Skjær i sjøen

Så galt kan det gå, når høy fart og alkohol     
 kombineres med båtliv.                                   

«Fritid er det mest utfordrende ansvar et menneske kan tilbys», ifølge den engelske politikeren William Russell (1639-1683). Det er gode grunner til å minne om nettopp det, nå når ferietiden er her.

Det er mange skjær i sjøen i ferietiden som står foran oss; bokstavelig talt. Etter at det var flatt hav i båtsalget i 2019, førte koronastengte grenser i fjor til at båtsalget gikk til himmels. Etterspørselen har vært større enn tilbudet, både når det gjelder nye og brukte båter, og det finnes nå over én million fritidsbåter i Norge. Nær sagt annenhver landkrabbe med norgesferie har funnet ut at ferie på sjøen kan være noe i mangel av reise til utlandet. Det vises også på ulykkesstatistikken. 

Ifølge Sjøfartsdirektoratets statistikk er 11 omkommet – hittil i år. Og sommeren er så vidt begynt. Til sammenligning er bare åtte omkommet i trafikken i samme tidsrom. Vi er altså mange sjømil unna nullvisjonen for ulykker til sjøs. I mange tragiske ulykker var alkohol en del av bildet, og i havarikommisjonens rapport for 2019 påpekes det at promillen var betydelig høyere enn dagens grense.

Det er altfor mange urutinerte båtførere som ikke nøyer seg med ankerdram når den nyinnkjøpte båten er fortøyd. Da er det ganske forstemmende at politikerne er så lite villig til å stramme inn på lover og regler som regulerer ferdsel til sjøs. I fjor stemte Stortinget ned et forslag fra Ap og SV om å senke promillegrensen for fritidsbåter fra 0,8 til 0,2, altså den samme som for bil. Hva er det som gjør at flertallet tror at det å kjøre fritidsbåt med promille er enklere og tryggere enn å kjøre bil? At det å manøvrere vannscootere og båter som kan gå med mange knops fart er greit med alkohol i blodet?

Også generalsekretæren i Norsk Friluftsliv har i et debattinnlegg pekt på det samme. Med stadig flere fritidsfartøy med høy fart, er det stille og rolige friluftslivet på sjøen kommet under press. Det er en asymmetrisk konflikt, der padlere, roere, seilere, de som bader og svømmer, lett bli stående som den tapende part. Likevel er viljen til lovendring begrenset. I fjor avviste Samferdselsdepartementet et forslag om å innføre en generell fartsgrense på fem knop innenfor hundremetersbeltet fra land. Men det blir krav om høyhastighetsbevis fra neste å, men bare for båter med en hastighet over 50 knop. Begrensningen vil altså ikke inntreffe før båten er oppe i svimlende 90 kilometer i timen.

Båtliv langs Norges langstrakte kyst er en kjærkommen fritidsaktivitet. Og heldigvis tar stadig flere båtførerprøven, også ungdom. Men det hjelper lite mener en erfaren båtfører, all den tid prøven kan avlegges på nett, og uten at de som tar prøven har satt sine bein i en båt. Vi kan ikke forvente at enhver eier av båt skal være så sjøvant at båtføreren vet forskjellen på en sjark og ei skøyte. Men en viss erfaring og regulering av båt og sjø bør ikke være for mye å forlange.

Men foreslå lavere promillegrense. Da blir det bølger …    

Fornuft og følelser

Si ordet "hval", og fornuften byttes øyeblikkelig
ut med følelser.                                                 

«Om hvalene er så begavet, hvorfor fortsetter de å svømme så nær Norge?», spurte den svenske komikeren og forfatteren Lasse Lindroth (1972-1999).

Årets vågehvalfangst startet 1. april, med en kvote på 1.278 dyr. Altså en bitteliten del av de rundt 100.000 vågehvalene som finnes i norske farvann. Havforskningsinstituttet holder telling. En bærekraftig utnyttelse av våre havressurser, uttaler fiskeriministeren til NTB, og oppfordrer oss til å spise mer hvalkjøtt. Men denne uka ble jeg klar over at statsfinansierte Norsk Sjømatråd ikke får lov til å markedsføre det sunne kjøttet; er det mulig?

