«Det å ikke ha noen mening, er også å velge, for hvis man
ikke selv har en mening, gir man andres meninger større spillerom», mente den
danske filosofen Søren Kirkegaard (1813-1855).
Akademikere driver selvsensur av frykt for hets.
Det er ganske skremmende egentlig, i et land der
ytringsfriheten formelt står sterkt. Med noen få juridiske innskrenkninger, som
injurier og hatefulle ytringer, kan hvem som helst ytre seg om nær sagt hva som
helst. Det er det aller beste utgangspunkt for en fri og åpen debatt, også om
ømtålige tema.
Likevel er ytringsklimaet sånn at mange vegrer seg. Over
halvparten av unge mellom 15 og 20 år sier av og til eller ofte noe annet enn
det de mener. Hele 44 prosent av ungdommene har opplev å få negative
reaksjoner, og er blitt latterliggjort. Nylig ble det publisert en undersøkelse
i Khrono som viser at én av tre studenter har latt være å dele sine meninger
med medstudenter av frykt for negative konsekvenser. Men det er unge mennesker
som kanskje er litt usikre på seg selv og eget ståsted vil enkelte hevde; de modnes
nok etter hvert.
Det skulle man kanskje tro. Men onsdag ble det lagt fram en
utredning om ytringsrommet i norsk akademia. Altså der professorer og andre
presumtivt modne og kloke folk beveger seg og har sitt daglige virke. De
rommene er preget av selvsensur av frykt for hets, sier lederen av utvalget,
jurist Anine Kierulf. – Noen mener at kanselleringskultur er et kjempestort
problem og finnes overalt. Andre benekter at det i det hele tatt finnes. Et sted
imellom finnes sannheten, sier Kierulf til Aftenposten. Tendenser til
kanselleringskultur og «politisk korrekthet» finnes også i Norge, selv om det
ikke er noe stort problem. Det er blant de tingene som gjør at akademikere
vegrer seg for å ytre seg.
Kanselleringskultur innebærer at de med «avvikende» meninger
forsøkes utstøtt, framfor å møtes med argumenter. Slik blir de hemmet fra å
delta i offentlig debatt. Kulturen er preget av vranglesning av synspunkter man
er uenig i. Vi har sett det utspille seg flere ganger, det har til og med endt
med oppsigelse. Ett annet eksempel er professor Cecilie Hellestveit, som uttalte
seg om utenlandske forskere. En rektor ved et annet universitet ba pressen
vurdere ikke å sitere Hellestveit. Han har senere beklaget forsøket på
kansellering.
Nå foreslår Kierulf-utvalget egne «ytringsvettregler» for
akademikere, og bedre opplæring i akademisk ytringsfrihet. Tenk det! De
presumtivt klokeste hodene blant oss må ha egne regler for hvordan de skal
oppføre seg i debatten, og hva akademisk ytringsfrihet faktisk betyr. De som på
ren ryggmargsrefleks burde stå i fremste rekke med ytringsfrihetsfanen,
sensurerer seg selv av frykt for kollegers hets. På samme måte som
ungdomsskoleelever, må altså akademikere læres opp om at ulike syn og
uenigheter er en forutsetning for et godt demokrati.
Hvordan i all verden kan vi forvente at ungdommer skal våge å
si sine meninger, når ikke engang professorer gjør det? De som skal være
forbilder for en sivilisert og opplyst debatt? For dette gjelder også på
universitetene: Feies uenighet under teppet, blir det til slutt veldig lavt
under taket.
