lørdag 30. mars 2013

Curlingbarnas tapte kamp


En overbeskyttet oppvekst gjør ungene dårlig i stand til å takle
livets mange små og store nederlag.              (Illustrasjonsfoto)
«Nederlagene skal opp i lyset, ikke graves ned. Det er på den måten man blir menneske», ifølge forfatteren Aksel Sandemose (1899 – 1965).
Men ikke nå til dags. Ikke for den oppvoksende slekt.
Tolv år har gått siden den danske psykologen Bent Hougaard skrev boken «Curlingbarna». Det var beskrivelsen av den oppvoksende slekt med foreldre som, i overført betydning, løp foran dem og kostet isen, så barnas hverdag skulle være enkel, friksjonsfri og behagelig.
Med det mente han at foreldre i stadig sterkere grad feier vanskelighetene under teppet og forsøker å gi barna en perfekt barndom.
Hva blir resultatet? Jo, barna mister respekten for sine foreldre og blir ikke – som man skulle ønske – takknemlige og trygge.
En overbeskyttet oppvekst er en av de miljøfaktorene, som ifølge flere undersøkelser, kan settes i sammenheng med at man senere i livet utvikler så vel angstsyndrom som spiseforstyrrelser og visse personlighetsforstyrrelser, skriver David Eberhard i boka «I trygghetsnarkomanenes land».
Overbeskyttelsens konsekvenser er spesielt tydelige når det gjelder angstsyndrom og personlighetsforstyrrelse (borderline).
Barnet makter ikke «normal motgang» senere i det voksne liv. I en verden der norske barn er polstret – nær sagt både foran og bak – er det betimelig å minne om at velmenende omsorg kan være å gjøre ungene en bjørnetjeneste.
I dagens overbeskyttende samfunn, skal unger heller ikke tape en fotballkamp. Norges Fotballforbund gjennomfører en prøveordning i barnefotball der et lag som er i ferd med å tape en kamp kan få én ekstra spiller på banen, når det vinnende laget leder med fire mål.
Tanken om jevnbyrdighet er sympatisk, og helt sikkert et resultat av de beste intensjoner. Ingen skal føle seg som tapere – alle skal med.
Likevel kan ikke dette bli annet enn feil, både for det tapende og vinnende laget.
Barn er utstyrt med en utpreget rettferdighetssans. Hvilken motivasjon er det for de beste spillerne at de scorer mål; for så å oppleve at det andre laget får hjelp til å innhente ledelsen?
Og hvordan føles det for laget som er i ferd med å tape, at de må ha ekstra hjelp?
I dagens samfunn har voksne en tendens til å tro at barn kan skjermes mot alt som er trist og leit. Voksne gjør alt for å koste hindringer av veien, slik at ungene kan skli gjennom oppveksten uten motbør. Da må møtet med ungdomstiden og voksenlivet nødvendigvis resultere i et voldsomt smell – og nedtur.
Ingen går gjennom livet uten å kjenne smaken av et tap, og smerten ved et nederlag. Fire-null i en tapt fotballkamp, kommer til å være det minste av dem.
Misforstått beskyttelse mot livets harde realiteter skaper barn ute av stand til å takle en motstander på fotballbanen ­- og selve livet.


"Misforstått beskyttelse mot livets harde realiteter"



Apropos på trykk i Avisa Nordland 24. oktober 2012

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar