Et demokratisk problem

Demokratiet er helt avhengig av at folk tar verv og stiller opp.

Derfor er det et demokratisk problem når folk trues ut av

politikken.                                                        Illustrasjonsfoto

«Min definisjon av et fritt samfunn er et samfunn der det er trygt å være upopulær», mente den amerikanske politikeren Adlai Stevenson (1900-1965). Dessverre blir Norge mindre trygt i den sammenheng.

Denne uka fikk vi høre om ordføreren i Klepp, Ane Mari Braut Nese (H). Hun forsvarer en ny bomring i kommunen, og det gjør en ikke ustraffet i disse dager. Ordføreren blir grovt hetset på sosiale medier. Bompengemotstandere har gått fysisk løs på ordførerens sønn i et forsøk på å tvinge ordføreren til å skifte standpunkt. Familien har vært så truet at ungene ikke har sove hjemme på en måned, ifølge NRK.

Et par eksempler på overtramp på sosiale medier: «Jeg håper det er noen bønder som kan spre møkk over huset hennes» og «Mød opp me våpen å balltre de e korrupt heile greiå» (Sic!) forteller om en debatt som har gått helt av skaftet.  Noen angrer når de blir konfronter. Mannen bak sistnevnte kommentar angrer ikke.

Saken med Klepp-ordføreren er dessverre ikke enestående. KS, kommunenes interesseorganisasjon, publiserte i april en undersøkelse som viser at mer enn fire av ti lokalpolitikere har opplevd hat og trusler. Halvparten av de 1700 spurte har vurdert å gi seg i politikken på grunn av dette. Unge opplever mest hat og trusler, og politikere i Nord-Norge har en høyere andel  enn gjennomsnittet.

I presentasjonen av undersøkelsen er det også et eksempel på hva en lokalpolitiker må tåle: «Jeg ser fram til å møte deg i en mørk gate, kjøre en kniv i deg og vri rundt». Da er det ikke det minste rart at mange sier takk for seg i politikken. Hele 15 prosent har faktisk sluttet å gjøre en innsats på vegne av oss alle på grunn av trusler og hets.

Det er helt greit å være uenig i sak, og å protestere mot nær sagt hva det skal være. Politikere må tåle å bli motsagt, og det gjør de da også. Men det er langt over streket, og fullstendig uakseptabelt, med trusler og hærverk. I 2016 opplevde daværende varaordfører i Bodø, Synne Bjørbæk (Rødt), at bilen hennes ble forsøkt påtent mens den sto parkert utenfor rådhuset.  Ordfører Ida Pinnerød (Ap) fikk så grove trusler at PST ble koblet inn og ekstra sikkerhetstiltak ble iverksatt.

Heldigvis er ingen av dem foreløpig truet ut av politikken.

At folk slutter å engasjere seg på grunn av hets og trusler på sosiale medier, og direkte fysisk hærverk, er et demokratisk problem så stort at selv den største idiot bør skjønne det, til og med i fylla. Tusenvis av vanlige folk bruker tiden sin på lokalpolitikk, helt uten å få betalt for det. I beste fall får de kanskje ta en selfie sammen med partilederen når denne stikker innom byen. Skal demokratiet fungere er det helt avhengig av innsatsen – også innsatsen til dem vi er rykende uenig med.

Så hvis du har gått over steken i kommentarfeltene, ta kontakt og be om unnskyldning. Og når du rusler gjennom byen i dag, og ser de samme sliterne stå på stand for partiet de mener har det beste programmet, så gå bort til den du er aller mest uenig med og si noe hyggelig.

Det koster ingenting. I motsetning til prisen altfor mange politikere må betale.

 

Kjønn i ubalanse

Det er ingen motsetning i å være opptatt av kvinner og

likestilling, og ha interesse også for menns situasjon.

«Vi ønsker gjerne flere menn. Men når vi lyser ut stillinger, er det få menn som har tilstrekkelige kvalifikasjoner». Bytt ut menn med kvinner, og det høres til forveksling ut som den årlige 8.-mars-bortforklaringen på hvorfor det fortsatt er så få kvinnelige toppledere i næringslivet.

Forskningsrådets nasjonale kunnskapssenter, Kilden kjønnsforskning.no, har bare kvinnelige ansatte. Det er redaktør og direktør for Kilden, Linda Marie Rustad, som forklarer den skjeve fordelingen mellom kvinner og menn. En (bort)forklaring som ville blitt møtt av en storm av protester fra feminister, hvis det altså var menn som påsto at ingen kvalifiserte kvinner er å finne. Let bedre, ville svaret ha vært.

