Vox populi

«Selvfølgelig har har demokrati sine ulemper. For eksempel velgerne», påpekte den tyske forfatteren Otto Ludwig (1813-1865). Det har ikke minst britiske politikere fått erfare. Brexit kom som en overraskende ørefik på den politiske eliten. Den svir. Og hvem får skylda? Populistene.

Det er likhetstrekk mellom folkeavstemningen i Norge i 1994 om norsk medlemskap i EU, og resultatet i Storbritannia, litt grovt sett. Skremselspropagandaen har vært like intens, løgnene like store. Flertall av britene, 51,9 prosent, vil ut av EU. Marginalt forskjellig fra hvor mange som sa nei til EU i Norge. Vanlige folk (stort sett) stemte mot den politiske og økonomiske eliten. Og by mot land; den gang som nå. 

Populisme (fra latin populus, «folk») er en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket. Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «folk flest» sin sunne fornuft», ifølge Wikipedias definisjon.

Og hva er egentlig galt med å være talerør for folket, i et demokrati?  Bortsett fra at politikere, som i altfor mange tilfeller er fjernt fra folks hverdag, ikke får ture fram som de vil, Ikke minst i EU? I dag er populisme nærmest et skjellsord. Det brukes aldri som anerkjennelse eller kompliment. Føy til ordet «høyre», og du er nær ved å antyde at motstanderen er en erkekonservativ kapitalist med rasistiske tendenser. Så er han parkert.

Sånn har det ikke alltid vært. En særegen norsk variant av populisme kan tidfestes til slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Der ble en episode knyttet til en rødgrønn venstreopposisjon beskrevet i boka «Hva skjer i Nord-Norge?» (1966) av samfunnsforskeren og SV-politikeren Ottar Brox. For ham var populisme en hedersbetegnelse, og boka ble et populistisk kampskrift.

Ikke noe galt i å argumentere for EU-medlemskap. Men måten: «… den enøyde retorikken bidro til å dyrke fram populister som Boris Johnson og Nigel Farage med sine løgnaktige løsninger», skriver Dagbladets kommentator dagen etter folkeavstemningen i Storbritannia. En eller annen finansfyr i City i London, som Dagens Næringsliv mener er kompetent til å kommentere resultatet, er oppgitt over EU-valgkampen som han mener har vært altfor populistisk. Og den finske professoren og historikeren Matti Klinge mener at brexit er en seier for populismen. 

I dag brukes populisme for å sverte og mistenkeliggjøre, og ordet brukes til høyre og venstre og i alle typer saker der politikere gir etter for - eller lytter til - vanlige folk. Å ri på en stemningsbølge kalles det gjerne da, av dem som ikke fikk det som de ville. Underforstått: Velgerne vet ikke sitt eget og landets beste, har ikke forstått noen ting, eller skjønt hva de har stemt for, eller de er for gamle. Eliten fornekter seg ikke.

Vox populi – folkets røst- kan være øredøvende, og umulig å overhøre for eliten.  I tilfellet brexit, kommer ekkoet til å runge i år framover.

 

"Hva er egentlig galt med å være talerør for folket, i et demokrati?"