Også et påskemysterium

I andre land er påska en gedigen folkefest, i Norge står

kirkebenkene nesten tomme. Bildet er fra påskefeiring i

Sevilla.                                                        Foto: NTB/Scanpix

«Påska er jo litt sånn hellig, for da er det sesongåpning på campingen». Uttalelsen er gjengitt av biskopen i Tunsberg, Per Arne Dahl, i en kronikk nylig. Holdningen er typisk. I kristendommens viktigste høytid står kirkebenkene stort sett tomme. Det er motsatt i utlandet, der det er kul på kirkene, og påska er en gedigen folkefest.

Besøket under ordinære gudstjenester i Den norske kirke (DNK)har stupt. Fra sju millioner i 2006 til 5,4 millioner i 2017, viser årsrapporten for fjoråret. I påska merkes det ekstra godt, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). I 2016 var det i snitt 57 besøkende på påskegudstjenestene. Det er nesten halvparten så mange som besøker kirkene på en vanlig søndag.
Den norske kirke mister medlemmer. Færre døpes, og bare 48 prosent av medlemmene i Kirken definerer seg som kristne.  Tro det eller ei: Hvert tredje medlem er ateist.

I en sånn situasjon skulle en tro Kirken ville sette tæring etter næring, og tilpasse seg dagens virkelighet. Som andre offentlige etater må. Ja, for Den norske kirke er en offentlig «etat», i den forstand at staten betaler prestenes lønninger og ellers bidrar med milliarder, mens kommunene må bære de økonomiske byrdene med øvrige ansatte, bygging av kirker og vedlikehold av de gamle.

Det er et tankekors at mens alle piler peker nedover, går bruken av offentlige midler til himmels. Det finnes allerede 1629 kirker tilknyttet DNK, og det er planlagt å bygge ni nye kirker de neste tre årene. Siden krigen er det bygget 356 nye. 21 kirkebygg er brent ned. Kun fem kirker er revet, ifølge NRK.

Kirken insisterer altså på å ha like mange kirkebygg som skal varmes opp og vedlikeholdes, og like mange prester ansatt, som da den hadde sin storhetstid, og så godt som alle nordmenn var innmeldt og aktive medlemmer. Sånn tenker bare en institusjon med et digert sugerør i statskassa.

Jeg har stor forståelse for den kulturhistoriske verdien kirkebygg representerer. Bo- og trafikkmønster har også endret seg radikalt siden «gamle dager». Mange gamle kirker ligger nå langt utenfor allfarvei. Det er også flott med staselige kirkebygg der det kan holdes konserter, og at det finnes forsamlings- og øvingslokaler for koret. Men til alt dette finnes det andre offentlige lokaler. Det hadde kanskje vært enda flere, hvis ikke kommunene måtte bruke så mye penger på nettopp: kirkene.

Bortsett fra de stadig færre troende kristne, er det i dag bare fagbevegelsen som insisterer på påskas hellighet. Av frykt for å miste ganske mange fridager, nettopp når camping- og båtsesongen starter, tviholdes det på den kristne høytiden. Det siste måltidet har mange byttet ut med Kvikklunsj og appelsiner. Det opprinnelige påskemysteriet, død og oppstandelse, er byttet ut med påskekrim i alle kanaler. Den stille uke betyr at ekstra fridager.

I dagens virkelighet er bygging av nye kirker, samtidig som Kirken tviholder på de gamle, vår tids store påskemysterium.

God påske!

I beste mening

Mange støtter Sumaya Jirde Ali. Ikke all støtte er like

gjennomtenkt

«En maske forteller mer enn et ansikt», ifølge den irske forfatteren Oscar Wilde (1854-1900). Det er derfor årets markering av Kvinnedagen opplevdes tilnærmet absurd. Omtrent som når burkinidebatten raste, og presumptivt oppegående feminister frivillig ville ikle seg dette kvinneundertrykkende plagget, i misforstått solidaritet med muslimske kvinner.

Det handler om norsksomaliske Sumaya Jirde Ali – igjen. 20-åringen er blitt truet og hetset på det groveste for sine meninger skyld, og må gå med voldsalarm. Mange har heldigvis tatt til motmæle mot hetsen; også statsminister Erna Solberg.

Bare så det er klart: Også jeg støtter Sumaya Jirde Ali. Ingen skal trues til taushet. Det er ytringsfrihetens og demokratiets absolutte nederlag når det skjer. Jeg respekterer også retten til å bære hijab. Så lenge det er frivillig, vel å merke. Ok?

