Det har ikke endret seg. Historien om stedet som endelig fikk bru og ble landfast sånn at folk lettere kunne kjøre flyttelasset inn til byen, er mer enn et munnhell. Det er en realitet.
Det er brukt milliarder på å stanse flyttestrømmen fra distriktene og inn til byene. Med begrenset effekt; aldri har så mange gårdsbruk blitt lagt ned i så raskt tempo som i de åtte årene Senterpartiet satt i regjering.
Utviklingen kommer til å fortsette. På NHOs årskonferanse nylig gjorde statsminister Erna Solberg et stort poeng av at det skal satses på byregionene. Og kommuner skal slås sammen; det er regjeringens store prosjekt.
I Bodø drømmer man om en helt ny bydel, når og hvis flystripa blir flyttet. Den skal befolkes av ja, nettopp: Folk som flytter til byen, ikke minst fra distriktene rundt.
Det er helt ok med drømmen om katt og kaniner, og et hus på landet. På 1970-tallet var det mange som fulgte drømmen, bare for å flytte tilbake til byen med halen mellom beina og katta i sekken.
Det var likevel ikke så romantisk – og mye mer slitsomt enn man trodde. Og litt tungvint, og langt mellom naboene.
Så hva er det med byene, som med egen tyngdekraft gjør at ethvert tiltak for å stanse strømmen nesten alltid er dømt til å mislykkes?
«Stadtluft macht frei» – byluft gjør deg fri – het det i middelalderens Tyskland. Byen var den gang et fristed fra stavnsbånd og livegenskap, og folk søkte beskyttelse bak byens trygge murer fra føydale fyrster.
Ifølge middelaldersk rett kunne en livegen som hadde oppholdt seg mer enn ett år og én dag i en by, ikke lenger kreves tilbake av sin herre. Han var blitt en fri mann, ifølge Plan, et uavhengig tidsskrift som utgis av Universitetsforlaget.
Byen har fortsatt en rolle som «fristed». Selv om det ikke er samme type frihet som i tidligere tider, kanskje snarere tvert om, gir bylivet fortsatt større spillerom for individualitet og personlige livsprosjekt enn det man finner på mindre og mer konforme steder. Det urbane livet preges ofte av høyere toleranse for sosialt, etnisk og kulturelt mangfold enn i mer rurale samfunn.
Men ingen grunn til å skjønnmale. Byene har også en større grad av ulikheter mellom innbyggerne: Byen kan være både usosial og segregerende. Mange har gått seg vill.
Enten elsker du byen, eller så hater du den. Det er mye av det siste, skal vi tro debattene som nå går om kommunesammenslåing.
Ikke minst i Salten er Bodø den store stygge ulven; heller bli spist mens man befinner seg i et lite, rødmalt hus på landet. Og byer nordpå elsker å «hate» den store stygge ulven sørpå: Oslo.
Men det er tross alt er bedre at en ungdom flytter fra Hamarøy til Bodø, enn sørover til Oslo, ikke sant? Såpass kan i alle fall de mest angstbiterske innrømme.
"Flytte tilbake til byen med halen mellom beina og katta i sekken".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar