Historisk havari

Historien om Nord-Norge er totalt fraværende på Norsk
Folkemuseum.

«Historien, denne overspente og løgnaktige gamle damen», sa den franske forfatteren Guy de Maupassant (1850-1893). Den løgnaktige gamle damen er fortsatt ikke avgått ved døden. Det er bevist; nok en gang.

I forbindelse med grunnlovsjubileet er det utarbeidet en plakatutstilling, beregnet på bl.a. skoler. På utstillingen «1814 Det utrolige året», produsert av Stortinget i samarbeid med historieprofessor Øystein Sørensen, heter det: «Det norske samfunnet i 1814 var et bondesamfunn. De fleste bøndene eide litt jord selv».
 

Nei, herr historieprofessor; Norge var ikke et bondesamfunn i 1814.

Norsk Folkemuseum på Bygdøy, eller skal vi kanskje heller si Norsk Bygdemuseum, er like kjemisk fritt for kystkultur som vandreutstillingen. Stavkirkene og tømmertunene fra dalene er der. Nordlandshuset, rorbua og fiskehjell – for ikke å snakke om gammer og lavvoen – er totalt fraværende.

Nord-Norge eksisterer simpelthen ikke.

Det er mange som har reagert på at kystkulturen er nesten fraværende når Grunnloven feires. Blant dem forfatteren Roy Jacobsen. Han ga nylig ut boka «De usynlige» med handling og hyllest til kystfolket på Helgeland.

 

Til NRK sier Jacobsen at det er og blir et mysterium at vi ikke anerkjenner at det er havet vi har levd av. Hvis vi skal lage en sannferdig oppsummering av kulturen her i landet, og det som har bidratt til den økonomiske velstandsutviklingen, så må vi ha med kystbefolkningen. Det var derfra vi hentet overskuddet.

Vår «egen» forfatter, Frank A. Jenssen, er like opprørt over den måten kystens folk og havets verdier neglisjeres når historien skal fortelles. Han har lest flere tusen sider historie uten å finne særlig mye, verken om kystkultur eller torsken, som nesten alene er grunnen til at vi finnes som nasjon.

Direktøren på Folkemuseet begrunner utstillingen med at det ikke er naturlig med fiskehjell i skogen på Bygdøy, og skyver ansvaret over på Norsk Maritimt Museum. Også det med adresse Bygdøy.

 

Der er selvfølgelig både sjøfart og fiskeriene synlig; det skulle bare mangle. Jubileumstokt langs kysten med gamle «Ragnvald Jarl» er vel og bra, men det kan ikke bøte på at en haltende historiefortelling spres land og strand rundt.

 

Det kan nok finnes museumsfaglige argumenter for to atskilte museer: ett for bondesamfunnet, og ett for sjøfart og fiske. Men det finnes overhodet ingen argumenter for at jubileumsutstillingen – der skoleelever og andre skal lære om Norges historie – neglisjerer kysten og kystens folk.

 

Det finnes ingen unnskyldning heller.

 

Vel nok kom nordlendingene for sent til Eidsvoll i 1814, avstandene var for store. Men hvem skulle tro at det i 2014 er nødvendig å minne historikere og andre om Hansatiden, og at nordlendingene har vært et sjøfarende folk som har solgt fisk sørover i flere hundre år før Grunnloven i det hele tatt var påtenkt?

 

Det er historieforfalskning, utålelig nedlatende og utilgivelig arrogant fra «makta» på det sentrale Østlandet. Altså omtrent som i 1814.

 

"Utålelig nedlatende og utilgivelig arrogant" 

Svenskesuget

«En dårlig nabo er en like stor ulykke som en god nabo er en velsignelse», mente den greske dikteren Hesiod (ca. 700/tallet f.Kr.)

Det har ikke bare gått som smurt for Norge i OL. Naboene har angrepet, og truffet, der det svir mest i den nasjonale selvfølelsen: På seierspallen i skistafett.

Begrepet «svenskesuget» oppsto i forbindelse med EU-kampen i 1994. Da fryktet mange at et svensk ja til EU ville trekke den norske avstemningen i samme retning. Det skjedde som kjent ikke.

I våre dager har «svenskesuget» fått en helt ny betydning. Norge tiltrekker seg svensker som aldri før; hva skulle vi vel gjort uten dem?

Sverige har Nordens høyeste ungdomsarbeidsledighet, og hver fjerde svenske under 25 år står uten jobb i hjemlandet. Det er ikke det minste rart at de tar turen over Kjølen, og vi trenger dem. Uten svenskene stopper Norge. I 2013 ble det skrevet ut over 85.000 skattekort til svenske statsborgere i Norge. Toppåret var 2010, da det 89.000 norske skattekort ble skrevet ut til svensker.

