Latterlig feminisme

Historiske kostymer er ikke kvinneundertrykkende. De

minner oss om hvor langt vi egentlig er kommet.

«Kvinnekampens farligste fiende er mennenes latter», mente forleggeren Henrik Groth (1903-1983). Det er fortsatt slag å kjempe for likestilling. Men kvinner gjør selv sitt alle beste for at menn (og kvinner) skal ha noe å le av.

Det dukker fra tid til annen opp eksempler på kvinner som tror de fremmer likestilling og feminisme, men som i stedet setter hele feltet i vanry.  Svenske Christina Snell Lumio, som er politiker for Vänsterpartiet, ble rasende da hun fikk tilsendt et bilde av oppvaskmaskinen på kommunehuset i Övertornea med følgende klistremerke: Sätt på mej när jag är full.  Altså, oppvaskmaskinen skal settes i gang når den er full av kopper og bestikk.

Tolket i absolutt verste mening, omtrent som når fanden leser Bibelen, kan det også være en uanstendig oppfordring. Politikeren ble så opphisset at hun reiste til Övertornea for ved selvsyn å vurdere klistremerket, og uttaler til Expressen at den uskyldige beskjeden, som er å finne på de fleste spiserom, er nedlatende, kjønnsdiskriminerende og macho.

Det ble selvfølgelig kjempeoppvask. Og merket ble fjernet.

Svenske feminister er flinke til å dra kvinnekampen ut i det helt absurde. Sveriges nye miljøminister, Karolina Skog, vil ha mindre trafikk i byene, hvilket jo er bra. Begrunnelsen ministeren gir til Täknisk Värld er imidlertid intet annet enn latterlig: Skog hevder nemlig at det er et likestillingsspørsmål. Biler kjøres i stor utstrekning av menn. Stor trafikk fører dermed til at menn fortrenger kvinner ut av byrommet.

Det er ikke bare svenske feminister som har misforstått konseptet kvinnekamp og likestilling, og som drar hele greia ut i det parodiske. I sommer kunne Rogaland Avis fortelle om en ung, kvinnelig museumsvert som sluttet i jobben fordi Stavanger Museum ba de ansatte bruke historiske kostymer. – Dette er 2017, ikke 50-tallet. De kan ikke tvinge meg til å gå i skjørt. At en formidler en utstilling fra 1800-tallet betyr ikke at man er nødt til å ta likestillingskampen tilbake 200 år, uttale den unge damen til avisa. Jentene skulle kle seg ut som husholdersker.

Hensikten var at museumsvertene skulle vært historisk korrekte, og nettopp vise kjønnsforskjeller og klasseforskjeller i gamle dager. Hun fikk støtte av sin mor, som også jobbet ved museet. Begge sa opp jobbene sine i protest mot kostymene.

Her på berget har vi også eksemplarer av kvinnekjønnet som hevder de driver kvinnekamp når de lar seg avbilde på kne med rumpa i utfordrende positur og puppene blottet, mens de legger vegg-til-veg-teppe (!). Som bloggeren «Mamma til Michelle», som nylig fikk oppmerksomhet i mange medier (noe som selvfølgelig var hensikten) for puppestuntet. Som hun attpåtil hevder er kvinnekamp. Det er fullstendig latterlig.

Å kle av seg i protest mot kroppspress er omtrent som å skåle for avholdsbevegelsen. Så takk for tilbudet. Men nei takk.

 

Tilsløring av verdier

I Norge møter vi hverandre ansikt til ansikt. Når religion 

kolliderer med viktige samfunnsinteresser, må religionen

vike.

«Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv. Man kan bli så god at man nesten blir slem», uttalte forfatter Lars Saabye Christen i et intervju i fjor. Han har rett. Når vi blir så tolerante at vi aksepterer det intolerante, er Norge på ville veier.

20. september var det høringsfrist for regjeringens forslag om å forby det heldekkende ansiktsplagget nikab på alle trinn i undervisningssektoren, både for ansatte, elevert og studenter. Ifølge Khrono, en riksdekkende nyhetsavis for høyere utdanning og forskning, er et overveldende flertall positive til et forbud.

