Babybom

«Skuffelsen over ikke å leve opp til forventningene, blir alltid større når man ser den i øynene på en man er glad i», påpeker den norske grafikeren Peter Late.

Som for eksempel forventningen om at kvinner skal ta på seg nok en omsorgsforpliktelse, denne gangen i form av formell rett til å være heldags dagmamma for sitt nesten nyfødte barnebarn, sånn at den nybakte mor og far kan skynde seg tilbake på jobb før de egentlig må. Det er en særdeles dårlig idé.

Det er Høyres likestillingsutvalg som har kommet på ideen at besteforeldre skal kunne ta ut deler av foreldrepermisjonen. Utvalget vil innføre en økonomisk hjelpepakke for å få kvinner til å få barn tidligere i karriereløpet, og belønning av besteforeldre er ett av disse tiltakene.

 - Vi må ikke glemme at foreldrepermisjonstiden først og fremst er til for barnet, sier stortingsrepresentant Tina Bru (H) til Dagens Næringsliv. Å la besteforeldre ta noe av permisjonstiden med barnebarn vil, ifølge Bru, kunne få nybakte mødre raskere tilbake i arbeid.

Nettopp. Dagens sjenerøse foreldrepermisjon er til for barnet; for at den nyfødte skal få så mye tid som mulig sammen med sine foreldre. Og de med babyen.

Bestemødre og –fedre trår til hele tiden, og med glede,  når det er nødvendig, og når de har anledning. Det gjør de gratis; det skulle bare mangle. Men spar oss for en formell ordning som legger press først og fremst på kvinner om å ta på seg den omsorgsoppgaven også. I tillegg til at de ofte har egne foreldre som blir eldre og bor hjemme stadig lenger, og derfor trenger tettere oppfølging og hjelp.

Og, minst like viktig: Spar nybakte mødre og fedre for presset en slik ordning vil legge på dem om å komme tidligere tilbake på jobb enn de strengt tatt må.

Unge, nybakte foreldre tar dagens rause permisjon for gitt. Kvinner som fikk barn den gang svangerskapspermisjonen var 18 uker, og som med glede har fulgt utviklingen til dagens ordning med foreldrepermisjon i til sammen ca. ett år, vet hvor heldige dagens nybakte foreldre og nyfødte er. Det er en luksus kvinner i hele resten av verden, med god grunn, misunner norske mødre og fedre.

Det er de samme kvinnene, de potensielle dagmammaene, som bør se farene hvis ordningen uthules, forkledd som valgfrihet. Ikke la dere lure jenter!  

For i hovedsak kommer det til å være kvinner som blir barnepassere, mens mamma og pappa stresser tilbake på jobb. Kanskje for å tilfredsstille arbeidsgiverens milde, men tydelige forventning, eller for å fremme egen karriere. Ikke til noen forkleinelse for bestefedrene; de kan selvfølgelig de også. Men babyer under året, åtte timer om dagen uka igjennom, kommer i de fleste tilfellene til å bli overlatt bestemødrene.

Jeg vedder en nyvasket gulpeklut.

"Uthuling, forkledd som valgfrihet".

Sursøtt påskestunt

«Å unne seg en sjokolade og litt snacks er viktig for folkehelsen», har Stein Erik Hagen uttalt. Ikke overraskende.

«Rimi-Hagen», som nå er stor eier og styreleder i selskapet som forsyner Norge bl.a. med pizza Grandiosa, er storfornøyd med fjorårets resultat. Prisdumpingen på julemat, kjøpt til vanlig pris hos Orkla, gjorde at Hagen kunne smile hele veien til banken da årsregnskapet ble lagt fram i februar.

Nå står en ny sesong for døra: påska. Da skal nordmenn kose seg med påskegodt på hytta, og priskrigen på smågodt når nye høyer. Eller bunnivå, om en vil. Smågodt i løs vekt til under 30 kroner pr. kilo, eller kr 2,90 pr. hekto, gjør at folk hamster sukkerbomber i tonnevis, ifølge kjøpmenn intervjuet i nyhetene.

At dette bidrar til enda mer sykelig overvekt hos både barn og vokse, er tydeligvis ikke butikkjedenes problem. De ansvarlige burde ha vond smak i munnen, men lar seg intervjue med et heller klissent glis.

Det er åpenbart at matvarebransjen anser seg for å være uten samfunnsansvar. Det gjelder kun å kapre kunder. Priskrigen på godteri foregår samtidig som Folkehelseinstituttet legger fram rapporten «Sykdomsbyrde i Norge», som viser at usunn mat er blitt en større utfordring for folkehelsen enn tobakk. Høyt blodtrykk topper listen over risikofaktorer. Deretter følger usunt kosthold, tobakk, fedme og høyt kolesterol.

Usunt kosthold – som for eksempel altfor mye usmakelig billig ribbe og store doser sukker – hører sammen med overvekt. Matvarekjedene gjør altså sitt for at folk skal spise stikk i strid med helsemyndighetenes råd om inntak av mindre sukker. Er de ikke bekymret for eget omdømme?

