Vox populi

«Selvfølgelig har har demokrati sine ulemper. For eksempel velgerne», påpekte den tyske forfatteren Otto Ludwig (1813-1865). Det har ikke minst britiske politikere fått erfare. Brexit kom som en overraskende ørefik på den politiske eliten. Den svir. Og hvem får skylda? Populistene.

Det er likhetstrekk mellom folkeavstemningen i Norge i 1994 om norsk medlemskap i EU, og resultatet i Storbritannia, litt grovt sett. Skremselspropagandaen har vært like intens, løgnene like store. Flertall av britene, 51,9 prosent, vil ut av EU. Marginalt forskjellig fra hvor mange som sa nei til EU i Norge. Vanlige folk (stort sett) stemte mot den politiske og økonomiske eliten. Og by mot land; den gang som nå. 

Populisme (fra latin populus, «folk») er en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket. Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «folk flest» sin sunne fornuft», ifølge Wikipedias definisjon.

Og hva er egentlig galt med å være talerør for folket, i et demokrati?  Bortsett fra at politikere, som i altfor mange tilfeller er fjernt fra folks hverdag, ikke får ture fram som de vil, Ikke minst i EU? I dag er populisme nærmest et skjellsord. Det brukes aldri som anerkjennelse eller kompliment. Føy til ordet «høyre», og du er nær ved å antyde at motstanderen er en erkekonservativ kapitalist med rasistiske tendenser. Så er han parkert.

Sånn har det ikke alltid vært. En særegen norsk variant av populisme kan tidfestes til slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Der ble en episode knyttet til en rødgrønn venstreopposisjon beskrevet i boka «Hva skjer i Nord-Norge?» (1966) av samfunnsforskeren og SV-politikeren Ottar Brox. For ham var populisme en hedersbetegnelse, og boka ble et populistisk kampskrift.

Ikke noe galt i å argumentere for EU-medlemskap. Men måten: «… den enøyde retorikken bidro til å dyrke fram populister som Boris Johnson og Nigel Farage med sine løgnaktige løsninger», skriver Dagbladets kommentator dagen etter folkeavstemningen i Storbritannia. En eller annen finansfyr i City i London, som Dagens Næringsliv mener er kompetent til å kommentere resultatet, er oppgitt over EU-valgkampen som han mener har vært altfor populistisk. Og den finske professoren og historikeren Matti Klinge mener at brexit er en seier for populismen. 

I dag brukes populisme for å sverte og mistenkeliggjøre, og ordet brukes til høyre og venstre og i alle typer saker der politikere gir etter for - eller lytter til - vanlige folk. Å ri på en stemningsbølge kalles det gjerne da, av dem som ikke fikk det som de ville. Underforstått: Velgerne vet ikke sitt eget og landets beste, har ikke forstått noen ting, eller skjønt hva de har stemt for, eller de er for gamle. Eliten fornekter seg ikke.

Vox populi – folkets røst- kan være øredøvende, og umulig å overhøre for eliten.  I tilfellet brexit, kommer ekkoet til å runge i år framover.

 

"Hva er egentlig galt med å være talerør for folket, i et demokrati?"

 

Kunst på viddene

«Kunst er ikke nødvendigvis opprør», mente den norske maleren og grafikeren Ferdinand Finne (1910-1999). Men noen ganger er kunsten nettopp det: opprør.

Det er noe som rører seg i Sápmi. Et gryende opprør, og unge samiske kunstnere bruker sterke virkemidler. På søppelkasser og vegger i Finnmark kan du flere steder se en liten samefigur. Svart spraymaling på betong eller metall. Han har en bombe i hånda. Det er en advarsel.  – Det er en ganske farlig greie staten holder på med når de tar bort samenes rettigheter.  Det kan gå riktig ille til slutt, sier kunstner Anders Sunna til nrk.no.

Svenske Anders Sunna (30) er kjent for sin graffiti og installasjoner, som ofte tematiserer samenes kamp mot staten. Flere av verkene hans blander samiske symboler med våpen. Installasjonen «Sápmi Air Force» viser ryper med håndgranater i nebbet,«äkta jävla Samesløyd» er et maskingevær med samiske dekorasjoner, «Four nation army» består av bilder av en figur i samekofte som holder en Kalasjnikov.  

 

- Dette er en påminnelse om hva som kan skje om staten undertrykker en minoritetsbefolknings sinne, sier Sunna. Han kaller seg selv «geriljasame», men avviser at han oppfordrer til vold.

Det er ikke bruk av våpen som element i kunsten som forskrekker, eller sterke virkemidler som sådan. Bomber og Kalasjnikover har vært brukt et ukjent antall ganger, i ulike sammenhenger. Det som forundrer, er at ingen reagerer når mannen bak verket eksplisitt uttrykker at dette er en advarsel, og at situasjonene sett fra unge samers ståsted er ganske farlig.

