«Livet på Stortinget er som et sosialt og politisk akvarium.
Jeg har ikke lyst til å ende som en politisk gullfisk», mente Erling Folkvord.
Han satt på Stortinget i perioden 1993-1997 for Rød Valgallianse, som partiet
Rødt het den gang. I motsetning til svært mange andre, som svømmer rundt i det
samme akvariet hele sin yrkeskarriere.
Makstid på Stortinget kan føre til færre
yrkespolitikere og flere ombud.
Kritikken dukker opp med jevne mellomrom. Karrierepolitikerne
bør komme seg ut i arbeidslivet med ei helt vanlig lønn og uten alle godene
stortingspolitikerne har og kjenne på hvordan det er. Det vil gjøre dem til bedre politikere, hevdes det. Noen
ønsker å gjøre noe med det. Nestlederen i Miljøpartiet de Grønne, Ingrid
Liland, mener det er lett for politikere å tviholde på makt altfor lenge. Hun legger
fram forslag på neste landsmøte om å innføre maksgrense for hvor lange man kan
sitte på Stortinget: Tre perioder, altså 12 sammenhengende år. Da er det på
tide å gå tilbake til yrkeslivet og få andre impulser. Målet er å få større
utskiftning blant de folkevalgte, og slippe flere mennesker inn i salen hvor
«all makt» forvaltes.
Ikke uventet møter forslaget motstand, ikke minst fra
politikere som har sittet lenger enn tre perioder, eller står i fare for å ryke
ut etter neste valg hvis regelen skulle bli vedtatt. Det er mange kjente politikerfjes
som da måtte gå. Dyktige folk mange av dem, uten tvil. De har «åremålsstillinger»,
fire år av gangen, og det er opp til velgerne om de skal få fornyet tillit. Det
vil si; det er det egentlig ikke. Det er det enkelte parti som bestemmer hvem
som skal toppe valglistene. Og i Norge stemmer vi på parti, ikke på personer. Det
kan riktig nok strykes fra listene, men det skal vanvittig mye til før det
faktisk får konsekvenser for listetoppene. Det må nærmest en organiser aksjon
til, som under «kvinnekuppet» under valget i 1971.
Tanken om maksgrense for hvor lenge den enkelte kan tviholde
på stortingsplassen, er sympatisk. For å gå i korridorene altfor lenge gjør
utvilsomt noe med realitetsorienteringen. Mímir Kristjánsson (Rødt), som ble
innvalgt på Stortinget ved forrige valg, skrev i Vårt Land i vår at man blir et
dårligere menneske av å være politiker. «Det synes som om politikken forringer
og fortrenger positive egenskaper som nysgjerrighet, raushet og ærlighet. Etter
mange års aktiv tjeneste som politiker risikerer man i mine øyne å enten miste
disse egenskapene, eller i alle fall få dem sterkt svekket». Han snakker ut fra
egne erfaringer, og er den første rikspolitikeren jeg har registrert som er
ærlig nok til å innrømmer at sånn er det.
Og nei, det er ikke synd på dem som eventuelt må forlate
etter 12 år. De får full pensjon. At det trengs folk med lang erfaring som kan
rettlede de nye, holder ikke som argument. Har en stortingspolitiker ikke lært
seg jobben etter fire eller åtte år, burde vedkommende kanskje aldri ha vært på
Tinget i utgangspunktet. Det er i det hele tatt ganske tynne argumenter mot
makstid. Det er som om mange av dagens stortingspolitikere unisont siterer stortingsmann
Celius i Nils Kjærs satire «Det lykkelige valg» fra 1913, mens de klamrer seg
til taburettene.
«…. Lavinia, Lavinia, der er det godt at sitte».
