Ved en korsvei

Kirkens største høytid, påsken, nærmer seg. Bildet er fra

gudstjenesten i Bodø domkirke første påskedag 2008.

«Daglig forlater folk kirken og vender tilbake til Gud», ifølge den amerikanske komikeren Lenny Bruce (1925-1966). Ikke vet jeg hvor de går eller vender tilbake til, de mange som forsvinner fra Den norske kirke. Men at folk forlater Folkekirken som den nå kalles, sier statistikken alt om.

I 2016, da det ble mulig å melde seg ut elektronisk, meldte 41. 000 seg ut av Kirken. Året etter over 15.000. Vel 12.000 meldte seg aktivt ut i 2018, viser ferske tall fra SSB. Tallet innmeldte er ikke i nærheten.  Andelen barn som blir døpt falt i fjor ned til 51 prosent. Det lover ikke bra for rekrutteringen.

Med dette som bakteppe åpnet Kirkemøtet – kirkens «storting» – sitt møte onsdag. I ei knapp uke skal utsendingene diskutere Kirkens vei videre, og kanskje overraskende for noen: Kirkemøtet skal vurdere å justere liturgien, fordi Gud er blitt tonet ned til fordel for selvspiritualitet. Teolog Merete Thomassen har fulgt utviklingene, og i boka «Når dere ber» fra 2013 oppsummerer hun bønnen slik: Mens det før het «Alt er mulig for Gud» er budskapet nå «Alt er mulig for den som føler seg vel og har troen på seg selv».

Jeg har selv registrert utviklingen, sett utenfra: Da seks kandidater til å bli ny biskop i Sør-Hålogaland presenterte seg på kronikkplass i Avisa Nordland, var Gud knapt nevnt. Ganske merkelig tatt i betraktning av at kandidatene tok mål av seg til å bli Vårherres «vaktmester» i bispedømmet.

Man kan saktens lure på hva Den norske kirke her drevet på med de siste årene. I iveren etter å gjøre seg populær og trekke folk til gudstjenestene har Herrens tjenere arrangert de merkeligste gudstjenestene, ifølge en kronikk i VG. Sirkusgudstjeneste i Drammen, der klovner hjalp til med syndsbekjennelse og akrobater sto på tårn av stoler for å illustrere engler. På Bryne bød man på fotballgudstjeneste med trikseoppvisning foran alterringen. Mobilspillet Pokémon Go ble selvsagt også en gudstjeneste – i Lakselv. For å nevne noe.

Selv en så alvorlig og viktig handling som barnedåp er ikke så nøye.  Drop in barnedåp har vært et tilbud, også i Bodø. Ute på søndagstur, og tilfeldigvis i nærheten av kirken?  Ikke så farlig at du ikke har tenkt grundig over saken. Bare stikk innom, i Herrens hus er det plass til alle. Også ikke-troende, og prester som ikke tror på bibelfortellingene.

Kirkemøtet står kanskje ved en korsvei. Kanskje Kirken skal slutte med tøv og publikumsfrieri, og bli litt mer kirke? Og litt mindre coatch for selvrealisering (som Thomassen kaller det), politisk parti for den til enhver tid herskende flertallsmeningen og eventbyrå for livets store anledninger? Altså et trosfellesskap, som de som føler for sånt, kan finne seg til rette i. For når Kirken selv tar så lett på det som er institusjonens egentlige misjon, da kan vel folk like gjerne melde seg inn i frimerkeklubben?

Nå er Kirken så lite kirke, og så rund i kantene, at selv de som meldte seg ut i protest på 1970-tallet glatt kan melde seg inn igjen. Det koster eller krever absolutt ingenting.

De unge er lei bullshit og bla-bla

Fra klimastreiken i Bergen forrige helg. Denne fredagen

streiker tusenvis av barn og unge i flere byer, også i Bodø.

«Får ikke ens barn en opprørsfase, så har man nesten gjort noe galt selv, som foreldre», ifølge dronning Sonja. Mange foreldre må ha gjort noe riktig, når tusenvis av skoleungdommer klimastreiker fordi voksne som har makta, gjør altfor lite.

