Totalhavari

    

Ledelsen har manøvrert Hurtigruten til total-     

havari når det gjelder tillit og omdømme.

«Alle kan holde i roret når sjøen er rolig», skrev den romerske forfatteren Publilius Syrus i det 1. århundre f.Kr. I løpet av den siste uka har vi sett hvor sant det er. Den som holder i roret nå, har manøvrert Hurtigruten til totalhavari når det gjelder omdømme og tillit.

Skandalen med hurtigruteskipet MS «Roald Amundsen» er bare blitt verre og verre. Den totalt ansvarsløse oppførselen fra rederiet - som har satt både passasjerer, mannskap og folk på land i mulig livsfare på grunn av koronasmitte - har skapt bølger langt utenfor Norges grenser. Det er altfor langt å repetere alt Hurtigruten har gjort feil. Kort sagt er alle regler brutt, enten vi nakker karantene for mannskap eller varslingsplikt. Det er enklere å påpeke hva rederi og kaptein som øverste sjef på «Road Amundsen» har gjort riktig: ingenting. Pr. nå har 37 av mannskapet og 16 passasjerer, blant dem et ti år gammelt barn, testet positivt for korona. Smitte er spredt over hele landet.

Det er helt ubegripelig at Hurtigruten, som selv har presset på for å få åpne cruisetrafikken til Svalbard, og som har bedyret at det er trygt å seile med dem, kan oppføre seg så uansvarlig. På toppen av at vi kan takke selskapet for å spre koronasmitte over hele landet, har selskapet forsøkt å legge lokk på at det var syke om bord. Selskapets toppsjef, konserndirektør Daniel Skjeldam, sto før helga fram på tv med en ren bløff og ullent prat om rutinesvikt, og skjøv dermed ansvaret lenger ned i systemet, i stedet for å ta det selv. Mandag la han seg langflat; det skulle bare mangle. Skjeldam ble varslet allerede onsdag i forrige uke, altså to døgn før skipet la til kai i Tromsø og de syke ble forsøkt smuglet ut og sendt til sykehus med taxi. Med intetanende sjåfør. Skandalen er komplett.

Og hva gjør Hurtigruten nå, når situasjonen de selv er ansvarlig for har oppstått? Setter i gang en ekstern granskning.  - Det er fordi det er utrolig viktig for oss at folk har tillit til Hurtigruten. Vi håper at en uavhengig granskning av eksterne bidrar til å vise at vi tar dette på alvor og at vi kan forbedre oss og gjenopprette tilliten, sa konsernsjef Skjeldam på en pressekonferanse tidligere i uka. Det er en ren avledningsmanøver. Det trengs ingen ekstern granskning for å fastslå at flere med ansvar, fra konsernsjefen og nedover til kaptein og skipslege, med vitende og vilje har brutt vel kjente rutiner for hvordan mistanke om koronasmitte skal håndteres. Innad i Hurtigruten vet alle allerede hvem som burde ha gjort hva – men som ikke gjorde det. Merkevaren Hurtigrutens gode navn og rykte fikk forrang, fordi et rykte som smittespreder betyr færre passasjerer og mindre penger i kassa. Helsen til passasjerer og mannskaps ble satt i annen rekke.

Sånn! Da har Hurtigruten fått en ekstern granskning. Gratis.

Styreleder og medeier i Hurtigruten, Trygve Hegnar, uttaler tirsdag at han og styret har full tillit til toppledelsen.

Det er han i så fall nesten alene om.

Den flygende hollender

«Vi seiler ikke fordi det finnes et hav. Men fordi det finnes en havn», skrev den danske forfatteren Carsten Jensen i romanen «Vi, de druknede», utgitt på Press forlag i 2006. 

Den flygende hollender, eller Dødsseileren, er en legende om et spøkelsesskip med en hollandsk skipper som er dømt til å seile «hvileløst på de sju hav». Skipet ses som regel i stormfullt vær, og varsler død og ulykke. Sagnet finnes i mange varianter. I den eldste, engelske varianten blir Den flygende hollender oftest plassert i Sør-Atlanteren, eller Det indiske hav. Kapteinen, som ifølge sagnet levde på 1600-tallet, skal ha blitt straffet for å ha spottet Gud. Han skal flere ganger ha mislykkes i forsøk på å runde Kapp det gode håp i Sør-Afrika. Til slutt skal han ha sverget på at han skulle lykkes, selv om Gud og djevelen sto ham imot; om så han måtte prøve til dommedag. 

De føler seg kanskje like fordømt, de rundt 250.000 sjøfolkene av alle nasjonaliteter som nå seiler «hvileløst på de sju hav». Noen er norsk, på skip eid av norske rederier. Mange av dem har ikke fått gå i land siden februar/mars. Da hadde de kanskje allerede vært til sjøs i flere måneder. De venter på å få mønstre av. Like mange venter på å få mønstre på. Det er koronaepidemien som setter en stopper for bytte av mannskap. Årsaken er at landegrenser er stengt, og ulike koronaregler gjelder i ulike land sjøfolkene nødvendigvis er nødt til å reise igjennom for å komme hjem. Hvis de i det hele tatt får gå i land. 

Sjøfolkene er kanskje ikke de første vi har tenkt på, når vi har hyllet dem som har samfunnskritiske jobber under koronaepidemien. Nesten 80 prosent av transporten av varer som fraktes over hele verden går med båt. Skal varene komme fram, er verden avhengig av at skipsfarten fortsetter. I Norge ble sjøfolk raskt utpekt som samfunnskritisk personell, og ble unntatt fra karantenereglene. Men hva hjelper vel det, all den tid det ikke er internasjonal enighet om at sjøfolk kan reise «karantenefritt» gjennom de landene de nødvendigvis må passere for å komme seg hjem? Eller ut? 

Dette er ikke bare en fortvilt situasjon for mannskapet som er låst fast på skipene i månedsvis. Ifølge Norsk sjømannsforbund er det registrert flere selvmord ute på havet, som en direkte følge av dette. Vel å merke ikke blant norske sjøfolk, uten at det gjør saken noe bedre. Det utgjør også en sikkerhetsrisiko, når mannskapet blir utslitt, demotivert, fortvilt og deprimert over at situasjonen til nå ikke har latt seg løse. Koronaprisen sjøfolkene betaler er svært høy. Situasjonen kan bare løses internasjonalt. Og det finnes ingen enkle løsninger. 

Det er på tide at sjøfolkene får mønstre av, og komme i land. Det internasjonale samfunnet skylder dem det. Dommedag er fortsatt ikke kommet, selv om det er spådd mange ganger. Det betyr vel at Den flygende hollender fortsatt seiler. Flere sjøfolk har påstått at de har sett spøkelsesskipet. Trolig også noen av dem som i dag seiler hvileløst rundt.