Varmt engasjement møter kald skulder

Apropos på trykk i Avisa Nordland 11. november 2010

Det går en strøm av fakkeltog gjennom landet; sist sett i en kommune nær oss. På Fauske gikk rundt 800 mennesker mandag i tog med tente fakler i protest mot Helse Nords planer for Valnesfjord helsesportsenter.

I nær sagt hver eneste lita bygd lyser brennende  fakler. For å opprettholde et akuttmottak her, eller ei fødestue der. Fakkeltogdemokrati kaller de det, de som mener vi får de politikerne vi har valgt og derfor den politikken vi fortjener.

Da drosjenæringen mistet monopolet på pasientkjøring i Salten, så var det et resultat av en villet og kalkulert politikk.

Da Stoltenberg I-regjeringen foreslo å gjøre offentlige sykehus om til juridisk selvstendige helseforetak fra 1. januar 2002, handlet det om mye mer enn fylkeskommunalt eller statlig eierskap til sykehusene.

Det dreide seg om et fundamentalt systemskifte i norsk helsepolitikk, fra et politisk forvaltningsstyre til et bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som et middel for økonomisk inntjening.

Styrene i de regionale helseforetakene ble omtalt som «konsernledelse». Styremedlemmene trengte verken å være folkevalgte eller ha helseprofesjonsbakgrunn.

«Tønne-reformen», oppkalt etter daværende helseminister Tore Tønne (Ap), ble gjennomført på rekordtid, med fem helseforetak med ansvar for spesialisthelsetjenestene.

Ett av dem er Helse Nord; som i 2002 var det aller første regionale helseforetaket som tok i bruk anbudsprinsippet for å skaffe sykepleiervikarer til sykehusene.

Det ble anført mange forlokkende argumenter for hvorfor privat sektor bør spille en rolle i spesialisthelsetjenesten: De vil yte konkurranse, og vil på mange måter kunne være et korrektiv til den offentlige virksomheten.

Private tilbydere vil også kunne bidra til et større mangfold i måten å organisere helsetjenesten på. Det vil gi pasientene større valgfrihet og kan bidra til å utvikle de offentlige tjenestene, het det også.

Den norske legeforening skrev i 2001 en egen motmelding til forslaget om helsereformen. «Et markedssystem i sykehussektoren vil føre til en rekke grunnleggende problemer som vi mener regjeringen ikke har sett eller ikke vil ta hensyn til.

Dessuten ønsker regjeringen å ta en stor og vesentlig sektor ut av demokratisk kontroll, en sektor som i høy grad angår folks velferd og trygghet», het det blant annet.

Derfor går folk i fakkeltog også i Valnesfjord. Fordi helsesportsenteret tapte anbudet om rehabilitering, og står i fare for å miste både fagfolk og arbeidsplasser. Og pasienter og klienter mister et godt rehabiliteringstilbud. 

Da er tente fakler kanskje eneste håp om å bli hørt i et iskaldt bedriftsøkonomisk system der kroner og øre er alle tings overordnede mål og mening.

Ikke så rart at det mobiliseres. At billig ikke alltid er bra er det altfor mange utenfor Helse Nords fire vegger som smertelig har fått erfare.

"At billig ikke alltid er bra er det altfor mange som har erfart".

Brosteinsenglene

Apropos på trykk i Avisa Nordland 9. november 2012

«Den eneste garantien for at alle skal få fortsette å leve, er respekten for livet, respekten for våre medmennesker, og respekten for dem som er annerledes enn oss selv», ifølge den nederlandske forfatteren Cornelis Johannes George Spoelstra (1901-1994).

Det kunne ha vært mottoet til Kirkens bymisjon. I Bodø er Bymisjonen de fremste til å hjelpe mennesker med liv like skjøre som glassenglene som lages og selges før jul.

Historien til Kirkens bymisjon er langt eldre enn de vel 20 årene den har vært i virksomhet i Bodø. Den ble grunnlagt som Christiania Indremissionsselskap i 1855. Grunnleggerne var frivillige entusiaster som ville bidra til å lette «kirkenøden» i en sterkt voksende hovedstad med få kirkelige ressurser.

De første «bymisjonærene» var inspirert av den diakonale bevegelse fra Tyskland, og hadde vanskeligstilte industriarbeidere og deres familier som målgrupper.

Kirken har til alle tider, og på ulikt vis, drevet veldedig arbeid. Men det var først gjennom den moderne Bymisjonens konstante nærvær der de trengende faktisk er, at Kirken fikk et tilbud med en dørterskel så lav at de som skal nås klarer å komme seg over og innenfor.

Bymisjonen har utviklet seg fra å være en vekkelsesbevegelse til en moderne storbedrift innen helse- og omsorgssektoren, med store oppdrag for stat og kommune.

Den er fortsatt en pådriver i norsk samfunnsliv for rettferdighet og solidaritet med vanskeligstilte grupper.