Det startet i september da den nå 16-år gamle Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen i Stockholm med plakaten «Skolestreik for klimaet». Hvorfor gå på skolen for å lære, når selv ikke politikerne vil forholde seg til en av vår tids viktigste samfunnsutfordringer, var spørsmålet Greta stilte. Hun ble hørt, helt til topps på klimatoppmøtet i Polen sist høst.

Skolestreikene har fortsatt, og er blitt et globalt fenomen. Tusenvis av elever fra ungdomsskoler og videregående streiket fredag, også i Bodø. Samfunnsengasjementet bør hylles av alle, spesielt av dem som selv ikke løfter en finger for at politikerne skal ta seg sammen, og ta ansvar.  Og av dem som ellers klager over at dagens unge er tafatte, tiltaksløse og uengasjerte.   

Men i stedet for å juble over at ungdommene sier kraftig ifra, forsøker arrogante voksne å latterliggjøre skoleelevene med å spre uttalelser av typen «hvis du er så engasjert så husk at du bare kan dusje i fem minutter, få ny mobil kun hvert femte år, flyreiser på ferie sier du selvsagt nei takk til og så må du gå til og fra skole og trening».  

Ingen forventer at skoleungdommene skal løse klimaproblemet.  Men de har klart å skape oppmerksomhet rundt saken. Å latterliggjøre engasjementet er en ufin takling. I tillegg er det helt forfeilet. Klimautfordringene kan ikke løses på individuelt nivå. Det må dyptgripende, strukturelle endringer til; de som kommer til å koste politikerne popularitet og stemmer. I tillegg oversvømmes unge klimaaktivister med trusler og hat. - Det groveste vi har fått er oppfordringer til å begå selvmord, for eksempel gjennom sultestreik, slik at vi kutter mest mulig klimautslipp, forteller første nestleder i Natur og Ungdom, Haldis Tjeldflaat Helle (21) til Vårt Land.

Er det virkelig mulig?

Jeg heier på ungdommene. Stå på! Uten streik, hadde dere aldri blitt hørt. Samtidig er det riktig at skoleelevene får ugyldig fravær. Streik er et legitimt våpen, og streik koster bestandig for de streikende. At det er en streik i skoletiden, og ikke en fredelig demonstrasjon på ettermiddagstid eller i helga, understreker alvoret og engasjementet. Ungdommene mener saken er så viktig at de streiker til tross for omkostningene. Hvis skolemyndighetene hadde sagt vær så god, bare streik, hadde noe av kraften i selve engasjementet blitt borte.

Den politiske eliten har mistet grepet om klimafortellingen. Den oppvoksende slekt, de som skal arve jorden, finner seg ikke i mer bullshit og bla-bla. Derfor har kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) invitert til «klimatoppmøte» med ungdommene, og sier samtidig at skolen bør gripe sjansen til å undervise elevene i hvordan man påvirker politikerne. Altså hvordan man pent ber om et møte, som noen kanskje får, men som det kommer absolutt ingenting ut av. Mer behagelig for politikerne, selvfølgelig.

Det trenger skolen ikke. Som flere statsråder nå har skjønt, har ungdommene funnet ut av det selv.

Det står skrevet i stjernene

Det er ikke vitenskapelig bevist at astrologi "virker".

Likevel er astrologiskolen godkjent som fagutdanning.

«Overtroen er i forhold til religionen hva astrologien er i forhold til astronomien», mente filosof og forfatter Voltaire (1694-1779). Han regnes som den fremste representanten for opplysningstiden i Frankrike. Mens mange fortsatt trodde at jorda var flat påpekte altså Voltaire at «det står i stjernene» bare er tull.

Å lese horoskop i ukeblader og aviser kan være morsom underholdning. Og det er populært. I 2015 ville Avisa Nordland kutte ut daglige horoskop som sier noe om hva som skal vederfares folk født i Skorpionen eller Skytten, men sjefredaktøren måtte gi etter for et massivt press fra leserne og ta horoskopet inn igjen. Nå trykkes noe som kalles «Astrologisk værmelding», altså generelle vendinger som gjelder uansett stjernetegn.

