men hadde så sterk ei tru ...».
Hvor mange ganger har vi ikke hørt eller sunget «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff i løpet av de siste dagene?
Julesalmen som er blitt vår framfor noen annen; og på en måte de færrest tenker over.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre fikk i november overlevert de første innspillene fra Nordområdeutvalget. Under kapitlet «Industriklynger og verdikjeder» påpekes det at nordnorsk industri og næringsliv ikke er kapitalsterkt.
Landsdelen savner miljøer som kan gjøre strategiske, langsiktige investeringer i teknologiutvikling. De virkemidlene som er etablert har ofte for kort tidshorisont, har for høyt krav til avkastning tidlig, har for lav risikovilje og er i sin form mer bedriftsøkonomiske enn strategiske.
Og hva foreslår Nordområdeutvalget? At det bør etableres et fond som kan brukes til utvikling og internasjonalisering for nordnorsk industri, herunder fornybar og bioteknologi.
Det er vel og bra. Men fortsatt må altså landsdelen som er søkkrik på naturressurser hjelpes; få ei statsfinansiert krykke å støtte seg på.
Samtidig renner verdiene av våre egne naturressurser ut, og havner i lomma på eiere som sitter helt andre steder enn i nord, og som bruker verdiene som er skapt her, til investeringer andre steder.
Vannkraftverdier for ca. 6 milliarder kroner er forsvunnet ut av Nordland. Det har skjedd på knapt ett år.
Fra over 100 små familieselskap innenfor lakseoppdrett i fylket har vi nå en situasjon der det meste blir kontrollert av noen få multinasjonale selskap – med skipsreder og skatteflyktning John Fredriksen som verdens (og Nordlands) største!
Lakseprisene er «all time high». Det er formuene til laksebaronene også. For å nevne bare et par eksempler.
Er det rart nordnorsk næringsliv og industri – og dermed også alle vi andre – blir stående med lua i hånda og må be «han stat» om almisser?
Vi er blitt leilendinger igjen. Med noen få hederlige unntak tappes landsdelen for verdier. Enten vi snakker om fiskekvoter, mineraler, oppdrett, kraft, eller olje og gass, så er det almisser som legges igjen i nord.
Noen få skattekroner til vertskommunene. Lønna til de ansatte naturligvis, og en og annen sponsing av gode formål.
Omtrent som de gamle væreierne og handelshusene langs kysten på 1800-tallet.
Det heter bare noe annet i våre dager.
Mange – både kommuner og private – har sett seg tvunget til å selge arvesølvet; det var neppe denne moderne armoda Trygve Hoff hadde i tankene da han skrev salmen på midten av 1980-tallet?
Om noen skulle være villig til å selge tilbake, så klarer ikke engang kommune og fylkeskommune å reise kapital nok til å kjøpe.
Det er som kjent dyrt å være fattig.
«Vi er blitt leilendinger igjen, det heter bare noe annet i dag.