Så er da også brostein ett av symbolene Bymisjonen bruker, ved siden av roser, lys og kors. «Vårt menneskesyn gir oss et samfunnssyn som forplikter oss til alltid å tale og handle på vegne av de som er svakest stilt i samfunnet», er filosofien.

Kirkens bymisjon er ikke alene om å sette mennesket først, og å være et sted der de elendige kan møtes. Også Frelsesarmeen arbeider ut fra prinsippet om «soup, soap and salvation»: Først skal menneskene ha mat, så dusj, rene klær og et sted å sove. Sist kommer frelsen.

Det er å hjelpe medmennesker som er det viktigste. Alle skal føle seg velkomne; også de som gang på gang mislykkes i å ta grep om eget liv.

For pårørende, som sliter seg ut i kampen for én som sliter ut seg selv, er både Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen uvurderlige støttespillere.

Gatas verden er brutal. Bymisjonens mål er å gjøre hverdagen bedre for dem som lever sine liv der, ifølge en av de ansatte.

I dag driver Kirkens bymisjon i Bodø rustiltak, samt Kirkens SOS, Batteriet Nord-Norge og egen prestetjeneste. Den ønsker å se og avdekke nøden i vår egen by, særlig innenfor rusfeltet. Rundt 50 frivillige er med på å holde hjulene i gang.

I år er aksjonen til Kirkens bymisjon «Gled en som gruer seg til jul». 

Vår aksjon bør være: Gled Bymisjonen, sånn at Bymisjonen kan glede brosteinsmenneskene.

Det er det nemlig få andre som gjør.

«En dørterskel så lav at alle klarer å komme seg over og inn».

Et tankekors

Det kan synes paradoksalt, når en NRK-medarbeider nektes å bruke et synlig kors på jobb i TV-ruta. NRK, som sender gudstjenester i både radio og fjernsyn. Radiogudstjenesten er Norges største kirkerom. Hver eneste søndag formiddag benker om lag 400.000 seg rundt radioapparatene.

Så hva er problemet?

I Storbritannia risikerer du å miste jobben som sykepleier på sykehus hvis du bruker synlige kristne symboler. Bruk av hijab eller turban er derimot tillat. Begrunnelsen er at deres religion påbyr hodeplaggene.

Heller ikke i British Airways er kristne symboler tillatt. Men etter seks års kamp vant flyvertinnen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen; et kors skader ikke Britisk Airways’ image, fastslo domstolen.  

Så kanskje også NRK må krype til korset?

Et kors skader neppe noen, sant nok. Det gjør heller ikke et nøytralt arbeidsantrekk; tvert imot.

Men tenker vi prinsipielt på det, er det ingen forskjell på et kors og hijab, sikhenes turban eller jødenes kipa. Både hodeplagg og korssmykker er religiøse symboler, og bør derfor behandles likt.

Det er akkurat her mange snubler; spesielt nå like etter tragedien på Valdresekspressen. I sosiale medier krever tusenvis å få bære sitt kors når og hvor de vil; det er rene vekkelsen.

Argumentene er de samme som bestandig: Norge er et kristent land med tusenårige kristne tradisjoner, korset finnes i både flagg og riksvåpen. Ergo bør korset være i en særstilling.

Nordmenns profane og nærmest søvngjengeraktige holdning til kors og kirkespir er typisk norsk. Og ikke spesielt overraskende.

Derfor var kanskje ikke så rart at folkeavstemningen i Sveits i 2009 om bygging av minareter, nærmest ble tidd i hjel i Norge. Det blir ingen flere minareter i Sveits. Det hadde – og har – mange nordmenn stor forståelse for.

Også i Danmark og Nederland, og i flere andre europeiske land, grep politikere og andre islamskeptikere begjærlig sjansen, og blandet hijabdebatt og bønnetårn i ei salig sørpe der budskapet var følgende: Jo flere bønnetårn, jo farligere lever vi.

Tragedien på bussen får de mest aggressive til å føle seg bønnhørt; hva var det vi sa?

At resultatet – innskrenket religionsfrihet – ikke gjør sveitserne og oss andre bedre enn «dem», ble den gang som nå, dessverre helt underordnet og borte i debatten.

Grov diskriminering av kristne i muslimske land kan ikke forsvare eller rettferdiggjøre europeisk diskriminering av muslimer.

Skal kors tillates i politi, domstoler, helsevesen – og NRK for den saks skyld – så må det også være greit med hijab og kipa.

Nå kan de som sjeneres eller provoseres riktig nok velge en annen kanal enn NRK. Likevel bør det i anstendighetens navn være slik at religiøse symboler behandles likt; noe annet kan verken vi, britene eller sveitserne være bekjent av.

Men skal vi tro holdningene mange nordmenn har gjelder tros- og religionsfrihet bare for dem vi liker.

Det er jo som kjent lettere å se splinten i en muslims øye enn kirkebjelken i sitt eget...

"Det er lettere å se splinten i en muslims øye enn kirkebjelken i sitt eget..."