Himmellegemene sto nok i en gunstig konstellasjon da Astrologiskolen Herkules fikk søknaden om å bli godkjent som fagskole behandlet for fjerde gang. I den nye vurderingen har de eksterne sakkyndige i stedet for størrelsen på yrkesfeltet, som tidligere var et kriterium, vurdert om det «i prinsippet finnes et yrkesfelt i det hele tatt». Det gjør det, skriver de, innen feltene underholdning, terapeutisk rådgivning, religiøs forkynnelse og formidling av teknisk fagkunnskap. For mange er astrologi «en nokså uskyldig form for underholdning,» slår de sakkyndige fast, ifølge Morgenbladet.

Til tross for at det ikke finnes noen dokumentasjon på at astrologi «virker», kan du nå bli astrolog med statens velsignelse og finansiering. NOKUT – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, har godkjent at Astrologiskolen Herkules AS får drive fagutdanning. Dermed kan studenter få lån og stipend i Lånekassen, på lik linje med dem som utdanner seg til lokomotivførere, yrkesdykkere eller miljøarbeidere.  Yrkesrettede utdanninger med klare, samfunnsnyttige formål i motsetning til astrologiskolen

Vitenskapen har - tross flere forsøk - ikke kunnet konkludere med at astrologi verken er virksomt eller empirisk holdbart. Det vitenskapsfolk i første rekke etterspør er empirien bak å tildele solen, månen, planetene og stjernetegnene de egenskaper astrologene påstår de har. Og på hvilken måte disse kan påvirke menneskelige egenskaper og hendelser på jorden. Astrologer har ikke kunnet gi noen vitenskapelig, tilfredsstillende svar. Heller ikke har de – i godkjente forsøk – vært treffsikre i sine spådommer.

Når astrologiskolen nå er godkjent, legitimerer det astrologi som seriøst fag. Det er ille, selv om det ikke er direkte skadelig.

Ifølge horoskopet fra «Sophias magiske Verden» har det vært både sol- og måneformørkelse så langt i 2019. Da kan det føles som om noen har slått av lyset for folk født i Værens tegn, leser jeg. Lyset må tydeligvis ha gått også hos dem som lager reglene for fagutdanning.

For øvrig varsler planetenes plassering en stjernesmell for vitenskap og rasjonell tenkning. En-null til alternativbransjen, der altså.

Et forsvar for gamle gubber

Alder brukes for å plassere folk som "pusher 50" eller "har

 bikket 60" i samme kategori som gubbene i "Muppet show".

«Ingen er så arrogant som en ungdom som akkurat har oppdaget en gammel idé og tror det er hans egen», mente den amerikanske journalisten Sydney J. Harris (1917-1986). Han forutså kanskje den mye brukte hersketeknikken «menn som har bikket 60».

Det har bredt om seg i den offentlige debattene. I stedet for å imøtegå med argumenter, avfeies meninger med at det er gretne, gamle gubber som uttaler seg, og derfor ingenting å bry seg om. Et par eksempler fra den siste tidens offentlige debatt:

Opprøret i Venstre mot leder Trine Skei Grande og partiets (manglende) distriktspolitikk, som startet her nord, ble av en ledende, yngre politiker i Oslo Venstre avfeid på følgende måte: «Det er to sinte, gamle menn». I kjølvannet av den seks sekunder lange videoen med Trond Giske i hovedrollen, ble menn som kritiserte medienes hånderting av saken karakterisert på følgende måte av den politiske kommentatoren i TV 2: «Gubber som bare ikke vil forstå». Det respektløse og nedlatende «gubber» der altså, fra jyplingen på 25. Som om alder er et argument for eller imot noe som helst.

Kvinner utsettes for den samme hersketeknikken, men på en mer subtil måte. Man kommenterer tross alt ikke en kvinnes alder. En aldri så liten hentydning om at hovedparolen under Kvinnedagen i år om abort angår en litt snever del av befolkningen – omtrent åtte kvinner i året – avfeies med stempling som portvinstante, kulturkjerring eller gammelfeminist. Med trykk på gammel. Servert av yngre kvinner; er det ikke egentlig litt søtt den måte unge pluss/minus 25 forsøker å argumentere på? Selv er jeg tildelt merkelappen «gammel, garvet journalist» i en diskusjon på sosiale medier. Men gammel først.

Hvis noen nå syns jeg går i fella med å bruke nettopp alder som argument både mot jyplingen i TV 2 og unge kvinner i abortdebatten, så er det med hensikt for å vise hvor håpløst dumt akkurat den typen argumentasjon er.

Når ble alder et gyldig argument, og erfaring et minus? Og hvor går grensen for når folk kan avfeies med at de er for gamle til å kunne delta i debatten – når de passerer 45?

«Ageism» - aldersdiskriminering – er et begrep som ble lansert av Robert Neil Butler i 1969 for å beskrive diskriminering av seniorer. Butler beskrev «ageism» som en kombinasjon av tre elementer: forutinntatte holdninger om eldre, alderen i seg selv og institusjonell praksis og politikk som fremmer stereotype holdninger om godt voksne. Ved siden av mange andre ting var Butler den første direktøren av National Institute on Ageing i Maryland, USA.  En studie fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at fordommer mot eldre er utbredt.

Og så feil folk tar av «gamle gubber», eller «gamle kjerringer» for den saks skyld. Flere studier viser at de fleste blir mer vennlige, tolerante og omtenksomme med årene. Aldersforsker Per Erik Solem ved NTNU påpeker at mytene om godt voksne lever, men at de fleste blir mer emosjonelt stabile, og utvikler positive egenskaper med alderen.

Straks folk «pusher 50» eller «bikker 60» plasseres de i gruppen «kommende utgifter og et problem for samfunnet». Som om de verken bryr seg, skjønner hva som foregår, vet hva de snakker om eller er berettiget til å delta debatten. Merkelappen «utdatert» brukes flittig.

Bare folk under 40 kan gjøre en så fundamental feilvurdering.

Med iskald beregning

Det finnes ikke ett fornuftig argument for flybårne isbiter      
 til drinker i resten av verden. Ikke ett!

«Hensikten med en forretningsvirksomhet er å skape en kunde», ifølge den amerikanske bedriftsrådgiveren og forfatteren Peter Drucker (1909-2005). Kreativiteten hos enkelte er grenseløs i så måte.

Fylkesmannen i Nordland har hatt innsigelser. Men nå har fylkesmannen gjort helomvending, og vil likevel ikke legger hindre i veien for at selskapet Svaice AS får hente isblokker fra Svartisen. Den tusen år gamle isen skal ikke brukes til noe som helst nødvendig eller nyttig; hele konseptet er rett og slett meningsløst. Isen skal flysendes verden over til gourmetrestauranter og eksklusive barer, sånn at millionærer i Dubai eller New York kan bestille seg en Whisky On the Rocks med svindyre isbiter fra Svartisen.

Ja, noen påstår til og med at isbitene blir dyrere enn selve drinken. Det er iskald beregning fra gründernes side, og alene nok til at Svaice AS skaper seg kunder. Noen må alltid vise hvor rike de er, og hvor vulgært de kan oppføre seg bare fordi de har råd til det.

Hadde det enda vært sånn at isen skulle fraktes til steder som verken har strøm eller kjøleskap, og som derfor trenger is for å kjøle ned livsviktig føde, så hadde det vært mulig å skape en smule forståelse for prosjektet. Som gruveslam i Repparfjorden, som tross alt skaffer fram kobber, som verden trenger i store mengder for å kunne gjennomføre det grønne skiftet.

Men det finnes ikke ett fornuftig argument for flybårne isbiter til drinker i resten av verden. Ikke ett!  Noen nye arbeidsplasser – som alltid er det som frister - kan ikke forsvare den negative omtalen Meløy og Nordland nå opplever. Ivrige naturvernere, naturelskere, potensielle turister og andre reagerer selvfølgelig over denne meningsløse geskjeften, som selvsagt hører hjemme på «Shame on you»-lista. På sikt kommer arbeidsplassene til å koste mer enn de smaker.   

Hele prosjektet er så lite miljøvennlig, bærekraftig og framtidsrettet at det kan få noen hver til å kaldsvette.

I 2015 bevilget Meløy kommune 150.000 kroner, og sa ja til 6000 helikopterturer i sommerhalvåret over svartisområdet, som altså ligger i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Sammen med Statskog bevilget Nordland fylkeskommune 250.000 kroner til samme prøveprosjekt, mens daværende KrF- fylkesråd for næring jublet over hvor flott det vil bli å sitte i Monaco med en drink med blå is fra Svartisen.

Siden den gang har entusiasmen for prosjektet smeltet like raskt som Svartisen selv, og den velvillige innstillingen fra politikerne har heldigvis kjølnet. Fylkesråden for miljø, kultur og folkehelse vil koble Klima- og miljødepartementet inn i saken. Også rådmannen i Meløy signaliserer at det til sjuende og sist bare er Meløy kommunestyre som kan si ja eller nei til prosjektet, og at ingenting er avgjort. Alle syns Svartisen smelter fort nok, om den ikke i tillegg skal fraktes vekk med helikopter.

Det er bare én fornuftig ting å gjøre: Legg hele prosjektet på is.

Storm i et vannglass

Vi gikk ikke i tog for selvbestemt tvillingabort etter tolvte uke

«Hvis menn kunne bli gravide, vill abort vært et sakrament», mente den amerikanske juristen og borgerrettsforkjemperen Florynce R. Kennedy (1916-2000). Hun fikk ikke med seg abortdebatten i Norge i 2019.

Regjeringens forslag om innskrenkning i retten til selvbestemt abort av tvilling- eller flerlingfostre, fosterreduksjon som det formelt heter, får kvinner til å se rødt.  Hvis endringen blir vedtatt, må kvinner som ønsker abort av et friskt tvillingfoster møte i nemnd fordi medisinske grunner gjør at aborten først kan utføres etter 12. uke. Altså senabort. Det ble utført abort på åtte friske tvillingfostre i fjor.

Dette framstilles som om hele abortloven er i spill, og at dette er første steg mot flere innskrenkinger i kvinners selvbestemmelse. «Ikke rør abortloven» kommer til å samle tusenvis av kvinner og menn i 8. mars-toget. «Kødder du med åtte damer, så kødder du med mange tusen», utbasunerer en av kommentatorene i hovedstadspressen, mens andre overreagerer ved å påstå at det vi gikk i tog for på 60- og 70-tallet nå skal tas fra oss.
Ja ha? Så det var retten til selvbestemt tvillingabort etter tolvte uke vi gikk i tog for?

Abortloven står fjellstøtt. Heldigvis. Nå er den til og med langt på vei velsignet av bispemøtet i Den norske kirke, som nylig uttalte at «Et samfunn med legal abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». 

Likevel forsøker mange å framstille forslaget til endring som om hele abortloven er under press. Realiteten er at loven justeres etter dagens virkelighet – der fosterreduksjon er teknisk mulig – noe som var utenkelig da loven ble vedtatt for over 40 år siden.  Debatt om hvor langt kvinners selvbestemmelse skal gå, og hva samfunnet skal tillate, er helt nødvendig.  Det tåler abortloven.

For hva innebærer egentlig innstrammingen? En unntaksbestemmelse i abortlovens forskrift fra 2001 – som aldri var ment for fosterreduksjon – gjør at kvinner i dag kan søke om tvillingabort uten nemndbehandling. Det er dette «hullet» i loven som nå eventuelt tettes, med solid støtte fra det medisinske miljøet.

Alle kvinner som ønsker abort etter tolvte uke (senabort) må møte i nemnd, også de med bare ett foster.  Så hvorfor er det så mye verre at kvinner som ønsker tvillingabort må gjøre det samme? Jeg har fulgt nøye med i debatten, og også stilt spørsmål direkte. Ingen har klart å gi noe svar.

