er regjeringens distriktspolitiske alibi, Linda Hofstad Helleland (H), som må svare for denne diskriminerende og distriktsfiendtlige ordningen, er for så vidt talende.

Det hører med til historien at Vestvågøy har tilnærmet full barnehagedekning, bedre enn landsgjennomsnittet faktisk. Men kommunen taper altså millioner fordi noen på et kontor har funnet ut at det er akademisk utdanning som skal gjelde.

Det i grunn barnelærdom, men er åpenbart nødvendig å repetere: Man trenger ikke å bo i by og ha høyere utdanning for å få barn.