Same procedure as last year...

Den forslitte sketsjen "Grevinnen og hov-       
mesteren" må NRK vise lille julaften hvert år.

«Jeg liker å holde på tradisjoner, eller det vil si, det er tradisjonene som holder på meg», mener forfatter Lars Saabye Christensen. Sjelden er det sannere enn akkurat i julehøytiden.

For troende kristne er julas budskap det viktigste, men også disse er bundet av tradisjonene knyttet til høytiden. Veldig mange andre feirer jul av andre grunner enn Juleevangeliet; det er en familiefest som helst skal gjennomføres på samme måte som alle tidligere år. De samme luktene, smakene og opplevelsene. De vi husker fra barndommen, og som er brakt videre til egne barn. Den obligatoriske turen på kirkegården for å tenne lys, det blir ikke jul uten, og Sølvguttene som synger jula inn klokka fem.

Det skal være «same procedure as last year». Ett eksempel: «Grevinnen og hovmesteren» fra 1963 har vært et fast innslag på NRK lille julaften helt siden 1980. Det ble folkeopprør da NRK Fjernsynet ett år sende den utslitte sketsjen 15 minutter for tidlig. Kanalen måtte sende den på nytt etter Kveldsnytt. Og det er ikke bare de godt voksne som tviholder på tradisjonene. Det er barna som er de mest reaksjonære, påpeker professor Runar Døving i en kronikk i forskersonen.no. Det er de som får den store skjelven hvis noe nytt kommer inn og bryter med fjorårets skikker. Barna er juletradisjonenes forkjempere. Og uansett hvor mange pizza Grandiosa det selges i desember, er det ingenting som tyder på at den tradisjonelle julematen legge på hylla.

Selv har jeg viklet meg inn i en juletradisjon som jeg ikke helt ser hvordan jeg skal komme ut av. For et par tiår siden minst, da ungene var i tenårene, fant jeg på å gjøre noe annerledes på julaften. Det dukket opp et par pakker fra Harry- Nissen under treet, til jubel og skrekkblandet fryd fra ungdommene. Det ble en tradisjon. Harry-Nissene har overrasket hver julaften med de mest smakløse og grelle juletingene «Made i China» som kunne spores opp i postordrekataloger (ja, det startet før netthandel ble vanlig). Gavene har vært like smakløse hvert år: En batteridrevet julenisse sittende bak et slagverk, som når den slås på spiller en grusom versjon en kjent julesang mens nissen slår frenetisk på trommene. En julerød cowboyhatt med hvite, hengende kuler langs hele bremmen. Buttons til å ha på jakkeslaget med julemotiv og blinkende lys. Reinsdyrhorn med julepynt. Slips i grelle farger og julemotiv. Sånne ting.

Men så tenkte jeg ett år at nå må det være slutt med dette tullet. Voksne mannfolk med egne familier og tradisjoner trenger ikke sånt tøv lenger. Pussig nok må Harry-Nissen ha trukket den samme konklusjonen, for utpå kvelden julaften ringte telefonen. Det var Brannmannen.

-        - Hei du, og takk for ju ….

-        - Mamma, har du tenkt å ødelegge hele jula for meg?

-        - Nei, hva mener ...

-        - Det var ingen julegave fra Harry-Nissen i år!

Ingen vil vel ha sittende på seg at de ødelegger hele jula for noen, og tradisjoner er tradisjoner nettopp for at de skal følges. Det er selve essensen med jula, uansett hvordan den feires. Hver familie har sine egne.

Hva Harry-Nissen har funnet på i år? Har ikke peiling.

God jul!   

 

Av med silkehanskene

En pandemi er ingen privatsak. De som velger
ikke å vaksinere seg, må ta konsekvensene.   

«Du er dømt til å foreta valg. Det er livets største paradoks», ifølge den amerikanske forfatteren Wayne Walter Dyer (1940 -).

Vi er igjen inne i en tilnærmet ny lockdown på grunn av pandemien, med de konsekvensene det har for hele samfunnet. Alt på grunn av frykt for at helsevesenet skal knele, som er regjeringens termometer for inngripende tiltak. Kritikken mot den generelle kapasitetsmangelen i helsevesenet er massiv. Pandemien er symptomet, ikke problemet, påpekes det fra kompetent hold.

Kapasitetsproblemene lar seg ikke løse i den akutte situasjonen helsevesenet står i akkurat nå. Da er det ganske fortvilende at regjeringen velger svært inngripende tiltak mot alle, når statistikk viser at det er de uvaksinerte som blir sykest, og legger mest beslag på intensivplasser. Åtte prosent av befolkningen er ikke vaksinert. Likevel utgjør denne gruppen over halvparten av de innlagte koronapasientene, viser Folkehelseinstituttets (FHI) statistikk som kom onsdag. Myndighetene har helt siden pandemien startet for snart to år siden tatt med silkehansker på vaksinemotstanderne. Der andre land innfører tvangsvaksinering av befolkningen, kommer norske myndigheter med en høflig henstilling. Den tiden må være over nå.