Abortloven gir fosteret økt vern etter 12. uke. Som andre senaborter, hører derfor også tvillingabort hjemme i nemnd. Det er fornuftig at alle senaborter behandles likt, og etter de samme kriteriene.  Det er utvilsomt en ekstra belastning for kvinnen å møte i nemnd, men med min beste vilje skjønner jeg ikke hvorfor den en skal slippe, og ikke den andre. Om grensen for selvbestemt abort skal flyttes, slik noen ungdomspartier tar til orde for, er en annen debatt.

Klarer du én, så klarer du to, var Kjell Ingolf Ropstads (KrF) flåsete bemerkning om saken.  Det kan også sies sånn: Klarer den ene det, så klarer den andre det også.

Menn til salgs

Tjostolv Moland (t.v.) og Joshua French på vei til fengselet i

Kinshasa.

(Apropos på trykk 14. februar 2019)


«Se verden med nye øyne», reklamerer arrangøren med. Ja visst; se verden gjennom øynene til en leiesoldat som selger seg til høystbydende.

Det er en av de mest omtalte sakene i Norge i nyere tid, her er kortversjonen: I mai 2009 ble de pågrepet i Kongo, siktet bl.a. for drap på sin kongolesiske sjåfør. Moland ble dømt for drapet, French for medvirkning. Begge fikk dødsdommer, i ulike saker. Tjostolv Moland døde i fengselet i Kinshasa i 2013. Joshua French sonet åtte år under forferdelige forhold, før norske myndigheter fikk ham fløyet hjem. Til en pris av minst 11 millioner kroner, ifølge NRK. Han landet i Norge 17. mai 2017, syk og svekket. Men som en fri mann.

Det er skrevet flere bøker, laget film og intervjuer med leiesoldaten som overlevde, uten at noen har klart å komme nærmere hva som faktisk skjedde. French har selv endret historien fra at de var på en slags avansert «guttetur» på jakt etter jobb, til å ha innrømmet at de var bevæpnet og på betalt, ulovlig oppdrag i Kongo.
 
Bare French vet hva som egentlig skjedde, og hvem som betalte dem. Og det kommer han ikke til å fortelle under foredraget «Dømt til døden» i Bodø 17. februar. Siden oktober i fjor har Joshua French tjent gode penger på at «Joshua tar deg med på en utrolig spennende reise i sitt foredrag. Det er gripende og rystende på en gang», som det heter i reklamen fra arrangøren Atikko Norway. 

Den etisk svært problematiske saken med tragisk utfall gjøres om til en hvilken som helst amerikanskprodusert actionfilm. «Kongo-saken går inn i historien som en av de mest spennende, sanne thrillerne som har funnet sted i moderne norsk historie», heter det i omtalen.

Hollywood kunne ikke ha gjort det bedre.

At de to ble kastet ut av Forsvaret i 2007 fordi de oppførte seg som voldelige cowboyer som Forsvaret ikke ville ha i tjeneste, nevnes selvfølgelig ikke. At de likevel brukte Forsvarets ID-kort da de ble pågrepet, er tydeligvis irrelevant. At de var bevæpnet og på ulovlig oppdrag, er en bagatell. At de var betalte lakeier for en krigsherre i det voldelige og kaotiske Kongo, er en ikke-sak i omtalen. At en kongolesisk seksbarnsfar ble drept fordi to nordmenn lekte geriljakrig i jungelen, piffer bare opp foredraget.

At Norge som prinsipp tar avstand fra leiesoldater – mens French i NRK-podkasten «To hvite menn i Afrika» uttaler at det er gøy å være leiesoldat, bare understreker at dette er en mann som sannsynligvis er villig til å gjøre hva som helst for penger.

Også å stå på scenen med en romantisert, glorifisert og hvitvasket versjon av Kongo-oppholdet - og seg selv. Så hvorfor betale 350 kroner for å høre et foredrag om hvor fælt han hadde det i fengselet i Kinshasa? Som om French er en helt? Spørsmål er det ikke lov å stille, med mindre de er moderert på forhånd.

Altså helt i tråd med holdningen til krigsherren French solgte seg til.