NRK har tatt jobben med å se nærmere på hvem som er ansatt i institusjoner som har kjønnsforskning som oppgave. Resultatet er oppsiktsvekkende, pinlig og nedslående, og bør bekymre mange: Hele nitti prosent av landets kjønnsforskere er kvinner. Det er ikke bare Kilden som er totalt kvinnedominert. Likestillingssenteret Hamar har også bare kvinner ansatt. Andre institusjoner har en betydelig overvekt av kvinner. Også blant dem som skal passe på at likestillingsloven følges, er kvinnedominansen påtakelig. Ja, nesten total.

Likestillingsloven ja. Den er et kapittel for seg selv. Da loven ble revidert i 2017 gikk selv Likestillings- og diskrimineringsombudet imot en kjønnsnøytral lov, og ordlyden ble som følger: «Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn». I samme paragraf, litt lenger ned: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». Dette må være verdens største selvmotsigelse.

Det er ikke likegyldig om det er kvinner eller menn som forsker på likestilling og kjønn. Vi farges alle av de brillene vi ser igjennom.  Det bekymrer også Den nasjonale forskningsetiske komité, som skriver på sine nettsider at man tradisjonelt ikke har hatt fokus på forskeres kjønn. Man forventet at forskere skulle være objektive i sin tilnærming.  I dag vet vi at dette ikke er mulig. Kjønn farger hvordan vi ser og erkjenner samfunnet. Forskningsrådet mener det er et demokratisk problem, og har store skadevirkninger hvis man ikke har en bred inngang til forskningen. Noe kjønnsforskningen definitivt ikke har.

Menn utgjør sånn omtrent halvparten av befolkningen, men bare én av ti kjønnsforskere ved universitetene er menn. Så mens vi vet omtrent alt om jenter og kvinners liv – det er ikke den minste ting det ikke er forsket på – vet vi mye mindre om hvordan gutter og menn har det, hvordan maskulinitet oppleves i dagens likestilte samfunn, og hvorfor den mannlige delen av befolkningen topper de aller fleste negative statistikker. Det lar seg ikke gjøre i en håndvending å bytte ut halvparten av de kvinnelige forskerne for å få mer balanse i regnskapet. Det betyr at kvinnelige kjønnsforskere rett og slett må sjekke flere mannfolk.

Hvis de altså mener alvor med likestilling.

En sunn tilnærming

Som folkehelseminister har Sylvi Listhaug tråkket i salaten

med begge beina. Men ser vi bort fra retorikken har hun en

sunn tilnærming.

«Å være opptatt av helsa er den største hindringen for et godt liv», ifølge en av de mest betydningsfulle filosofene i historien. Platon (427-347 før vår tidsregning), skjønte det. Det er noe som heter den gylne middelvei.

Nylig gjenoppsto Sylvi Listhaug fra de politisk døde, nå som eldre- og folkehelseminister.  Statsråden insisterer på å være «som folk flest», og innrømmer at hun trener for lite, og er festrøyker. Hun vet hvordan få oppmerksomhet, og tråkker gjerne i salaten med begge beina.  Denne uka er det uttalelsen «la folk røyke, drikke og spise rødt kjøtt» som har skapt oppstandelse, også i utlandet. Negativ sådan, og det er ikke rart. En folkehelseminister som tar til orde for alkohol og tobakk er tilsynelatende verdens største selvmotsigelse.

- Mitt utgangspunkt på dette med folkehelse er veldig enkelt. Jeg har ikke planer om å være noe moralpoliti, og kommer ikke til å fortelle folk hvordan de skal leve livene sine, men jeg har tenkt å bidra til at folk skal få informasjon som danner grunnlag for å ta informerte valg, sier Listhaug til NRK, og legger til: - Det aller beste er å drikke med måte, ikke røyke i det hele tatt og spise sunt. Det vil jeg oppfordre alle til.  

Generalsekretæren i Kreftforeningen frykter at mange vil rette seg etter det Listhaug sier. Mange tiår med folkehelsearbeid kan gå opp i røyk, og statsråden rokker ved den gjengse forståelse av de negative effektene ved alkohol, tobakk, usunt kosthold og inaktivitet, ifølge generalsekretæren. Med respekt å melde: Det tillater jeg meg å tvile på. Vel nok er Listhaug populær blant sine egne, og blir av mange sett på som partiets frelser. Men selv disiplene i Frp er klar over at å drikke med begge hendene, samtidig som man røyker som en skorstein og aldri bruker beina, er en usunn cocktail.