Det er noe med hvaler som får ellers rasjonelle folk til øyeblikkelig å bytte ut fornuft med følelser. Mange husker sikkert hysteriet rundt Keiko, spekkhoggeren i suksessfilmen «Free Willy», som amerikanerne brukte vanvittige 20 millioner dollar for å frakte fra et akvarium i USA til Island. 546 journalister dekket seansen da US Air Force fløy Keiko dit i 1998. Keiko ble senere en turistattraksjon på Nordmøre, dit han klarte å svømme på egen hånd. Spekkhoggeren døde av lungebetennelse i 2003. Hvalen fikk en verdig, hemmelig begravelse kunne NRK melde i en egen sak. I ettertid er det laget et minnested for Keiko. Er det forresten noen som vet hvor hvithvalen Hvaldimir befinner seg i øyeblikket?

I dag er det bare Norge, Island og Japan som driver kommersiell hvalfangst. Norge gjenopptok fangsten i 1993, til kraftige protester fra utlandet. Det har gått hett for seg, med konfrontasjoner mellom dyrevernorganisasjoner og norske hvalfangere. Siden 1992 er minst seks hvalfangstskuter senket, eller forsøkt senket, mens de lå til kai. Politiet har ikke klart å oppklare noen av anslagene mot hvalbåtene. Hvalfangsten har gitt Norge et omdømmeproblem utenlands, men protestene har i stor grad stilnet.

Men fortsatt har de store havpattedyrene kraft i seg til å lage bølger. I mai satte Forsvaret i gang et forskningsprosjekt i Vestvågøy for å finne ut hva bardehvalen egentlig hører. Det er det ingen som vet i dag. Hvaler holdes fanget i et par døgn i et avgrenset havområde, der hørselen skal måles med samme metode som man undersøker hørselen på babyer. Hensikten er å finne ut om bardehval reagerer på seismikk og sonar. Målet er å beskytte bardehvalen og andre hvalarter mot menneskeskapt støy. Støy ble, nær sagt selvfølgelig. 50 forskere og over 60.000 signaturer er sendt norske myndigheter med krav om å stoppe hvaleksperimentet i Lofoten, fordi hvalene kan bli påført traumer av å svømme i Vestfjorden. Den norske sjefsforskeren stiller seg uforstående til kritikken.  

Hvalfangst er heller ikke kontroversielt i norsk politikk. At dyrevernorganisasjoner som NOAH vil ha slutt på all hvalfangst, overrasker ingen. Verdens naturfond Norge (WWF) støtte imidlertid norsk vågehvalfangst. Nå forsøker fungerende partileder i Miljøpartiet De Grønne, Arild Hermstad, å blåse liv i en død hvaldebatt. I et intervju med Dagbladet i mai i år sier Hermstad at MDG vil ta til orde for å forby fangst, fordi «Vi har en vanvittig blodig historie når det kommer til hvalfangst». Og det er jo riktig, historisk sett. Men i dag? En bærekraftig utnytting av en naturressurs, på linje med skreifiske og elgjakt.

Som Norges sjømatråd, med 13 kontor i utlandet, altså ikke får reklamere for. Trolig av redsel for negative reaksjoner internasjonalt, og en ny hvalkrig med Greenpeace og Sea Shepherd. Dermed går et stort marked tapt for en historisk og bærekraftig næring, og folk går glipp av ypperlig mat som en sunn hvalbiff.

Kan noen sende meg sausen …?

Signalfeil

Kvinner med hijab skal nå fronte felt som er viktig
for mange: Mote og feminisme.                            

«Moten har gjort mer skade enn revolusjonene», ifølge den franske forfatteren Victor Hugo (1802-1885). Han kan ta feil, selv om han også har rett. I vår tid heter revolusjonen hijab.

