"Nu hvil deg borger...

Grasrota i det enkelte parti har lagt ned tusenvis av timer

frivillig arbeid. Nå vet vi resultatet.

...det er fortjent", skrev Henrik Wergeland. Det er sant. Politikere må være noe helt for seg selv; hvordan skulle man ellers orke å gjennomføre maratonløpet en valgkamp er?

De stupte sikkert dødsslitne til sengs søndag kveld, både Erna og Jonas, og alle de andre partilederne som har fartet land og strand rundt, stilt i debatter, posert med griser og seler, spist hva nå enn de er blitt tilbudt, til ære for mediene og det lokale partilaget. Bare for å stille på valgvake i går kveld, og det ble sikkert langt på natt før det tegnet til seier eller tap. Blåmandag for noen, garantert, uansett hvilket parti man tilhører.

Men én ting er toppledelsen, og de profesjonelle i partiapparatet. Det er jobben deres å gå «all inn» for sitt eget parti. De får  betalt for det, og vil gjerne beholde jobben som stortingsrepresentant, eller, for dem som sikter enda høyere: en statsrådstaburett. Eller selveste statsministerkontoret.

Det er mye som står på spill. Faren for både personlig og politisk nederlag truer i det fjerne. For dem som balanserer på sperregrensen i måned etter måned er det direkte nerveslitende. Andre, på tilsynelatende sikrere grunn for et halvt års tid siden, opplever at de står på leire, og ser seg rundt etter noen som kan redde dem. Det lyser nærmest desperasjon ut av øynene deres; hvordan skal jeg nå redde partiet, og min egen posisjon?

Det er en påkjenning for alle å gjennomføre en valgkamp. Ikke bare for de på toppen. De som jobber av ren idealisme, og ikke av gammel vane for et parti som har ført dem til maktens innerste korridorer,   har kanskje gjort den største bragden: grasrota.

Hundrevis av AUF-ere har stått på stands, delt ut roser og brosjyrer, nær sagt sent og tidlig i månedsvis. Sikkert like mange Unge Høyre-folk har vært på beina og lagt ned tusenvis av gratis arbeidstimer for moderpartiet. Unge Venstre, KrFU eller Senterungdommen har alle bidratt med glød og innsats for det partiet – og den politikken – de tror på. Det er   noe oppløftende i akkurat det. At det gror. Og at noen unge faktisk gidder.

Grasrota i partiene er verdifull. Hva skulle partiene ha gjort hvis ikke medlemmene – de   som aldri kommer til å få noen posisjon eller politisk karriere – ikke brukte all fritid, og mer enn det, til å dele ut valgkampmateriell, banke på dører, og være guide og sjåfør når partitoppene dumper ned på et hastig og tilmålt besøk?

De, hvis eneste lønn er at de får ta en selfie sammen med statsministeren, eller kanskje den kommende? De som i år etter år stiller opp når det kreves.

Og de valgte. De som bruker helg eller helg på partisamlinger, kveld etter kveld på å lese sakspapirer, time etter time på ørkesløse møter i kommunestyret, og de som i år etter år prøver å få sin politikk vedtatt, men som fortsetter å vandre i skyggenes dal. Men likevel aldri gir opp.

Takk for at dere gidder.