«Den som tenker skarpt blir pessimist. Den som tenker dypt blir optimist», konkluderte den franske filosofen Henri Bergson (1859-1941).
Det er enda godt, når dommedagsklokkene igjen ringer: hører dere den dystre klangen?
Etter at atomvåpenets grusomme konsekvenser ble kjent, dannet en gruppe ved University of Chicago magasinet «The Bulletin of the Atomic Science» for å spre informasjon om hvor farlige atomvåpnene er.
To år senere kom de på ideen om å skape en klokke, en dommedagsklokke, for å illustrere hvor nær enden de mener verden til enhver tid er. Der og da satte panelet, det vil si magasinets styre, viserne til 11.53 – eller sju minutter før dommedag.
Uttrykket er tatt fra forestillingen om at Gud skal holde dom over gode og onde dager, og at verden en dag skal møte dommedag og undergang.
Panelet som styrer dommedagsklokka stilte i forrige uke klokken til 11.57 – altså fire minutter nærmere verdens undergang. I begrunnelsen viser panelet til klimaendringer, våpenutviklingen og fare forbundet med blant annet Ukraina.
Panelet uttaler: «Klokken viser bare tre minutter før midnatt fordi internasjonale ledere ikke har maktet å utføre sin viktigste plikter; sikre og bevare helse og vitalitet for den menneskelige sivilisasjon».
Historien er full av dommedagsprofetier, også såkalt vitenskapelig baserte. Det er laget lister over vitenskapelige profetier som aldri slo til. Bare det siste tiåret er verdens undergang spådd en rekke ganger.
Mange spådommer er begrunnet i religion, og blant de ivrigste er Jehovas vitner. De har flere ganger spådd armageddon: verdens undergang. Først i 1878, så i 1914, 1918 og 1925. Den siste feilaktige meldingen om verdens undergang kom i 1975 og fram til denne datoen mobiliserte kirken til en mulig dommedag.
I etterkant forklarte de at det var en regnefeil vedrørende fødselen av Adam og Eva som førte til at de tok feil om tidspunktet for vår tids endepunkt.
Og hvem husker ikke årtusenskiftet? Sjelden har så mange dommedagsprofeter stått i kø som da. Likevel var det ikke én av disse, men «År 2000-problemet» som fikk folk flest bekymret. Man fryktet en feil i datasystemene basert på et tosifret årstall hvor bare de to siste tallene ble brukt.
Skrekkscenarioet var at elektrisitet, finanssektoren, sykehus, militære og kommunikasjon ikke ville fungere etter midnatt ved årtusenskiftet. Frykten var ubegrunnet
Professor Asbjørn Dyrendal har tidligere gitt ut boken «Dommedag: Verdens undergang før og nå». Professoren er klar på at også rasjonelt tenkende og tilsynelatende oppegående mennesker kan finne på å tro på dommedagsprofetier.
Nå er det altså klokka tre minutter på jordens undergang – igjen. Men all erfaring tilsier at det eneste vi med sikkerhet kan si om dommedagsprofetene er følgende: Alle tok feil.
"Selv rasjonelt tenkende mennesker kan finne på å tro på dommedagsprofetier"
torsdag 29. januar 2015
fredag 23. januar 2015
Skitt og kanel
«I Paris bare stirret de på meg da jeg snakket fransk til dem; det var umulig for meg å få dem til å forstå deres eget språk», sukket Mark Twain (1835-1910). Det var et problem da, og er et enda større problem nå. Ikke minst på sykehus og sykehjem, der stadig flere ansatte kommer fra andre land.
Vi trenger dem, og er helt avhengig av folk fra andre nasjoner. Men et minimumskrav må være at pasientene forstår hva de sier.
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har fått flere klager fra ansatte i sykehjemsetaten i Oslo, som har mottatt beskjed om at de bør ta norskkurs. De ansatte opplever seg krenket fordi det er stilt språkkrav som de ikke kjenner seg igjen i ifølge NRK, som i flere saker har avdekket at språkproblemer kan gå ut over liv og helse.
Ombudet mener altså at sykehjemsetaten i Oslo diskriminerer når de krever at ansatte gjennomfører norskkurs. I hvilken lov står det at det er krenkende og/eller diskriminerende å bli sendt på kurs? Og når ble det ombudets oppgave å blande seg inn i om kursing er nødvendig?
