«Når vi forbyr krigslek i barnehagene kan det øke
interessen, men enda viktigere: Vi stenger en kanal for barna til å uttrykke
seg innenfor trygge rammer. Dersom barna fortsetter å leke krig, kan det ses på
som et bevis på at dette er viktig for dem», mener den svenske psykologen og
familieterapeuten Margareta Öhman.
Barn leker det som er skremmende. Derfor er
lekekrig god terapi i disse dager.
Vi ser det stadig vekk; voksne som forsøker å styre barns
lek. Tidligere denne uka kunne vi lese i Aftenposten at barnedirektøren i Oslo
kommune, Hege Hovland Malterud, ble irettesatt av en nabo da hun og sønnen drev
med en krigslignende lek i bakgården. Sønnen med et ufarlig plastlekevåpen.
Naboen mente det var uhørt å leke krig når det nå er virkelig krig i Ukraina.
Det er nok mange voksne som tenker på samme måte. Uviljen
mot å la ungene få lekevåpen sitter dypt, men voksne glemmer en viktig ting: Har
ikke ungene lekevåpen, lager de sine egne. Og blir krigslignende lek forbudt,
blir den enda mer spennende. For barn har lekt ulike former for krig og død til
alle tider. Lenge før krig kom inn i stua gjennom tv-en, var det å «dø» en del
av leken. Tenk på cowboy og indianer, med henholdsvis knallpistol og pil og
bue. Det var om å gjøre å «drepe» flest mulig av fienden, som måtte legge seg
ned og spille død hvis de ble truffet. En sanglek som «Bro, bro brille» er ikke
akkurat for sarte voksne. «Fare, fare, krigsmann, døden skal du lide …», og den
som fanges havner i den sorte gryte. Kokt, der altså. Jentene hadde sine måter
å leke «død». For eksempel tok den onde stemor livet av jenter ved at de måtte
spise et forgiftet eple. Og så «døde» de. Og måtte ligge der «død» til prinsen
kom.
Det er ikke noe rart i at unger leker krig i disse tider,
når nyhetssendingene er fulle av reportasjer fra krigsherjede Ukraina. Selv små
unger får med seg dette. Barn leker det de ser, spesielt det som er skremmende.
Leken er terapi. Det mener også SOS-Barnebyer, med sine erfaringer med unger
over hele verden. Lek heler dype sår, og er den aller beste traumeterapien. –
Man ser ofte traumatiserte barn som har opplev krig, leke krig, og barn som har
sultet eller vært skadet, bringer det inn i leken. Det er ikke noe de
reflekterer over bevisst, men som likevel er med på å bearbeide de vanskelige
opplevelsene, ifølge barnepsykolog John Halse. At barn leker ut sine traumer og
frykt, er velkjent. I 1999 kom krigen i Kosovo til en sandkasse i en barnehage
i Bergen, ifølge Utdanningsnytt. Ungene ble observert mens de bombet en konvoi
av lekebiler, og sprengte bruer i sandkassen. For sånn er det i krig, for det
hadde de sett på tv.
Selv om voksne ofte tror at unger ikke forstår noe, eller
følger med, får de små med seg mer enn vi liker fra nyhetssendingene og voksnes
prat. Som at krigen kanskje kan berøre Norge, eller er det fare for atomkrig. Å
leke krig akkurat nå er derfor kanskje den helt riktige terapien for både
sandkasseunger og de litt større.
Krig er ingen lek. Det er heller ikke ungenes lekekrig.
