Den russiske bjørnens tunge labb

«For alle tyranner finnes en unnskyldning: Det er ikke deres skyld at omgivelsene er feige», ifølge den svenske forfatteren Carl Olof (Olle) Hedberg (1899 – 1974).

Noen er mindre feige enn andre. For eksempel det russiske punkbandet Pussy Riot, som nå må i fengsel blant annet for sine kritiske ytringer om de sterke båndene mellom den russisk-ortodokse kirke og president Vladimir Putin.

Formen var kanskje smakløs. Prinsippene er det ikke.

Det var noen år etter Sovjetunionens fall at det var håp om en demokratisk utvikling i Russland. Men det går i feil retning under «tsar» Putin.

Lover som kriminaliserer homofile. Arrestasjoner av lovlige demonstranter i forbindelse med presidentvalget. Antipropagandaloven, som strider mot grunnleggende menneskerettigheter, som ytringsfrihet.

For å nevne noe.

Utenriksministeren i Norge er bekymret, og forsikrer at relevante kanaler skal brukes for å gi uttrykk for denne bekymringen. Både Amnesty International og Den norske Helsingforskomité reagerer på at norske myndigheter ikke går lenger i kritikken av russiske myndigheter.

Samtidig – mens alle ser at dette går feil vei – knyttes stadig sterkere bånd mellom Norge og Russland. Ikke minst i Nordland, der det jubles over enhver kontakt og kontrakt.

Universitetet har en rørende naiv tro (og unnskyldning?) på at et par titalls russiske studenter i året, i hovedsak den russiske elites barn, skal bidra til samfunnsomveltning. På lang sikt, formodentlig.

Ikke én fra akademia har offentlig gitt uttrykk for noe i nærheten av kritikk av regimet. Det har heller ikke nordnorske politikere gjort; det kunne jo skade eksporten av laks.

Nordnorsk symfoni- og operaorkester spiller mer enn gjerne for et hvilket som helst regime, enten det er i Russland eller Kina. Det er ikke orkesterets jobb å drive utenrikspolitikk, er det blitt hevdet.

Det er det selvfølgelig ikke, spesielt ikke når de som driver utenrikspolitikken også finansierer orkesteret.

Men jeg visste ikke at folk som kan spille cello eller fiolin har forbud mot å tenke selv.

Noen reagerer – heldigvis. Norske kirkesamfunn vil ikke forholde seg tause til russiske myndigheters behandling av punkbandet Pussy Riot, melder Norges Kristne Råd.

Russiske myndigheters reaksjon mot ytringene er overdrevet og urimelig sterk, mener rådet, som er alvorlig bekymret for relasjonene mellom kirken og de politiske makthaverne i Russland.

Og Per Vollestad, som skulle synge Grieg i den russiske ambassaden, avlyser i protest mot fengsling av punkbandet. Musikere bør også engasjere seg mer i det som foregår i samfunnet, mener han.

Selvsagt er Norge avhengig av å ha et godt forhold til vår store nabo i øst. Heldigvis har de to landene gode relasjoner; men til hvilken som helst pris?

Det er tross alt forskjell på å drikke kaffe med naboen, og å gå til sengs med ham.

"Forskjell på å drikke kaffe med naboen, og å gå til sengs med ham."

Herskap og tjenere

«Min mann og jeg har funnet et glimrende system når det gjelder husarbeid. Ingen av oss gjør det», uttaler den ikke altfor berømte amerikanske skuespilleren Dottie Archibald.

Det er ikke bare Dottie og ektemannen som har kommet fram til denne arbeidsdelingen på det kjedelige husarbeidet.

I ly av juleforberedelsene har regjeringen presentert endringer i au pair-ordningen. Blant annet skal man unngå at au pairene har barn i hjemlandet.

– Meningen med ordningen er at unge mennesker skal kunne reise til andre land og bli kjent med kulturen og språket der. Det vi er opptatt av å få til, er å styrke og understreke det kulturelle perspektivet i au pair-ordningen, sier Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

Hun legger til at det er viktig å sikre at au pairene ikke blir utnyttet som billig hushjelp.

Au pair (fransk «på lik fot») er en ung person som bor hos en familie i et fremmed land med den hensikt å lære om kulturen der. Vertsfamilien gir kost, losji og lommepenger, og regner som regel med å få hjelp til barnepass og lettere husarbeid tilbake, ifølge Wikipedia.

Etter dagens regler skal au pairen få fri kost og losji, og minst 4000 kroner per måned i lommepenger av vertsfamilien. Dette økes nå til 5000 kroner. Dessuten plikter vertsfamilien å betale for norskkurs.

Au pairen skal jobbe maks 30 timer per uke og ha mulighet til å delta på norskkurs og fritidsaktiviteter; men hvem kontrollerer arbeidstiden i norske hjem?

At ordningen utnyttes grovt av karrierefamilier – der verken far eller mor har tid og overskudd til å ta seg av hus, hjem og egne barn – fins det utallige eksempler på. Rundt 3000 personer er au pairer i Norge, og de fleste er fra Filippinene.

Ifølge undersøkelser Justis- og politidepartementet har gjort blir mange utnyttet som billig arbeidskraft. Kulturutvekslingen blir brukt som et skalkeskjul for sosial dumping.

Det kan alltids diskuteres om det skal være diskvalifiserende å være mor. For en 30-årig småbarnsmor fra Filippinene, er det kanskje et bedre liv å ha gratis kost og losji i Norge, og noen tusenlapper i måneden som kan sendes hjem.

Det er alltid det nordmenn bruker som forsvar når det avsløres sosial dumping, enten det er på en byggeplass eller ved oppvaskbenken.

Litt norsk lærer de seg jo alltids, i tillegg.

Herskap og tjenere er noe vi helst forbinder med engelske tv-serier, med handling fra første halvdel av 1900-tallet. Vi i ferd med å bygge opp et samfunn som ikke er ulikt. Forskjellen er bare at vi henter damer fra utlandet for å gjøre husarbeidet for oss, mens den engelske adelen hentet damer fra landsbygda.

Fordi vi har råd til å kjøpe oss ut av tidsklemme og kjedelig husarbeid, vokser det fram en ny underklasse: tjenerskapet. Vi klarer til og med å overbevise oss selv om at vi gjør en god gjerning samtidig.

Og god samvittighet er jo som kjent en behagelig sovepute.

Sosial dumping ved oppvaskbenken er blitt mer vanlig.

Flau bris i et ølglass

Det er nok en gang demonstrert. I ei hel uke har landets viktigste nyhetsredaksjoner brukt tid og plass på et rykte om hva en trønder skal ha sagt på nachspiel.

At ryktet ble ettertrykkelig og utvetydig avkreftet allerede mandag av en som faktisk var til stede ved bordet på utestedet Lorry, affiserer ikke.

En latterlig «rekonstruksjon» med bilder av aktuelle personer plassert på bordets nå flekkfrie duk, selvhøytidelige kommentatorer som oppfører seg som om det er regjeringskrise og statskupp samtidig – og offentliggjøring av sms-er som egentlig ikke sier noe spesielt kritikkverdig – har jaget næringsministeren fra tv-studio til tv-studio.

Og gitt Telenors mektige styreleder en gyllen anledning til å si offentlig at han skal ha seg frabedt at næringsministeren faktisk mener noe om næringspolitikk.

Ja, egentlig bør vel ikke politikere mene noe om politikk i det hele tatt? Det er kanskje greiest?

At trønderen i egenskap av næringsminister representerer Telenors hovedaksjonær er kanskje også en bagatell i denne sammenhengen?

For mens et aktiv eierskap anses som en styrke i det private næringsliv, skal styreledere og direktører i statseide milliardselskap ha seg frabedt at eieren bryr seg.

Midt oppi alt dette er selve saken – at TV2 er solgt ut av landet – helt forsvunnet.

Og det er jo ikke så rart. Hvis det er noe journalister - og spesielt kommentatorer - i oslogryta demonstrerer gang på gang, så er det at de aldri løfter blikket så høyt at de risikerer å snuble på veien mellom Stortinget og Lorry, og videre til Marienlyst eller TV2-studioet på Karl Johan.

Så hvordan skal de da klare å se helt til Danmark; ekstremt nærsynte som de er?

Rett før jul besøkte den politiske filosofen Phillip Blond Norge. Blond er den intellektuelle drivkraften bak det politiske programmet til Storbritannias statsminister. Ett poeng i hans budskap til en lydhør forsamling var at problemet med Norge er at det ikke er noen problemer.

Det er mye sant i det. Vi krangler om ingenting, og bagateller blåses opp og helt ut av alle proporsjoner.

Så når det verken er regjeringskrise eller statskupp i emning – og ingen i Frp har blamert seg i løpet av de siste to ukene – må jo kommentatorene og journalistene forsvare den gode lønna si med å stå i tv-ruta og si at egentlig vet vi ikke hva vi skal si, for vi var ikke der, og vi vet ikke hva som ble sagt, men vi må jo si noe likevel.

Sånn har de vasset rundt i dovent øl ei hel uke. Uten å skjønne en promille av hva som foregår i resten av landet.

"Vasser rundt i dovent øl uten å skjønne en promille av hva som foregår".