«Å
lære musikk ved å lese om det er som å elske pr. brev», ifølge Luciano
Pavarotti (1935-2007).
«Vil du som artist, musiker eller band lære mer om synlighet og identitet på sosiale medier? Da kan du melde deg på seminaret «Synlighet og identitet for artister på sosiale medier». Det er Rytmisk Kompetansenettverk Nord som arrangerer», heter det blant annet i omtalen på nettsiden til Stormen bibliotek.
Jo
da, sosiale medier er viktige, også for rockeartister og andre musikere, nær
sagt uansett sjanger. Strømmetjenester har snudd opp ned på alt vi tidligere
visste om formidling av musikk, og andre kulturelle uttrykk for den saks
skyld.
Likevel er det vanskelig å tenke seg at et to timers seminar på biblioteket skal gjøre noen forskjell. De fleste behersker dem allerede. Og det er absolutt uforutsigbart hva som «tar av» og blir en hit på YouTube, eller får tusenvis av delinger på Facebook.
På
åtte år ble kulturbudsjettet fordoblet under den rødgrønne regjeringen, da
Kulturløftet I-III ble gjennomført. Det betyr ikke nødvendigvis at vi har fått
mer eller bedre kultur; snarere tvert imot. Stadig mer av kulturmidlene bindes
opp i kulturbyråkrati og kulturbygg, som fantastiske Stormen.
Både Enger-utvalget (2013) og tall fra Statistisk sentralbyrå viser at virkningen av kulturmilliardene har slått feil på to områder: På landsbasis viser statistikken at publikum fortsetter å svikte tradisjonelle kulturuttrykk. Og kunstnere som forsøker å leve av det de skaper, har fått dårligere kår.
At
det arrangeres slike kurs for nettopp musikere, sier også noe om at dagens
kulturarbeidere (de i byråkratiet vel å merke) er vokst opp i en tradisjon der
man tror at alt kan plasseres i ei A4-mappe i et arkivskap på ett eller annet
offentlig kontor. Og at det finnes en budsjettpost for alt.
Rock City i Namsos, som ble åpnet i 2011, skulle være et kompetanse- og ressurssenter for musikere. Oppslutningen har vært heller laber. Senteret har mottatt seks millioner offentlige kroner årlig siden åpningen, og får nå kunstig åndedrett gjennom enda flere offentlige millioner.
Penger
til kultur er et ubetinget gode, enten vi snakker bildekunst, musikk, teater, bøker eller film. Hvis de kommer utøverne til gode. Et romslig rammeverk rundt
kunstnerisk utfoldelse er både nødvendig og ønskelig.
Men det er noe inni meg som protesterer intenst når musikk – og musikere – plasseres i ei byråkratisk og teoretisk verktøykasse, eller brukes som virkemiddel i politikerbestemt distriktspolitikk.
Kreativitet kan ikke vedtas på Stortinget.
Med
mindre noen har en drøm å bli verdens beste twitterpoet på 140 tegn, er det
ikke et to timers kurs som fikser karrieren.
Hvor ble det av sex, drugs and rock and roll?
"En tradisjon der man tror at alt kan plasseres i ei A4-mappe i et arkivskap på ett eller annet offentlig kontor"