Myndighetene bruker mye tid og penger på å fortelle oss hvordan vi bør spise, og hva vi skal gjøre for å holde oss friske og i god form. De aller fleste har nok kunnskap til å vite at mer fisk, frukt og grønt og mindre kjøtt er bra, både for folkehelsa og miljøet. Det samme gjelder trim og trening, og moderat forbruk av alkohol. Nullvisjonen om et tobakksløst samfunn er like prisverdig som nullvisjonen for selvmord og trafikkdrepte, men vi er altså ikke der ennå.

Hvis vi ser bort fra retorikken til Listhaug - som er like sleivete og politisk ukorrekt som den pleier å være – har folkehelseministeren i grunn et sunt utgangspunkt. Moralisering over andres liv er ingen effektiv eller god måte for å påvirke holdninger. Det kan tvert imot virke mot sin hensikt. Som røyker husker jeg god min egen barnslige reaksjon på røykeloven, som ble innført i 2004. Jo vanskeligere det ble å være røyker, jo sikrere var jeg på at jeg ikke kom til å slutte. 

Det kalles veldig sen trassalder. For å være ærlig har jeg faktisk ennå ikke vokst ut av den.

En avsporing

I stedet for å moralisere, bør seriøse politikere konsentrere

seg om å få transportbransjen opp av grøfta.

«At jetflyet har utkonkurrert propellflyet, er et bevis på at du kommer lenger med å dytte enn med å dra», er et sitat med ukjent opphav. Noe å tenke på for dem som nå vil påføre oss flyskam. Uten tanke for at nær sagt hele halve Norge ikke har andre alternativer enn nettopp fly, sitter det folk på Grünerløkka i Oslo og moraliserer over folk i resten av landet.

En av dem er Eivind Trældal fra Miljøpartiet De Grønne (MDG), som i en kronikk i VG forleden utbasunerte at selvfølgelig skal vi føle flyskam. Det er en avsporing. Én ting er at det å påføre folk skam neppe er spesielt effektiv. Pisk er ikke nødvendigvis bedre enn gulrot for å endre holdninger. En annen ting – og like viktig – er å se på alternativene.  Som altså knapt finnes. Det burde den samme Trældal vite, for da MDG holdt landsmøte i Narvik i 2016 tok flere representanter fly. Selv om de kunne tatt tog gjennom Sverige og til Narvik. En av dem som fløy var partiets daværende leder, «fordi det var for langt unna», som det ble sagt den gang.

For MDG er alternativ transport sykkel, elbil eller tog. Miljøvennlige alternativ alle sammen, men tog finnes altså ikke nord for Bodø, bortsett fra strekningen Narvik-Kiruna.  Med de lange avstandene vi har i Nord-Norge, betyr el-bil både rekkeviddeangst og ladekø. Fra Bodø og sørover kan tog være et alternativ, hvis vi altså har tid nok. Men Nordlandsbanen er gammeldags og dieseldrevet, og jeg skal ikke engang forsøke å regne på hva som gir de største utslippene: 50 minutter med fly Bodø- Trondheim, eller ti timer med tog trukket av diesellokomotiv.

Landsmøtet i MDG i 2013 vedtok å satse på utbygging av Nord-Norge-banen. Så ble saken parkert på et sidespor.  Selv om tiden for engasjement er nettopp nå, når Jernbanedirektoratet utreder banen, gir ikke partiledelsen saken oppmerksomhet.  Da hjelper det lite at lokale MDG-ere står på kravet. I papirene til landsmøtet i MDG, som er i slutten av mai, finner jeg ikke et ord om Nord-Norge-banen,  elektrifisering av Nordlandsbanen, eller krav om mer gods over fra vei til bane. Et forslag om å forby reklame for miljøfiendtlig transport, skal dog behandles. Å ta fly skal altså bli like skambelagt som å røyke.
 
MDG er for så vidt ikke alene. Hittil i år er det kun landsmøtet i SV som har støttet kravet om Nord-Norge-banen. Sentrale politikere er ellers unnfallende, eller helt tause.
 
Det er andre store miljøutfordringer MDG-politikere bør vie oppmerksomhet. I 2013 la Tollpost Globe ned sjøverts godstransport med containerskip mellom Bodø og Alta. Det betød sånn ca. 6000 flere vogntog på til dels dårlige og farlige nordnorske veier. Knallhard konkurranse fra transport med trailere gjør at Norges største godstransportør på jernbane, CargoNet, vurderer å avvikle driften til sommeren. Skjer det, vil det kunne bety 365.000 flere vogntogturer årlig på Landsbasis. I tillegg til forurensning er vogntogene livsfarlige for øvrige bilister

Fly et nødvendig «onde» i store deler av landet. Så i stedet for å moralisere over andres reisevaner, bør seriøse MDG- politikere konsentrere seg om få transportbransjen opp av grøfta.