Vedtaket føyer seg inn i rekken av merkverdigheter som har svekket ombudets autoritet. Noen få eksempler: Likestillingsloven forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn. Derfor ønsker Likestillingsombudet kjønnsnøytrale titler, og slår ned på at kvinner må betale mer hos frisøren enn menn.
I 2011 sa Likestillingsombudet likevel at det er helt ok med treningssentre der menn nektes adgang. Det var et senter spesielt rettet mot kvinner med innvandringsbakgrunn som fikk ombudets ja til at det er greit å diskriminere. Så lenge det er menn som diskrimineres.
Eller da ombudet mente at et hotell i Trondheim diskriminerte, fordi en brasiliansk prostituert ikke fikk installere seg på et rom der. «Diskrimineringen» besto visstnok i at kvinnen var brasiliansk. Det vites ikke om norske prostituerte ble ønsket velkommen.
Det er ille nok at ansatte i Oslo kommune påberoper seg å være krenket fordi de må på språkkurs. Det er selvfølgelig helt latterlig, og viser til fulle hvor misbrukt ordet «krenket» er. Det verste av alt er likevel at et offentlig ombud setter sitt stempel på at dette har noe med diskriminering å gjøre.
Det hadde det vært, hvis bare mørkhudede måtte på kurs mens polakker med like dårlig språk slapp. Eller hvis bare kvinner måtte lære seg norsk, mens mannlige kollegaer slapp unna.
Ombudet gjør seg selv til latter. Så er det da også stadig flere som tar til ordet for at LDO er blitt et «synseombud» uten gjennomslagskraft. Ombudet har tapt mange prestisjesaker, og oppfattes som en lettvekter blant tunge samfunnsaktører, viser en undersøkelse utført av Arbeidsforskningsinstituttet.
Selv LO, som nødig vil kritisere en aktør de ofte samarbeider med, ser at mange tapte saker er et problem for likestillingsombudet.
Det er trist at et ombud – som har en viktig funksjon som samfunnet faktisk trenger – er farlig nær å bli nok et supperåd som ingen tar alvorlig. Men sånn går det når en ikke ser forskjellen på skitt og kanel, og derfor stikker nesa si i alt.
"Ombudet er farlig nær å bli et supperåd"
Vi trenger dem, og er helt avhengig av folk fra andre nasjoner. Men et minimumskrav må være at pasientene forstår hva de sier.
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har fått flere klager fra ansatte i sykehjemsetaten i Oslo, som har mottatt beskjed om at de bør ta norskkurs. De ansatte opplever seg krenket fordi det er stilt språkkrav som de ikke kjenner seg igjen i ifølge NRK, som i flere saker har avdekket at språkproblemer kan gå ut over liv og helse.
Ombudet mener altså at sykehjemsetaten i Oslo diskriminerer når de krever at ansatte gjennomfører norskkurs. I hvilken lov står det at det er krenkende og/eller diskriminerende å bli sendt på kurs? Og når ble det ombudets oppgave å blande seg inn i om kursing er nødvendig?
Vedtaket føyer seg inn i rekken av merkverdigheter som har svekket ombudets autoritet. Noen få eksempler: Likestillingsloven forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn. Derfor ønsker Likestillingsombudet kjønnsnøytrale titler, og slår ned på at kvinner må betale mer hos frisøren enn menn.
I 2011 sa Likestillingsombudet likevel at det er helt ok med treningssentre der menn nektes adgang. Det var et senter spesielt rettet mot kvinner med innvandringsbakgrunn som fikk ombudets ja til at det er greit å diskriminere. Så lenge det er menn som diskrimineres.
Eller da ombudet mente at et hotell i Trondheim diskriminerte, fordi en brasiliansk prostituert ikke fikk installere seg på et rom der. «Diskrimineringen» besto visstnok i at kvinnen var brasiliansk. Det vites ikke om norske prostituerte ble ønsket velkommen.
Det er ille nok at ansatte i Oslo kommune påberoper seg å være krenket fordi de må på språkkurs. Det er selvfølgelig helt latterlig, og viser til fulle hvor misbrukt ordet «krenket» er. Det verste av alt er likevel at et offentlig ombud setter sitt stempel på at dette har noe med diskriminering å gjøre.
Det hadde det vært, hvis bare mørkhudede måtte på kurs mens polakker med like dårlig språk slapp. Eller hvis bare kvinner måtte lære seg norsk, mens mannlige kollegaer slapp unna.