Det er bare høyere utdanning som sier nei. Kun ett universitet støtter forslaget: Nord universitet. Nord-Norges andre universitet, UiT Norges arktiske universitet, sier ja til studenter de ikke ser ansiktet på.

Det er både overraskende og skuffende at styrene for så viktige institusjoner som universitet og høgskoler, de som bør stå i fremste rekke for å forsvare likestilling og kvinners rettigheter, på denne måten skygger unna å ta et tydelig standpunkt mot religiøse plagg som representerer æreskultur, kvinneundertrykking og mangel på integrering.

Det var knappest mulig flertall i styret ved Nord universitet, én stemme, som avgjorde at ikke styreleder og rektor fikk det som de ville: At erkekonservative, religiøse fanatikere er velkommen i det norske samfunnet. Det er de ikke.

Dette er ingen enkel sak. Det er det aldri i krysningspunktet mellom religion, diskriminering og viktige samfunnsinteresser. Én ting er at nikab kan bety praktiske vanskeligheter i undervisningen. Vel så viktig er de prinsipielle sidene. Når religionsfrihet kolliderer med viktige samfunnsinteresser, som at her i landet møter vi hverandre ansikt til ansikt, må religion vike. Et annet prinsipp er at alle skal ha samme muligheter til utdanning. Et forbud vil ramme et fåtall, det er beklagelig for disse kvinnene, men utdanning ut over grunnskole er ingen menneskerett.

Det er de selv (eller familien, kulturen og religionen), som velger å stå utenfor det norske samfunnet når de dekker ansiktet. De nekter å bli integrert. Et forbud vil hjelpe kvinnene som kjemper mot reaksjonære, islamske mørkemenn. Et tydelig signal fra storsamfunnet om hva som forventes. Og kreves.

Det er også helt urimelig at den enkelte skole, eller den enkelte lærer, skal «pålegges å ta en påkrevd samtale med brukere av heldekkende ansiktsplagg», som er regjeringens alternativ til et forbud. En ordning bl.a. rektor og styreleder ved Nord universitet støtter, men som det heldigvis ikke ble flertall for i styret. 

Det er å skyve fra seg ansvaret; den lettvinte måten å komme seg ut av en vanskelig og potensielt belastende sak: Skyv ansvaret nedover i systemet. Det betyr ulik praksis, noe som er svært uheldig. Det setter underordnede i en helt urimelig situasjon, der den enkelte skole eller lærer må ta beslutningen ved eventuelt å pålegge en student å fjerne ansiktssløret.

Sånn kan man også skjule seg.

Eldreproblemet

Seniorer er ikke bare en utgift og et problem, men en ressurs.

Det bør gjenspeiles også på Stortinget.

«Det er for mange middelaldrende menn av begge kjønn i politikken», mente nå avdøde Høyre-politiker Inge Lønning. Det er blitt enda verre siden den gang. I det nye Stortinget er gjennomsnittsalderen gått ned med ett år. Folk over 60 er mangelvare.

Politikken skal gjenspeile samfunnet. Når enkelte grupper utelates, eller er underrepresentert, er det et demokratisk problem. Legitimiteten blir mindre, folk kjenner seg ikke igjen, eller store grupper kan ikke identifisere seg med institusjonen.

1,1 millioner mennesker er over 60 år i Norge. På det nye Stortinget er gjennomsnittsalderen 45 år.  Altså en gjeng politikere av begge kjønn på full fart inn i middelalderen. Ingen i dagens regjering er 60+. Statssekretærer og rådgiverkorpset rundt regjeringsmedlemmene er stort sett yngre folk. Med ett hederlig unntak: Høyres statssekretær Astrid Nøkleby Heiberg (81). Åpenbart en sak for likestillings- og diskrimineringsombudet, som nå også skal forebygg aldersdiskriminering.

Det er bra at det kommer yngre folk inn på Tinget. Det er både naturlig og nødvendig med fornyelse av landets nasjonalforsamling. Det er den totale sammensetningen som blir feil. Den er ikke på noen måte representativ, slik den er ment å være. Årsaken finner vi hos partiene som nominerer, og som utnevner statssekretærer og rådgiverkorps. Ønsker man et representativt utvalg av landets befolkning, må det gjennomsyre hele partiapparatet, enten vi snakker om alder, kjønn eller ulike grupper av minoriteter.