8. mars ville mange gi sin støtte til den unge kvinnen. Det er bra. Likevel ble seansen noen steder en stor selvmotsigelse. I aller beste mening kom noen på ideen å lage masker med bilde av den hijabkledde damen. Maskene ble holdt foran eget ansikt i toget og under appellene, blant annet på Youngstorget. Litt sånn «i dag er vi alle muslimer med hijab». Nei, det er vi ikke. Spesielt ikke på 8. mars.

Jeg tviler ikke ett sekund på at dette ble gjort med de beste hensikter.  Men det blir likevel helt feil. Også i Norge lever mange muslimske kvinner med påtvunget hijab, sosial kontroll, tvangsekteskap, og «æresvold». Hijaben er det mest synlige symbolet for nettopp denne kvinneundertrykkende religionen, og kulturen. 

Å skjule sitt eget ansikt bak en hijabkledd maske er indirekte å gi støtte til en av de mest kvinneundertrykkende religionene i verden. Og det skjer på selveste Kvinnedagen! Paradokset er enormt. Ironien påtrengende. Det er nærmest tragikomisk, og gir en flau smak i munnen, når vi kjenner begrunnelsen for hijaben: At kvinner ikke skal friste menn, og derfor må skjule mest mulig av kroppen. Også håret.

Det er sikkert ubetenksomhet. Det kan være manglende kunnskap. Lite gjennomtenkt er det i alle fall.

Det er bra at også statsministeren støtter Sumaya Jirde Ali. Men også Erna Solberg snubler i sin støtte til en utsatt minoritetskvinne.  Ifølge NTB advarer hun mot «religiøs rasisme», men utdyper ikke hva hun mener med det.  At vi ikke skal kritisere religion? At vi kan kritisere noen religioner, for eksempel katolisismen og Den norske kirke, men ikke en religion som folk fra Midtøsten eller Afrika bekjenner seg til? At det å kritisere en religion eller ideologi er det samme som rasisme?

Jeg tror jeg vet svaret, både fra maskebærerne og statsministeren.  At man kan ha to tanker i hodet samtidig. Og da bør tanke nummer to vies til hvem, hva, hvor og hvordan. Og hvilke signaler en markering som denne sender – helt uten at det er bevisst og villet.

De erkekonservative, kvinneundertrykkende imamene i moskeene knegger nok godt i skjegget.

Et forsvar for gamle, hvite menn

Sir Frederick Mott (t.v.) og Sir Henry Maudsley er

forvist til historiens skammekrok.

«En statue er en ståplass man har fått av historien», ifølge den britiske politikeren Maurice H. MacMillian (1894- 1986). Ikke alle fortjener å bli stående på sokkel. Men noen gjør det.

Et par eksempler, framtvunget av unge mennesker som synes verden skal se helt annerledes ut enn den faktisk gjør, og har gjort. Toppuniversitetet King’s College i London, som ble grunnlagt i 1924, hadde bilder av grunnleggerne hengende godt synlige ved ett av fakultetene. Det var selvfølgelig – historien tatt i betraktning – godt voksne, hvite, skjeggete menn som var avbildet, og som også hadde havnet på sokkel.   

Etter press fra studentene måtte bildene flyttes til den historiske skammekroken, fordi de kunne virke skremmende på etniske minoriteter, ifølge The Telegraph. Bildene av de ærverdige grunnleggerne ble erstattet med en «vegg av mangfold». Absolutt helt politisk korrekt, med andre ord.

I Sverige har en lignende holdning fått fotfeste. Universitetet i Lund har pålagt en lektor å legge feministen Judith Butler til i pensumlisten. Årsaken er kravet ved universitetet om at det skal være 40 prosent kvinner i pensum. Lektoren underviser i statsvitenskap, og holder kurs om høyreorienterte og fascistiske ideer rundt år 1900. Sentralt står originaltekster fra sent 1800-tall og tidlig 1900-tall. Problemet er at det ikke finnes nok mange reaksjonær kvinner som har etterlatt seg skriftlig materiale til å fylle kjønnskvoten. Kvinner, i hvert fall de som uttalte seg skriftlig på den tiden, var først og fremst liberale og progressive, ifølge lektoren og Forskerforum.

Så hva gjør Universitetet i Lund da? Pålegger lektoren å ta inn en radikalfeminist i pensum. En som er født i 1956, og som ikke har noe å gjøre med temaet fascisme på tidlig 1900-tall. Kjønnskvotert pensum der altså. Og den akademiske friheten og redeligheten kjønnskvotert bort. Heldigvis nekter lektoren. Og får svi for det i form av klager fra studentene.