Ombudet gjør seg selv til latter. Så er det da også stadig flere som tar til ordet for at LDO er blitt et «synseombud» uten gjennomslagskraft. Ombudet har tapt mange prestisjesaker, og oppfattes som en lettvekter blant tunge samfunnsaktører, viser en undersøkelse utført av Arbeidsforskningsinstituttet.
Selv LO, som nødig vil kritisere en aktør de ofte samarbeider med, ser at mange tapte saker er et problem for likestillingsombudet.
Det er trist at et ombud – som har en viktig funksjon som samfunnet faktisk trenger – er farlig nær å bli nok et supperåd som ingen tar alvorlig. Men sånn går det når en ikke ser forskjellen på skitt og kanel, og derfor stikker nesa si i alt.
"Ombudet er farlig nær å bli et supperåd"
tirsdag 20. januar 2015
"Stadtluft macht frei"
«Hovedveier er kjedelige, men de fører til byen», påpekte den irske forfatteren James Joyce (1882-1941).
Det har ikke endret seg. Historien om stedet som endelig fikk bru og ble landfast sånn at folk lettere kunne kjøre flyttelasset inn til byen, er mer enn et munnhell. Det er en realitet.
Det er brukt milliarder på å stanse flyttestrømmen fra distriktene og inn til byene. Med begrenset effekt; aldri har så mange gårdsbruk blitt lagt ned i så raskt tempo som i de åtte årene Senterpartiet satt i regjering.
Utviklingen kommer til å fortsette. På NHOs årskonferanse nylig gjorde statsminister Erna Solberg et stort poeng av at det skal satses på byregionene. Og kommuner skal slås sammen; det er regjeringens store prosjekt.
I Bodø drømmer man om en helt ny bydel, når og hvis flystripa blir flyttet. Den skal befolkes av ja, nettopp: Folk som flytter til byen, ikke minst fra distriktene rundt.
Det er helt ok med drømmen om katt og kaniner, og et hus på landet. På 1970-tallet var det mange som fulgte drømmen, bare for å flytte tilbake til byen med halen mellom beina og katta i sekken.
Det var likevel ikke så romantisk – og mye mer slitsomt enn man trodde. Og litt tungvint, og langt mellom naboene.
Så hva er det med byene, som med egen tyngdekraft gjør at ethvert tiltak for å stanse strømmen nesten alltid er dømt til å mislykkes?
«Stadtluft macht frei» – byluft gjør deg fri – het det i middelalderens Tyskland. Byen var den gang et fristed fra stavnsbånd og livegenskap, og folk søkte beskyttelse bak byens trygge murer fra føydale fyrster.
Ifølge middelaldersk rett kunne en livegen som hadde oppholdt seg mer enn ett år og én dag i en by, ikke lenger kreves tilbake av sin herre. Han var blitt en fri mann, ifølge Plan, et uavhengig tidsskrift som utgis av Universitetsforlaget.
Byen har fortsatt en rolle som «fristed». Selv om det ikke er samme type frihet som i tidligere tider, kanskje snarere tvert om, gir bylivet fortsatt større spillerom for individualitet og personlige livsprosjekt enn det man finner på mindre og mer konforme steder. Det urbane livet preges ofte av høyere toleranse for sosialt, etnisk og kulturelt mangfold enn i mer rurale samfunn.
Men ingen grunn til å skjønnmale. Byene har også en større grad av ulikheter mellom innbyggerne: Byen kan være både usosial og segregerende. Mange har gått seg vill.
Enten elsker du byen, eller så hater du den. Det er mye av det siste, skal vi tro debattene som nå går om kommunesammenslåing.
Ikke minst i Salten er Bodø den store stygge ulven; heller bli spist mens man befinner seg i et lite, rødmalt hus på landet. Og byer nordpå elsker å «hate» den store stygge ulven sørpå: Oslo.
Men det er tross alt er bedre at en ungdom flytter fra Hamarøy til Bodø, enn sørover til Oslo, ikke sant? Såpass kan i alle fall de mest angstbiterske innrømme.
"Flytte tilbake til byen med halen mellom beina og katta i sekken".
Det har ikke endret seg. Historien om stedet som endelig fikk bru og ble landfast sånn at folk lettere kunne kjøre flyttelasset inn til byen, er mer enn et munnhell. Det er en realitet.