Glem «partysvenskene»; de som kommer hit for å jobbe på utesteder med sene netter og enda senere morgener. Nå er det de med høy utdanning som kommer. Blant dem ingeniører i hopetall. Det Norge mangler, har Sverige for mange av.

Det finnes andre, og mindre iøynefallende, områder enn utelivsbransjen svenskene har overtatt. Sverige tapte Norge etter unionsoppløsningen i 1905, men broderfolket har stille og nesten umerkelig tatt Norge tilbake.

Det kjempes ikke kamper om Jemtland og Herjedalen. Ingen geværskudd høres på svenskegrensen. Dagens «krig» utkjempes i banker og styrerom. Den tv-overføres ikke.

Nå overtar den svenske Scandic-kjeden over 60 norske Rica-hoteller, blant dem nye Havet hotell på kaikanten i Bodø. Svensker som Ikea, H&M, Jula, Biltema, Åhlens og Clas Ohlson, (for å nevne de mest kjente) har erobret store markedsandeler. 

Kjøpesenter etter kjøpesenter, by etter by; svenskene har vunnet krigen. Og når musikk strømmer inn i ørene våre mens vi handler der, er det gjerne fra svenskeide Spotify. Svensk Alt Samen. Ja, akkurat: Den svenske stat eier den største aksjeposten i SAS.

Statsminister Fredrik Reinfeldt har aldri lagt skjul på at han er glad for at svenske ungdommer kan få seg jobb i Norge. Under et nordisk ministerråd om ungdomsarbeidsledighet i fjor uttrykte han takknemlighet overfor Norge: – Jeg er veldig glad for at Norge ser ut til å sette pris på svensk arbeidskraft. Jeg tror det er bra for Norge, jeg tror det er bra for Sverige, og jeg tror det er bra for disse ungdommene, sa han.

Hvordan kan en svensk statsleder se på – og tvinne tommeltotter – mens Sverige i stor stil eksporterer sin aller viktigste ressurs og kapital: ungdommen?

I Nordland gjør vi alt for å få de unge til å bli. Gjerne de svenske også. I Sverige sier statsministeren lykke på reisen! Han tar det kanskje for gitt at de har returbillett?

"Kjøpesenter etter kjøpesenter, by etter by: Svenskene har vunnet krigen"

Pauli ord på sin plass

«Man skjeller ut jobben bare til man ikke lenger har noen», mente den amerikanske forfatteren Harry Sinclair Lewis (1885-1951).

Einar Gelius har skjelt ut både jobben og sine overordnede, men nå vil han ha sin gamle arbeidsgiver tilbake. Nord-Hålogaland bispedømmeråd sa nei, selv om Gelius var eneste søker. Saken har utløst et engasjement vi bare sjelden ser i Den norske kirke. Det har vært fakkeltog og utmeldinger. Pengeinnsamling og protest.

Sist helg var Gelius selv i Ibestad og deltok i gudstjenesten. Det var fullsatt kirke; rimelig nok. Og til en forandring.

Mange mener Gelius ikke fikk jobben på grunn av teologisk uenighet. Det stemmer ikke. Når det gjelder Einar Gelius dreier det seg om noe langt annet. Han har gått på tvers av – og utfordret – sin arbeidsgiver helt tilbake til slutten av1990-tallet. Opptil flere Pauli ord fra overordnede har prellet av.

Einar Gelius var lenge en prest av typen som appellerer til de urbane, ikke-kristne som bryr seg mer om Glimt og pils enn Gud og Paulus. Som sogneprest i Vålerenga menighet sto han for en rekke handlinger som til slutt endte med trussel om oppsigelse. Han gikk frivillig. Ellers ville han fått sparken.

Et par eksempler, som ikke kan kalles for annet enn grov tjenesteforsømmelse: Gelius valgte å prioritere en fotballkamp mellom Vålerenga og Odd i stedet for å bringe et dødsbudskap, og han brukte kirkens begravelsesritual på radio da han «begravde» Lyn. En kjendisbegravelse i Ris kirke i Oslo var helt uten salmer og kirkelig liturgi.

Da Gelius kledde av seg prestekjolen og ga ut boka «Sex i Bibelen» i 2010, var det dråpen som fikk kalken til å renne over.

Gelius’ bestefar, som var prest i Ibestad for hundre år siden, må ha snudd seg i sin grav.

Vel nok skal folkekirken gjøre døren høy og porten vid, men at bispedømmerådet ikke ville ansette ham, er fullt forståelig.