Det skjedde to ting i forrige uke. Den skandinaviske utgaven motemagasinet Vogue fikk ny moteredaktør, modellen Rawdah Mohamed. Hun har vært på forsiden av motemagasinet Costume og gått på catwalken i Milano, og har sin eget tv-serie i NRK. Det er første gang den vestlige magasinbransjen får en moteredaktør som bruker hijab. Også det feministiske tidsskriftet FETT fikk ny redaktør. Sumaya Jirde Ali, forfatter og samfunnsdebattant fra Bodø. Begge bruker hijab, og har gjort det siden de var skolejenter.

Først av alt: Det er overhode ikke problematisk at muslimer får betydningsfulle jobber og verv, som i regjeringen og i ledelsen i Norges største parti. Så kan vi bare hoppe over alle beskyldninger om muslimhat og islamofobi? Problemet er hijaben. Dette religiøse og kvinneundertrykkende plagget må vi kunne diskutere og kritisere på et prinsipielt grunnlag, uten å bli beskyldt for mobbing eller trakassering av enkeltpersoner. Ok?

Hvordan hijaben brer om seg er problematisk, og bør bekymre alle som kaller seg feminister. Sumaya Jirde Ali sa det selv i et intervju for noen år siden: Hijaben er ikke et accessory (tilbehør), men noe hun bruker fordi det har en religiøs betydning for henne. Nettopp.

Kan det være nødvendig å minne om det, nok en gang? At kvinner må dekke til håret, for at ikke menn skal fristes? At hijaben og andre tildekkende plagg er funnet opp av menn for å kontrollere kvinnene, i kulturer som kjennetegnes av negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, omskjæring, homoforakt, og der kvinner i noen sammenhenger er så godt som uten en eneste rettighet. I andre land kastes kvinner i fengsel hvis de viser seg uten hijab.

Derfor er det smått utrolig at et feministisk tidsskrift som FETT – som eies av Kvinnefronten – har fått en redaktør med hijab. Kvinnefronten, som på egen nettside skriver at «Kvinnefronten er en radikal feministisk organisasjon som vil forandre verden og ha full kvinnefrigjøring». Det ønsker sikkert den nye redaktøren også, men demonstrerer like fullt at friheten stanser ett sted: ved å la håret flagre i vinden.

Hver gang hijab diskuteres er det noen som sier at jammen, kvinner må da få bestemme selv hvordan de går kledd. Det får de selvsagt, forutsatt at det er frivillig. Det er dessverre ikke alltid tilfelle, heller ikke i Norge. Og i noen roller, blir det symboltunge plagget helt feil. Vi kan ikke forvente at muslimske kvinner skal kaste og brenne bh-en, som kvinner gjorde på 1970-tallet i protest mot både Kirken og «patriarkatets tyranni». Men vi kan forvente at de kaster hijaben; hvis de altså mener alvor med frigjøring og likestilling. I tillegg til at hijab signaliserer underkastelse, hindrer den også integrering og sementerer skillet mellom «oss» og «dem»: De som er gudfryktige, og de som ikke er det, de som er innafor og de som er utafor, de som er «ærbare», og alle oss andre. 

Det store flertallet av muslimske kvinner i Norge bruker ikke hijab. Jeg har sett anslag på at rundt tjue prosent dekker til håret, enten av kulturelle eller religiøse grunner. Tallet er selvsagt usikkert, men økende. Det er altså en liten minoritet av minoriteten som nå skal fronte felt som er viktige for mange kvinner: mote og feminisme. Hvilken ironi! Det er også forunderlig i hvilket grad hijaben eksponeres i norsk offentlighet, den lille minoriteten tatt i betraktning, og med hvilken uendelig velvilje sentrum/venstresiden omfavner islam. De som alltid har gått i bresjen for likestilling og kvinnefrigjøring, også fra religiøs undertrykking. Hijabkledde unge kvinner dukker opp i tv-program etter tv-program, fra høsten får Stortinget sannsynligvis sin første, faste, hijabkledde representant, og nylig ble et forslag om forbud mot hijab på småjenter i barnehage og grunnskole stemt ned i Stortinget.

I de stadig flere moskeene i Norge knegger de konservative imamene i skjegget og gnir seg i hendene, storfornøyde med hvilket gjennomslag hijaben har fått i norsk offentlighet.