Det er brukt milliarder på å stanse flyttestrømmen fra distriktene og inn til byene. Med begrenset effekt; aldri har så mange gårdsbruk blitt lagt ned i så raskt tempo som i de åtte årene Senterpartiet satt i regjering.
Utviklingen kommer til å fortsette. På NHOs årskonferanse nylig gjorde statsminister Erna Solberg et stort poeng av at det skal satses på byregionene. Og kommuner skal slås sammen; det er regjeringens store prosjekt.
I Bodø drømmer man om en helt ny bydel, når og hvis flystripa blir flyttet. Den skal befolkes av ja, nettopp: Folk som flytter til byen, ikke minst fra distriktene rundt.
Det er helt ok med drømmen om katt og kaniner, og et hus på landet. På 1970-tallet var det mange som fulgte drømmen, bare for å flytte tilbake til byen med halen mellom beina og katta i sekken.
Det var likevel ikke så romantisk – og mye mer slitsomt enn man trodde. Og litt tungvint, og langt mellom naboene.
Så hva er det med byene, som med egen tyngdekraft gjør at ethvert tiltak for å stanse strømmen nesten alltid er dømt til å mislykkes?
«Stadtluft macht frei» – byluft gjør deg fri – het det i middelalderens Tyskland. Byen var den gang et fristed fra stavnsbånd og livegenskap, og folk søkte beskyttelse bak byens trygge murer fra føydale fyrster.
Ifølge middelaldersk rett kunne en livegen som hadde oppholdt seg mer enn ett år og én dag i en by, ikke lenger kreves tilbake av sin herre. Han var blitt en fri mann, ifølge Plan, et uavhengig tidsskrift som utgis av Universitetsforlaget.
Byen har fortsatt en rolle som «fristed». Selv om det ikke er samme type frihet som i tidligere tider, kanskje snarere tvert om, gir bylivet fortsatt større spillerom for individualitet og personlige livsprosjekt enn det man finner på mindre og mer konforme steder. Det urbane livet preges ofte av høyere toleranse for sosialt, etnisk og kulturelt mangfold enn i mer rurale samfunn.
Men ingen grunn til å skjønnmale. Byene har også en større grad av ulikheter mellom innbyggerne: Byen kan være både usosial og segregerende. Mange har gått seg vill.
Enten elsker du byen, eller så hater du den. Det er mye av det siste, skal vi tro debattene som nå går om kommunesammenslåing.
Ikke minst i Salten er Bodø den store stygge ulven; heller bli spist mens man befinner seg i et lite, rødmalt hus på landet. Og byer nordpå elsker å «hate» den store stygge ulven sørpå: Oslo.
Men det er tross alt er bedre at en ungdom flytter fra Hamarøy til Bodø, enn sørover til Oslo, ikke sant? Såpass kan i alle fall de mest angstbiterske innrømme.
"Flytte tilbake til byen med halen mellom beina og katta i sekken".
fredag 9. januar 2015
Knefall for imamene
(Apropos på trykk i Avisa Nordland 13. februar 2006)
Vi så det på nyhetene fredag. Redaktøren i den kristne
ukeavisa Magazinet gjorde offentlig knefall for truende imamer og steinkastende pøbler, mens
han ble holdt diskret i ørene av utenriksminister Jonas Gahr Støre og
integreringsminister Bjarne Håkon Hanssen, begge fra Ap.
Etter å ha holdt ytringsfrihetens fane høyt hevet har
redaktøren gitt etter for press og frykt. Faneflukten levner liten ære til
redaktøren og utenriksministeren, som begge hevdet at ytringsfriheten er en av
våre viktigste demokratiske verdier.
Bare noen timer etter så vi resultatet da lederen for
Islamsk Råd i Norge ble intervjuet på den største arabiske tv-kanalen,
Al-Jazeera. Etter å ha bivånet og bistått i «forsoningen», skulle Mohammad
Hamdan være budbringer av det glade budskap til den arabiske verden, og det
gjorde han på denne måten: «I Norge er det dessverre slik at ytringsfriheten
går foran hensynet til profeten».
Hamdan sa videre at folk i Norge og Vesten
«tror mer på pressens frihet enn vi tror på Gud», og at «dessverre er
ytringsfriheten deres religion».