Vaksinasjon er frivillig i Norge, og det er et viktig prinsipp. Tvangsvaksinering vil bryte ned tilliten til myndighetene, og gi grobunn for konspirasjonsteorier om at pandemien er en bløff iscenesatt for å få kontroll over befolkningen. Men det finnes en mellomvei, for å unngå total nedstengning. Koronasertifikat for bruk på arrangementer og restauranter var aktuelt, men ble lagt på hylla. Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har vært uenige om effekten på smitte, og ja: Også fullvaksinerte kan bli smittet, og bringe smitten videre. Men vaksinerte blir sjeldnere smittet, de blir mindre syke enn uvaksinerte og har kortere liggetid på sykehus. Dødeligheten blant uvaksinerte er mange ganger høyre enn for vaksinerte. Holdes uvaksinerte unna steder der det kan være tett med folk og fare for stor smittespredning, minimeres sjansen for alvorlig sykdom som krever innleggelse. Og kanskje kunne dagens fortvilte situasjon både i samfunnet og helsevesenet vært unngått.

Folk som av medisinske grunner ikke kan ta vaksinen, er selvfølgelig unnskyldt. Andre som nekter å vaksinere seg, har blitt en pst og en plage for resten av samfunnet. De har bare seg selv å takke hvis de føler seg utestengt og stigmatisert hvis koronapass tas i bruk. Og det bør det – snarest. Ansvarsløse religiøse ledere som påstår at Vårherre tar seg av både korona og strømregningen, er direkte delansvarlig for nedstengningen av samfunnet. Vaksinemotstandere som roper om at deres personlige frihet blir krenket hvis de ikke kan gjøre hva de vil, holder nå hele Norge som gisler. Jeg gidder rett og slett ikke høre på dem lenger.

Det på tide å ta av silkehanskene. Uvaksinerte har tatt sitt valg. Det får de leve med. Eller i verste fall dø av.  

På trykk i AN 16. 12. 2021 

Innpakning uten innhold

De vil ha kirkelig begravelse, men ingen prest.
  Har de glemt hva en kirke faktisk er?                  

«I jula blir mange kirkegjengere fornærmet over at presten ikke husker dem fra forrige jul», er et sitat som tillegges den danske filmskaperen Holger Thomasen. Vi er inne i den måneden nå; hvor også ikke-troende trekker til ulike arrangement for å få julestemning. Travlest er det julaften. 

Mens vi venter på den årlige «krigen om jula», foregår det en annen diskusjon. Hvorfor er begravelse i kirkene bare forbeholdt troende, og de som ellers ikke har noe imot noen gudsord med på ferden?  Debatten startet med at forfatter Agnes Ravatn etterlyste verdige, livssynsåpne seremonirom på bygda. Begravelse fra en kirke er ok, bare man kan slippe presten. Altså litt som en brannstasjon uten brannmenn, en politistasjon uten politi. «Den kristne begravelsen er og blir en gudstjeneste. Forkynningen av Jesus overskygger iblant avskjeden med den som ligger der og er død», mener Ravatn. Venstre-leder Guri Melby har fulgt opp med å ville åpne eldre kirker for livssynsåpne begravelser: De vil ikke ha Den norske kirke, eller religion, men det vakre kirkerommet vil de gjerne ha.

Hvordan stadig flere ser på Den norske kirke, ble formulert av Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam (Ap) for et par år siden. I en artikkel i Vårt Land tok hun til orde for at Kirken bør være sekulær. Hun er selv ateist, og argumenterer for en sekulær og liberal kirke som er åpen for alle, uansett bibelsyn. Sekulær, som altså betyr verdslig eller ikke-kirkelig. En «ikke-kirkelig-kirke», med andre ord. Snodige greier.

Kirker brukes til litt av hvert. Men det er stor forskjell på at kirker brukes til konserter og kulturarrangement uten kristent innhold, og at det skal foregå ikke-kristelige begravelser i de samme kirkene. En begravelse er en grunnleggende seremoni i den kristne troen, en situasjon hvor eksistensielle spørsmål om liv og død kommer i fokus. I slike situasjoner er det viktig å ha respekt for det hellige kirkerommet, minner Vårt Land om. At en kirke faktisk ikke er som et hvilket som helst samfunnshus - og at religion er selve begrunnelsen for dens eksistens og alle milliardene over statsbudsjettet - er det visst mange som har glemt. Det kan skyldes at Den norske kirke mer og mer framstår som et politisk parti, og ikke et trosfellesskap. Det smitter, og det er kanskje derfor noen mener de kan kreve kirkerommet, men ikke dets innhold.

Tros- og livssynsfrihet er en menneskerett. Og i Distrikts-Norge er livssynsnøytrale, vakre seremonirom mangelvare. En nitrist gymsal gir ikke samme verdige ramme rundt en begravelse som et vakkert kirkerom. Det er storsamfunnets oppgave å sørge for at alle tro- og troløse har samme tilbud, ikke Kirkens oppgave å late som om kirken ikke er et gudshus. Det vil være like mye hykling som det rituelle kirkebesøket julaften.

Ikke det at Den norske kirke noensinne spør dem som tråkker inn i våpenhuset om de er troende eller ikke. Alle er velkommen. Men også «Gjør døren høy og porten vid» bør ha en grense et sted.