«Ageism» - aldersdiskriminering – er et begrep som ble lansert av Robert Neil Butler i 1969 for å beskrive diskriminering av seniorer. Butler beskrev «ageism» som en kombinasjon av tre elementer: forutinntatte holdninger om eldre, alderen i seg selv og institusjonell praksis og politikk som fremmer stereotype holdninger om godt voksne. Ved siden av mange andre ting var Butler den første direktøren av National Institute on Ageing i Maryland, USA.

En verdensomspennende studie fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at fordommer mot eldre er utbredt. I en undersøkelse med 83.000 deltakere svarte 60 prosent at de mente den eldre generasjonen ikke ble respektert. Ifølge WHO er fordommer mot eldre like utbredt som tilfellet var med rasisme og kvinnediskriminering for 30-40 år siden.

Eldrebølgen er en av de store utfordringene samfunnet står ovenfor. Da er det helt nødvendig at folk i denne aldersgruppen – som er langt «yngre» og friskere enn samme aldersgruppe for et par tiår siden – trekkes med som en del av løsningen. Bortsett fra i festtaler, omtales den eldste delen av befolkningen som et problem, ikke en ressurs.

Straks folk bikker 60 plasseres de i gruppen «kommende utgifter og et problem for samfunnet». Som om de verken bryr seg, skjønner hva som foregår, vet hva de snakker om eller er berettiget til å delta debatten. Eller i styringen av samfunnet. Merkelappen «utdatert» er flittig i bruk.

Bare folk under 40 kan gjøre en så fundamental feilvurdering.

"Nu hvil deg borger...

Grasrota i det enkelte parti har lagt ned tusenvis av timer

frivillig arbeid. Nå vet vi resultatet.

...det er fortjent", skrev Henrik Wergeland. Det er sant. Politikere må være noe helt for seg selv; hvordan skulle man ellers orke å gjennomføre maratonløpet en valgkamp er?

De stupte sikkert dødsslitne til sengs søndag kveld, både Erna og Jonas, og alle de andre partilederne som har fartet land og strand rundt, stilt i debatter, posert med griser og seler, spist hva nå enn de er blitt tilbudt, til ære for mediene og det lokale partilaget. Bare for å stille på valgvake i går kveld, og det ble sikkert langt på natt før det tegnet til seier eller tap. Blåmandag for noen, garantert, uansett hvilket parti man tilhører.

Men én ting er toppledelsen, og de profesjonelle i partiapparatet. Det er jobben deres å gå «all inn» for sitt eget parti. De får  betalt for det, og vil gjerne beholde jobben som stortingsrepresentant, eller, for dem som sikter enda høyere: en statsrådstaburett. Eller selveste statsministerkontoret.

Det er mye som står på spill. Faren for både personlig og politisk nederlag truer i det fjerne. For dem som balanserer på sperregrensen i måned etter måned er det direkte nerveslitende. Andre, på tilsynelatende sikrere grunn for et halvt års tid siden, opplever at de står på leire, og ser seg rundt etter noen som kan redde dem. Det lyser nærmest desperasjon ut av øynene deres; hvordan skal jeg nå redde partiet, og min egen posisjon?

Det er en påkjenning for alle å gjennomføre en valgkamp. Ikke bare for de på toppen. De som jobber av ren idealisme, og ikke av gammel vane for et parti som har ført dem til maktens innerste korridorer,   har kanskje gjort den største bragden: grasrota.

Hundrevis av AUF-ere har stått på stands, delt ut roser og brosjyrer, nær sagt sent og tidlig i månedsvis. Sikkert like mange Unge Høyre-folk har vært på beina og lagt ned tusenvis av gratis arbeidstimer for moderpartiet. Unge Venstre, KrFU eller Senterungdommen har alle bidratt med glød og innsats for det partiet – og den politikken – de tror på. Det er   noe oppløftende i akkurat det. At det gror. Og at noen unge faktisk gidder.