Det er skremmende. Og forstemmende at det bare er
Fremskrittspartiets Carl I. Hagen som offentlig tar et oppgjør med muslimske
lederes holdning til vår demokratiske, grunnlovfestede verdier og rettigheter.
Ja, ytringsfriheten bør stå høyere enn all verdens religioner. Og det skal koste å forsvare den når det trengs. Unnfallenheten toneangivende politikere og ledende medier har vist i denne saken gir fritt spillerom for alle dem som vil innskrenke ytringsfriheten og bestemme over hva vi kan si og mene.
Og det gjelder ikke bare de danske imamene som har vært på
turné i Midtøsten, hvor de har spredd direkte løgner og falske bilder som aldri
har vært trykket i noen avis. Biskopen i Tønsberg rasler allerede med kjedet i
bispekorset og vil blåse liv i blasfemiparagrafen som har sovet i siden 1933.
Da var det vår store dikter Arnulf Øverland som ble dratt for retten for å ha
kritisert kristendommen.
Og frikjent, i ytringsfrihetens navn.
Konsekvensen av unnfallenheten og direkte frykt ser vi allerede, her i vårt nærmiljø: I forrige uke diskuterte Hamarøy kommunestyre i fullt alvor om det er særlig klokt å reise et Hamsun-senter. Det kan være risikofylt å satse på Knut Hamsun. Risikoen bør vurderes blant annet i forhold til religiøse grupper som ikke liker det Hamsun sto for politisk, ble det sagt i kommunestyret.
Sånn har de islamske imamene, og den rasende mobben de har
mobilisert, allerede vunnet sitt andre slag: Først redaktørens knefall. I
tillegg har frykten for represalier og bråk allerede fått selv sindige
lokalpolitikere til å bli ufrie og redde.
Og når rundt halvparten av nordmenn nå mener at det var feil
å trykke karikaturtegningene av profeten Muhammed, er det all grunn til å tro
at svarene er påvirket av frykt for konsekvensene.
Folk i Vesten skal trues til taushet.
At de brenner vårt flagg og knuser vinduer i Hebron får vi
tåle. Noe må vi ofre på ytringsfrihetens alter. Alternativet kommer nemlig til
å koste oss alle så mye dyrere…
«Imamene og den rasende mobben de har mobilisert har allerede vunnet
sitt andre slag».
tirsdag 6. januar 2015
Vår fremste kapital
«Det er bortkastede penger å hjelpe dem som ikke ønsker å hjelpe seg selv», mente den britiske forfatteren Taylor Caldwell (1900-1985).
Det har vi glemt i Norge. Her er mentaliteten at penger kan fikse det meste. For ikke å si alt.
Det gjennomsyrer det norske samfunnet: Bedrifter betaler opptil 50.000 kroner i måneden mot at far sier fra seg hele, eller deler av, pappapermen. Stadig flere av oss oppsøker private leger og betaler fem ganger offentlig takst for å slippe ventetid. Vi betaler oss ut av tidsklemma, med (svart) vaskehjelp og/eller au pair.
Det er også en økende tendens til at foreldre åpner pengeboka for å slippe dugnad for idrettslaget eller korpset. Også i noen borettslag kan dugnaden fikses ved hjelp av betaling. Og overraskende mange – egentlig – er villig til å betale bompenger for å få en veiløsning på plass.
Det er ikke bare private som er villig til å bruke penger for å slippe – nær sagt – hva som helst. Og som har råd til det. Det går helt til topps.
I romjula kom lederen av utdanningskomiteen på Stortinget, Trond Giske, med et nytt utspill der svaret er penger. Han vil gi ungdom penger for å sikre at de står skoletiden ut, og varsler store endringer i Aps skolesatsing.
Giske vil motivere elevene, slik at de selv velger å gå skoleveien. – Vi vil se på systemer hvor lærlinger får større belønning for et løp som ender med fagbrev. Økonomiske ordninger hvor økonomiske tilskudd til ungdommene er knyttet til plikt til opp-møte, har vært gjennomført i Storbritannia. Det kan også være noe å se på her hjemme, sier Giske til VG. Han var utdanningsminister i halvannet år fra mars 2000 til oktober 2001.
Men det er i Storbritannia, der de økonomiske forholdene hos folk flest er annerledes enn i Norge. Og velferdsordningene svakere utbygd.
Giske har ett, godt poeng: Mange av guttene som sliter på skolen, har ikke noe problem med å skaffe seg førerkort den dagen de fyller 18 år. Da må de gjennom opplæring, en del teori og eksamen. Men de er topp motivert og klarer det med stil.