Prisregulering i form av avgifter er et virkemiddel myndighetene bruker når de vil endre folks vaner; enten det gjelder alkohol, tobakk eller el-biler. Og sukker. Sukkeravgiften ble innført i 1981 først og fremst for å skaffe mer penger til statskassa, men hadde også en helsemessig begrunnelse. Den forsyner statskassen med over 200 millioner kroner i året. Så uansvarlig som matvarekjedene nå oppfører seg med drops og lakrissnorer, er det alene et argument for å øke avgiften.

Det klarer kanskje politikerne, i motsetning til å senke momsen på frukt og grønt. Et tema som med jevne mellomrom løftes fram, men som politikerne ikke vil ta i. Økt avgift på søtsaker vil opplagt møte ramaskrik fra produsentene. Og fra folk som mener det er deres soleklare menneskerett å spise så mye sjokolade de vil. Men det er det ikke. Det påfører samfunnet store helseutgifter, som alkohol og tobakk.

Så i stedet for å stille seg i kassakøen for å forsyne seg med lørdagsgodt sju dager i uka, bør politikerne tenke på at lavere moms på sunn mat – og dermed mindre penger i statskassa - kan kompenseres med høyrere avgifter på søtt kliss og sure sild.

Det kan kanskje sukre pillen.

"Så uansvarlig som matvarekjedene nå oppfører seg med drops og lakrissnorer, er det alene et argument for å øke avgiften".

Kvinnesak og kvinners sak



Skal vi få flere kvinnelige ledere i det private næringslivet må

jenter begynne med seg selv: å velge annerledes.



«Allerede i barneskolen får gutter og jenter ulike spørsmål. Foreldrene spør sønnene hvordan de skal endre verden, og døtrene hvem de skal gifte seg med», påpeker den amerikanske forretningskvinnen Sheryl Sandberg. Ikke på 1800-tallet, som man kanskje kunne tro, men nylig.

Lenger er vi altså ikke kommet. Eller snarere, det var vi kanskje. En stund.

 

Den internasjonale kvinnedagen nærmer seg. I fjor var det mye oppmerksomhet rundt undersøkelser som viser at det er for få kvinner i styrene og i toppledelsen i store foretak (gammelt nytt), mens det i beskjeden grad ble påpekt hvorfor. Bortsett fra det evinnelige «glasstaket» da; den bekvemme bortforklaringen og unnskyldningen, som bare i ytterst få tilfeller kan dokumenteres som reell.

Paradokset er at verdens mest likestilte land også har den vestlige verdens mest kjønnsdelte arbeidsliv. Jenter velger fortsatt tradisjonell utdanning i typisk jenteyrker: De blir frisører, sykepleiere, omsorgsarbeidere, sekretærer og lærere, mens gutter utdanner seg i tradisjonelt «maskuline» yrker. Jentene jobber også oftest deltid.

En annen faktor som spiller inn når menn telles og registreres i sektorer som åpenbart har kvinneunderskudd, er hvilke valg jentene gjør når de er ferdig utdannet. I skandinaviske land - også Norge - er kvinner i flertall i offentlig sektor. Altså omsorgs‐ og undervisningsyrker, mens menn i større grad arbeider i privat sektor og har tekniske yrker.

Ikke noe galt med offentlig sektor - bevares - men det går feil vei uansett i hvilken retning vi ser: Offentlig sektor blir mer kvinnedominert. I 1991 var 6 av 10 kvinner. I 2009 var tallet økt til 7 av 10. I samme periode gikk kvinneandelen i privat sektor ned fra 38 prosent til 36,3 prosent, viser en rapport fra Institutt for samfunnsforskning (2013).

Oppdatert: Pr. 2017 er kvinneandelen i privat sektor 36,6 prosent, mens andelen kvinner i offentlig sektor er 70,2 prosent, ifølge SSB. Ikke det minste rart da at det rekrutteres flest menn til lederstillinger i det private næringslivet.

Det er også viktig å huske følgende: De fleste menn blir faktisk heller aldri ledere i næringslivet. Bare et fåtall når helt til topps. Når menn likevel er i flertall i lederstillinger i privat sektor, så er en av forklaringene at det er flest menn som jobber der. Altså ikke «glasstaket», men det enkle faktum at det er flere å rekruttere fra.

Så det er altså der vi må begynne, jenter. Med oss selv, og yrkesvalgene jenter gjør. I stedet for å skylde på «glasstaket», samfunnet, gutteklubben, klesvasken eller været må flere jenter ut av komfortsonen med trygg og forutsigbar jobb i det offentlige, og inn i den mer usikre hverdagen i privat sektor. Veien ut av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er nemlig også veien inn i lederstillinger og styrerom.

Jeg har sagt det før, men det tåler å gjentas: Steinalderen gikk ikke over fordi det ble fritt for stein.

«De fleste menn blir faktisk heller aldri toppledere»