Kan noen forestille seg en tilsvarende likegyldig holdning hvis det samme hadde skjedd i full offentlighet av høyreekstremister, eller i muslimske miljøer? Da hadde ikke NRK, eller andre medier, laget en hyggelig sak om samiske kunstnere, men vinklet på at det framsettes trusler.

Og hvorfor reageres det ikke? Fordi samene er en minoritet som den norske stat har fornorsket og undertrykt, og vår kollektive dårlige samvittighet sier at derfor kan unge, sinte samiske menn uttale og uttrykke seg sånn? Fordi han bare har det i kjeften, og derfor er det ingen grunn til å ta ham alvorlig; hvor nedlatende er ikke det?

Jeg går ikke rundt og tror at advarselen, som like godt kan kalles en trussel, blir omsatt i voldelige handlinger. Men det har vært harde slag før, når den samiske befolkningen har følt uretten altfor stor. Fra Kautokeino-opprøret i 1852 til slaget om utbyggingen av Altavassdraget på begynnelsen av 1980-tallet, da militante samiske aktivister gjennomførte flere sabotasjeaksjoner.  Niillas A. Somby mistet ei arm og ble blind på et øye da han forsøkte sprengte ei bru i lufta. Det kunne gått langt verre.

Bare en ung, sint mann? Sikkert. Men har vi allerede glemt at én man kan være nok?

 

"Bare en sint, unge same; hvor nedlatende er ikke det?"

 

Oppskrift på snobberi

«Da jeg skjønte at jeg kunne kjøpe ferdige moduler til pepperkakehus ble jeg nærmest lykkelig», tilstår generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum. Hvor mange kjenner seg ikke igjen i den følelsen, og priser seg lykkelig etter gjentatte mislykkede forsøk på å bygge pepperkakehus fra bunnen av. Det har ofte endt som et katastrofeområde, etter å ha blitt truffet av et snøskred eller en orkan.

Det er noe utrolig irriterende og provoserende over utdannede mestere, enere på sitt felt, som liksom tar steget ned til allmuen for å drysse melis i form av råd over stakkarene som ikke er like flinke som dem. Eller har like god tid. 

Den flaue smaken det gir når vineksperten sier at vinen akkurat du liker ikke er drikkende, og bare er egnet som tilsetning i sauser. Stjernekokker og matsnobber som aldri kunne tenke seg å spise noe med posesaus, men som nettopp har gjort det uten å være klar over det.

I en tid hvor kakepresset er like stort som kroppspresset – bare se hva foreldre legger ut av bilder på sosiale medier av selvkomponerte vidundre i flere etasjer  – er det siste vi trenger forståsegpåere som gir folk enda mer dårlig samvittighet.

Halvfabrikata er redningen for dem som aldri får en kake til å heve seg, eller som sitter klin fast i tidsklemma med skoleavslutninger og barnehagesommerfester i kø. Posekaker som brownies og sjokoladekake i langpanne dobler salget i mai og juni. Det er en grunn til det.

Gode er de også mange av dem; selv om det aldri kunne falle en konditor inn å innrømme det.

Nylig var det den kjente, franske konditoren Pascal Dupuy som hyttet med sleiva: Norske foreldre må virkelig skjerpe seg, sier han til NRK. Han mener nordmenn bør holde seg langt unna posekaker: – Vi har et ansvar som foreldre. Vi må lære våre barn hvordan det blir i fremtiden hvis vi bare blir avhengig av poseblandinger, sier han. Den franske konditoren har en klar oppfordring til norske foreldre: Pascal mener det ikke finnes noen grunn til å lage posekaker. – Jeg synes det er trist at man skal være avhengig av poseblandinger for å lage kaker. Jeg er glad jeg aldri har gjort det foran mine barn, sier han.

Vel, vel. Det forekommer meg at barn kan oppleve adskillig verre ting enn akkurat det.

Konditoren mener det er helt unødvendig å ty til halvfabrikata, og demonstrerte i Ukeslutt hvor enkelt og raskt det er å slå sammen en kake. Det er det selvfølgelig, for dem som har tid og lyst. Jeg har lest oppskriften. En tradisjonell kakebunn med smør, mel, sukker og egg, men jeg må nok skuffe konditoren.

Jeg vedder en langpannekake på at barnehageungene neppe lar seg friste av bakverk hvis eneste smakstilsetning er litt sitronskall.

"Kakepresset er like stort som kroppspresset"

Gratulerer med dagen!

«Velferdsstaten er selvforsterkende. Jo mer ansvar staten tar, jo mindre tar vi sjæl», mener Unge Høyres bystyrerepresentant i Oslo, Mathilde Tybring-Gjedde. Hun har et poeng.  Vi forventer at velferdsstaten skal ta hånd om oss fra vugge til grav.

Spiser vi for mye og feil, og trimmer for lite, skal velferdsstaten besørge slankeoperasjon.  Den som krasjer i fylla, eller hopper ut fra en fjelltopp bare for moro skyld, vet at velferdsstaten stiller opp med sykehusopphold, sykepenger og redningsmannskap.  Sikkerhetsnettene er der for dem som blir arbeidsledige, eller av andre grunner faller utenfor.

Det er en merkedag i dag. For nøyaktig 50 år siden, 17. juni 1966, vedtok Stortinget folketrygdloven. Det fantes trygd også før det. Alle som mistet inntekt på grunn av alder, uførhet eller tap av forsørger var sikret en minstepensjon. Men i 1966 ble alle trygdeordningene, med unntak av barnetrygd og krigspensjon, samlet under én paraply. Og den viktigste reformen: Prinsippet om tilleggspensjon beregnet ut fra tidligere inntekt, ble innført.

Folketrygdloven er velferdsstatens grunnmur. Stein på stein er siden lagt oppå. Grunnleggende goder er sikret for alle, men det er ikke nok: Velferdsstaten gir ikke bare folk anledning til å overleve. Men også til å leve.

Velferdsstaten er under press, av flere grunner. Enkelte kjepphøye ungdomspolitikere, som knapt er tørr bak ørene, skjønner ikke vitsen. Lederen i Fremskrittspartiets Ungdom, Bjørn Kristian Svendsrud, vil ha Frp «back-to-basics», rendyrke de liberalistiske idealene og ha en minst mulig stat – med lavest mulig skatter og avgifter. Et velferdssamfunn kan også fint greie seg uten et offentlig forsikringsselskap som folketrygden, mener den nyvalgte formann i FpU, ifølge Aftenposten.

Apropos offentlig «forsikringsselskap»: Frp får rundt 85 prosent av sine inntekter fra offentlige midler, og er partiet som er mest avhengig av offentlig finansiering.

Unge Høyre-politikeren nevnt innledningsvis reagerer fordi helseministeren vil forby plassering av godterier ved kassaapparatene. Det er egentlig ganske fornuftig. Velmenende politikeres ønske om at velferdsstaten skal ta hånd om oss har gitt seg mer forunderlige utslag enn dette. Som statsråden som brukte én million kroner av velferdsstatens penger på å utvikle en pappa-app, sånn at fedre i noen ukers omsorgspermisjon skulle slippe å trille barnevogn alene. Det ble en flopp. Eller forslaget fra Nordland AUF i februar i år om at staten skal dekke utgiftene til jenter som har mensen.

Det finnes opplagt grenser for hva staten skal ta ansvar for, eller blande seg inn i. En av tingene som kan vurderes er statsstøtten til ungdomspartier, hvis leder ikke engang skjønner at det er nettopp velferdsstaten som sørger for at han og andre kan drive politisk virksomhet.

"Det finnes opplagt grenser for hva staten skal ta ansvar for, eller blande seg inn i".

Glideflukt

«Dette er mine prinsipper. Hvis du ikke liker dem, så har jeg andre», ifølge den amerikanske komikeren Groucho Marx (1890-1977).

Det er flere saker den siste tiden som viser at mange er villige til å operere med ett prinsipp for etnisk norske barn, og et helt annet for barn med foreldre fra andre kulturer. Det er en fortsettelse av fjorårets debatt om syriske barnebruder i Norge, helt ned i elleveårsalderen, som toneangivende samfunnsdebattanter mente vi må «forstå». Nei, det må vi ikke.

«Oppdragervold» er et begrep som stadig oftere dukker opp. Det er når voksne gir ungene en sviende ørefik, slag med ulike gjenstander, klyper eller lugger dem når de ikke oppfører seg slik de voksne vil. Så sent som i fjor uttalte pave Frans at det å «klaske» barn kan være en god ting, så lenge verdigheten deres blir beholdt. Vold i beste mening, med andre ord. Som om slaget svir mindre av den grunn.

En holdning om at foreldre fra andre kulturer skal behandles på en annen måte enn etnisk norske voksne i slike saker, er kulturrelativisme på sitt verste. For å legitimere og bagatellisere forskjellsbehandlingen, snakkes det nå om at forutsigbar «oppdragervold» er mindre skadelig for barna enn annen vold. 

Advokat Arild Humlen uttalte i forrige måned at foreldre ikke gjør dette av vond vilje, men utøver en barneoppdragelse slik det er vanlig i landet de kommer fra. Han mener det er til barnas beste at foreldre fra andre kulturer ikke blir straffet og fengslet for «oppdragervold». Han får støtte fra uventet hold: Også seniorrådgiver Sanne Hoffman i Redd Barna ønsker en diskusjon om det er til barnas beste å straffeforfølge mildere former for vold, ifølge Nettavisen.

