«Alt er ikke sagt fordi om en lov har talt», påpekte den
franske forfatteren Victor Hugo (1802-1885).
Akkurat det er det mange som kjenner på nå, etter at
massemorderen og terroristen Anders Behring Breivik på ett punkt vant i saken
han reiste mot staten. Soningsforholdene med isolasjonen er brudd på
menneskerettighetene, de er umenneskelig og nedverdigende, mener Oslo tingrett.
Dommen er et hån mot de 77 ofrene for terroren, de som overlevde med store
skader, deres familier og mot resten av det norske folk. Og order
«umenneskelig» er tømt for innhold.
Det er to saker den siste tiden som har opprørt mange. Ja,
som framstår som direkte uforståelig og provoserende. Den første gjelder mulla
Krekar, som ble frikjent for trusler i mars, satt fri og nå vil kreve
erstatning fra den norske staten. Krekar
vil ha 200.000 kroner i oppreisning fordi han mener at rettsprosessen mot ham
har ødelagt hans gode navn og rykte.
Hvilket gode navn og rykte? Den tidligere geriljalederen fra
Nord-Irak har møtt i norske domstoler 60 ganger siden han kom til Norge i 1991.
Italia har begjært ham utlevert mistenkt for å være leder for et
terrornettverk. Høyesterett har konkludert med at Krekar er en fare for rikets
sikkerhet.
At norske myndigheter ikke klarer å bli kvitt fyren, er et kapittel
for seg selv.
Ja, vi er glade for at Norge er en rettsstat. Nei, vi kan
ikke velge at dette bare skal gjelde noen; da er ikke Norge en rettsstat
lenger. Og vi kan heller ikke være bare litt for menneskerettigheter.
Men i nesten enhver domsavsigelse er det rom for skjønn. Så
også i denne. Og i Krekar-saken. Og selv om en domstol skal være fri og
uavhengig - og aldri skal la seg påvirke av det generelle offentlige hylekoret
og den til enhver tid rådende stemningsbølgen – må det være lov å påpeke at det
også utøves mye dårlig skjønn av folk med juridikum og svart kappe.
For hvordan
er det mulig å tolke mulla Krekars uttalelser om statsminister Erna Solberg som
noe annet enn en trussel?
Norge hadde ikke vært noe mindre rettsstat om utfallet både
i Krekar-saken og Breivik-saken hadde blitt et annet. Men det hadde åpenbart
vært mer i tråd med folks alminnelige rettsfølelse.
Tanken på at massemorderen nå sitter på cella (unnskyld, to
rom og kjøkken med Playstation, tv og treningsrom) og fryder seg over at han
har vunnet over den staten han hater så mye, er simpelt hen utålelig! Og ærlig
talt: Jeg gir blaffen i om terroristen påføres psykiske skader av isolasjon.
Dessverre vil denne seieren - hvis dommen blir stående - bare anspore den
forskrudde, selvopptatte massemorderen til flere rettssaker der han kan posere
med nazihilsen og ha all oppmerksomhet rettet mot sin person. Som er uten
anger.
Det unner jeg ham ikke.
"Mye dårlig skjønn er utøvd av folk med juridikum og svart kappe"