Vi kan se oss tilbake, og riste på hodet over tilstanden i tidligere tider. Det aller meste er utdatert.  Men å kritisere historien for at den sakket akterut og ikke har oppdatert seg selv, er meningsløst. Å late som den ikke eksisterer, er historieforfalskning.  Først ved å vedkjenne oss historien, kan vi gjøre noe med den, og skape ny historie. Som kanskje virker meningsløs om hundre år.

Historisk sett har flest menn formet verden. I de fleste tilfeller har menn også skrevet historien. Det er ikke til å komme forbi. Men det er en særdeles dårlig idé å late som historien ikke eksisterer, hvis vi fortsatt skal kunne tenke, forstå og analysere.

Den internasjonale kvinnedagen har rundet 40 år. I et historisk perspektiv er 40 år som et kvart øyeblikk å regne. Likestillingskampen er fortsatt ikke vunnet på alle felt, selv ikke i ett av verdens mest likestilte land.

Nettopp derfor må vi ikke bli historieløse.

 

 

Rett i grøfta

Stortingspresident Olemic Thommessen følger den særnorske

tradisjonen med å ta ansvar - ved å bli sittende.

«Rang gir ikke privilegier eller makt. Den pålegger ansvar», ifølge den amerikanske rådgiveren og forfatteren Peter F. Drucker (1909-2005). På norsk betyr det å tviholde på taburetten. 

Det er den øverste lederen som har ansvaret, uansett hvilken bransje vi snakker om. En naturlig konsekvens er da at øverste leder tar ansvar og trekker seg, hvis situasjonen er alvorlig nok.

Det mest kjente eksemplet på å ta ansvar ved å bli sittende, så vi etter terroraksjonen på Utøya i 2011. Daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap), og resten av regjeringen, måtte tåle knusende kritikk i Gjørvrapporten. Stoltenberg, som øverste ansvarlig for den svikende og delvis katastrofalt dårlige beredskapen, tok ansvar. Ved å bli sittende.  Fagstatsråden, justisminister Knut Storberget, ville ta ansvar og gå av. Men fikk ikke lov av statsministeren.

Mange ble rasende, og med rette. Manglende beredskap fikk ikke konsekvenser for noen av de ansvarlige.

Etter det har det særnorske fenomenet «ta ansvar ved å bli sittende» spredt seg. I 2016 havnet to toppidrettsutøvere i dopingsaker.  Norsk langrenn ble brakt i mistillit, og topplederen i Skiforbundet tok ansvar – ved å bli sittende. Heller ikke idrettspresidenten har sett noen grunn til å trekke seg, selv om Norges Idrettsforbund er brakt i miskreditt så det holder på grunn av kritikkverdig pengebruk og alkoholskjenking i strie strømmer.

Nå ser vi at stortingspresident Olemic Thommessen (H) følger det samme mønsteret. Stortingets byggeskandale vokser i omfang, nær sagt fra dag til dag. Fra en kostnad på 70 millioner i 2011 til en foreløpig prislapp på 2,3 milliarder. Thommessen har vært øverste ansvarlige for prosjektet i fem år.  Det har vært advart mange ganger, senest i Riksrevisjonens rapport våren 2017.  Likevel kom den siste sprekken på en halv milliard overraskende.

Da har han simpelthen ikke gjort jobben sin. Forsøkene på ansvarsfraskrivelse kjenner vi igjen fra andre toppledere.  – Man tar også ansvar ved å bli, er Olemic Thommessens kommentar på spørsmål om han vurderer å trekke seg. I god, norsk tradisjon, med andre ord. At de som har mulighet til å stemme noen ut lar dette skje, har svekket vår mulighet til å holde makta ansvarlig. Thommessen burde selvfølgelig aldri blitt gjenvalgt som stortingspresident i fjor.

Som øverste ansvarlige for verdens dyreste postmottak, som koster skattebetalerne milliarder, bør Olemic Thommessen ta ansvar og gå av. Hvem som visste hva, og når, er uten betydning. Prosjektet har vært uten styring, og det er hans ansvar.  Men de ansvarlige sklir unna gang på gang – ved å bli sittende. Ansvarsfraskrivelse, kalles det.

Stortingspresidenten er nest etter kongen i rang. Verdigheten som følger et så høyt embete slår spekker. Anseelsen faller som en stein. Autoriteten forvitrer.  Tilliten havnet i grøfta for lenge siden. Bokstavelig talt.