Kurs i barneoppdragelse er vel og bra, og helt nødvendig. Men det kan ikke frita voksne for straff, hvis det er grunnlag for det.

Et annet eksempel, helt ferskt. En 16 år gammel jente, som i to år har tigget i Oslo sammen med sin mor, var gravid, og med alvorlig svangerskapsforgiftning. Politiet varslet barnevernet, som overtok omsorgen. 16-åringen var utsatt for menneskehandel, mente både politi og barnevern. Likevel nektet Fylkesnemnda - barnevernets ankeinstans og «domstol» - å la politi og barnevern hjelpe jenta.  Moren fikk omsorgen tilbake.

Begrunnelsen: «Ut fra jentas kultur var det naturlig at hun tigget».

Det er en hårreisende ansvarsfraskrivelse, og en forskjellsbehandling av etnisk norske barn og barn fra andre kulturer, som er skremmende. Og der det skal gjelde én lov for oss, og en helt annen for «dem».

Onsdag ble det offentliggjort en rapport fra NOVA, som viser at 60.000 barn årlig utsettes for grov vold fra sine foreldre. Barn fra innvandrermiljø er overrepresentert. Hver gang voksne ikke stilles til ansvar, men volden i stedet unnskyldes eller bortforklares med kultur, er det et grovt svik mot barna.

En glideflukt vekk fra norsk standard som ikke kan ende i annet enn krasjlanding. Og det er barna som må ta støyten.

"En forskjellsbehandling av etnisk norske barn og barn fra andre kulturer, som er skremmende". 

Veldresserte pudler

Fagforeningsmedlemmer demonstrerer i Paris 25. mai.

«Aldri kan jeg bli så opprørt over Frankrike at jeg ikke kan se med velvilje på Paris», skrev den franske filosofen og forfatteren Michel Eyquem de Montaigne» (1533-1592).

Mon det. Hvis EM i fotball ryker på grunn av streik, blokader og voldsomme sammenstøt mellom politi og tusenvis av demonstranter, sitter tilgivelse langt inne hos millioner av fotballinteresserte.

Vi har sett det på nyhetene, et gatebilde så fremmed for oss i Norge at det gjør ekstra sterkt inntrykk. Som følge av blant annet protester mot regjeringens arbeidslivsreform, som vil gi en mer utrygg tilværelse for mange arbeidstakere, har fagforeninger tatt til gatene i Paris og andre franske byer. De har tradisjon for det. Tirsdag ble togtrafikken lammet av streik, metroen står og bussene er parkert. Mandag ble det også klart at pilotene i Air France går til streik, ifølge NRK. 

Det har vært regelrette gateslag mellom politi og demonstranter, med tåregass, slåsskamper, arrestasjoner og tilnærmet unntakstilstand. 

I vårt velorganiserte og striglede samfunn betyr en streik irritasjon og ubehageligheter for enkelte, og tapte inntekter for andre. Riktig nok var det tilløp til håndgemeng under hotellstreiken nylig da direktøren ville sjekke inn gjester på et hotell i streik. Men det ble med verbal småknuffing. Mange streikevakter tok likegod fri 17. mai. For galt å streike på en fridag, ikke sant?

Da regjeringen i fjor endret den norske arbeidsmiljøloven, som svekket norske arbeidstakeres rettigheter - altså ikke ulikt situasjonen i Frankrike - nøyde fagforeningene seg med å skrive leserbrev og bære paroler i 1. maitoget.  

Havnearbeiderstreiken, som nå har pågått siden desember 2013, og som har berørt både Mosjøen og Tromsø, går så stille for seg at de fleste har glemt hva den dreier seg om. Eller at den i det hele tatt fortsatt pågår.

Vi er ikke helt ukjente her til lands med regelrette slag mellom fagbevegelsen på den ene siden, og myndigheter og arbeidsgivere på den andre. Men vi må tilbake til første halvdel av forrige århundre. Slaget på Menstad i Telemark 8. juni 1931, mellom streikende arbeidere på den ene siden, og politistyrker og militæravdelinger på den andre, er blitt historisk. Konflikten var så betent at daværende sekretær i Arbeiderpartiet, senere statsminister Einar Gerhardsen, kalte streikebryterne for «skabbdyr».

Sammenlignet med den gang, og dagens situasjon i Frankrike, framstår norsk fagbevegelse som veldresserte pudler. Som da NHOs Kristin Skogen Lund og LOs Gerd Kristiansen i januar sto på samme scene og lanserte et nytt solidaritetsalternativ. «Seansen foregikk i en gemyttlig tone», rapporterte Fri Fagbevegelse. Arbeidslivets Tuppen og Lillemor er ellers kjent for å ha funnet tonen.

Omtrent som i et hyggelig kaffeselskap, med andre ord.

"Arbeidslivets Tuppen og Lillemor har funnet tonen"