Grasrota i partiene er verdifull. Hva skulle partiene ha gjort hvis ikke medlemmene – de   som aldri kommer til å få noen posisjon eller politisk karriere – ikke brukte all fritid, og mer enn det, til å dele ut valgkampmateriell, banke på dører, og være guide og sjåfør når partitoppene dumper ned på et hastig og tilmålt besøk?

De, hvis eneste lønn er at de får ta en selfie sammen med statsministeren, eller kanskje den kommende? De som i år etter år stiller opp når det kreves.

Og de valgte. De som bruker helg eller helg på partisamlinger, kveld etter kveld på å lese sakspapirer, time etter time på ørkesløse møter i kommunestyret, og de som i år etter år prøver å få sin politikk vedtatt, men som fortsetter å vandre i skyggenes dal. Men likevel aldri gir opp.

Takk for at dere gidder.

Disse hersens valgene...

Valgfrihet er ikke nødvendigvis et ubetinget gode. Det er

ikke slik at jo flere valg folk får, jo bedre har de det.

«Jeg er nok ikke den første norske kvinnen til å bli skuffet over norske menn», sa statsminister Erna Solberg da pappapermen ble diskutert nylig. Familiene har nemlig fått valgfrihet når det gjelder noen uker av permisjonen. De velger «feil».

KrF forsvarer fortsatt kontantstøtten ved å snakke om «valgfrihet». Vi kan velge sykehus og behandling hvis vi blir syke, og privat eller offentlig omsorg for de gamle. Også det er politisk ideologi pakket inn i det forføreriske ordet «valgfrihet».  

Men valgfrihet er ikke nødvendigvis et ubetinget gode. Det er ikke slik at jo mer valgfrihet folk får, jo bedre har de det, har Bent Sofus Tranøy minnet oss om. Han er forsker ved Universitetet i Oslo, og påpeker at vi stadig oftere opptrer som forbrukere med lommebok i stedet for borgere med stemmeseddel. For hvert nytt marked vi skal delta i har vi mindre krefter å bruke på det «gamle» markedet.

At folk - når alt kommer til alt - ikke orker all denne valgfriheten, er i tråd med hva forskningen viser: Gir du folk muligheten til å velge, så velger de veldig ofte ikke å velge. De foretrekker det gamle, kjente. Ni av til forbruker skifter jo ikke strømleverandør, eller bank for den saks skyld, selv om markedet krever at vi skal velge for at markedet skal fungere. Fritt sykehusvalg – en av den sittende regjeringens fanesaker - er brukt av overraskende få.

Bent Sofus Tranøy tror det gode liv krever en passe dose valgfrihet, og ønsker seg sterkere regulering og mer diskusjon om valgfrihet i sin alminnelighet, og på områder hvor politikken faktisk betyr noe. I motsetning til rentepolitikken, som internasjonale krefter og oljeprisen styrer. 

Et par dager før valget sitter 640.000 velgere på gjerdet. De vet ikke hva de skal stemme. Og valgfriheten blir større og større. Ved siden av de gamle og kjente, dukker stadig nye parti opp, som Helsepartiet, Partiet De Kristne og Alliansen.  I Nordland er det ikke mindre 17 å velge mellom.

Venstresiden i norsk politikk har vært tilbakeholden med å gå til angrep på ordet «valgfrihet». Kanskje av redsel for å bli stemplet som bakstreverske med gammelsosialistisk tankegods som ballast. Men nå fronter Ap, SV og Rødt ideologiske prinsipper. Ap vil reversere ordningen med fritt behandlingsvalg. Fritt skolevalg henger også i en tynn tråd i de fylkeskommunene partiet har makta.

KrF syns det er så vanskelig å velge mellom kontantstøtte og barnehage at partiet har luftet ideen om at foreldre skal få begge deler. Samtidig. Høyre på sin side har altså oppdaget at frihet til å velge gjør at fedre tar ut mindre pappaperm enn ønskelig.   

Dette er jo også en form for valgfrihet: Å velge bort egne partiprogram. Det kommer vi til å se veldig mye av i ukene som kommer.

Godt valg!