Curlingbarnas tapte kamp



En overbeskyttet oppvekst gjør ungene dårlig i stand til å takle
livets mange små og store nederlag.              (Illustrasjonsfoto)

«Nederlagene skal opp i lyset, ikke graves ned. Det er på den måten man blir menneske», ifølge forfatteren Aksel Sandemose (1899 – 1965).

Men ikke nå til dags. Ikke for den oppvoksende slekt.

Tolv år har gått siden den danske psykologen Bent Hougaard skrev boken «Curlingbarna». Det var beskrivelsen av den oppvoksende slekt med foreldre som, i overført betydning, løp foran dem og kostet isen, så barnas hverdag skulle være enkel, friksjonsfri og behagelig.

Med det mente han at foreldre i stadig sterkere grad feier vanskelighetene under teppet og forsøker å gi barna en perfekt barndom.

Hva blir resultatet? Jo, barna mister respekten for sine foreldre og blir ikke – som man skulle ønske – takknemlige og trygge.

En overbeskyttet oppvekst er en av de miljøfaktorene, som ifølge flere undersøkelser, kan settes i sammenheng med at man senere i livet utvikler så vel angstsyndrom som spiseforstyrrelser og visse personlighetsforstyrrelser, skriver David Eberhard i boka «I trygghetsnarkomanenes land».

Overbeskyttelsens konsekvenser er spesielt tydelige når det gjelder angstsyndrom og personlighetsforstyrrelse (borderline).

Barnet makter ikke «normal motgang» senere i det voksne liv. I en verden der norske barn er polstret – nær sagt både foran og bak – er det betimelig å minne om at velmenende omsorg kan være å gjøre ungene en bjørnetjeneste.

I dagens overbeskyttende samfunn, skal unger heller ikke tape en fotballkamp. Norges Fotballforbund gjennomfører en prøveordning i barnefotball der et lag som er i ferd med å tape en kamp kan få én ekstra spiller på banen, når det vinnende laget leder med fire mål.

Tanken om jevnbyrdighet er sympatisk, og helt sikkert et resultat av de beste intensjoner. Ingen skal føle seg som tapere – alle skal med.

Likevel kan ikke dette bli annet enn feil, både for det tapende og vinnende laget.

Barn er utstyrt med en utpreget rettferdighetssans. Hvilken motivasjon er det for de beste spillerne at de scorer mål; for så å oppleve at det andre laget får hjelp til å innhente ledelsen?

Og hvordan føles det for laget som er i ferd med å tape, at de må ha ekstra hjelp?

I dagens samfunn har voksne en tendens til å tro at barn kan skjermes mot alt som er trist og leit. Voksne gjør alt for å koste hindringer av veien, slik at ungene kan skli gjennom oppveksten uten motbør. Da må møtet med ungdomstiden og voksenlivet nødvendigvis resultere i et voldsomt smell – og nedtur.

Ingen går gjennom livet uten å kjenne smaken av et tap, og smerten ved et nederlag. Fire-null i en tapt fotballkamp, kommer til å være det minste av dem.

Misforstått beskyttelse mot livets harde realiteter skaper barn ute av stand til å takle en motstander på fotballbanen ­- og selve livet.


"Misforstått beskyttelse mot livets harde realiteter"

Apropos på trykk i Avisa Nordland 24. oktober 2012

På toleransens tålegrense

Alle har rett til å bestemme over sin egen kropp, ikke sant?
Bortsett fra jødiske guttebarn, og muslimske jentebarn.
                                                                 (Illustrasjonsfoto)

«Slå aldri av på det som er godt og rent. Det er så feigt, og du angrer det så fryktelig», mente Bjørnstjerne Bjørnson. I dag er vi igjen i den situasjonen at vi er nødt til å minne våre toppolitikere om at feighet ikke er noe å trakte etter. Tvert imot.

Regjeringen vil ikke forby omskjæring av gutter, men foreslår i stedet at det skal skje på sykehus. Dette til tross for en utbredt holdning om at å legge et nyfødt barn under skalpellen hvis det ikke er medisinsk begrunnet – enten det er jenter eller gutter – ikke er riktig.

Hvorfor skal tradisjoner i noen religiøse samfunn unntas fra dette?

At det er en flere tusen år gammel tradisjon, kan ikke være noe argument i dagens samfunn. Det er nettopp slike tradisjoner som skal utfordres. Det er også en gammel tradisjon i noen kulturer å omskjære kvinner. Det er nå forbudt i Norge.

Prinsipielt har også gutter rett til å bestemme over sin egen kropp; det høres velkjent ut for politikere på venstresiden,* ikke sant?

Man er fortsatt en god jøde eller muslim uten å være omskåret; heldigvis tar stadig flere foreldre dette valget på vegne av sine barn.

Norge har vært foregangsland før, og uten sammenligning for øvrig: På hunderasen boxer, en krysning mellom bulldogg og en nå utdødd rase, var det tidligere helt vanlig å kutte både hale og ører. Hundene skulle ha et «riktig utseende».

Norge var først ute i verden med å innføre forbud mot ørekupering, allerede i 1954. Forbudet mot kutting av hale ble innført 1988. Begrunnelsen var at kupering er unødvendig amputasjon av deler eller kroppsdeler hos dyr, som utelukkende var kosmetisk begrunnet. Nå er kupering forbudt i de aller fleste land. Men det er bare når det gjelder hunder.

Guttebarn derimot ...

Heldigvis har vi fått et nytt barneombud, som fornuftig nok mener at Helse- og omsorgsdepartementet bør innføre en aldersgrense på omskjæring av gutter. Barn skal selv få bestemme over egen kropp.

Det nye barneombudet mener at guttebarn ikke skal kunne omskjæres før de selv er gamle nok til å si sin mening, og forstå hva et slikt inngrep innebærer. Med en aldersgrense på 15 eller 16 år kan barnet selv få bestemme.
 
Det er nedslående og deprimerende å se venstresiden i norsk politikk – som har gått i front mot Den norske kirke enten det gjaldt kvinnelige prester, likestilling, holdningen til enslige mødre eller homofiles rettigheter – liste seg rundt på gummisåler for ikke å såre eller støte andre trossamfunn.

Å omgå problemet løser det ikke.

Norge har lovfestede verdier som vi tror er riktige, og som vi vil verne om. En av disse verdiene er at vi fødes som vi er, og at det er forbudt å gå løs på forsvarsløse barn med skalpell.

Istedenfor å konfrontere og utfordre, velger regjeringen nå minste motstands vei. Da heller innføre forbud mot solarium for ungdom under atten.

Så har man gjort sitt for barna.


"Gå utenom, sa Bøygen". 
                                   Fra Henrik Ibsens «Peer Gynt»

* Kommentaren sto på trykk i Avisa Nordland før regjeringsskiftet høsten 2013, men er like aktuell og gjelder også dagens regjering.