Vi må klare å overføre den motivasjonen til også å gjelde noe så viktig som å fullføre videregående opplæring, mener Giske. Men er svaret virkelig penger?
Skole-Norge sliter med å få elevene gjennom videregående opplæring. Bare tre av fire elever fullfører, viser de siste tallene fra Utdanningsdirektoratet. Det er selvsagt alarmerende, og har vært det i mange år. Ikke minst i Nordland.
Allerede i barneskolen legges grunnlaget for videre læring. Spesielt overgangen fra ungdomsskolen til videregående er kritisk. De svakeste elevene faller gjerne fra. Men når 18-åringene klarer å ta lappen, klarer de altså å lære. Hvis de vil.
Å betale ungdommer for at de skal gidde å møte opp til undervisningen kan umulig være svaret.
Ungdommen er landets kapital. Å satse riktig vil gi samfunnet igjen med renter. Her må lederen i utdanningskomiteen begynne helt på nytt: Hva var spørsmålet?
"Å betale ungdommer for at de skal gidde å møte opp til undervisningen kan umulig være svaret".
Det har vi glemt i Norge. Her er mentaliteten at penger kan fikse det meste. For ikke å si alt.
Det gjennomsyrer det norske samfunnet: Bedrifter betaler opptil 50.000 kroner i måneden mot at far sier fra seg hele, eller deler av, pappapermen. Stadig flere av oss oppsøker private leger og betaler fem ganger offentlig takst for å slippe ventetid. Vi betaler oss ut av tidsklemma, med (svart) vaskehjelp og/eller au pair.
Det er også en økende tendens til at foreldre åpner pengeboka for å slippe dugnad for idrettslaget eller korpset. Også i noen borettslag kan dugnaden fikses ved hjelp av betaling. Og overraskende mange – egentlig – er villig til å betale bompenger for å få en veiløsning på plass.
Det er ikke bare private som er villig til å bruke penger for å slippe – nær sagt – hva som helst. Og som har råd til det. Det går helt til topps.
I romjula kom lederen av utdanningskomiteen på Stortinget, Trond Giske, med et nytt utspill der svaret er penger. Han vil gi ungdom penger for å sikre at de står skoletiden ut, og varsler store endringer i Aps skolesatsing.
Giske vil motivere elevene, slik at de selv velger å gå skoleveien. – Vi vil se på systemer hvor lærlinger får større belønning for et løp som ender med fagbrev. Økonomiske ordninger hvor økonomiske tilskudd til ungdommene er knyttet til plikt til opp-møte, har vært gjennomført i Storbritannia. Det kan også være noe å se på her hjemme, sier Giske til VG. Han var utdanningsminister i halvannet år fra mars 2000 til oktober 2001.
Men det er i Storbritannia, der de økonomiske forholdene hos folk flest er annerledes enn i Norge. Og velferdsordningene svakere utbygd.
Giske har ett, godt poeng: Mange av guttene som sliter på skolen, har ikke noe problem med å skaffe seg førerkort den dagen de fyller 18 år. Da må de gjennom opplæring, en del teori og eksamen. Men de er topp motivert og klarer det med stil.
Vi må klare å overføre den motivasjonen til også å gjelde noe så viktig som å fullføre videregående opplæring, mener Giske. Men er svaret virkelig penger?
Skole-Norge sliter med å få elevene gjennom videregående opplæring. Bare tre av fire elever fullfører, viser de siste tallene fra Utdanningsdirektoratet. Det er selvsagt alarmerende, og har vært det i mange år. Ikke minst i Nordland.
Allerede i barneskolen legges grunnlaget for videre læring. Spesielt overgangen fra ungdomsskolen til videregående er kritisk. De svakeste elevene faller gjerne fra. Men når 18-åringene klarer å ta lappen, klarer de altså å lære. Hvis de vil.
Å betale ungdommer for at de skal gidde å møte opp til undervisningen kan umulig være svaret.
Ungdommen er landets kapital. Å satse riktig vil gi samfunnet igjen med renter. Her må lederen i utdanningskomiteen begynne helt på nytt: Hva var spørsmålet?
"Å betale ungdommer for at de skal gidde å møte opp til undervisningen kan umulig være svaret".
Abonner på:
Innlegg (Atom)