Hvilken annen arbeidsgiver ville tolerert så mange brudd på arbeidsreglementet som det Einar Gelius har? Og hvilken annen arbeidsgiver ville med åpne øyne ansette den samme nok en gang?

Trekk paralleller til en hvilken som helst annen arbeidsplass – din egen for eksempel – og det er lett å forstå at bispedømmerådet vil utlyse jobben på nytt.

Einar Gelius er sikkert en ok fyr, men at innbyggerne i Ibestad ser seg tjent med en som setter seg selv i hovedrollen, leder tankene tilbake til dansketiden. Den gang ble prester som hadde blamert seg eller falt i unåde tvangssendt nordover for å unngå skandale.

Han vil utvilsomt trekke folk til gudstjenestene, men flertallet kommer neppe for å høre gudsord og få åndelig påfyll. De kommer for å Se & Høre en kjendis.

Når det hevdes at avslaget gjør at Kirken fjerner seg fra folket, så er det å snu saken på hodet. Det er snarere Gelius som har fjernet seg fra Kirken.Noe som leder til nok et tankekors: 

Hvorfor skal nordlendingene si ja og ha og amen, og ta til takke med det som ikke holder mål i hovedstaden?

"Prest av typen som appellerer til de urbane, ikke-kristne som bryr seg mer om Glimt og pils enn Gud og Paulus". 

Helt på viddene

Hvor mange kan egentlig det samiske navnet på Bodø?

«Lytt nøye til det makta tier om», formante forfatteren Arnljot Eggen (1923- 2009).

I dag skal det norske og det samiske flagget vaie side om side på offentlige bygninger. Det tok mange år før det ble en selvfølgelig tradisjon, selv om dagen har vært feiret i 20 år og ble offisiell flagg i 2003.

Hvor mange kan egentlig det samiske navnet på Bodø, til tross for skiltet ved innkjøringen av byen? Det som ble satt opp i februar 2011, og som ble ramponert og erstattet flere ganger.  

Det holdes liv i gamle saker egnet til harselering, som den om den drapsdømte samen som sonet i Trondheim fengsel, og som mente seg diskriminert fordi han ikke fikk kaste lasso i luftegården.

Bedre blir det ikke når sjarkfiskere i Steigen får større «samekvoter» enn fiskerne i Hamarøy. Det er sånt som får det til å ulme rett under den tilsynelatende smule overflaten.

Men enda mer deprimerende er det faktisk når samene ikke nevnes, som da statsminister Erna Solberg nylig besøkte konferansen Arctic Frontiers i Tromsø. Samene ble ikke nevnt. Temaet var «Menneskene i Arktis»; hun mente kanskje alle de andre? 

Heller ikke Børge Brende nevnte Norges urbefolkning da han for første gang besøkte Nord-Norge i egenskap av utenriksminister, rett etter valget. Men regjeringen vil satse på mineraler. Spesielt i nord.

Og tirsdag åpnet kommunalminister Jan Tore Sanner Kirkeneskonferansen, uten å si noe med substans verken om samer eller annet, skal vi tro rapportene derfra.

Man skulle tro at Sápmi, som strekker seg over hele Nordkalotten, er en fin ting. I disse tider – der satsing på nordområdene er den mest forslitte frasen i enhver politikers festtale, og økt samarbeid på tvers av landegrensene er vår tids mantra – er det grenseløst deprimerende å registrere hvor nedlatende mange er til samene.

Det er heller ikke veldig mange år siden Per Willy Amundsen, som da var samepolitisk talsmann i Frp, gikk ut med oppfordring til kommunene om ikke å heise det samiske flagget på Samefolkets «nasjonaldag», en feilbenevnelse mange bruker helt bevisst. 

Det nører opp under mange nordmenns fordommer og frykt for krav om en selvstendig samisk stat.

Frp og Amundsen mener fortsatt at urfolkskonvensjonen er segregering, ifølge High North News. Han og partiet vil melde Norge ut av ILO-konvensjon 169, om urfolks rettigheter. Frp kom bare akkurat litt for sent til makta. De prøver seg nok igjen i 2021.

Ironisk nok er det også en statsråd fra Frp som skal markere Samefolkets dag på vegne av regjeringen. I Oslo.

Det er saker i det samepolitiske landskapet med mye sprengstoff i seg. Konfliktene kommer til å bli forsterket i takt med leting og utvinning av mineraler.

Kampen om retten til land og vann er ikke over. Den er knapt begynt. Med den regjeringen vi nå har, som altså tier når det ville ha vært naturlig å tone flagg, kan vi få en politikk som sett fra samenes synspunkt ender ett sted:  Helt på viddene ...

"Tier der det ville ha vært naturlig å tone flagg"